7.2 Overskridelsene: Giddens, Bourdieu og Habermas

At et begrep opphever motsetningen mellom aktør og struktur ved å beskrive noe som er begge deler samtidig, i stedet for å velge side.

Kravet et slikt begrep må innfri: det skal kunne si både hvorfor mønsteret er forutsigbart, og hvorfor den enkelte likevel handler og kunne handlet annerledes — uten å bytte mellom to forklaringer underveis.

Distinksjonen mot en mellomposisjon: å si at «begge deler spiller inn» er ikke en overskridelse. Det er de to forklaringene lagt ved siden av hverandre. En overskridelse har ett begrep som gjør begge jobbene.

Hvor det gjør arbeid på eksamen: dette er testen du kan holde hvert av de tre begrepene opp mot, og som viser om du har forstått dem eller bare husker dem.

At strukturen er både middel for og resultat av handling. Den er middel fordi den gir aktøren noe å handle med; den er resultat fordi den blir til på nytt hver gang noen bruker den.

Språket er Giddens' egen figur: reglene i språket gjør det mulig for deg å si noe, og hver gang du sier noe forståelig, bekrefter du reglene. Ingen har vedtatt dem, ingen kan endre dem alene, og likevel finnes de bare i det folk sier.

Distinksjonen mot struktur som ytre tvang: i den vanlige framstillingen ligger strukturen utenfor og virker inn. Hos Giddens finnes den ikke noe annet sted enn i praksisen og i det folk kan. Det er derfor begrepet heter dualitet og ikke dualisme — det er ikke to ting, men to sider av det samme.

Slik bygger begrepet bro: aktøren handler ved hjelp av strukturen, og strukturen finnes bare fordi noen handler. Da trenger man ikke velge hvilken av dem som forklarer.

Det strukturen består av hos Giddens: regler for hvordan noe gjøres og hva som gjelder som riktig, og ressurser som gir noen mer å spille med enn andre — penger, posisjon, kunnskap, autoritet.

Hvorfor dette er nyttig for deg: det er Giddens' svar på spørsmålet fra forrige kapittel om hva en struktur består av. Når du skal si noe konkret om strukturen i en analyse, kan du peke på én regel og én ressursfordeling.

Distinksjonen mot institusjoner: institusjoner er regler og ressurser som er blitt så stabile at de framstår som ting. Hos Giddens er de fortsatt bare praksis som gjentas.

Giddens' mest omstridte påstand: strukturen har ingen tilværelse utenfor det folk gjør og det de kan. Den er lagret som handlingsberedskap hos aktørene og virkeliggjøres når de handler.

Konsekvensen: endres praksisen, endres strukturen — ikke fordi noen har vedtatt det, men fordi det ikke finnes noe annet sted den kan holde til.

Innvendingen som alltid følger: hva med lover, bygninger og pengesystemer, som ganske tydelig finnes selv om ingen tenker på dem akkurat nå? Innvendingen er reell, og en sterk besvarelse fører den — Giddens' svar er at også de virker bare gjennom det folk gjør med dem.

Mekanismen som gjør at mønstre varer: hver gang noen handler i tråd med et mønster, gjør de mønsteret litt mer selvfølgelig for neste person.

Distinksjonen mot bevisst opprettholdelse: ingen trenger å ville reprodusere strukturen. Reproduksjonen er en utilsiktet virkning av at folk gjør det som fungerer for dem — samme figur som i kap. 7.1.

Hvor det gjør arbeid på eksamen: dette leddet forklarer hvorfor strukturer er seige uten at noen holder dem oppe med vilje, og det er ofte det som mangler i en besvarelse som ellers har definisjonen på plass.

Ordvalget er en påstand. En dualisme er to atskilte størrelser som virker på hverandre — aktør og struktur som to ting med hver sin adresse. En dualitet er to sider ved ett og samme forhold.

Hvorfor det er mer enn ordkløveri: i en dualisme må man forklare hvordan de to påvirker hverandre, og da er man tilbake i den motsetningen begrepet skulle oppheve. I en dualitet er spørsmålet i stedet hvordan den ene siden viser seg i den andre.

