5.4 Sekularisme og religion i det offentlige rom

Skal staten ha en religion?

Tenk deg at du kommer på skolen, og i klasserommet henger det et kors på veggen. Eller motsatt: at du ikke får lov til å bære et synlig religiøst smykke fordi skolen skal være «nøytral». Hvilket av disse er mest rettferdig? Og hvem bestemmer egentlig hvor mye plass religion skal få i det offentlige rom?

Dette kapittelet handler om sekularisme – prinsippet om at stat og religion skal være atskilt. Men begrepet brukes på ulike måter. I vid forstand innebærer sekularisme at politiske beslutninger fattes på ikke-religiøst grunnlag, og at staten ikke favoriserer noen bestemt religion. Det er viktig å merke seg at sekularisme ikke er det samme som ateisme: en sekulær stat tar ikke stilling til om Gud finnes, men organiserer seg slik at borgerne fritt kan ha ulike trosoppfatninger.

Vi skal møte to hovedmodeller for forholdet mellom stat og religion, se hvordan Frankrike, Norge og Tyrkia har valgt ulike veier, og utforske noen av de heteste debattene i Norge: KRLE-faget, skolegudstjenester og religiøse symboler i politi og rettsvesen. Underveis skal vi holde fast ved at det finnes flere legitime syn på disse spørsmålene.

To modeller: lukket eller åpen

Det finnes ulike måter å organisere forholdet mellom stat og religion på, og to hovedmodeller skiller seg ut i Europa.

Den statssekulære modellen, slik vi finner den i Frankrike under begrepet laïcité, innebærer at religion i størst mulig grad holdes utenfor det offentlige rom. Staten er strengt nøytral, og religiøse symboler skal ikke prege offentlige institusjoner som skoler, rettsvesen og forvaltning. Begrunnelsen er at det offentlige rom skal være et felles, nøytralt rom der alle borgere møtes som likeverdige, uavhengig av tro.

Den livssynsåpne modellen, som Norge i økende grad har beveget seg mot, innebærer at staten anerkjenner og gir rom for religiøst og livssynsmessig mangfold i det offentlige rom. Staten er ikke nøytral i den forstand at religion gjøres usynlig, men i den forstand at ulike tros- og livssynssamfunn behandles likt. Begrunnelsen er at religion er en viktig del av mange menneskers identitet.

Begge modellene har styrker og svakheter. Den statssekulære modellen kan kritiseres for å usynliggjøre religiøse minoriteter og i praksis favorisere majoritetens kulturelle normer. Den livssynsåpne modellen kan kritiseres for at det blir vanskelig å trekke grenser, og for at den kan gi religiøse grupper uforholdsmessig innflytelse. Her finnes det altså gode argumenter på flere sider.

Frankrike, Norge og Tyrkia – tre veier

Det franske prinsippet om laïcité har røtter i den franske revolusjonen og kampen mot den katolske kirkens makt. Loven om separasjon av kirke og stat fra 1905 er hjørnesteinen: republikken verken anerkjenner, lønner eller subsidierer noen religion. Opprinnelig var loven rettet mot kirkens politiske innflytelse, men de siste tiårene har laïcité i økende grad blitt anvendt på islam. Loven fra 2004 forbyr synlige religiøse symboler i offentlige skoler, og loven fra 2010 forbyr ansiktsdekkende plagg i det offentlige rom – begge rammer i praksis hovedsakelig muslimske kvinner. Kritikere mener modellen kan virke diskriminerende og hindre integrering. Tilhengere mener den sikrer like rettigheter uavhengig av tro.

Den norske modellen har endret seg mye. Fram til 2012 var Den norske kirke en statskirke med kongen som øverste leder. Grunnlovsendringen i 2012 ga kirken en mer selvstendig stilling, men den beholdt en særstilling som «Norges folkekirke» i Grunnloven § 16. Samme paragraf slår fast at alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje. I praksis finansierer staten tros- og livssynssamfunn etter medlemstall – Den norske kirke får mest, men også moskeer, templer, synagoger og humanistiske organisasjoner mottar støtte. Dette kalles livssynslikestilling, og er nedfelt i Grunnloven § 16. Noen mener kirken fortsatt har en urimelig forrang, andre at staten ikke bør finansiere religion overhodet, atter andre forsvarer modellen som en god balanse.

