4.1 De fire grunnprinsippene for klinisk kommunikasjon

De fire skal leses som fire krav til samtalen, ikke som fire egenskaper hos psykologen:
(1) Respekt — at klientens verdighet er ivaretatt i måten samtalen gjennomføres på.
(2) Omsorg — at psykologen faktisk bryr seg om hvordan det går med klienten, og at det merkes.
(3) Forståelse — at psykologen aktivt forsøker å få tak i klientens eget perspektiv.
(4) Autonomi — at klienten beholder styringen over egne valg gjennom hele samtalen.

Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er ikke etiske dimensjoner og ikke fagetiske prinsipper. En dimensjon er en målestokk du vurderer en handling med i ettertid. Et grunnprinsipp er et krav til hvordan samtalen innrettes mens den pågår.

EPNP-prinsippene — respekt, kompetanse, ansvar og integritet. Fagetiske krav til psykologens virksomhet, hentet fra Etiske prinsipper for nordiske psykologer. Dette er apparatet i oppgave 1, og det du lærte i Del 1.

De fire grunnprinsippene for klinisk kommunikasjon — respekt, omsorg, forståelse og autonomi. Krav til hvordan en samtale legges opp. Dette er apparatet i oppgave 2, og det du lærer her.

Hvorfor det er verdt å være pinlig nøyaktig: «omsorg» er ikke et EPNP-prinsipp, og «kompetanse» er ikke et kommunikasjonsprinsipp. En besvarelse som skriver «de fire etiske prinsippene er respekt, omsorg, forståelse og autonomi» har byttet ut hele apparatet i oppgave 1, og sensor ser det umiddelbart.

Den trygge formuleringen: skriv alltid hvilken liste du er i. «De fire grunnprinsippene for klinisk kommunikasjon — respekt, omsorg, forståelse og autonomi» første gang, og «grunnprinsippene» videre. Da er du aldri i tvil, og leseren er det heller ikke.

Hva prinsippet krever i praksis: at psykologen presenterer seg og sier hva møtet er, bruker klientens egne ord om det som er vanskelig framfor å oversette dem til fagspråk med én gang, unngår å snakke om klienten i tredjeperson mens hen sitter der, og ikke stiller spørsmål som forutsetter noe hen ikke har sagt.

Anvendt på et kasus høres respekt slik ut: «Psykologen begynte samtalen med å si hvem hun var, hvor lang tid de hadde, hva som ville stå i journalen og hvem som ville få lese det. Respekt-prinsippet krevde her at mannen fikk vite hva slags rom han hadde gått inn i, før han ble bedt om å fortelle noe personlig i det.»

Respekt i EPNP er et fagetisk krav som gjelder alt psykologen gjør: klientens rettigheter, verdighet, integritet, konfidensialitet og selvbestemmelse skal ivaretas. Det er dette prinsippet som er brutt når opplysninger deles uten samtykke, eller når en beslutning tas over hodet på den det gjelder. Du bruker det i en S1-analyse — sjangeren der kasuset analyseres med de fire fagetiske hovedprinsippene, i oppgave 1.

Respekt som grunnprinsipp for klinisk kommunikasjon er et krav til gjennomføringen av samtalen: at formen ivaretar verdigheten mens praten pågår. Du bruker det i en S3-begrunnelse.

Testen som skiller dem: spør om du vurderer en handling i saken eller former en samtale. Går setningen din ut på at noe ble gjort som ikke skulle vært gjort, er du i EPNP. Går den ut på hvordan psykologen skal legge opp de neste førti minuttene, er du blant grunnprinsippene.

De henger selvsagt sammen — det er derfor ordet er det samme. Men på eksamen er det en fordel å si eksplisitt hvilken av dem du bruker, for det er nettopp presisjonen sensor tester.

Et samtalegrep er den konkrete tingen psykologen gjør eller sier: en setning, et spørsmål, en pause, en rekkefølge, en avklaring. Det er samtalegrepet som er svaret på en S3-oppgave — prinsippet er bare begrunnelsen for det.

