5.5 Urfolksreligioner og naturbaserte livssyn

Da naturen var hellig

Forestill deg at du vandrer i fjellet i Nord-Norge og kommer til en uvanlig formet stein. For folk som levde her for noen hundre år siden, kunne en slik stein være et hellig sted der mennesker kom i kontakt med åndeverden. Lenge før verdensreligionene oppsto, hadde mennesker over hele kloden utviklet religiøse forestillinger knyttet til naturen, forfedrene og den åndelige verden.

Disse tradisjonene kalles ofte urfolksreligioner eller naturreligioner. De er ofte muntlig overleverte, tett knyttet til et bestemt landskap, og preget av et helhetlig syn der menneske, natur og åndeverden henger sammen. Urfolksreligioner er ikke én religion, men et mangfold av lokale tradisjoner med visse fellestrekk – som animisme, sjamanisme, forfedrekult og ritualer knyttet til årstidene.

I dette kapittelet ser vi nærmere på samisk religion som en urfolksreligion med røtter i vår egen del av verden, på urfolksreligioner globalt, og på moderne naturbaserte livssyn som henter inspirasjon fra eldre tradisjoner. Vi skal også møte en mørk del av historien: hvordan den samiske religionen ble undertrykt gjennom kristningen og fornorskningspolitikken.

Samisk religion – noaiden, runebommen og sieidi

Samene, Nordens urfolk, hadde en rik religiøs tradisjon før kristendommen ble innført gjennom misjon fra 1600-tallet. Den samiske religionen var nært knyttet til livet i naturen og bygde på forståelsen av at alt i tilværelsen henger sammen – mennesker, dyr, landskap og åndelige krefter.

Sentralt sto noaiden, den samiske sjamanen. Noaiden var en religiøs spesialist som fungerte som formidler mellom menneskenes verden og åndeverden. Ved hjelp av runebommen (på samisk goavddis), joik og transe kunne noaiden kommunisere med ånder, helbrede sykdom, forutsi framtiden og sikre gode jaktforhold. Runebommen var laget av et uthulet trestykke med reinsdyrskinn som membran, dekorert med symboler for guder, ånder, dyr og naturkrefter. Noaiden slo på trommen med en T-formet hammer og tolket bevegelsene til en liten viser på skinnet.

Naturen var hellig. Bestemte steder – fjell, innsjøer, store steiner – ble ansett som særlig kraftfulle. Sieidi var hellige steiner eller naturformasjoner der det ble lagt ned offergaver for å sikre hell i jakt, fiske og reindrift.

Den samiske religionen hadde et rikt panteon. Beaivi var solguddinnen, Maderakka var jordmorguddinnen med sine tre døtre Sarakka, Juksakka og Uksakka, og Horagalles var tordenguden som beskyttet mot onde ånder. Kosmologien delte verden i tre nivåer: den øvre verdenen der gudene bodde, menneskenes verden i midten, og den underjordiske verdenen der de døde holdt til. Det er viktig å merke seg at samisk religion ikke var én enhetlig tradisjon, men varierte mellom sjøsamer, reindriftssamer og skogssamer.

Kristningen, undertrykkelsen og revitaliseringen

Fra 1600-tallet drev den dansk-norske og svenske staten aktiv misjonsvirksomhet blant samene. Runebommer ble konfiskert og brent, noaider ble straffet, og samiske religiøse praksiser ble forbudt. Thomas von Westen (1682–1727), kjent som «samenes apostel», drev systematisk misjon i Nord-Norge. Han brente runebommer, forbød joik og truet noaider. Den mest kjente rettssaken var mot noaiden Anders Poulsen fra Varanger i 1692, som ble arrestert for å utøve samisk religion. Avhørsprotokollene fra saken er i dag en uvurderlig kilde til kunnskap om samisk religion. Av runebommene finnes det i dag bare rundt 70 bevarte eksemplarer i museer.

Denne misjonen var del av en bredere fornorskningspolitikk – den norske statens systematiske forsøk på å assimilere samer og kvener i majoritetskulturen fra midten av 1800-tallet og inn på 1900-tallet. Politikken innebar blant annet forbud mot samisk språk i skolen og press mot å oppgi samisk kultur og religion. Den regnes i dag som et alvorlig overgrep mot det samiske folket. Sannhets- og forsoningskommisjonen leverte sin rapport til Stortinget i 2023 og dokumenterte konsekvensene.

Siden 1970-tallet har det pågått en revitaliseringsbevegelse. Forskere, mange av dem samiske, har dokumentert og rekonstruert den førkristne religionen. Joik, duodji (samisk håndverk) og samisk kosmologi har fått fornyet anerkjennelse, og noen samer integrerer elementer fra den førkristne tradisjonen i sitt livssyn. Revitaliseringen reiser også vanskelige spørsmål: kan en tradisjon som ble brutalt avbrutt, gjenopplives autentisk? Og hvordan forholder den seg til den kristne troen mange samer har hatt i generasjoner?