Hvor det gjør arbeid på eksamen: å bruke ordet «dualitet» korrekt, med kontrasten til dualisme, er en billig presisjonsmarkør i redegjørelsesleddet.

Forutsetningen Giddens bygger på: folk vet stort sett hva de gjør og kan gjøre rede for grunnene sine, også når de ikke kan se de samlede virkningene av det alle gjør.

Hvorfor det hører hjemme her: uten en kyndig aktør blir strukturens dualitet en tom formulering — det er nettopp fordi aktørene handler kompetent at strukturen blir reprodusert så presist.

Distinksjonen mot full oversikt: kyndighet gjelder handlingen, ikke systemet. Aktøren vet hvordan man står i kø; hun vet ikke hva køordningen gjør med byens trafikkmønster.

To posisjoner som lett forveksles fordi begge tar strukturen på alvor.

Holismen (kap. 7.1) sier at noen egenskaper tilhører helheten og kan bære en forklaring på eget nivå. Strukturens dualitet sier at strukturen ikke har noe eget nivå å bo på — den finnes i praksisen.

Hvorfor forskjellen betyr noe: Giddens er ikke en holist med et pent språk. Han avviser at valget mellom nivåene er det riktige spørsmålet, og det er en tredje posisjon, ikke en av de to.

Kroppsliggjorte disposisjoner — smak, vaner, holdning, måten å snakke og bevege seg på — formet av klasse, familie og historie, og så innarbeidet at de oppleves som ens egne preferanser.

Habitus er ikke regler man følger. Det er en sans for hva som passer som virker uten at man tenker over den, omtrent som en erfaren fotballspiller vet hvor hun skal stå uten å regne på det.

Distinksjonen mot preferanse: en preferanse er noe du har og kan gjøre rede for. En habitus er noe du er, og som gjør at visse valg ikke engang framstår som alternativer. Det er derfor begrepet forklarer mønstre som holder seg selv om ingen tvinger noen.

Distinksjonen mot rolle: en rolle knytter seg til en posisjon og kan legges av når du går hjem. Habitus følger med.

Slik bygger begrepet bro: det som velger, er selv formet. Valget er reelt, og utfallet er likevel forutsigbart — fordi strukturen har flyttet inn i aktøren.

At sosial bakgrunn ikke bare sitter i hodet som meninger, men i kroppen som holdning, tempo, språkføring og trygghet i bestemte rom. Det er derfor den er så vanskelig å legge av seg ved å bestemme seg for det.

Hvorfor dette er poenget og ikke en detalj: hadde det vært meninger, kunne man ombestemt seg. At det er innarbeidet, forklarer hvorfor mønstrene overlever både gode intensjoner og gode intensjoner hos andre.

Kjernen i hvordan habitus overskrider motsetningen: aktøren velger virkelig, og valget er hennes eget — men settet av alternativer som framstår som naturlige for henne, er formet av hvor hun kommer fra.

Det er ingen tvang i bildet. Det er heller ingen tilfeldighet i utfallet.

Distinksjonen mot ytre begrensning: en ytre begrensning stenger en dør. Habitus gjør at døra ikke ser ut som en dør for deg. Å blande de to er den vanligste upresisheten i besvarelser om Bourdieu.

At preferanser i musikk, mat, klær og fritid ikke er tilfeldig fordelt, men henger sammen med sosial bakgrunn — og at de virker som signaler om hvor man hører hjemme.

Hvorfor det hører til her: smaken oppleves som det aller mest personlige, og er samtidig blant det mest forutsigbare. Det er selve demonstrasjonen av hva habitusbegrepet påstår.

Analytisk bruk, ikke rangering: begrepet sier ingenting om at én smak er bedre enn en annen. Det sier at fordelingen ikke er tilfeldig, og at forskjellene brukes sosialt.