Hvorfor begrepet trengs: en besvarelse som skriver «jeg ville vist respekt» har ikke svart. Den har gjentatt oppgaveteksten. En besvarelse som skriver «jeg ville begynt med å si hvor lang tid vi har og hva som blir skrevet ned» har svart, fordi det står noe der som faktisk kunne gjøres.

Distinksjonen mot nabobegrepet: et samtalegrep er ikke en teknikk med navn og ikke en metode. Det er en handling i denne samtalen, i denne saken, med denne personen. Å skrive «jeg ville brukt aktiv lytting» er å oppgi et navn. Å skrive «jeg ville gjentatt det han nettopp sa om at ingen hadde spurt ham, og bedt ham fortelle mer om akkurat det» er å oppgi et grep.

Den tre-leddede formen er malen for hver eneste bit av en S3-besvarelse, og den er verdt å lære utenat:
(1) Prinsippet — hvilket av de fire du er i.
(2) Grepet — hva psykologen konkret gjør eller sier.
(3) Begrunnelsen — hvorfor akkurat dette grepet følger av akkurat dette prinsippet, i akkurat denne situasjonen.

Slik ser det ut ferdig skrevet: «Autonomi tilsier at jeg åpner med å spørre hva han selv ønsker å få ut av timen, før jeg sier hva henvisningen ber om. Grunnen er at han ikke har bedt om å komme hit selv, og at det første spørsmålet i rommet avgjør om dette blir hans time eller arbeidsgiverens.»

Hva som skjer når et ledd mangler: uten grepet blir det en definisjon, og det er den vanligste grunnen til at en besvarelse ikke består. Uten begrunnelsen blir det en liste over ting man kan gjøre i en samtale, og da er prinsippene blitt pynt. Uten prinsippet blir det gode råd uten forankring.

Hvilket prinsipp den bærer: først og fremst respekt, fordi det er uverdig å bli bedt om å fortelle noe personlig uten å vite hvor det havner. Men rammeavklaringen bærer også autonomi, fordi ingen kan ta stilling til hva de vil dele uten å vite hva delingen innebærer.

Distinksjonen mot nabobegrepet: rammeavklaring er ikke det samme som informert samtykke. Samtykket er klientens beslutning; rammeavklaringen er opplysningene som gjør beslutningen mulig. I en samtale henger de sammen, men i en besvarelse er det en fordel å skille dem, siden det er avklaringen psykologen kan love og samtykket bare klienten kan gi.

Hva prinsippet krever i praksis: at psykologen retter oppmerksomheten mot hvordan personen faktisk har det, ikke bare mot informasjonen saken trenger. At tempoet tilpasses den som snakker. At det som er tungt, får bli tungt et øyeblikk før det blir et punkt i en utredning. At psykologen faktisk gjør noe med det hen får vite — følger opp, ordner, henviser.

Anvendt på et kasus høres omsorg slik ut: «Da han fortalte at han ikke hadde sagt til noen hjemme at han var sykmeldt, la psykologen fra seg skjemaet og spurte hvordan det hadde vært å bære det alene i tre måneder. Omsorg-prinsippet krevde her at opplysningen ble møtt som noe som angikk ham, før den ble et punkt i vurderingen.»

Distinksjonen mot nabobegrepet: omsorg er ikke det samme som forståelse. Forståelse handler om å få tak i hvordan verden ser ut fra klientens plass. Omsorg handler om at det angår psykologen hvordan det går med hen. Man kan forstå noen godt uten å bry seg, og bry seg mye uten å ha forstått.

Forskjellen betyr noe på eksamen, fordi en besvarelse som gjør omsorg til vennlighet skriver setninger som «jeg ville møtt henne med et smil og en vennlig tone» — og det er ikke et samtalegrep, det er en beskrivelse av god oppførsel. Sensor kan ikke skille det svaret fra alle andre svar.

