4.2 Det kliniske intervjuets faser

De tre fasene har hver sin oppgave:
(1) Introduksjonsfasen skal etablere rammer, trygghet og retning.
(2) Utforskningsfasen skal få fram det saken faktisk gjelder.
(3) Avslutningsfasen skal lukke det som er åpnet, og avtale hva som skjer videre.

Hvorfor rekkefølgen er en logikk og ikke en konvensjon: utforskningen er avhengig av at klienten vet hvor ordene havner, og det er introduksjonen som gir hen det. Avslutningen er avhengig av at det faktisk kom noe fram, og at psykologen vet hva som må tas hånd om før timen er over.

Distinksjonen mot nabobegrepet: faser er ikke det samme som temaer. Temaet er hva samtalen handler om. Fasen er hvor i samtalens eget forløp man er. Man kan snakke om det samme temaet i alle tre fasene, med tre helt ulike formål.

Hva den skal ha fått på plass når den er over: at klienten vet hvem psykologen er og hva slags møte dette er, hvor lang tid de har, hva som skrives og hvem som får lese det, hva formålet er, og hva som skjer etterpå. I tillegg at klienten har fått si noe om hva hen selv vil ut av timen.

Hvor lang den er: som regel noen få minutter, men den kan bli lengre når rammen er komplisert — for eksempel når klienten er henvist av andre, når det finnes en oppdragsgiver, eller når psykologen har fått informasjon om klienten fra en tredjepart.

Anvendt på et kasus høres introduksjonsfasen slik ut: «Psykologen brukte de første fem minuttene på å si hva slags vurdering dette var, hvem som hadde bestilt den, hva som ville stå i rapporten og at klienten fikk lese den før den ble sendt. Først deretter spurte hun hva han selv tenkte om å være der.»

Hva som kjennetegner den: klienten snakker mer enn psykologen. Psykologen stiller spørsmål, sjekker sin egen forståelse, og lar temaer utvikle seg framfor å hake dem av. Det er her forståelsesprinsippet gjør mest arbeid.

Den vanligste svakheten i en besvarelse: at utforskningen beskrives som en liste over spørsmål psykologen skal stille. Da er den blitt et skjema. Det som skiller den fra et skjema, er at psykologen følger opp det klienten faktisk sier, også når det ikke sto på lista.

Distinksjonen mot nabobegrepet: utforskning er ikke det samme som kartlegging. En kartlegging henter inn opplysninger psykologen har bestemt at hen trenger. En utforskning finner også ut hva som er viktig for den som sitter der — og noen ganger viser det seg å være noe annet enn det henvisningen sa.

Hva den skal ha fått på plass: en kort oppsummering av hva psykologen har forstått, en anledning for klienten til å korrigere den, en avtale om hva som skjer nå, og et sjekkpunkt på hvordan klienten har det etter å ha snakket om det de snakket om.

Hvorfor den er lett å nedprioritere: den kommer sist, og tiden er som regel i ferd med å gå ut. Men det er i avslutningen forståelsen blir kontrollert og autonomien blir konkret — det er nå klienten faktisk kan si «det der stemmer ikke helt».

Anvendt på et kasus høres avslutningsfasen slik ut: «Med ti minutter igjen sa psykologen: Jeg vil oppsummere hva jeg har forstått, og så vil jeg at du sier fra om jeg har misforstått noe. Deretter avtalte de hva som skulle skje før neste time, og hun spurte hvordan det hadde vært å snakke om dette i dag.»

Hvorfor skillet er verdt et eget avsnitt: en besvarelse som skriver «først vil jeg snakke om bakgrunnen hennes, deretter om symptomene, og til slutt om hva hun ønsker videre» har beskrevet en temarekkefølge, ikke faser. Introduksjonsfasen kan være helt fraværende i et slikt svar, og da mangler nettopp det leddet prinsippene skulle begrunne.

Testen: spør om leddet du har skrevet handler om hva som snakkes om, eller om hva samtalen som helhet gjør akkurat der. Handler det om innhold, er det et tema.

Hvorfor begge trengs: temarekkefølge er nyttig og hører hjemme i utforskningsfasen. Men fasen er det som gir strukturen, og det er den sensor kan kjenne igjen.

