6.1 Natur/kultur-dikotomien og kunnskapsregimer

En dikotomi er et motsetningspar som deler verden i to og forutsetter at alt hører til på én av sidene. Natur/kultur-dikotomien er det skillet som setter det biologiske, gitte og ikke-menneskeskapte på den ene siden, og det menneskeskapte, lærte og sosiale på den andre.

Hva antropologien gjør med skillet: den problematiserer det. Ikke ved å hevde at biologi ikke finnes, men ved å vise to ting. Ett: skillet er selv en kulturell klassifikasjon med en historie, særlig knyttet til europeisk tenkning fra opplysningstiden og fremover. To: i konkrete praksiser lar de to sidene seg ikke skille — noe fordi det er praktisk vanskelig, men mest fordi fenomenene blir til i skjæringspunktet.

Presiseringen som skiller et godt svar fra et flatt: å problematisere et skille er ikke å benekte det. Ingen hevder at et fjell og en lov er samme slags ting. Påstanden er at grensen mellom dem trekkes ulikt i ulike samfunn, at den trekkes gjennom praksis og ikke gjennom natur, og at den derfor ikke kan brukes som et nøytralt utgangspunkt for analyse.

Fellen sensor ser etter: å bruke skillet som en selvfølge og skrive om «hvordan kulturen forholder seg til naturen». Da er poenget tapt før svaret er begynt — og det er feil nummer 6, en flat forståelse som ikke treffer pensums bruk.

Å si at natur er en kulturell kategori betyr ikke at fjell og fisk er innbilte. Det betyr at hva som regnes som natur, hvor grensen går, og hva det innebærer å kalle noe naturlig, varierer og er noe mennesker gjør.

Tre eksempler på at grensen trekkes forskjellig:

Et landskap kan regnes som «uberørt natur» av noen og som et forfedreland med navn, historie og rettigheter av andre. En laks kan regnes som et villdyr, et husdyr eller et produkt, avhengig av hvem som snakker og i hvilken sammenheng. En sykdom kan forklares som en biologisk prosess, som en følge av sosiale forhold, eller som noe helt annet innenfor et annet kunnskapssystem.

Det som gjør poenget skarpt og ikke bare relativiserende: kategoriseringen har følger. Kaller man et område uberørt natur, følger det gjerne at det skal vernes mot mennesker — også mot dem som har bodd der. Kaller man det ressursgrunnlag, følger noe helt annet. Klassifikasjonen er ikke en beskrivelse som kommer før politikken; den er ofte selve politikken.

Koblingen til kap. 1.2: dette er Mary Douglas' innsikt anvendt på et nytt område. Klassifikasjonssystemer er ordninger av verden, og det som ikke passer inn, blir behandlet som anomali.

Hvorfor dette er fagets viktigste enkeltgrep i natur/kultur-stoffet: naturalisering er en maktoperasjon. Å si at en arbeidsdeling, en rangordning eller en fordeling «ligger i naturen», er å gjøre den umulig å kreve endret. Antropologiens standardsvar er å vise variasjonen: finnes ordningen bare noen steder, kan den ikke følge av en natur alle deler.

Feil nummer 9 i registeret vårt er nettopp dette: å naturalisere det sosiale, altså å behandle slektskap eller kjønn som rent biologisk. Se kap. 3.1 og kap. 3.2.

Advarselen som gjør deg presis: motgiften mot naturalisering er ikke å påstå at biologien ikke finnes. Det er å vise at biologien ikke avgjør den sosiale formen — at samme kroppslige forhold organiseres helt ulikt i ulike samfunn. Janet Carstens arbeid fra Langkawi i Malaysia, publisert i 1997, er det klassiske belegget: slektskap skapes der gjennom delt mat, delt ildsted og delt bosted over tid. Poenget hennes er ikke at biologi er irrelevant, men at skillet biologisk og sosialt ikke lar seg trekke slik vi antar.

Hva studien viste: oppdrettslaksen blir til i skjæringspunktet mellom biologi, teknologi, marked og forvaltning. Avlsvalg avgjør hvilke egenskaper som videreføres, fôrsammensetning hvordan den vokser, målesystemer og reguleringer hva som teller som en god fisk — samtidig som dyret har en biologi som setter reelle grenser.

