5.4 Sekularisme og religion i det offentlige rom

Hvordan bør forholdet mellom religion og stat organiseres? Skal staten være nøytral overfor alle livssyn, eller kan den gi plass til religiøse uttrykk i det offentlige rom? Spørsmålet om sekularisme handler om grunnleggende prinsipper for hvordan et mangfoldig samfunn kan innrettes. I dette kapittelet ser vi på ulike modeller for forholdet mellom stat og religion, religionens plass i skolen og debatten om religiøse symboler i det offentlige rom.

Det finnes ulike måter å organisere forholdet mellom stat og religion på. To hovedmodeller skiller seg ut i europeisk sammenheng.

Den statssekulære modellen, slik vi finner den i Frankrike (laïcité), innebærer at religion i størst mulig grad holdes utenfor det offentlige rom. Staten er strengt nøytral, og religiøse symboler og uttrykk skal ikke prege offentlige institusjoner som skoler, rettsvesen og forvaltning. Begrunnelsen er at det offentlige rom skal være et felles, nøytralt rom der alle borgere møtes som likeverdige, uavhengig av tro.

Den livssynsåpne modellen, som Norge i økende grad har beveget seg mot, innebærer at staten anerkjenner og gir rom for religiøst og livssynsmessig mangfold i det offentlige rom. Staten er ikke nøytral i den forstand at religion er usynlig, men i den forstand at ulike tros- og livssynssamfunn behandles likt. Begrunnelsen er at religion er en viktig del av mange menneskers identitet, og at et inkluderende samfunn bør gi rom for dette mangfoldet.

Begge modellene har styrker og svakheter. Den statssekulære modellen kan kritiseres for å usynliggjøre religiøse minoriteter og for i praksis å favorisere majoritetsbefolkningens kulturelle normer. Den livssynsåpne modellen kan kritiseres for å gjøre det vanskelig å trekke grenser og for å kunne gi religiøse grupper uforholdsmessig innflytelse.

Det franske prinsippet om laïcité har røtter tilbake til den franske revolusjonen og den antiklerikale kampen mot den katolske kirkens makt. Loven om separasjon av kirke og stat fra 1905 er hjørnesteinen i det franske systemet. Den slår fast at republikken verken anerkjenner, lønner eller subsidierer noen religion.

Laïcité har utviklet seg over tid. Den opprinnelige loven fra 1905 var primært rettet mot å begrense den katolske kirkens politiske innflytelse. Men i de siste tiårene har laïcité i økende grad blitt anvendt på islam og muslimske praksiser. Loven fra 2004 som forbyr synlige religiøse symboler i offentlige skoler, og loven fra 2010 som forbyr ansiktsdekkende plagg i det offentlige rom, rammer i praksis hovedsakelig muslimske kvinner.

Kritikere av den franske modellen peker på flere problemer. For det første kan den oppleves som diskriminerende overfor religiøse minoriteter, særlig muslimer. For det andre kan den paradoksalt nok føre til mer, ikke mindre, fokus på religion i det offentlige rom. For det tredje kan den forhindre integrering ved å stenge religiøse mennesker ute fra offentlige arenaer. Tilhengere mener derimot at laïcité er nødvendig for å sikre like rettigheter for alle borgere uavhengig av tro, og at religiøse symboler i offentlige institusjoner kan skape press på dem som ikke ønsker å bære dem.

Den norske modellen for forholdet mellom stat og religion har gjennomgått store endringer. Fram til 2012 var Den norske kirke en statskirke med kongen som øverste leder. Grunnlovsendringen i 2012 ga Den norske kirke en mer selvstendig stilling, men den beholdt en særstilling som «Norges folkekirke» i Grunnloven § 16. Samme paragraf slår fast at alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.

I praksis betyr dette at Norge har et system der staten finansierer tros- og livssynssamfunn gjennom en støtteordning basert på medlemstall. Den norske kirke mottar den største andelen, men også moskeer, templer, synagoger, humanistiske organisasjoner og andre livssynssamfunn mottar statlig støtte. Denne modellen er unik internasjonalt og reflekterer en «livssynsåpen» tilnærming der staten aktivt legger til rette for religiøst og livssynsmessig mangfold.

Modellen har blitt kritisert fra ulike hold. Noen mener at Den norske kirke fortsatt har en urimelig forrang, og at full livssynslikestilling ikke er oppnådd. Andre mener at staten ikke bør finansiere religiøse organisasjoner overhodet, og at det bør være opp til den enkelte å støtte sin egen tros- eller livssynsorganisasjon. Atter andre forsvarer modellen som en god balanse mellom tradisjon og mangfold.

