5.3 Religionsfrihet og menneskerettigheter

Friheten til å tro – eller å la være

Tenk deg at du bestemmer deg for å bytte religion, eller å forlate troen du vokste opp med. I Norge ville ingen kunne straffe deg for det. Men i flere land i verden kan nettopp dette valget – å forlate en religion – føre til fengsel, tap av arverett eller i ytterste konsekvens dødsstraff. Hvordan kan noe så personlig som tro være forskjellen mellom frihet og straff?

Dette kapittelet handler om religionsfrihet: retten til å ha, velge, endre eller forkaste en religion eller et livssyn, og retten til å utøve troen alene eller sammen med andre. Religionsfrihet omfatter også retten til ikke å ha en religion. Den regnes som en grunnleggende menneskerettighet, men bak det enkle ordet skjuler det seg noen av de vanskeligste dilemmaene i et moderne samfunn.

Vi skal se at religionsfriheten har to sider. Den indre dimensjonen – retten til å tro hva man vil inni seg – er absolutt og kan aldri begrenses. Den ytre dimensjonen – retten til å praktisere troen gjennom bønn, klesplagg og forkynnelse – kan derimot begrenses under strenge vilkår. Akkurat der, i grenseland mellom frihet og begrensning, oppstår de store debattene vi skal utforske.

Fra religionskrig til menneskerettighet

Religionsfrihet er ikke noe som alltid har eksistert. Den har en lang og blodig historie. På 1500-tallet førte reformasjonen til religionskriger mellom katolikker og protestanter i Europa. Den westfalske freden i 1648 etablerte prinsippet «cuius regio, eius religio» – fyrstens religion bestemte undersåttenes religion. Dette var ikke individuell frihet, men det var et første skritt mot å akseptere at ulike stater kunne ha ulik tro.

Filosofen John Locke argumenterte i «Brev om toleranse» (1689) for at staten ikke bør tvinge folk i trosspørsmål, fordi ekte tro ikke kan fremtvinges. Den amerikanske uavhengighetserklæringen (1776) og den franske menneskerettighetserklæringen (1789) ble milepæler. Den amerikanske grunnlovens First Amendment forbød staten å etablere en statsreligion.

Etter andre verdenskrig og holocaust ble FNs verdenserklæring om menneskerettigheter vedtatt i 1948. Artikkel 18 slår fast at enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet, og at denne retten omfatter frihet til å skifte religion. Nettopp dette med å kunne skifte tro er kontroversielt i deler av verden. FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 18 gjorde religionsfriheten juridisk bindende for stater som ratifiserer den, og slo fast at ingen skal utsettes for tvang i trosspørsmål, samtidig som foreldre har rett til å gi barna religiøs oppdragelse i tråd med egen overbevisning.

Den indre og den ytre friheten

For å forstå religionsfrihetens grenser må vi kjenne et viktig skille fra menneskerettsjusen. Forum internum betegner den indre dimensjonen – retten til å tro, tenke og ha overbevisninger fritt. Denne retten er absolutt og kan aldri begrenses. Ingen kan tvinge deg til å tro eller ikke tro inni deg.

Forum externum betegner den ytre dimensjonen – retten til å utøve religionen gjennom handling, som bønn, ritualer, kleskoder, forkynnelse og religionsundervisning. Denne retten kan begrenses, men bare under strenge vilkår.

Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK), vedtatt av Europarådet i 1950, gjenspeiler dette skillet i artikkel 9. EMK er særlig viktig fordi den håndheves av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg, som kan dømme stater som bryter rettighetene. Artikkel 9 har to ledd: første ledd beskytter den absolutte indre friheten, mens andre ledd åpner for at den ytre utøvelsen kan begrenses.

Men når er en begrensning lovlig? Tre vilkår må være oppfylt: begrensningen må (1) ha hjemmel i lov, (2) tjene et legitimt formål som offentlig sikkerhet, orden, helse, moral eller andres rettigheter, og (3) være nødvendig i et demokratisk samfunn. I Norge er religionsfriheten beskyttet av Grunnloven § 16 og menneskerettsloven, som gjør EMK til norsk rett. Først i 2012 ble Den norske kirke formelt skilt fra staten.

