Samisk religion og neopaganisme.
Lenge før verdensreligionene oppsto, hadde mennesker over hele kloden utviklet religiøse forestillinger knyttet til naturen, forfedrene og den åndelige verden. Disse tradisjonene, ofte kalt urfolksreligioner eller naturreligioner, lever videre i mange kulturer den dag i dag. I dette kapittelet ser vi nærmere på samisk religion som en urfolksreligion med røtter i vår egen del av verden, på urfolksreligioner globalt, og på moderne naturbaserte livssyn som har hentet inspirasjon fra eldre tradisjoner.
Urfolksreligioner er religiøse tradisjoner som har vokst frem hos urfolk over hele verden. De er ofte muntlig overleverte, tett knyttet til et bestemt landskap og naturmiljø, og preget av et helhetlig syn der menneske, natur og åndeverden henger sammen. Urfolksreligioner er ikke én religion, men et mangfold av lokale tradisjoner med visse fellestrekk, som animisme, sjamanisme, forfedrekult og ritualer knyttet til årstidene.
Samene, Nordens urfolk, hadde en rik religiøs tradisjon før kristendommen ble innført gjennom misjonsvirksomhet fra 1600-tallet. Den samiske religionen var nært knyttet til livet i naturen og bygde på en forståelse av at alt i tilværelsen henger sammen – mennesker, dyr, landskap og åndelige krefter.
Sentralt i samisk religion sto noaiden, den samiske sjamanen. Noaiden fungerte som formidler mellom menneskenes verden og åndeverden. Ved hjelp av runebommen (den samiske trommen) og joik kunne noaiden entre en transetilstand og reise til åndeverden for å søke kunnskap, helbrede syke eller sikre gode jaktforhold.
Naturen var hellig i samisk religiøs tenkning. Bestemte steder i landskapet – fjell, innsjøer, store steiner – ble ansett som særlig kraftfulle. Sieidi var hellige steiner eller naturformasjoner der det ble lagt ned offergaver. Disse stedene ble behandlet med dyp respekt og var viktige samlingspunkter for religiøs praksis.
Noaidi er den samiske betegnelsen for sjaman. Noaiden var en religiøs spesialist som fungerte som formidler mellom menneskenes verden og åndeverden. Ved hjelp av runebommen (goavddis), joik og transe kunne noaiden kommunisere med ånder, helbrede sykdom, forutsi fremtiden og ivareta fellesskapets åndelige behov. Noaidene spilte en sentral rolle i samisk samfunnsliv frem til kristningen.
Sieidi er hellige steder i samisk religiøs tradisjon, typisk steiner, fjell eller naturformasjoner med uvanlig form. Sieidi ble betraktet som steder der den åndelige kraften var særlig sterk, og der mennesker kunne komme i kontakt med åndeverden. Det ble lagt ned offergaver ved sieidi for å sikre hell i jakt, fiske og reindrift. Mange sieidi-steder er fortsatt kjent og behandles med respekt.
Den samiske religionen hadde et rikt panteon av guddommelige vesener. Beaivi var solguddinnen, som brakte lys og varme tilbake etter den mørke vinteren. Maderakka var jordmorguddinnen som beskyttet gravide kvinner og nyfødte barn. Hun hadde tre døtre: Sarakka (som åpnet livmoren), Juksakka (som kunne endre barnets kjønn) og Uksakka (som tok imot barnet ved døren). Horagalles, tordenguden, beskyttet menneskene mot onde ånder.
Den samiske kosmologien delte verden i tre nivåer: den øvre verdenen der gudene bodde, menneskenes verden i midten, og den underjordiske verdenen der de døde holdt til. Noaiden kunne reise mellom disse verdenene med hjelp av runebommen. Runebommen var dekorert med symboler som representerte alle tre verdenene og de kreftene som fantes der.
Det er viktig å merke seg at samisk religion ikke var én enhetlig tradisjon, men varierte mellom ulike samiske grupper og områder. Sjøsamene, reindriftssamene og skogssamene hadde delvis ulike guder, ritualer og forestillinger, tilpasset deres ulike livsformer og naturmiljøer.