Hva studien ikke viser: ikke at oppdrett er «unaturlig», og ingen dom over næringen. Den lesningen forutsetter at det finnes en naturlig laks som er noe helt annet, og gjenoppretter dermed skillet studien viser at ikke holder.

Temaer eksempelet kan belegge: natur/kultur-dikotomien, kunnskapsregimer i én arbeidsdag, standardisering og sammenveving i kap. 5.1, og miljøkostnadenes geografi i kap. 6.2.

I dag: havbruk er en pågående og omstridt næring i Norge.

Norsk knagg først: temming og foredling over tid (domestisering).

Hvorfor det er et natur/kultur-begrep og ikke bare et landbruksbegrep: domestisering er ikke en overgang fra natur til kultur. Det er en relasjon som utvikler seg begge veier — dyret endres, og livene til dem som steller det, endres med. Verken utgangspunktet eller sluttpunktet lar seg plassere rent på én side av skillet.

Belegg fra pensum: Liens materiale fra norsk lakseoppdrett viser prosessen mens den pågår, i en art som er domestisert svært nylig i historisk sammenheng — og derfor gjør den synlig det som er blitt usynlig hos husdyr vi har hatt i tusener av år.

Fellen: å bruke domestisering som et mål på hvor «unaturlig» noe er blitt. Da har man gjort begrepet til en skala på dikotomien man skulle problematisere.

Et kunnskapsregime er en ordnet måte å produsere, godkjenne og bruke kunnskap på: hva som teller som gyldig viten, hvem som har rett til å uttale seg, og hvilke framgangsmåter som må følges.

Ordet regime er valgt med omhu. Det signaliserer at dette ikke bare er en samling ideer, men et system med institusjoner, autoriteter og maktforhold: universiteter, forvaltning, sertifiseringsorganer, faglige tidsskrifter — eller eldsteråd, praksisfellesskap og innviede.

Norsk knagg først: en ordning av hva som gjelder som kunnskap (kunnskapsregime).

Hvorfor begrepet er nyttig i en drøfting: det lar deg beskrive en konflikt uten å måtte avgjøre hvem som har rett om naturen. Spørsmålet blir hvilke regimer som møtes, hvilket av dem som er innebygd i beslutningsprosessen, og hva som skjer med kunnskap som ikke lar seg oversette til det gjeldende regimets språk.

Advarselen: begrepet må ikke bli en måte å si at all kunnskap er like gyldig på alle spørsmål. Det er den etiske relativismens felle, og den er like problematisk her som i kap. 1.2. Metodologisk relativisme sier at du må forstå et regime på dets egne premisser før du vurderer det — ikke at vurdering er umulig.

En del av pensum skriver i en tradisjon som utfordrer forestillingen om at ett bestemt kunnskapssystem — det som gjerne kalles «vestlig» eller «eurosentrisk» — er det eneste gyldige.

Merk anførselstegnene. Ordene brukes her som omstridte kategorier som drøftes, ikke som selvsagte beskrivelser. Verken vitenskapen eller Europa er en enhet, og mye av det som kalles vestlig kunnskap, er blitt til i utveksling med resten av verden.

Hva kritikken faktisk hevder, presist formulert:
(1) At én måte å vite på er blitt gjort til standard for hva kunnskap er, i internasjonale institusjoner og i forvaltning.
(2) At andre kunnskapsformer dermed må oversettes til denne standarden for å bli hørt — og at mye går tapt i oversettelsen.
(3) At denne rangeringen har en kolonial historie: den ble etablert samtidig med, og som del av, europeisk herredømme over andre verdensdeler.

Hva kritikken ikke hevder: ikke at naturvitenskap er verdiløs, og ikke at alle påstander om verden er like godt begrunnet. Å lese den slik er en stråmann, og et svar som bygger på stråmannen er svakere enn ett som gjengir kritikken i sin sterkeste form.

Grepet som gir uttelling: si eksplisitt hva kritikken hevder og hva den ikke hevder. Det viser presisjon på akse 4.