Hva som gjør omsorgen synlig i en tekst: at den koster noe eller endrer noe. At psykologen bruker tid der det trengs, tar en telefon hen ellers ikke ville tatt, endrer planen for timen fordi det som kom fram var viktigere, eller sier rett ut at hen har tenkt på saken siden sist.

En vennlig psykolog som gjennomfører programmet sitt uendret uansett hva klienten sier, har vist høflighet. Det er ikke det prinsippet ber om.

Her møtes de to firerne igjen, og det er verdt å ha skillet klart.

Ansvar i EPNP er et fagetisk krav: psykologen skal unngå å påføre skade, står ansvarlig for egne handlinger og for medarbeidere hen har ansvar for. Det er et krav som kan brytes, og et brudd kan påvises i ettertid.

Omsorg som grunnprinsipp for klinisk kommunikasjon er et krav til holdningen og retningen i samtalen: at klientens velferd faktisk betyr noe for den som sitter der.

Slik henger de sammen uten å være det samme: ansvarsprinsippet sier at psykologen ikke kan la en klient falle mellom to stoler. Omsorgsprinsippet sier at klienten skal merke, i samtalen, at hen ikke er overlatt til seg selv. Det første er en plikt i saken. Det andre er en kvalitet ved møtet.

Slik ser den ut: psykologen bestemmer å ikke fortelle klienten om et funn fordi det «bare ville gjort henne mer engstelig». Psykologen ringer pårørende «for sikkerhets skyld» uten å spørre. Psykologen styrer samtalen bort fra et tema klienten selv tok opp, fordi hen vurderer at det er for tidlig.

Hvorfor det er verdt å nevne i en besvarelse: fordi det er her prinsippene kolliderer på ekte, og fordi en kandidat som ser kollisjonen viser at hen har forstått at prinsippene ikke er en ønskeliste. Omsorg som aldri møter motstand fra autonomi, er omsorg som ikke er satt på prøve.

Merk hvor faget faktisk står: dette er ikke et fritt valg mellom to like gode holdninger. Klientens rett til å bestemme over eget liv er hovedregelen, og omsorgen må begrunne seg når den vil fravike den — ikke omvendt.

Prinsippet har to sider, og en god besvarelse viser begge.

Holdningssiden: at det angår psykologen hvordan det går med denne personen. Den vises i hva psykologen legger merke til og spør om, og i at samtalen ikke bare produserer opplysninger.

Handlingssiden: at noe faktisk skjer. En time settes opp. Et spørsmål blir fulgt opp neste gang. En henvisning sendes. Noen ringer tilbake når de har sagt de skal.

Hvorfor skillet er nyttig i en tekst: holdningssiden er lett å påstå og vanskelig å vise. Handlingssiden er lett å vise og lett å glemme. En besvarelse som bare har holdningssiden, blir varm og tom. En som bare har handlingssiden, blir et saksbehandlingsreferat. Ta med begge, og bruk én setning på hver.

En fare ved omsorgsprinsippet er at det frister til løfter. «Dette skal vi få orden på.» «Du skal få den hjelpen du trenger.» «Jeg skal sørge for at det ikke skjer igjen.»

Hvorfor det er et problem: psykologen kan ikke garantere utfall hen ikke rår over, og et løfte som brytes koster mer tillit enn det opprinnelig kjøpte. I en besvarelse blir slike setninger dessuten et signal om at kandidaten ikke har sett hvor lite psykologen faktisk kontrollerer.

Formen som holder: si hva du selv skal gjøre, ikke hva utfallet blir. Psykologen i et kasus kunne sagt: «Jeg kan ikke love deg at søknaden går gjennom. Jeg kan love at jeg skriver den ferdig denne uka, og at jeg ringer deg når jeg vet noe — også hvis svaret er nei.»

Distinksjonen: dette er ikke mangel på omsorg. Det er omsorg som er til å stole på, og forskjellen er at den holder seg innenfor det psykologen faktisk rår over.