Skillet som gjør habitus til noe annet enn en smaksfordeling. En preferanse er noe aktøren har og kan gjøre rede for; den kan endres av gode argumenter eller av en prisendring. En habitus er en sans for hva som passer, som avgjør hvilke alternativer som i det hele tatt kommer opp til vurdering.

Koblingen til kap. 1.4: homo oeconomicus-modellen forutsetter gitte preferanser og velger mellom dem. Bourdieu spør hvor preferansene kommer fra, og hvorfor de er så systematisk fordelt.

Hvor det gjør arbeid på eksamen: dette er den distinksjonen som viser at du ikke bruker habitus som et finere ord for smak.

Handling der aktørene bruker språket til å komme til forståelse med hverandre, og der samordningen skjer ved at de blir enige om noe — ikke ved at noen får viljen sin.

Distinksjonen mot resultatorientert handling: i den resultatorienterte handlingen er den andre et middel til å nå et mål jeg allerede har. I den kommunikative er målet selv oppe til diskusjon, og jeg kan gå fra samtalen med et annet syn enn jeg kom med.

Distinksjonen mot formålsrasjonell handling hos Weber: formålsrasjonalitet, som er behandlet i kap. 1.3, spør hvilke midler som best når et gitt mål. Kommunikativ handling er nettopp der målet ikke er gitt. De to er ikke rivaler; de beskriver ulike situasjoner.

Slik bygger begrepet bro: her er aktørene sammen i stand til å endre premissene de handler under. Strukturen er ikke bare det de handler i, men noe de kan forhandle om — så lenge samtalen er av denne typen.

De kravene enhver ytring i en forståelsesorientert samtale implisitt reiser, og som en samtalepartner kan bestride: at det som sies er sant, at det er riktig å si det i denne situasjonen, og at den som sier det, er oppriktig.

Hvorfor de er interessante: de gir en målestokk for når en samtale er en ekte forståelsesprosess og når den er noe annet. Kan ingen av de tre kravene bestrides — fordi noen har makt til å avvise innvendinger — er samtalen ikke kommunikativ, uansett hvor høflig den er.

Distinksjonen mot enighet: at kravene kan reises og bestrides, er ikke det samme som at partene blir enige. Det er prosessen som er poenget.

Bakgrunnen av selvfølgeligheter, felles forståelser og innarbeidede meninger som gjør at folk i det hele tatt kan forstå hverandre uten å forklare alt fra bunnen.

Livsverdenen er både forutsetning for kommunikativ handling og noe som fornyes gjennom den — samme dobbelthet som hos Giddens.

Distinksjonen mot kultur som ting: livsverdenen er ikke en beholder av verdier, men et lager av det som ikke trenger sies. Den blir først synlig når den svikter, altså når to parter oppdager at de ikke deler det de trodde de delte.

Habermas' grep i motsetningen mellom aktør og struktur: samordning kan skje på tre måter — ved makt, ved bytte, eller ved at partene kommer til forståelse. Bare den tredje forutsetter at partene kan endre hverandres oppfatninger.

Koblingen bakover: makt er konfliktperspektivets mekanisme og bytte er handlings- og bytteperspektivets, begge fra kap. 3.1. Habermas legger til en tredje, og det er den som gir aktørene mulighet til å omforme strukturen bevisst.

Hvor det gjør arbeid på eksamen: dette er det klareste svaret på hva Habermas tilfører som de to andre ikke har — hos Giddens og Bourdieu skjer endringen som regel utilsiktet.

Det avgjørende skillet hos Habermas. I den resultatorienterte handlingen har jeg et mål og bruker den andre som et middel til å nå det — også når jeg overtaler høflig. I den forståelsesorienterte er selve målet oppe til diskusjon, og jeg kan gå ut av samtalen med et annet syn enn jeg kom inn med.

Testen du kan bruke: kan innvendingen fra den andre endre hva jeg vil, eller bare hvordan jeg får det til? Bare i det første tilfellet er handlingen forståelsesorientert.

Distinksjonen mot enighet som mål: en forhandling der begge gir litt, er fortsatt resultatorientert hvis ingen av dem har endret oppfatning om hva som er riktig.