Runebommen, på samisk kalt goavddis, var noaidens viktigste rituelle redskap. Den var laget av et uthulet trestykke med et trukket reinsdyrskinn som membran. Skinnet var dekorert med symboler som representerte guder, ånder, mennesker, dyr og naturkrefter. Noaiden slo på trommen med en T-formet hammer og tolket bevegelsene til en viser (en liten gjenstand) som ble lagt på trommeskinnet. Runebommen ble brukt til spådomskunst, helbredelse og åndereiser. Under kristningen ble de fleste runebommer konfiskert og ødelagt – i dag finnes det bare rundt 70 bevarte eksemplarer i museer.
Fra 1600-tallet drev den dansk-norske og svenske staten aktiv misjonsvirksomhet blant samene. Runebommer ble konfiskert og brent, noaider ble straffet, og samiske religiøse praksiser ble forbudt. Denne prosessen var del av en bredere fornorskningspolitikk som også rammet samisk språk og kultur. Til tross for dette overlevde elementer av den samiske religiøse tradisjonen, ofte blandet med kristne forestillinger. I dag arbeider samiske kulturinstitusjoner med å dokumentere og revitalisere den tradisjonelle religiøse kunnskapen.
Thomas von Westen (1682–1727), kjent som «samenes apostel», drev systematisk misjonsvirksomhet i nordlige Norge. Han konfiskerte og brente runebommer, forbød joik og truet noaider med strenge straffer. Den mest kjente rettssaken var mot noaiden Anders Poulsen fra Varanger i 1692, som ble arrestert for å utøve samisk religion. Poulsen ble grundig avhørt om sin runebommes symboler – disse avhørsprotokollene er i dag en uvurderlig kilde til kunnskap om samisk religion. Misjonens brutalitet var del av en kolonial logikk der samisk kultur ble betraktet som primitiv og djeveldyrkende. Denne historien er i dag anerkjent som et alvorlig overgrep mot det samiske folket, og Sannhets- og forsoningskommisjonen som leverte sin rapport i 2023 dokumenterte konsekvensene av fornorskningspolitikken.
Siden 1970-tallet har det pågått en revitaliseringsbevegelse innenfor samisk kultur og religion. Denne bevegelsen har flere dimensjoner. Akademisk har forskere, mange av dem samiske, arbeidet med å dokumentere og rekonstruere den førkristne samiske religionen basert på historiske kilder, arkeologi og muntlig tradisjon. Kulturelt har joik, duodji (samisk håndverk) og andre tradisjonelle kunstformer fått fornyet anerkjennelse.
Religiøst har noen samer begynt å integrere elementer fra den førkristne tradisjonen i sitt livssyn, enten som et supplement til kristendommen eller som et selvstendig alternativ. Samiske kunstnere og intellektuelle har bidratt til å løfte frem den samiske kosmologien som en kilde til økologisk visdom og et alternativt verdensbilde.
Revitaliseringen har også en politisk dimensjon. Sannhets- og forsoningskommisjonen, som leverte sin rapport til Stortinget i 2023, dokumenterte de alvorlige konsekvensene av fornorskningspolitikken for samisk kultur, språk og religion. Kommisjonen anbefalte tiltak for forsoning og styrking av samisk kultur, inkludert anerkjennelse av samiske hellige steder og kulturelle praksiser.
Revitaliseringen reiser også vanskelige spørsmål. Kan en tradisjon som ble brutalt avbrutt for flere hundre år siden, gjenopplives på en autentisk måte? Hvem har rett til å definere hva som er «ekte» samisk religion? Og hvordan forholder samisk religionsrevitalisering seg til den kristne troen som mange samer har hatt i generasjoner?
Fornorskningspolitikken var den norske statens systematiske forsøk på å assimilere samer og kvener i den norske majoritetskulturen. Politikken varte fra midten av 1800-tallet til godt inn på 1900-tallet og innebar blant annet forbud mot bruk av samisk språk i skolen, press mot å oppgi samisk kultur og religion, og tvangsflytting. Fornorskningspolitikken har hatt dype og langvarige konsekvenser for samisk identitet, språk og kultur, og regnes i dag som et alvorlig overgrep mot det samiske folket.