Over natur har den svært konkrete følger. Den som får definere et område som verneverdig natur, et ressursgrunnlag, et forfedreland eller et utviklingsområde, har allerede avgjort mye av striden — for hver av kategoriene bringer med seg sitt eget regelverk, sine egne myndigheter og sin egen liste over hvem som er part i saken.

Tre spørsmål som gjør begrepet til et analyseverktøy:
(1) Hvilke beskrivelser av området konkurrerer?
(2) Hvilken av dem er innebygd i selve beslutningsprosessen — altså hvilken må man snakke i for å bli hørt?
(3) Hva slags kunnskap faller utenfor, og hva skjer med den?

Belegg fra pensum: Alpa Shahs materiale fra skogområdene i det sentrale India viser striden i praksis. Der Adivasi har land, skog og en historie, ser statlige og økonomiske aktører ressurser og utviklingspotensial. Shah viser hvordan denne definisjonsstriden er selve premisset for konflikten — og at frarøvelsen av land har en lang historie bak seg.

I dag: Adivasi utgjør rundt hundre millioner mennesker i India, med pågående konflikter om land, gruvedrift og rettigheter.

Hva studien viste: relasjoner mellom mennesker og dyr som går på tvers av arter og binder sammen slektskap, økonomi og religion. Et offerdyr er ofte et dyr husholdet har stelt over tid og har et forhold til, og ofringen får sin mening gjennom det forholdet — ikke på tross av det.

Hva studien ikke viser: ikke at praksisen er uomstridt. Den diskuteres også lokalt, og forståelse er ikke det samme som tilslutning.

Temaer eksempelet kan belegge: natur/kultur, artsoverskridende relasjoner, lokal kunnskap om dyr og landskap, offer og ritual i kap. 4.2, og kontekstualisering i kap. 1.2.

I dag: Uttarakhand er en indisk delstat med pågående debatter om utbygging, vern og levekår i fjellbygdene.

Hva som gjør dette til mer enn en observasjon om at folk er glad i dyrene sine: relasjonen er sosial i full forstand. Den har gjensidighet, den har moralsk innhold, og den inngår i slektskap, økonomi og religion samtidig. Da er dyret ikke et objekt i menneskenes verden, men en part i den.

Det natur/kultur-analytiske poenget: hvis dyr kan være parter i sosiale relasjoner, kan ikke skillet mellom det sosiale og det biologiske trekkes langs artsgrensen. Kategoriene fanger rett og slett ikke forholdet.

Presisjonen som hindrer overdrivelse: dette betyr ikke at dyr og mennesker er likestilte, eller at forskjellen mellom dem er uten betydning. Govindrajans materiale viser tvert imot at ulikheten i makt er helt sentral — geita ofres, mennesket ofrer. Poenget er at ulikheten er en del av relasjonen, ikke en grense mellom to verdener.

Tre argumenter, i stigende styrke.

Ett — empirisk. Skillet holder ikke i noe konkret materiale. Liens oppdrettslaks blir til i skjæringspunktet mellom biologi, teknologi, marked og forvaltning, og lar seg ikke plasseres i noen av skuffene. Govindrajans geit er verken biologisk objekt eller rent symbol. Hver gang man forsøker å sortere, mister man det som er interessant.

To — historisk. Skillet er ikke universelt. Det har en bestemt historie, særlig knyttet til europeisk tenkning fra opplysningstiden, og det ble spredt sammen med kolonial administrasjon, vitenskap og forvaltning. Å bruke det som analytisk redskap er derfor å bruke ett samfunns folkemodell som om den var et nøytralt verktøy — nøyaktig den etnosentrismen faget skal lære oss å oppdage.

Tre — politisk. Skillet gjør bestemt politikk mulig. Å kalle et område «uberørt natur» gjør det mulig å verne det mot menneskene som bor der. Å kalle en fordeling «naturlig» gjør den umulig å kreve endret. Et verktøy som systematisk gjør slike operasjoner enklere, er ikke et nøytralt verktøy.