Hva prinsippet krever i praksis: at psykologen spør om det hen tror hen har skjønt, framfor å anta det. At klientens egne ord brukes videre i samtalen. At psykologen tåler å ta feil underveis og korrigere kursen.

Anvendt på et kasus høres forståelse slik ut: «Da hun sa at hun ikke orket flere møter, tok psykologen ikke for gitt at det handlet om energi. Han spurte hva det var med møtene som var uutholdelig, og fikk vite at det var det å sitte og bli snakket om mens hun selv satt der. Forståelse-prinsippet krevde her at psykologen fant ut hva ordet hennes betydde, før han bygget videre på det.»

Distinksjonen mot nabobegrepet: forståelse er ikke det samme som empati, selv om de henger tett sammen. Empati og de tre empatiformene hører til Del 5. Her er poenget snevrere og mer praktisk: at psykologen faktisk har fått tak i innholdet i klientens perspektiv, og har sjekket at hen har det.

En psykolog kan ha fullstendig forstått hvorfor en klient ikke ønsker å møte i et samarbeidsmøte, og likevel mene at møtet ville vært klokt. Forståelsen består i at psykologen kan gjengi grunnene hens så presist at klienten kjenner dem igjen. Enigheten er en helt annen sak.

Hvorfor det gjelder på eksamen: kandidater skriver ofte som om forståelse betyr å gi klienten rett, og da blir prinsippet umulig å bruke i kasus der psykologen faktisk mener noe annet. Men det er nettopp de kasusene oppgavene handler om.

Formen som viser skillet: «Jeg tror jeg forstår hvorfor du ikke vil ha det møtet — du har vært i tre av dem, og alle gangene har du sittet og hørt andre bestemme. Er det riktig oppfattet? Jeg tenker fortsatt at møtet kan være verdt det, og jeg skal si hvorfor, men jeg vil at vi begynner der du er.»

Hvordan det gjøres: psykologen gjengir kort, med klientens egne ord der det går, og legger til en åpning for retting: «Har jeg oppfattet deg riktig?», «Er det noe jeg har misforstått her?», «Si fra hvis jeg legger noe i det du ikke mener.»

Hva grepet gjør utover å oppklare: det flytter litt av definisjonsmakten tilbake til klienten. I et møte der den ene skriver journal og den andre blir skrevet om, er det å bli spurt «stemmer dette?» en reell forskjell — ikke bare en høflighet.

Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er ikke det samme som å gjenta klientens ord for å vise at man lytter. Poenget er ikke å demonstrere lytting; poenget er at det man har oppfattet faktisk skal kunne rettes.

Hvorfor det ikke er selvforklarende: to personer i samme møte er sjelden i samme situasjon. Psykologen er på jobb i et rom hen kjenner, med et språk hen behersker, og går hjem etterpå. Klienten er på ukjent grunn, i en sak som gjelder livet hens, og møter kanskje tre ulike instanser i samme uke. Det psykologen leser som «lite motivert», kan fra klientens plass være «jeg har forklart dette fire ganger allerede».

Hvordan det brukes i en besvarelse: skriv én setning som sier hva situasjonen er for klienten, før du skriver hva du ville gjort. Den setningen er ofte det som gjør resten av svaret konkret, og den er billig — den koster deg tolv ord av ordkvoten.

En vanlig felle i samtaler der noe har gått galt, er å forklare før man har forstått. Psykologen vet hvorfor systemet fungerer som det gjør, og forklaringen er både korrekt og velment — men den kommer for tidlig.

Hvorfor rekkefølgen betyr noe: en forklaring som kommer før forståelsen, leses som et forsvar. Den sier i praksis «du har misforstått», selv når ordene er vennlige. Etter at klienten har fått lagt fram sin versjon og hørt den gjengitt riktig, kan den samme forklaringen leses som informasjon.