Urfolksreligioner finnes over hele verden og viser et enormt mangfold. Likevel deler mange av dem visse fellestrekk. Animisme – forestillingen om at ting i naturen har en ånd eller sjel – er utbredt i mange urfolkstradisjoner. Forfedrekult, der de avdøde forfedrene æres og anses som viktige veiledere, finnes i mange afrikanske, asiatiske og oseaniske tradisjoner.
I Nord- og Sør-Amerika har urfolk som lakota, navajo, maya og mapuche religiøse tradisjoner med dype røtter. I Australia har aboriginene konseptet «drømmetiden» – en mytisk urtid da forfedrene skapte landskapet og ga lovene for menneskelig sameksistens. I Afrika finnes det hundrevis av ulike religiøse tradisjoner blant ulike folkegrupper.
Disse tradisjonene har til felles at de ofte ser verden som en helhet der menneske, natur og åndeverden er flettet inn i hverandre. De er typisk muntlig overleverte og knyttet til bestemte steder og landskaper.
Animisme er forestillingen om at naturfenomener, dyr, planter, steiner og andre elementer i naturen har en ånd, sjel eller livskraft. Begrepet ble introdusert av den britiske antropologen Edward Tylor på 1870-tallet. Animistiske forestillinger finnes i mange urfolksreligioner verden over. Moderne religionsforskere har nyansert begrepet og peker på at animisme ikke nødvendigvis innebærer at alt har en menneskelignende sjel, men snarere at naturen oppfattes som levende og relasjonell.
FNs erklæring om urfolks rettigheter (UNDRIP), vedtatt i 2007, anerkjenner urfolks rett til å utøve sin religion og sine åndelige tradisjoner. Artikkel 12 slår fast at urfolk har rett til å ivareta, beskytte og ha tilgang til sine religiøse og kulturelle steder, og til å bruke og kontrollere sine seremonielle gjenstander. Artikkel 25 anerkjenner urfolks rett til å opprettholde sin åndelige forbindelse til sine tradisjonelle territorier.
Disse rettighetene er viktige fordi urfolksreligioner ofte er uløselig knyttet til bestemte landområder. Når urfolk mister sine landområder – gjennom kolonisering, industriutbygging eller klimaendringer – trues også deres religiøse praksis. I Norge har konflikter rundt vindkraftutbygging i samiske reindriftsområder aktualisert dette spørsmålet. Høyesteretts dom i Fosen-saken (2021) slo fast at vindkraftutbyggingen krenket samenes rett til kulturutøvelse etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.
Globalt kjemper urfolk mange steder for å beskytte hellige steder mot utbygging, gruvedrift og turisme. I Australia har aboriginene lyktes med å stenge Uluru (tidligere kalt Ayers Rock) for klatring, fordi stedet er hellig i deres tradisjon. I Nord-Amerika har lakota-folket kjempet mot oljeutbygging nær Standing Rock, som er et hellig område. Disse kampene illustrerer at religionsfrihet for urfolk ofte er uløselig knyttet til landrettigheter og miljøvern.
Forfedrekult er religiøs praksis der de avdøde forfedrene æres, tilbes eller konsulteres. Forfedrekult finnes i mange kulturer verden over, særlig i Afrika, Øst-Asia og Oseania. Grunnideen er at de døde fortsetter å eksistere i en åndelig form og kan påvirke de levendes skjebne. Forfedrene kan gi beskyttelse, veiledning og velsignelse, men kan også straffe dersom de ikke behandles med respekt. Forfedrekult innebærer typisk ritualer som offergaver, bønn og seremonier ved graver eller andre hellige steder.