Hvorfor den hører til fasene: alliansen etableres i introduksjonsfasen, brukes i utforskningsfasen og settes på prøve i avslutningsfasen. En samtale der klienten ikke vet hva de holder på med, har ingen allianse å bruke når det blir vanskelig.

Hva den ikke er: allianse er ikke det samme som at klienten liker psykologen. Man kan ha en god arbeidsallianse med en man synes er brysom, hvis man er enig om hva som skal gjøres og hvorfor. Og man kan ha et hyggelig forhold uten allianse i det hele tatt, hvis ingen av dem vet hva timen skal føre til.

Anvendt på et kasus: «Da han sa at han ikke skjønte hva vitsen med dette var, behandlet ikke psykologen det som motstand. Hun behandlet det som en opplysning om at de ikke hadde en felles oppgave ennå, og brukte de neste ti minuttene på å lage en.»

Hvorfor rammene sies høyt og ikke forutsettes: psykologen kjenner dem fordi hen jobber der. Klienten gjør det ikke, og hen har ingen måte å finne det ut på uten å spørre — noe det er vanskelig å gjøre når man allerede er i underkant i situasjonen.

Hvilke prinsipper de bærer: respekt, fordi det er uverdig å fortelle noe personlig uten å vite hvor det havner. Autonomi, fordi ingen kan ta stilling til hva de vil dele uten å vite hva delingen innebærer.

Merk at rammeavklaring ikke er en ansvarsfraskrivelse. Det er ikke å lese opp en liste over forbehold; det er å gi klienten det hen trenger for å kunne velge. En rammeavklaring som gjør klienten mer utrygg, er dårlig utført — ikke feil i seg selv.

Hvorfor definisjonen er formulert slik: psykologen kan ikke gjøre en klient trygg, og et løfte om at «her kan du si alt» er både usant og et løfte hen ikke rår over. Det psykologen kan gjøre, er å fjerne de grunnene til utrygghet som skyldes uvitenhet om rammen.

Hva som faktisk skaper den: presis informasjon, forutsigbarhet, og at det psykologen sa skulle skje, skjer. Trygghet i en profesjonell relasjon bygges av at avtaler holdes, ikke av tonefall.

Distinksjonen mot nabobegrepet: trygghet er ikke det samme som allianse. Trygghet handler om at situasjonen er til å forstå. Allianse handler om at de to har en felles oppgave. Man kan være trygg uten å ha en oppgave sammen, og ha en oppgave sammen uten å være trygg.

Hvorfor den hører til introduksjonen: en klient som tror at dagens time skal føre til en henvisning, en erklæring eller en diagnose, og som oppdager på slutten at den ikke gjør det, har brukt timen på noe annet enn det som faktisk sto på spill.

Hvordan det gjøres: psykologen i et kasus kunne sagt: «Jeg vil si hva denne timen er og ikke er. I dag skal vi bli kjent med hva du strever med, og jeg kommer ikke til å konkludere med noe. Hvis det er en attest eller en uttalelse du trenger, må vi snakke om det for seg, for det er en annen type sak.»

Hvorfor det gir uttelling i en besvarelse: fordi det viser at kandidaten har sett at klienten kommer med sitt eget prosjekt inn i timen, og at prosjektene ikke nødvendigvis er de samme. Det er en form for partsforståelse inne i selve samtalen.

De første minuttene gir psykologen informasjon, og de gir klienten informasjon. Begge deler er verdt å legge merke til.

Hva psykologen får vite: hvordan klienten forholder seg til å være der. Om hen kom for sent, om hen setter seg langt unna, om hen svarer kort, om hen har med seg noen, om hen har forberedt seg. Ingenting av dette skal tolkes som en egenskap ved personen — det er informasjon om situasjonen.

Hva klienten får vite: om psykologen har lest henvisningen, om hen kommer til å avbryte, om hen tåler stillhet, og om det som ble lovet i starten faktisk holdes.

Hvorfor dette er verdt å skrive i en besvarelse: fordi det er her partsperspektivet blir konkret. Å skrive «at han kom syv minutter for sent og satte seg ytterst på stolen, leser jeg ikke som manglende motivasjon, men som en rimelig reaksjon på å være sendt hit av arbeidsgiveren sin» er en anvendelse av forståelsesprinsippet på observerbare fakta i kasuset.

Introduksjonsfasen er ikke bare noe som skjer i første time. En kortere versjon gjentas hver gang noe endrer seg.