Landingen denne posisjonen tar: analysen bør starte i relasjoner og praksiser, og deretter spørre hvordan de involverte selv trekker grenser — som et empirisk spørsmål, ikke som et analytisk utgangspunkt.

Tre argumenter, i stigende styrke.

Ett — beskrivende nødvendighet. Skillet finnes i det materialet vi studerer. Lovverk, forvaltning, vernepolitikk, medisin og hverdagsspråk er gjennomsyret av det. Skal man beskrive hvordan et vernevedtak blir til, må man kunne gjengi den kategorien vedtaket hviler på. Et analytisk språk uten «natur» kan ikke beskrive naturforvaltning.

To — kritisk kraft. Begrepet naturalisering — å fremstille noe sosialt som naturgitt — forutsetter skillet. Uten det kan man ikke si at noe er naturalisert, og dermed mister man fagets skarpeste redskap mot ordninger som fremstilles som uforanderlige. Det ville særlig svekke kjønnsstoffet i kap. 3.2, der hele poenget er å skille det sosialt skapte fra det biologisk gitte.

Tre — presisjonstap. Å oppheve skillet kan gli over i påstanden om at alt er sammenvevd, og «alt henger sammen» er en observasjon som ikke skiller noe fra noe. Analyse krever distinksjoner. Dropper man denne, må man ha en bedre å sette i stedet — og den er ikke alltid tilgjengelig.

Landingen denne posisjonen tar: behold skillet som beskrivelse av en utbredt folkemodell, men aldri som et premiss for analysen. Man analyserer skillet, man analyserer ikke med det.

Formuleringen som løser mye i dette stoffet, og som er verdt å ha ferdig: du kan analysere et skille uten å bygge analysen på det.

Å analysere med skillet: «Jeg skal undersøke hvordan kulturen forholder seg til naturen i norsk oppdrettsnæring.» Her er de to kategoriene forutsatt, og undersøkelsen kan bare finne ut hvordan de forholder seg til hverandre.

Å analysere skillet: «Jeg skal undersøke hvor grensen mellom natur og kultur trekkes i norsk oppdrettsnæring, av hvem, i hvilke situasjoner, og med hvilke følger.» Her er grensedragningen selv blitt et empirisk spørsmål.

Hvorfor dette er mer enn ordkløveri: den andre formuleringen kan oppdage at grensen trekkes ulikt av røkteren, av forvaltningen og av markedet, og at nettopp den uenigheten er der konfliktene oppstår. Den første kan aldri oppdage det.

Formelen du kan bruke i et svar: «Skillet er ikke mitt analytiske utgangspunkt, men mitt analyseobjekt.» Den ene setningen viser at du har forstått hva oppgaven ber om, og den er dessuten den mest holdbare landingen på vippespørsmålet i dette kapitlet.

En anomali er noe som faller mellom kategoriene i et system — og anomalier vekker gjerne sterke reaksjoner, fordi de truer selve ordningen.

Hvorfor teorien hører hjemme i natur/kultur-stoffet: natur og kultur er nettopp et klassifikasjonssystem. Og de mest omdiskuterte fenomenene i miljø- og naturdebatten er som regel anomalier i det systemet: oppdrettslaksen som verken er vilt dyr eller husdyr, ulven som er både truet art og trussel, kjæledyret som er både familie og eiendom. Douglas gir deg en forklaring på hvorfor slike tilfeller vekker så sterke følelser.

Presiseringen som teller på eksamen: Douglas' analyse av matforbudene i Tredje Mosebok er tekstanalyse, ikke feltarbeid blant dem som følger reglene. Hennes eget feltmateriale er fra Lele i Kasai i DR Kongo. Og å tilskrive henne hygieneforklaringen er den mest kjente feillesningen i pensum — det er nettopp den hun avviser.

Hvorfor dette hører hjemme i natur/kultur-kapitlet: slektskap er det området der naturaliseringen sitter aller dypest. «Blod er tykkere enn vann» er en påstand om at biologi avgjør sosiale forhold. Carstens materiale viser at grensen mellom det biologiske og det sosiale ikke lar seg trekke rent — mat som spises sammen, blir til felles substans, og substans skaper slektskap.

