FNs erklæring og EMK artikkel 9.
Religionsfrihet regnes som en grunnleggende menneskerettighet. Men hva innebærer denne friheten egentlig? Betyr den at alle skal kunne praktisere sin religion uten begrensninger? Og hva skjer når religionsfrihet kommer i konflikt med andre rettigheter? I dette kapittelet ser vi på de viktigste internasjonale avtalene som beskytter religionsfrihet, og drøfter noen av de vanskeligste dilemmaene knyttet til religionsfrihetens grenser.
Religionsfrihet er retten til å ha, velge, endre eller forkaste en religion eller et livssyn, samt retten til å utøve sin tro alene eller i fellesskap med andre. Religionsfrihet omfatter også retten til ikke å ha en religion. Denne friheten har to dimensjoner: en indre (retten til å tro hva man vil) og en ytre (retten til å praktisere sin tro). Den indre dimensjonen er absolutt, mens den ytre kan begrenses under visse omstendigheter.
FNs verdenserklæring om menneskerettigheter ble vedtatt i 1948, i kjølvannet av andre verdenskrig og holocaust. Artikkel 18 slår fast:
«Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og etterlevelse.»
Dette er en av de mest vidtrekkende formuleringene i erklæringen. Den beskytter ikke bare retten til å tilhøre en religion, men også retten til å skifte religion – noe som er kontroversielt i deler av verden der frafall fra religion kan straffes.
SP artikkel 18 utdyper og forsterker religionsfriheten fra verdenserklæringen. Den er juridisk bindende for stater som har ratifisert konvensjonen. Artikkelen fastslår at ingen skal utsettes for tvang som innskrenker friheten til å ha eller ta til seg en religion eller tro etter eget valg. Den slår også fast at foreldre har rett til å sikre at barna får religiøs og moralsk oppdragelse i samsvar med foreldrenes overbevisning.
Religionsfrihet som rettighet har en lang og blodig historie. I Europa førte reformasjonen på 1500-tallet til religionskriger mellom katolikker og protestanter. Den westfalske freden i 1648 etablerte prinsippet «cuius regio, eius religio» – fyrstens religion bestemte undersåttenes religion. Dette var ikke individuell religionsfrihet, men det var et første skritt mot å akseptere religiøst mangfold mellom stater.
John Lockes «Brev om toleranse» (1689) argumenterte for at staten ikke bør tvinge folk i trosspørsmål, fordi genuin tro ikke kan fremtvinges. Den amerikanske uavhengighetserklæringen (1776) og den franske menneskerettighetserklæringen (1789) var milepæler i utviklingen av religionsfrihet som individuell rettighet. Den amerikanske grunnlovens First Amendment forbyr staten å etablere en statsreligion og beskytter den frie religionsutøvelsen.
FNs verdenserklæring om menneskerettigheter i 1948 globaliserte disse prinsippene. Men selv i dag er full religionsfrihet langt fra realisert i alle land, og debatten om hva religionsfrihet konkret innebærer, fortsetter å utvikle seg.
Forum internum betegner den indre dimensjonen av religionsfriheten – retten til å tro, tenke og ha overbevisninger fritt. Denne retten er absolutt og kan aldri begrenses. Forum externum betegner den ytre dimensjonen – retten til å utøve sin religion gjennom handling, som bønn, ritualer, kleskoder, forkynnelse og religionsundervisning. Denne retten kan begrenses under strenge vilkår. Skillet mellom forum internum og forum externum er sentralt i menneskerettsjusen og gjenspeiles i alle de store menneskerettighetsdokumentene.
Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) ble vedtatt i 1950 av Europarådet. Artikkel 9 beskytter tanke-, samvittighets- og religionsfriheten. EMK er særlig viktig fordi den håndheves av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg, som kan dømme stater som bryter rettighetene.