Når rettigheter kolliderer

Religionsfrihet er sjelden et enkelt spørsmål. EMD har avgjort en rekke saker som viser hvor vanskelige avveiningene kan være. I saken Lautsi mot Italia (2011) klaget en italiensk mor over at det hang krusifiks i klasserommene på barnas offentlige skole. Hun mente det krenket hennes rett til å oppdra barna i tråd med eget livssyn. EMDs storkammer kom til at Italia ikke hadde brutt EMK, og kalte krusifikset et «passivt symbol». Kritikere mente at et religiøst symbol i et obligatorisk klasserom vanskelig kan kalles nøytralt, og at dommen i praksis favoriserte den kristne majoriteten. Tilhengere mente at dommen respekterte kulturell tradisjon uten å pålegge noen en bestemt tro.

I saken SAS mot Frankrike (2014) utfordret en ung kvinne Frankrikes forbud mot ansiktsdekkende plagg. Hun bar nikab av eget fritt valg. EMD aksepterte med knappest mulig margin at forbudet kunne begrunnes med hensynet til «sameksistens». To dommere dissenterte og mente at «sameksistens» var et for vagt kriterium til å begrense en fundamental rettighet.

Disse dommene illustrerer prinsippet om skjønnsmargin (margin of appreciation): EMD gir statene et visst handlingsrom, fordi europeiske land har ulike tradisjoner og det ikke alltid finnes én riktig løsning. Skjønnsmarginen er særlig vid i saker om stat og religion.

Lignende dilemmaer møter vi i hverdagen. Kan en lege nekte å utføre abort med henvisning til sin tro? Kan en offentlig ansatt nekte å vie likekjønnede par? I Norge har man i hovedsak landet på at profesjonsplikter går foran personlige overbevisninger i offentlige oppgaver, men det finnes reservasjonsordninger på enkelte områder. Noen mener samvittighetsfrihet må respekteres i yrkeslivet, andre mener offentlige tjenester må være tilgjengelige for alle.

Ytringsfrihet, apostasi og verdens virkelighet

Forholdet mellom ytringsfrihet og religionsfrihet er et annet krevende spørsmål. Kan man kritisere, satirisere eller håne andres religion? Mange land har avskaffet blasfemilover – i Norge ble blasfemiparagrafen opphevet i 2015. Ytringsfrihetens forsvarere mener at religionskritikk, også skarp og provoserende, er en viktig del av et fritt samfunn. Andre peker på at hatefulle ytringer mot religiøse grupper kan bidra til diskriminering. Det norske straffebudet mot hatefulle ytringer (straffeloven § 185) verner religiøse grupper, men skiller mellom kritikk av en religion og hets mot personer på grunn av deres religion.

Et av de mest sensitive temaene er apostasi – frafall fra en religion. I mange land med islamsk lovgivning kan apostasi straffes med dødsstraff, selv om denne sjelden fullbyrdes. I andre land kan apostater miste arverett eller foreldrerett. Også konvertering er problematisk i mange sammenhenger; flere delstater i India har innført «anti-konverteringslover». FNs menneskerettighetskomité har slått fast at retten til å skifte religion er en integrert del av religionsfriheten, men dette aksepteres ikke av alle stater. Her møtes individuell frihet og kollektiv identitet: for noen samfunn oppleves frafall som et svik mot fellesskapet.

Selv om religionsfrihet er anerkjent, er den langt fra en realitet overalt. Store deler av verdens befolkning lever i land med betydelige begrensninger. Religiøse minoriteter kan oppleve diskriminering, trakassering eller direkte forfølgelse. Organisasjoner som FN, Amnesty International og Forum 18 dokumenterer og arbeider mot brudd på religionsfriheten verden over.

Oppsummering

Religionsfrihet er en grunnleggende menneskerettighet beskyttet av FNs verdenserklæring (artikkel 18), SP-konvensjonen, EMK (artikkel 9) og Norges grunnlov § 16. Friheten har en indre dimensjon (forum internum) – retten til å tro – som er absolutt, og en ytre dimensjon (forum externum) – retten til å praktisere – som kan begrenses dersom begrensningen har hjemmel i lov, tjener et legitimt formål og er nødvendig i et demokratisk samfunn.

Veien fra religionskrigene på 1500-tallet, via Lockes toleransetanke og den westfalske freden i 1648, til verdenserklæringen i 1948, viser hvordan religionsfriheten gradvis ble en individuell rettighet. I praksis oppstår vanskelige dilemmaer når religionsfrihet kolliderer med andre hensyn – som i Lautsi-saken om krusifiks, SAS-saken om nikab, spørsmål om samvittighetsfrihet og forholdet mellom ytringsfrihet og religionsvern. EMD bruker her prinsippet om skjønnsmargin. Globalt er manglende religionsfrihet fortsatt et alvorlig problem, der apostasi og konvertering kan straffes hardt, og der frihet for individet kan stå mot kollektive identiteter.