Feiltilskrivningen du må unngå: Carsten viste ikke at slektskap ikke er biologisk. Hun viste at slektskap skapes gjennom delt substans og hverdagsliv, og at skillet biologisk og sosialt ikke lar seg trekke slik vi antar. Forskjellen mellom de to formuleringene er hele forskjellen mellom en presis og en upresis besvarelse.

Slektskapsstoffet behandles i kap. 3.1.

Tre kjennetegn som gjør den analytisk interessant:
(1) Den er kroppslig — mye av den sitter i hender og øyne, ikke i setninger.
(2) Den er stedbundet — den gjelder dette vannet, denne skogen, disse dyrene, og lar seg ikke uten videre flytte.
(3) Den er relasjonell — den forutsetter et forhold til det man vet noe om, og bygges opp over tid.

Hvorfor den ofte taper i beslutningsprosesser: ikke fordi den er dårligere, men fordi den er vanskelig å formalisere. Et forvaltningsvedtak krever tall, kategorier og dokumentasjon, og kunnskap som ikke lar seg oversette til det, faller utenfor.

Presiseringen som gjør deg presis, ikke romantisk: lokal kunnskap er ikke automatisk riktig, og den er ikke fasit. Den er en kunnskapsform med egne styrker og egne begrensninger — og hovedpoenget er hva som skjer med den i møtet med et regime som krever et annet språk.

Langsvaret krever normalt minst tre pensumtekster, og bare én eller to trekker ned uansett øvrig kvalitet. To presiseringer hører alltid med: tre tekster nevnt er ikke tre tekster brukt, og sensor gjør en helhetsvurdering der gode kortsvar kan veie opp.

Trioen med hver sin rolle:

Lien — Becoming Salmon (2015), norsk lakseoppdrett. Rollen: å vise at natur og kultur ikke lar seg skille i en konkret produksjonspraksis. Dette er ankeret; uten det blir svaret abstrakt.
Govindrajan — Animal Intimacies (2018), Kumaon-Himalaya i India. Rollen: å vise at relasjoner går på tvers av arter, og at kategoriene ikke fanger dem.
Shah — Nightmarch (2018), skogområder i det sentrale India. Rollen: å vise at definisjonsstriden om natur er en maktkamp med materielle følger.

Den fjerde muligheten: Douglas — Purity and Danger (1966). Rollen: å levere selve klassifikasjonsteorien. Urenhet er «matter out of place», altså anomali i et system — og natur/kultur er nettopp et slikt system. Merk at Douglas' analyse av matforbudene i Tredje Mosebok er tekstanalyse, ikke feltarbeid blant dem som følger reglene; hennes eget feltmateriale er fra Lele i Kasai i DR Kongo.

Koblingen som gir mest uttelling: Lien og Govindrajan på samme akse — hva som skjer med analysen når man nekter å sortere først. Den ene i en industriell næring i Norge, den andre i et hushold i Himalaya, og samme analytiske poeng i begge.

Et grep som redder mange svar fra å bli unødig kranglete: si hva de to kunnskapsformene faktisk spør om.

Naturvitenskapen spør hva som er tilfelle med organismer, systemer og prosesser, og svarer med målinger, modeller og eksperimenter.

Etnografien spør hva mennesker gjør, hvordan de forstår det de gjør, og hva praksisene får av følger — og svarer med langvarig deltagende observasjon.

Hvorfor dette ikke er en fredsslutning uten innhold: de to kan komme i konflikt, og gjør det ofte, i det øyeblikket det skal fattes en beslutning. Da er spørsmålet hvilket kunnskapsregime som er innebygd i beslutningsprosessen, og hva slags kunnskap som faller utenfor fordi den ikke lar seg oversette til tall.

Det etnografien tilfører som ikke lar seg måle: hvordan et miljøtiltak virker inn i et arbeidsliv, hvorfor et vernevedtak oppfattes som frarøvelse av dem som bor der, hva slags kunnskap om dyr og landskap som går tapt når en praksis opphører. Dette er svaret når en oppgave spør hva antropologien bidrar med i miljøspørsmål — og det utdypes i kap. 6.2.