I 2021 slo Norges Høyesterett enstemmig fast at konsesjonene til vindkraftutbygging på Fosen i Trøndelag var ugyldige fordi de krenket reindriftssamenes rett til kulturutøvelse. Domstolen viste til FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27, som beskytter minoriteters rett til å utøve sin kultur. Reindriften er ikke bare en næringsform, men en levemåte med dype kulturelle og religiøse dimensjoner. Til tross for dommen ble vindturbinene stående i lang tid, noe som utløste protester og en bred debatt om urfolks rettigheter i Norge. Saken illustrerer hvordan urfolks religiøse og kulturelle rettigheter kan komme i konflikt med andre samfunnsinteresser som fornybar energi.
Siden 1900-tallet har det vokst frem nye religiøse bevegelser som henter inspirasjon fra førkristne, naturbaserte tradisjoner. Disse kalles ofte neopaganisme eller nyhedendom. Wicca, grunnlagt i England på 1950-tallet, er en av de mest kjente. Wicca kombinerer elementer fra keltisk tradisjon, folketro og esoteriske tradisjoner og legger vekt på naturens sykluser, gudinnedyrkelse og ritualer knyttet til årstidene.
Åsatru er en annen neopaganistisk retning som søker å gjenskape den norrøne religionen. I Island er Ásatrúarfélagið et offisielt registrert trossamfunn. I Skandinavia finnes det flere åsatruorganisasjoner med ulike tilnærminger, fra dem som forsøker å rekonstruere historisk praksis til dem som tilpasser tradisjonen til moderne verdier.
Felles for mange av disse bevegelsene er en vektlegging av naturens hellighet, økologisk bevissthet og skepsis mot monoteistiske religioners dominans. Kritikere peker på at neopaganismen ofte romantiserer fortiden og at forbindelsen til faktiske historiske tradisjoner kan være svak. Noen retninger har også blitt kritisert for forbindelser til nasjonalistiske miljøer, noe de fleste neopaganistiske organisasjoner tar avstand fra.
I wicca markeres åtte høytider gjennom året, ofte kalt «årshjulet». Disse følger naturens syklus: vintersolverv, vårjevndøgn, sommersolverv og høstjevndøgn, samt fire mellomhøytider. Hver høytid feires med ritualer som reflekterer årstidens karakter – mørke og hvile om vinteren, vekst og fruktbarhet om våren og sommeren, høsting og takknemlighet om høsten. Årshjulet illustrerer den tette forbindelsen mellom religiøs praksis og naturens rytmer som kjennetegner mange naturreligiøse bevegelser.
Urfolksreligioner er mangfoldige tradisjoner som ofte er preget av nær forbindelse mellom menneske, natur og åndeverden. Den samiske religionen, med noaiden, runebommen og sieidi, er en viktig del av vår egen kulturarv og ble undertrykt gjennom kristningen. Globalt finner vi urfolksreligioner med fellestrekk som animisme, forfedrekult og naturhellighet. Moderne neopaganistiske bevegelser som wicca og åsatru søker å gjenopplive naturbasert religiøsitet, men har et komplekst forhold til de historiske tradisjonene de henter inspirasjon fra.
Oppsummering
I dette kapittelet har du lært:
- Urfolksreligioner: Urfolksreligioner er religiøse tradisjoner som har vokst frem hos urfolk over hele verden.
- Noaidi: Noaidi er den samiske betegnelsen for sjaman.
- Sieidi: Sieidi er hellige steder i samisk religiøs tradisjon, typisk steiner, fjell eller naturformasjoner med uvanlig form.
- Runebomme (goavddis): Runebommen, på samisk kalt goavddis, var noaidens viktigste rituelle redskap.
- Fornorskningspolitikk: Fornorskningspolitikken var den norske statens systematiske forsøk på å assimilere samer og kvener i den norske majoritetskulturen.
Nøkkelbegreper
| Begrep | Forklaring |
|---|---|
| Urfolksreligioner | Urfolksreligioner er religiøse tradisjoner som har vokst frem hos urfolk over hele verden. |
| Noaidi | Noaidi er den samiske betegnelsen for sjaman. |
| Sieidi | Sieidi er hellige steder i samisk religiøs tradisjon, typisk steiner, fjell eller naturformasjoner med uvanlig form. |
| Runebomme (goavddis) | Runebommen, på samisk kalt goavddis, var noaidens viktigste rituelle redskap. |
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.