Grepet: psykologen i et kasus kunne sagt: «Jeg har en forklaring på hvorfor det tok så lang tid, og jeg skal gi deg den. Men jeg vil høre hele din opplevelse av de ukene først, for jeg tror ikke forklaringen min gjør den mindre.»

Dette leddet er en forsmak på kap. 4.4, der samtaler etter at psykologen selv har feilet, får sin egen behandling.

Hvorfor det hører til forståelsesprinsippet: når den ene parten eier språket, er det ikke nok at hen tror hen har forstått. Misforståelsen blir stående skriftlig, og den blir lest av andre. Derfor er sjekken — «har jeg oppfattet deg riktig?» — ikke en høflighetsfrase her, men den eneste korrigeringsmekanismen som finnes i rommet.

I en besvarelse er dette et av de billigste marginpoengene som finnes: én setning om at psykologen er den som skriver, og at forståelsen derfor må kontrolleres av den det skrives om.

Hva prinsippet krever i praksis: at klienten får vite hva alternativene er før hen velger. At det finnes reelle valg og ikke bare formelle. At det er lov å la være å svare. At planen for videre oppfølging lages sammen med den det gjelder, ikke for hen.

Anvendt på et kasus høres autonomi slik ut: «Psykologen sa at hun kunne skrive en kort tilbakemelding til henvisende lege, en utførlig en, eller ingenting, og at mannen kunne velge — og at hun uansett ville vise ham teksten før den ble sendt. Autonomi-prinsippet krevde her at han bestemte over opplysninger om seg selv, i en situasjon der han ikke hadde bestemt at han skulle være der i det hele tatt.»

Distinksjonen mot nabobegrepet: autonomi er ikke det samme som at psykologen ikke mener noe. Å holde tilbake sin faglige vurdering for ikke å påvirke, er ikke å respektere autonomien — det er å frata klienten et grunnlag hen trengte for å velge.

De to firerne møtes for tredje gang, og også her er skillet verdt å ha klart.

Selvbestemmelse hører inn under respekt-prinsippet i EPNP. Der er det et fagetisk krav som gjelder alt psykologen gjør: klienten skal kunne bestemme over seg selv og over opplysninger om seg selv. Brudd på det er noe man kan påvise i ettertid — et samtykke som ikke ble innhentet, en beslutning som ble tatt over hodet på noen.

Autonomi som grunnprinsipp for klinisk kommunikasjon gjelder styringen inne i samtalen: rekkefølgen, tempoet, hva som tas opp i dag og hva som får vente.

Hvordan du bruker forskjellen på eksamen: i oppgave 1 skriver du at psykologen brøt respekt-prinsippet ved å handle uten samtykke. I oppgave 2 skriver du at autonomi tilsier at klienten selv velger hva timen skal brukes til. Samme grunntanke, to apparater, to oppgaver.

Et formelt valg er et valg som finnes på papiret. Et reelt valg er et valg der begge svarene er praktisk mulige og ingen av dem straffes.

Hvorfor skillet er viktig: «du kan selvfølgelig la være» er ikke et reelt valg hvis det å la være betyr at saken stopper opp, at det noteres som manglende samarbeidsvilje, eller at psykologen blir tydelig skuffet. Klienten leser rommet, og hen leser det riktig.

Testen: kan klienten si nei uten at det koster hen noe? Vet hen hva som faktisk skjer hvis hen sier nei? Er begge svarene praktisk gjennomførbare i dag?

Grepet som gjør valget reelt: si hva som skjer ved hvert svar. Psykologen i et kasus kunne sagt: «Du kan svare på dette nå, eller vi kan la det ligge til neste gang. Hvis vi lar det ligge, betyr det at vurderingen tar to uker lenger. Ingen av delene er feil, og jeg noterer ikke det ene som verre enn det andre.»

Hva som må være på bordet: hva opplysningen skal brukes til, hvem som får se den, hva som skjer hvis hen ikke vil, og om beslutningen kan gjøres om senere.