Når den gjentas: når det kommer en ny person inn i saken, når formålet endres, når det skal skrives noe nytt, når det har gått lang tid, eller når klienten har grunn til å tro at rammene er andre enn sist.

Hvordan den ser ut i kortform: psykologen i et kasus kunne sagt: «Før vi begynner i dag vil jeg si at jeg har fått en henvendelse fra saksbehandleren din. Jeg har ikke svart, og jeg svarer ikke uten at vi har snakket om det.»

Hvorfor det er et marginpoeng: kandidater som skriver at rammene avklares «i starten», har rett. Kandidater som skriver at de avklares på nytt hver gang noe endres, har vist at de har forstått hvorfor avklaringen finnes.

De to intervjuformene ligner i formen og skiller seg i formålet, og forskjellen forklarer nesten alle de praktiske ulikhetene.

Forskningsintervjuet skal frembringe data som skal analyseres. Deltakeren bidrar til kunnskap som først og fremst kommer andre til gode, deltakelsen er frivillig i en helt annen forstand, og intervjueren skal ikke gripe inn i deltakerens liv.

Det kliniske intervjuet skal etablere en relasjon som den som sitter der skal ha nytte av. Psykologen har et ansvar for personen som varer utover samtalen, og hen skal gjøre noe med det hen får vite.

Hvorfor forskjellen er verdt å kunne: den forklarer hvorfor et klinisk intervju kan endre retning midtveis, hvorfor psykologen kan avbryte en planlagt gjennomgang for å ta tak i noe klienten sa, og hvorfor avslutningsfasen har en oppgave som forskningsintervjuet ikke har.

Du finner forskningsintervjuet behandlet i en annen bok: Det kvalitative forskningsintervjuet. Bruk den som kontrast — forskningsetikk i snever forstand er ikke forventet kunnskap i PSYC1202, og veiledningene sier det uttrykkelig.

I åpningen gjør prinsippene noe annet enn de gjør senere.

Respekt dominerer: rammene sies, klienten får vite hva psykologen vet, og hen behandles som en som kan ta stilling til det.

Autonomi kommer tidlig og konkret: hva som skal snakkes om i dag, hva hen kan la være å svare på, hva som skrives.

Forståelse er til stede i én form: psykologen spør hva klienten selv vil ut av timen, i stedet for å definere det ut fra henvisningen.

Omsorg er dempet her, og det er med vilje. En åpning som er svært varm før noe er sagt, kan oppleves som at psykologen allerede har bestemt seg for hvor ille det står til. Omsorgen får sin plass når det er kommet noe å bry seg om.

Hvorfor dette er nyttig i en besvarelse: det gir deg noe å skrive som ikke er «alle fire prinsippene er viktige hele tiden». Å si hvilket prinsipp som bærer mest hvor, viser at prinsippene er brukt og ikke listet.

I arbeidsdelen skifter tyngdepunktet.

Forståelse dominerer: psykologen sjekker det hen tror hen har oppfattet, bruker klientens egne ord, og lar seg korrigere.

Omsorg blir merkbar: psykologen stanser ved det som er tungt, i stedet for å notere det og gå videre.

Autonomi er i arbeid gjennom tempoet: klienten bestemmer hva som tas nå og hva som får vente, og det er lov å si at et tema ikke skal åpnes i dag.

Respekt er i arbeid gjennom språket: at klientens ord brukes videre, og at psykologen ikke oversetter dem til fagspråk med én gang.

Anvendt: «Da hun sa at hun hadde vært sliten lenge, spurte jeg hva slags sliten, i stedet for å notere utmattelse. Det er forståelsesprinsippet, og det gjorde forskjell — det hun mente, var at hun var lei av å forklare seg.»

I landingen har prinsippene hver sin siste oppgave.

Forståelse kontrolleres: psykologen oppsummerer hva hen har forstått, og ber klienten rette.

Autonomi blir konkret: hva som skal stå i notatet, hva som skal skje videre, og om det skal skje noe i det hele tatt.

Omsorg viser seg i sjekken: hvordan klienten har det etter å ha snakket om det de har snakket om, og hva hen skal gjøre resten av dagen.

Respekt viser seg i at timen faktisk avsluttes til avtalt tid, og at det som ble lovet i starten, ble holdt.