Et kart du kan skrive rett ut i en besvarelse:

(1) Giddens legger overskridelsen i strukturen: den finnes bare i praksis, og er derfor både middel og resultat.
(2) Bourdieu legger den i aktøren: det som velger, er selv formet av strukturen.
(3) Habermas legger den i samhandlingen: i den forståelsesorienterte samtalen kan partene sammen endre premissene.

Hvorfor kartet er nyttig: de tre plasserer broen tre ulike steder, og det er det korteste svaret på hva som skiller dem. En besvarelse som har denne ene setningen, har allerede vist sammenheng.

Den sterkeste innvendingen mot alle tre: begrepene beskriver dobbeltheten presist, men forklarer den ikke. Å si at strukturen er både middel og resultat, er å navngi det som skulle forklares.

Slik innvendingen rammer hver av dem: hos Giddens blir det uklart hvordan en struktur kan være seig hvis den bare finnes i praksis. Hos Bourdieu blir det uklart hvordan noe kan endres, hvis også det som velger er formet. Hos Habermas blir det uklart hvor ofte den ideelle samtalen faktisk finnes.

Svaret som kan gis: et begrep som gjør dobbeltheten synlig og analyserbar, gjør noe mer enn å navngi den — det gir en retning for undersøkelser. Men svaret er ikke gratis, og en sterk drøfting innrømmer at innvendingen har et poeng.

Den mest konkrete formen på innvendingen: hvis disposisjonene er kroppsliggjorte og formet av bakgrunn, hva skal da til for at noen bryter mønsteret? Og hvordan forklarer teorien dem som faktisk gjør det?

Svarene som finnes i begrepet selv: habitus er formet av historie, og historien fortsetter — møtet med et nytt felt kan gi et misforhold mellom disposisjonene og situasjonen, og det misforholdet er nettopp der refleksjon oppstår.

Hvorfor punktet er verdt å ha med: det er her Bourdieu er mest sårbar, og en besvarelse som fører innvendingen og gir svaret, har vist selvstendighet.

Motsatt innvending: hvis strukturen bare finnes i praksis og i hukommelse, hvorfor er den da så vanskelig å endre? Lover, eiendomsforhold og pengesystemer virker rimelig solide.

Svaret fra begrepet: de virker gjennom at folk handler i tråd med dem, og alternativet for den enkelte er kostbart nettopp fordi alle andre fortsetter. Seigheten er et koordineringsproblem, ikke en egenskap ved en ting.

Hva innvendingen likevel treffer: at et koordineringsproblem for den enkelte kan være så hardt at forskjellen fra ytre tvang blir akademisk.

Drøftingsaksens andre halvdel, og et spørsmål som faktisk kan besvares — men bare hvis du sier på hvilket fenomen:

- Skal du forklare at et mønster varer, gir strukturens dualitet mest.
- Skal du forklare skjeve utfall der ingen stenges ute, gir habitus mest.
- Skal du forklare hvordan en ordning endres bevisst, gir kommunikativ handling mest.

Hvorfor svaret må avhenge av fenomenet: et generelt svar på hvilket begrep som er best, er ikke et svar — det er en preferanse. Å knytte valget til hva som skal forklares, er selvstendighet i praksis.

Tre setninger, i denne rekkefølgen, som du kan skrive for hvert av de tre begrepene:

(1) Motsetningen: si hva de to sidene ville sagt hver for seg om fenomenet ditt.
(2) Grepet: si hva begrepet gjør som er begge deler samtidig — og bruk ordet «samtidig».
(3) Testen: vis at forklaringen ikke bytter spor: samme begrep sier både hvorfor mønsteret er forutsigbart og hvorfor aktøren likevel handler.

Hvorfor akkurat denne rekkefølgen: den tvinger fram broen. Skriver du definisjonen først, er sjansen stor for at plassen tar slutt før trinn 3 — og det er nøyaktig slik feil #6 oppstår i praksis.