Et skille som er mer presist enn «vestlig mot lokal kunnskap», og som gir bedre analyser.

Formaliserbar kunnskap lar seg skrive ned i tall, kategorier, prosedyrer og standarder. Den kan flyttes, sammenlignes og legges til grunn for vedtak.

Ikke-formaliserbar kunnskap sitter i praksis, kropp og erfaring. Den finnes, den virker, og den lar seg vanskelig gjengi utenfor situasjonen den brukes i.

Hvorfor skillet er bedre: grensen løper tvers gjennom alle kunnskapsregimer, ikke mellom dem. Liens røkter arbeider midt i et vitenskapelig og gjennomregulert regime og har samtidig en erfaringskunnskap om dyr og vann som ikke er den samme som målesystemenes. Govindrajans hushold har en kunnskap om dyr som er relasjonell og kroppslig. Det er ikke to verdener, det er samme skille to steder.

Hva du bruker det til på eksamen: det redder deg fra den vanligste forenklingen i dette stoffet — å behandle «vestlig» og «lokal» kunnskap som to enhetlige blokker. Og det gir deg en presis diagnose av hva som skjer i en beslutningsprosess: det som ikke lar seg formalisere, faller ut, uansett hvem som satt med det.

Hva det ikke betyr: at alle påstander om verden er like godt begrunnet. Det er etisk relativisme, en langt mer omstridt posisjon som faget ikke forplikter seg på. Skillet er behandlet i kap. 1.2.

Den praktiske forskjellen i et svar:
Metodologisk: «For å forstå hvorfor forvaltningens vedtak ble oppfattet som urimelig, må man først forstå hvilken kunnskap om landskapet de berørte hadde, og hvordan den var bygget opp.»
Etisk (og problematisk): «Forvaltningens kunnskap er ikke bedre enn de berørtes.»

Hvorfor forskjellen er avgjørende: den første setningen åpner en undersøkelse. Den andre lukker den, og gjør deg dessuten ute av stand til å si noe der du vet mest.

Hvordan den ser ut i natur/kultur-stoffet: å bruke skillet mellom natur og kultur som analytisk redskap, uten å se at det er ett bestemt samfunns folkemodell. Det er ikke et spørsmål om holdning eller velvilje — man kan være full av respekt og likevel bruke redskaper som avgjør resultatet på forhånd.

Dette er argumentet som gjør posisjonen for å oppheve skillet sterk: faget bruker ellers svært mye krefter på å oppdage etnosentrisme, og her ligger den i selve verktøykassen.

Motargumentet som må håndteres: alle analytiske kategorier kommer fra et sted. «Status», «rolle», «slektskap» og «religion» er også begreper med en europeisk historie, og faget bruker dem likevel. Kravet kan derfor ikke være at kategoriene skal være uten opphav — det må være at de gjøres eksplisitte og at deres virkning på analysen kontrolleres.

Formuleringen som holder: ikke «bruk ingen kategorier med historie», men «vit hvilken historie kategoriene dine har, og sjekk hva de utelukker».

Hva materialet viser i dette kapitlet: at spørsmålet om hva et område er, ikke er et beskrivende spørsmål, men selve striden. Der Adivasi har land, skog og en historie, ser statlige og økonomiske aktører ressurser og utviklingspotensial. Frarøvelsen av land har en lang historie bak seg og er premisset for hele analysen.

Hva materialet ikke viser: ikke at geriljaen uten videre kjemper Adivasienes sak. Shah viser både statens frarøvelse og bevegelsens egne motsetninger — kasteskjevt lederskap, kjønnsulikhet og sammensatte motiver blant rekruttene. Hun romantiserer ikke.

Hvordan du bruker det presist: Shah bruker ikke selv et begrepsapparat om natur/kultur. Koblingen er din anvendelse, og den skal merkes som det: «Definisjonsstriden Shah beskriver, kan leses som en strid om hvilken naturkategori som skal gjelde …». Å si at du gjør en kobling, er både ærligere og bedre besvart.

I dag: Adivasi utgjør rundt hundre millioner mennesker i India, med pågående konflikter om land, gruvedrift og rettigheter.