Den vanligste svakheten i besvarelser: samtykke behandles som en formalitet man innhenter, i stedet for som noe klienten skal kunne ta stilling til. Formuleringen «jeg ville innhentet samtykke» er nesten en definisjon. Formuleringen «jeg ville sagt hva som kommer til å stå i notatet, hvem som leser det, og spurt om det er greit — og sagt hva som skjer hvis det ikke er det» er et grep.

Merk hvor faget står: dette er ikke en vurderingssak. At klienten skal kunne bestemme over opplysninger om seg selv, er hovedregelen i fagetikken, og unntak krever begrunnelse. Hovedregelen krever det ikke.

Noen samtaler har klienten ikke valgt. Hen kan være henvist av arbeidsgiver, innkalt av en instans, eller møte psykologen som del av en sak hen er part i. Rammen er da ufri, og det er en dårlig idé å late som noe annet.

Hva prinsippet krever likevel: at det som er valgbart, faktisk blir det. Klienten valgte kanskje ikke å komme, men hen kan velge hva som tas opp i dag, hvilke spørsmål hen svarer på, hvor mye som skrives, og om hen vil lese teksten før den sendes.

Grepet: si rammen høyt, og skill den fra det som er åpent. Psykologen i et kasus kunne sagt: «Jeg vet at du ikke bestemte at du skulle komme hit. Det kan jeg ikke gjøre noe med. Det du bestemmer, er hva vi bruker timen til, hva du svarer på, og hva som står i det jeg skriver — og det siste får du lese.»

Hvorfor dette er et marginpoeng på eksamen: kandidater skriver enten at autonomi er ivaretatt, som er usant i en ufri ramme, eller at den ikke gjelder, som er verre. Å si nøyaktig hvor grensen går mellom det ufrie og det valgbare, viser at prinsippet er brukt og ikke bare nevnt.

Dette er hverdagsankeret for hele prinsippet, og det er verdt å ha som en fast test i skrivingen.

Å bli informert: «Vi har satt opp en time til deg på tirsdag.» «Jeg kommer til å skrive en tilbakemelding til fastlegen.» «Vi tar den testen neste gang.»

Å bli spurt: «Det finnes en time tirsdag og en torsdag — hva passer for deg?» «Jeg tenker å skrive en tilbakemelding til fastlegen. Hva synes du om det, og hva mener du bør stå i den?» «Jeg foreslår en test neste gang. Skal jeg si hva den går ut på, så bestemmer du?»

Hva forskjellen koster og gir: å spørre tar noen sekunder lenger og kan gi et svar psykologen ikke ønsket. Det er nettopp derfor det er et reelt valg. Og det er den eneste versjonen som gjør klienten til en person som bestemmer, i stedet for en som blir behandlet med respekt mens andre bestemmer.

Bruk testen på din egen tekst: hver gang du har skrevet at psykologen «informerer om» noe i en S3-besvarelse, spør deg om det burde vært et spørsmål. Ofte burde det det.

En prinsippkollisjon er at to av de fire grunnprinsippene peker hver sin vei i den samme situasjonen, slik at det ikke finnes et grep som fullt ut ivaretar begge.

De vanligste kollisjonene:
(1) Omsorg mot autonomi — psykologen mener et valg er uklokt, men valget er klientens.
(2) Forståelse mot tid — å få tak i klientens perspektiv tar tid som er satt av til noe annet.
(3) Respekt mot omsorg — å behandle noen som en voksen som klarer seg, mot å se at hen ikke gjør det akkurat nå.
(4) Autonomi mot rammen — klienten velger noe rammen ikke tillater.

Hva som forventes av deg i en besvarelse: ikke at du løser kollisjonen, men at du navngir den, sier hvilket prinsipp du lar veie tyngst i akkurat dette tilfellet, og begrunner hvorfor. En besvarelse der alle fire prinsippene er oppfylt uten friksjon, har som regel ikke tatt situasjonen på alvor.