Urfolksreligioner i verden – og kampen om hellige steder

Urfolksreligioner finnes over hele verden og viser et enormt mangfold. Likevel deler mange av dem visse fellestrekk. Animisme – forestillingen om at ting i naturen har en ånd eller sjel – er utbredt. Begrepet ble introdusert av antropologen Edward Tylor på 1870-tallet, men moderne forskere nyanserer det og peker på at animisme handler om at naturen oppfattes som levende og relasjonell. Forfedrekult, der avdøde forfedre æres og konsulteres, finnes i mange afrikanske, asiatiske og oseaniske tradisjoner.

I Nord- og Sør-Amerika har urfolk som lakota, navajo, maya og mapuche dype religiøse tradisjoner. I Australia har aboriginene «drømmetiden» – en mytisk urtid da forfedrene skapte landskapet og ga lovene for menneskelig sameksistens. Felles for mange tradisjoner er at de ser verden som en helhet der menneske, natur og åndeverden er flettet sammen, og at de er muntlig overleverte og knyttet til bestemte steder.

FNs erklæring om urfolks rettigheter (UNDRIP), vedtatt i 2007, anerkjenner urfolks rett til å utøve sin religion. Artikkel 12 gir rett til å ivareta og ha tilgang til religiøse og kulturelle steder, og artikkel 25 anerkjenner urfolks åndelige forbindelse til sine territorier. Dette er viktig fordi urfolksreligioner ofte er uløselig knyttet til land. Når urfolk mister landområder – gjennom kolonisering, industriutbygging eller klimaendringer – trues også deres religiøse praksis.

I Norge aktualiserte Fosen-saken (2021) dette. Norges Høyesterett slo enstemmig fast at konsesjonene til vindkraftutbygging på Fosen var ugyldige fordi de krenket reindriftssamenes rett til kulturutøvelse etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27. Reindriften er ikke bare en næring, men en levemåte med kulturelle og religiøse dimensjoner. Globalt har aboriginene fått stengt Uluru for klatring fordi stedet er hellig, og lakota-folket har kjempet mot oljeutbygging nær Standing Rock.

Naturbaserte livssyn i moderne tid

Siden 1900-tallet har det vokst frem nye religiøse bevegelser som henter inspirasjon fra førkristne, naturbaserte tradisjoner. Disse kalles ofte neopaganisme eller nyhedendom.

Wicca, grunnlagt i England på 1950-tallet, er en av de mest kjente. Wicca kombinerer elementer fra keltisk tradisjon, folketro og esoteriske tradisjoner, og legger vekt på naturens sykluser, gudinnedyrkelse og ritualer knyttet til årstidene. I wicca markeres åtte høytider gjennom året i et «årshjul» som følger naturens syklus: vintersolverv, vårjevndøgn, sommersolverv og høstjevndøgn, samt fire mellomhøytider. Hver høytid feires med ritualer som speiler årstidens karakter.

Åsatru er en annen neopaganistisk retning som søker å gjenskape den norrøne religionen. På Island er Ásatrúarfélagið et offisielt registrert trossamfunn. I Skandinavia finnes flere åsatruorganisasjoner med ulike tilnærminger, fra dem som forsøker å rekonstruere historisk praksis til dem som tilpasser tradisjonen til moderne verdier.

Felles for mange av disse bevegelsene er en vektlegging av naturens hellighet, økologisk bevissthet og skepsis mot monoteistiske religioners dominans. Kritikere peker på at neopaganismen ofte romantiserer fortiden, og at forbindelsen til faktiske historiske tradisjoner kan være svak. Noen retninger har også blitt kritisert for forbindelser til nasjonalistiske miljøer – noe de fleste neopaganistiske organisasjoner tar avstand fra.

Oppsummering

Urfolksreligioner er mangfoldige tradisjoner som ofte er preget av en nær forbindelse mellom menneske, natur og åndeverden. Den samiske religionen, med noaiden, runebommen og sieidi, et rikt panteon med guder som Beaivi, Maderakka og Horagalles, og en kosmologi delt i tre verdener, er en viktig del av vår egen kulturarv. Den ble undertrykt gjennom kristningen fra 1600-tallet og fornorskningspolitikken, dokumentert av Sannhets- og forsoningskommisjonen i 2023, men opplever nå en revitalisering.

Globalt finner vi urfolksreligioner med fellestrekk som animisme og forfedrekult. Fordi disse tradisjonene er knyttet til land, er religionsfrihet for urfolk ofte uløselig knyttet til landrettigheter, slik Fosen-saken (2021) og UNDRIP (2007) viser. Moderne neopaganistiske bevegelser som wicca og åsatru søker å gjenopplive naturbasert religiøsitet, men har et komplekst forhold til de historiske tradisjonene de henter inspirasjon fra.