EMK artikkel 9 har to ledd. Første ledd beskytter den absolutte indre friheten til å ha en tro eller overbevisning. Andre ledd åpner for at den ytre religionsutøvelsen kan begrenses, men bare dersom begrensningen er fastsatt ved lov, er nødvendig i et demokratisk samfunn, og tjener et legitimt formål som offentlig sikkerhet, orden, helse, moral eller andres rettigheter og friheter.
Den ytre religionsfriheten kan begrenses dersom tre vilkår er oppfylt: (1) begrensningen må ha hjemmel i lov, (2) den må tjene et legitimt formål (som offentlig sikkerhet, helse eller andres rettigheter), og (3) den må være nødvendig i et demokratisk samfunn. Den indre religionsfriheten – retten til å tro hva man vil – kan derimot aldri begrenses.
Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har avgjort en rekke viktige saker om religionsfrihet. Disse dommene har formet forståelsen av religionsfrihetens grenser i Europa og illustrerer de vanskelige avveiningene som må gjøres.
I saken Lautsi mot Italia (2011) klaget en italiensk mor over at det hang krusifiks i klasserommene på barnas offentlige skole. Hun mente dette krenket retten til å oppdra barna i tråd med sitt eget livssyn. EMDs storkammer kom til at Italia ikke hadde brutt EMK. Domstolen mente at krusifikset var et «passivt symbol» og at statene har en vid skjønnsmargin i spørsmål om religiøse symboler i skolen. Dommen var kontroversiell: Kritikere mente at et religiøst symbol i et klasserom sender et budskap om at staten foretrekker én religion.
I saken SAS mot Frankrike (2014) ble Frankrikes forbud mot ansiktsdekkende plagg i det offentlige rom utfordret av en muslimsk kvinne som ønsket å bære nikab. EMD aksepterte at forbudet kunne begrunnes med hensynet til «sameksistens» i det franske samfunnet, selv om domstolen anerkjente at forbudet utgjorde et inngrep i religionsfriheten. Dommen ble kritisert for å godta et vagt begrep som «sameksistens» som grunnlag for å begrense en fundamental rettighet.
Skjønnsmarginen er et prinsipp i EMDs rettspraksis som gir statene et visst handlingsrom i tolkningen og anvendelsen av menneskerettighetene. Prinsippet anerkjenner at ulike europeiske land har ulike tradisjoner, kulturer og politiske forhold, og at det ikke alltid finnes én riktig løsning på vanskelige rettsspørsmål. Skjønnsmarginen er særlig vid i saker om forholdet mellom stat og religion, fordi det er stor variasjon mellom europeiske land på dette området.
I Norge er religionsfriheten beskyttet av Grunnloven § 16 og menneskerettsloven, som inkorporerer EMK i norsk rett. Historisk var Norge et land med sterke bånd mellom stat og kirke. Først i 2012 ble Den norske kirke formelt skilt fra staten, selv om den fortsatt har en særstilling i Grunnloven. I dag er Norge et mangfoldig samfunn der tros- og livssynssamfunn mottar statlig støtte, og der religionsfrihet er et sentralt prinsipp i lovgivningen.
Lautsi mot Italia illustrerer hvor vanskelig det er å trekke grensen mellom religionsfrihet og sekularisme. Klageren Soile Lautsi mente at krusifiksene i klasserommet krenket hennes rett til å oppdra barna uten religiøs påvirkning fra staten. Italia argumenterte med at krusifikset var et kulturelt symbol, ikke bare et religiøst. EMDs storkammer ga Italia medhold og la vekt på at krusifikset var «passivt» – det tvang ingen til å tro eller handle på en bestemt måte. Kritikere pekte på at et krusifiks i et obligatorisk klasserom vanskelig kan kalles nøytralt, og at dommen i praksis favoriserte den kristne majoriteten. Tilhengere mente at dommen respekterte kulturell tradisjon uten å pålegge noen en bestemt tro.