Religionsundervisningen i norsk skole har gjennomgått store endringer. Fra å være et fag med kristen forkynnelse har det utviklet seg til KRLE – kristendom, religion, livssyn og etikk. Faget skal gi kunnskap om ulike religioner og livssyn uten å fremme noen bestemt tro.

KRLE-faget har vært gjenstand for debatt. Kritikere har pekt på at kristendommen fortsatt har en dominerende plass i læreplanen, noe som kan oppleves som favorisering. Andre mener det er naturlig at kristendommen har større plass fordi den har vært den dominerende religionen i norsk kultur og historie. Noen religiøse grupper har ønsket seg fritak fra deler av undervisningen, mens andre har argumentert for at felles religionskunnskap er viktig for å bygge gjensidig forståelse.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har behandlet klager mot det norske religionsfaget (KRL-dommen i 2007) og konkluderte med at faget ikke i tilstrekkelig grad sikret likebehandling av ulike livssyn. Dette førte til endringer i faget.

Et annet omdiskutert tema i norsk skole er skolegudstjenester. Tradisjonelt har norske skoler arrangert gudstjenester, særlig i forbindelse med jul. Mange foreldre og elever med annen religiøs eller livssynsmessig bakgrunn har opplevd dette som problematisk. Debatten har dreid seg om hvorvidt skolegudstjenester er forenlige med prinsippet om en inkluderende fellesskole.

I 2015 slo Kunnskapsdepartementet fast at skolegudstjenester kan arrangeres, men at de skal være frivillige og at det skal tilbys likeverdige alternativer for dem som ikke ønsker å delta. Kritikere mener at selve ordningen med skolegudstjenester gir kristendommen en forrang som er i strid med livssynslikestilling. Tilhengere argumenterer med at gudstjenesten er en del av norsk kulturarv og at frivilligheten ivaretar religionsfriheten.

Debatten om skolegudstjenester og KRLE-faget illustrerer et bredere spørsmål: Hvordan skal skolen forholde seg til religiøs tradisjon og livssynsmangfold? Ulike modeller gir ulike svar, og den norske løsningen med en kombinasjon av kunnskapsformidling og frivillig deltakelse i religiøse aktiviteter representerer et forsøk på kompromiss.

Debatten om religiøse symboler i det offentlige rom er en av de mest synlige konfliktene knyttet til sekularisme. Diskusjonen handler om alt fra hijab og nikab til kors i rettssaler og klesregler for offentlig ansatte.

Tilhengere av å tillate religiøse symboler argumenterer med religionsfrihet, ytringsfrihet og retten til å uttrykke sin identitet. De mener at et forbud vil ramme religiøse minoriteter uforholdsmessig og bidra til marginalisering. Tilhengere av begrensninger argumenterer med nøytralitet, likestilling og behovet for at offentlige institusjoner fremstår som upartiske.

I Norge har debatten særlig dreid seg om politiuniform og dommerkappe. Spørsmålet om hvorvidt politi og dommere skal kunne bære religiøse hodeplagg har engasjert sterkt. Ulike politiske partier og organisasjoner har inntatt ulike posisjoner, og debatten berører dype spørsmål om identitet, tillit og representasjon i et mangfoldig samfunn.

Sekularisme handler om forholdet mellom stat og religion. Den statssekulære modellen holder religion utenfor det offentlige rom, mens den livssynsåpne modellen gir rom for religiøst mangfold. Begge modellene har styrker og svakheter. I norsk sammenheng har KRLE-faget og debatten om religiøse symboler vært sentrale arenaer for diskusjon om sekularisme. Disse debattene berører grunnleggende spørsmål om frihet, likhet og tilhørighet i et pluralistisk samfunn, og det finnes legitime synspunkter på flere sider.

Oppsummering

I dette kapittelet har du lært:

- Sekularisme: Sekularisme er prinsippet om at stat og religion skal være atskilt.
- Laïcité: Laïcité er det franske prinsippet om strikt separasjon av stat og religion.
- KRLE-faget: KRLE (kristendom, religion, livssyn og etikk) er et obligatorisk skolefag i norsk grunnskole.
- Livssynslikestilling: Livssynslikestilling er prinsippet om at ulike tros- og livssynssamfunn skal behandles likt av staten.

Nøkkelbegreper