Tyrkia under Mustafa Kemal Atatürk innførte fra 1920-tallet en radikal sekularisme inspirert av Frankrike: kalifatet ble avskaffet, religiøse ordener forbudt, og det ble innført forbud mot religiøse hodeplagg. Hijabforbudet på universiteter varte til 2010. Under president Erdogan har islam siden fått en mer synlig rolle. Det tyrkiske eksempelet viser at sekularisme kan ta svært ulike former avhengig av historisk og politisk kontekst.

Religion i den norske skolen

Religionsundervisningen i norsk skole har endret seg mye. Fra å være et fag med kristen forkynnelse har det blitt KRLE – kristendom, religion, livssyn og etikk. Faget skal gi kunnskap om ulike religioner og livssyn uten å fremme noen bestemt tro; undervisningen skal være objektiv, kritisk og pluralistisk.

KRLE-faget har vært omdiskutert. Kritikere mener kristendommen fortsatt har en dominerende plass i læreplanen, noe som kan oppleves som favorisering. Andre mener det er naturlig fordi kristendommen har vært dominerende i norsk historie og kultur. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen behandlet KRL-dommen i 2007 og konkluderte med at faget ikke i tilstrekkelig grad sikret likebehandling av ulike livssyn – noe som førte til endringer.

Et annet omdiskutert tema er skolegudstjenester. Tradisjonelt har norske skoler arrangert gudstjenester, særlig i forbindelse med jul. Mange foreldre og elever med annen bakgrunn har opplevd dette som problematisk. I 2015 slo Kunnskapsdepartementet fast at skolegudstjenester kan arrangeres, men at de skal være frivillige og at det skal tilbys likeverdige alternativer. Kritikere mener selve ordningen gir kristendommen en forrang i strid med livssynslikestilling. Tilhengere argumenterer med at gudstjenesten er del av norsk kulturarv, og at frivilligheten ivaretar religionsfriheten. Debatten illustrerer et bredere spørsmål: hvordan skal skolen forholde seg til religiøs tradisjon og livssynsmangfold?

Symboler i det offentlige rom

Debatten om religiøse symboler i det offentlige rom er en av de mest synlige konfliktene knyttet til sekularisme. Den handler om alt fra hijab og nikab til kors i rettssaler og klesregler for offentlig ansatte.

Tilhengere av å tillate religiøse symboler argumenterer med religionsfrihet, ytringsfrihet og retten til å uttrykke sin identitet. De mener et forbud vil ramme religiøse minoriteter uforholdsmessig og bidra til marginalisering. Tilhengere av begrensninger argumenterer med nøytralitet, likestilling og behovet for at offentlige institusjoner fremstår som upartiske.

I Norge har debatten særlig dreid seg om politiuniform og dommerkappe. I 2009 foreslo daværende politidirektør å tillate hijab som del av politiuniformen. Forslaget utløste en intens debatt. De som støttet forslaget, mente det ville øke rekrutteringen fra minoritetsmiljøer og gjøre politiet mer representativt. De som var imot, mente at politiuniformen skal uttrykke nøytralitet, og at religiøse symboler undergraver tilliten til politiets upartiskhet. Forslaget ble til slutt trukket tilbake.

Debatten viser tydelig at spørsmålet om religiøse symboler i det offentlige rom ikke har enkle svar. Ulike verdier – religionsfrihet, nøytralitet og inkludering – kan trekke i ulike retninger, og det finnes legitime synspunkter på flere sider.

Oppsummering

Sekularisme handler om forholdet mellom stat og religion, og er ikke det samme som ateisme. Den statssekulære modellen (laïcité) holder religion utenfor det offentlige rom, mens den livssynsåpne modellen gir rom for religiøst mangfold og behandler trossamfunn likt. Begge har styrker og svakheter.

Frankrike bygger på laïcité, lovfestet i 1905. Norge har beveget seg mot en livssynsåpen modell med livssynslikestilling i Grunnloven § 16, der staten finansierer tros- og livssynssamfunn etter medlemstall, men der Den norske kirke etter 2012 fortsatt har en særstilling som folkekirke. Tyrkia viser hvordan sekularisme kan ta svært ulike former over tid.

I Norge har KRLE-faget, skolegudstjenester og debatten om religiøse symboler i politi og rettsvesen vært sentrale arenaer for diskusjon om sekularisme. Disse debattene berører grunnleggende spørsmål om frihet, likhet og tilhørighet i et pluralistisk samfunn – og det finnes legitime synspunkter på flere sider.