Religionsfrihet er sjelden et ukomplisert spørsmål. I praksis oppstår det mange situasjoner der religionsfrihet kolliderer med andre rettigheter eller samfunnshensyn. Disse dilemmaene har ingen enkle svar, og ulike demokratiske land har valgt ulike løsninger.
Spørsmålet om religiøse plagg og symboler i det offentlige rom har vært gjenstand for intens debatt i mange europeiske land. Frankrike har innført forbud mot ansiktsdekkende plagg i det offentlige rom og mot religiøse symboler i offentlige skoler. Tilhengere argumenterer for at dette fremmer likestilling, sekularisme og samhørighet. Kritikere mener at forbudet rammer religiøse minoriteter uforholdsmessig og begrenser deres religionsfrihet. Andre land, som Storbritannia, har valgt en mer liberal tilnærming. Debatten illustrerer spenningen mellom ulike verdier: religionsfrihet, likestilling, sekularisme og kulturell identitet.
Et annet dilemma oppstår når religiøst begrunnede overbevisninger kommer i konflikt med profesjonskrav. Kan en lege nekte å utføre abort med begrunnelse i sin tro? Kan en offentlig ansatt nekte å vie likekjønnede par? I Norge har man i hovedsak landet på at profesjonsplikter går foran personlige overbevisninger når man utfører offentlige oppgaver, men det finnes reservasjonsordninger på noen områder. Ulike synspunkter finnes: Noen mener samvittighetsfrihet må respekteres også i yrkeslivet, mens andre mener at offentlige tjenester må være tilgjengelige for alle uavhengig av den ansattes tro.
Forholdet mellom ytringsfrihet og religionsfrihet er et annet krevende spørsmål. Kan man kritisere, satirisere eller til og med håne andres religion? Mange land har avskaffet blasfemilover, mens andre opprettholder dem. I Norge ble blasfemiparagrafen opphevet i 2015.
Ytringsfrihetens forsvarere mener at religionskritikk – også skarp og provoserende – er en viktig del av et fritt samfunn. Andre peker på at hatefulle ytringer rettet mot religiøse grupper kan bidra til diskriminering og undertrykking, og at slike ytringer bør begrenses. Det norske straffebudet mot hatefulle ytringer (strl. § 185) verner om religiøse grupper, men skiller mellom kritikk av en religion og hets mot personer på grunn av deres religion.
Selv om religionsfrihet er en anerkjent menneskerettighet, er den langt fra en realitet overalt. Ifølge internasjonale rapporter lever store deler av verdens befolkning i land med betydelige begrensninger på religionsfriheten. I noen land straffes frafall fra statsreligionen med fengsel eller død. Religiøse minoriteter kan oppleve diskriminering, trakassering eller direkte forfølgelse. Organisasjoner som FN, Amnesty International og Forum 18 dokumenterer og arbeider mot brudd på religionsfriheten verden over.
Apostasi – frafall fra en religion – er et av de mest sensitive temaene knyttet til religionsfrihet. I mange land med islamsk lovgivning kan apostasi straffes med dødsstraff, selv om denne sjelden fullbyrdes i praksis. I andre land kan apostater miste arverett, foreldrerett eller rett til ekteskap. FNs menneskerettighetskomité har slått fast at retten til å skifte religion er en integrert del av religionsfriheten, men dette aksepteres ikke av alle stater.
Også konvertering – det å skifte fra én religion til en annen – er problematisk i mange sammenhenger. Noen land har lover mot «tvangskonvertering» som i praksis brukes til å hindre frivillig konvertering. I India har flere delstater innført «anti-konverteringslover» som kriminaliserer konvertering utført med «tvang» eller «lokking», der begrepene tolkes vidt. Slike lover rammer ofte kristne og muslimske misjonærer, men også enkeltpersoner som frivillig ønsker å skifte tro.