Dette er den ene kollisjonen som er verdt å kunne utenat, fordi den finnes i nesten hvert kasus.

Slik ser den ut: klienten vil noe psykologen mener er uklokt. Å legge seg flat for klientens valg er å svikte omsorgen. Å overstyre er å svikte autonomien.

Hvordan den håndteres uten å jevnes ut: psykologen sier hva hen mener og hvorfor, tydelig og som en mening. Deretter sier hen hvem som bestemmer. Deretter blir hen værende i samtalen uansett hva klienten velger.

Formen ferdig skrevet: «Jeg mener dette er en dårlig idé, og jeg skal si hvorfor, for jeg ville sviktet deg hvis jeg lot være. Men det er du som bestemmer, og hvis du velger det, er jeg her fortsatt.»

Hvor faget faktisk står: at klienten bestemmer over eget liv, er hovedregelen. Omsorgen kan ikke sette den til side fordi psykologen tror hen vet bedre — men den kan, og skal, gjøre seg hørt.

Ett av sensorkravene i dette faget er at besvarelsen viser at situasjonen er krevende: at det står noe reelt på spill, at hensyn trekker hver sin vei, og at ingen enkelt replikk løser det. I denne boka kalles kravet K5.

Hva som må stå der: én til to setninger som sier hva som gjør akkurat denne situasjonen vanskelig — ikke at samtaler generelt er vanskelige. Deretter minst ett sted i besvarelsen der to hensyn faktisk kolliderer.

Hva som ikke teller: «Dette er en krevende situasjon som krever varsomhet.» Setningen sier at situasjonen er krevende uten å si hva som gjør den det, og den kunne stått i en hvilken som helst besvarelse.

Hva som teller: «Det som gjør dette krevende, er at han ikke har bedt om å komme, at den som har bedt om det også er den som bestemmer over jobben hans, og at han derfor har god grunn til å tenke over hva han sier til meg. Alt jeg spør om, spør jeg om inn i den situasjonen.»

Å vise at noe er krevende er ikke det samme som å skrive at det er umulig.

Fellen: en besvarelse som legger så mye vekt på vanskeligheten at den ikke lenger foreslår noe, har byttet ut et samtaleopplegg med en beskrivelse av et dilemma. Sensor sitter da igjen uten å vite hva kandidaten ville gjort.

Balansen som holder: si hva som er vanskelig, si hva du velger, og si hva du gjør med det som fortsatt er uløst. Det siste leddet er ofte det som mangler: at psykologen tar opp igjen temaet senere, at hen sier at hen kan ta feil, at hen avtaler et tidspunkt for å se på det på nytt.

Formuleringen som viser begge deler: «Jeg kommer ikke til å få gjenopprettet tilliten hans i denne timen, og jeg skal ikke prøve. Det jeg kan gjøre i dag, er å høre hele historien hans uten å avbryte, og å si hva jeg gjør med den. Så får vi ta resten over tid.»

En dokumentert svakhet i besvarelser er at klienten blir beroliget av det psykologen sier. Kandidaten skriver en god replikk, og deretter er skepsisen borte.

Hvorfor det er en feil og ikke bare urealistisk: det gjør situasjonen enkel, og en enkel situasjon kan ikke vise at kandidaten har forstått hva som står på spill. Det innebærer også en påstand om virkning som ingen kan innestå for.

Hva som skrives i stedet: at klienten fortsatt er skeptisk, at hen sier noe som viser at hen ikke er ferdig, eller at hen godtar en avtale uten å godta psykologens forklaring. Skepsis som blir stående, er ikke et tegn på at psykologen gjorde noe galt. Det er hva som faktisk skjer når noe har vært vanskelig over tid.

Hvor dette blir avgjørende: i dialogoppgavene i kap. 4.3 og i reparasjonssamtalene i kap. 4.4. Her er det nok å ha regelen på plass: samtalen skal flytte noe, ikke løse alt.