Denne problematikken illustrerer spenningen mellom individuell religionsfrihet og kollektive identiteter. For noen samfunn oppleves religiøst frafall som et svik mot fellesskapet, og konvertering som en trussel mot sosial stabilitet. Fra et menneskerettighetsperspektiv er imidlertid retten til å velge og endre sin tro fundamental og ufravikelig.
Apostasi betyr frafall fra en religion. Begrepet brukes særlig om det å forlate den religionen man er født inn i eller har tilhørt. I mange historiske og nåtidige rettssystemer har apostasi vært straffbart. FNs menneskerettighetsorganer har gjentatte ganger slått fast at retten til å forlate en religion er en integrert del av religionsfriheten som beskyttet i artikkel 18 i verdenserklæringen og SP-konvensjonen.
I SAS mot Frankrike (2014) klaget en ung fransk-pakistansk kvinne over Frankrikes forbud mot ansiktsdekkende plagg. Hun argumenterte med at hun bar nikab av eget fritt valg som uttrykk for sin religiøse overbevisning, og at forbudet krenket hennes religionsfrihet. Frankrike argumenterte med at ansiktsdekkende plagg hindrer «sameksistens» fordi de umuliggjør ansikt-til-ansikt-kommunikasjon. EMD aksepterte dette argumentet med knappest mulig margin. Dommer Nussberger og dommer Jäderblom dissenterte og mente at «sameksistens» var et for vagt og subjektivt kriterium til å rettferdiggjøre inngrep i en fundamental rettighet. Saken viser at selv blant menneskerettighetsdommere er det dyp uenighet om religionsfrihetens grenser.
Religionsfrihet er en grunnleggende menneskerettighet beskyttet av FNs verdenserklæring, SP-konvensjonen, EMK og Norges grunnlov. Friheten har en indre dimensjon (retten til å tro) som er absolutt, og en ytre dimensjon (retten til å praktisere) som kan begrenses under strenge vilkår. I praksis oppstår vanskelige dilemmaer når religionsfrihet kolliderer med andre rettigheter og samfunnshensyn, som i spørsmål om religiøse plagg, samvittighetsfrihet og forholdet mellom ytringsfrihet og religionsvern. Globalt er manglende religionsfrihet fortsatt et alvorlig problem.
Oppsummering
I dette kapittelet har du lært:
- Religionsfrihet: Religionsfrihet er retten til å ha, velge, endre eller forkaste en religion eller et livssyn, samt retten til å utøve sin tro alene eller i fellesskap med andre.
- Forum internum og forum externum: Forum internum betegner den indre dimensjonen av religionsfriheten – retten til å tro, tenke og ha overbevisninger fritt.
- Begrensninger i religionsfriheten: Den ytre religionsfriheten kan begrenses dersom tre vilkår er oppfylt: (1) begrensningen må ha hjemmel i lov, (2) den må tjene et legitimt formål (som offentlig…
- Skjønnsmargin (margin of appreciation): Skjønnsmarginen er et prinsipp i EMDs rettspraksis som gir statene et visst handlingsrom i tolkningen og anvendelsen av menneskerettighetene.
- Apostasi: Apostasi betyr frafall fra en religion.
Nøkkelbegreper
| Begrep | Forklaring |
|---|---|
| Religionsfrihet | Religionsfrihet er retten til å ha, velge, endre eller forkaste en religion eller et livssyn, samt retten til å utøve sin tro alene eller i fellesskap med andre. |
| Forum internum og forum externum | Forum internum betegner den indre dimensjonen av religionsfriheten – retten til å tro, tenke og ha overbevisninger fritt. |
| Begrensninger i religionsfriheten | Den ytre religionsfriheten kan begrenses dersom tre vilkår er oppfylt: (1) begrensningen må ha hjemmel i lov, (2) den må tjene et legitimt formål (som offentlig… |
| Skjønnsmargin (margin of appreciation) | Skjønnsmarginen er et prinsipp i EMDs rettspraksis som gir statene et visst handlingsrom i tolkningen og anvendelsen av menneskerettighetene. |
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.