Hvorfor avslutningen gir uttelling i en besvarelse: de fleste kandidater skriver om åpningen. Å ha et ledd om hva som skal ha skjedd før klienten går ut døra, er billig margin — og det er der forståelsesprinsippet faktisk blir etterprøvbart.

En overgang er den eksplisitte setningen som flytter samtalen fra én fase til den neste. Den er verdt å skrive ut i en besvarelse, fordi den viser at kandidaten har en struktur og ikke bare en liste.

Hva overgangen fra introduksjon til utforskning gjør: den markerer at rammene er ferdige, og gir klienten ordet.

Hvordan den ser ut: psykologen i et kasus kunne sagt: «Da har vi sagt det formelle. Nå vil jeg gjerne høre fra deg — kan du fortelle hvordan de siste månedene har vært, fra der du selv synes det begynner?»

To detaljer verdt å merke seg: overgangen sier at noe er ferdig, slik at klienten vet at nå gjelder det. Og den lar klienten velge startpunktet, som er et lite, konkret autonomi-grep midt i strukturen.

Den andre overgangen er den som oftest glemmes, og den som koster mest når den mangler.

Hva den gjør: den varsler at tiden er i ferd med å gå ut, slik at klienten ikke begynner på noe stort med fem minutter igjen — eller, hvis hen gjør det, at begge vet hva som skjer med det.

Hvordan den ser ut: psykologen i et kasus kunne sagt: «Vi har omtrent et kvarter igjen. Jeg vil bruke det på to ting: å oppsummere hva jeg har forstått, så du kan rette meg, og å avtale hva som skjer videre. Er det noe du synes vi må rekke før det?»

Hvorfor det siste spørsmålet er der: det er vanlig at det viktigste kommer sist. Å spørre eksplisitt gir klienten en siste anledning, i stedet for å la hen sitte med noe usagt.

Merk hva overgangen ikke er: den er ikke en avvisning. Å si at tiden er i ferd med å gå ut er en opplysning klienten trenger for å bruke den tiden som er igjen.

Den vanligste strukturfeilen i en S3-besvarelse er at samtalen begynner med utforskning. Kandidaten skriver hvilke spørsmål psykologen ville stilt, og hopper over hele åpningen.

Hvorfor det er en feil og ikke bare en forglemmelse: det er i åpningen prinsippene om respekt og autonomi først blir konkrete. En besvarelse uten introduksjonsfase har derfor som regel også for lite å skrive om de to prinsippene, og ender med å definere dem i stedet for å bruke dem.

Varsellampen: din egen tekst begynner med et spørsmål psykologen stiller. Da mangler alt som skulle kommet før.

Grepet: skriv alltid to til fire setninger om åpningen først, også når oppgaven ikke ber om det uttrykkelig. Det koster lite av ordkvoten og gir deg materialet du trenger for to av de fire prinsippene.

Fasene er strukturen i svaret ditt, ikke innholdet. Bruk dem som overskrifter i hodet, ikke som en teoridel.

Fordelingen som fungerer: to til fire setninger om introduksjonsfasen, hoveddelen på utforskningen, og to til tre setninger om avslutningen. Prinsippene begrunner grepene inne i hver fase, ikke i et eget avsnitt før.

Hva du ikke skal gjøre: skrive et avsnitt om hva fasene er, og deretter et helt separat avsnitt om hva prinsippene er. Da har du to teorideler og ingen anvendelse — og det er nettopp den formen som ikke består.

Formen som holder: «I åpningen ville jeg sagt … fordi respekt her krever at han vet …. Når rammene er sagt, ville jeg gått over til å høre hans egen versjon, med spørsmålet …, fordi forståelse her betyr at jeg ikke bygger på henvisningens ord. Mot slutten ville jeg oppsummert og bedt ham rette meg, fordi ….»

Den vanligste sammenblandingen: å behandle fasene som om de var grep. «Jeg ville begynt med introduksjonsfasen» er ikke et grep — det er en opplysning om rekkefølge. Grepet er hva som sies i den fasen.

Testen: kunne setningen din blitt sagt høyt i et rom? Er svaret nei, har du beskrevet en fase eller et prinsipp, ikke et grep.

Hvorfor det gir uttelling å ha alle tre: en besvarelse med bare grep leses som gode ideer uten forankring. En med bare prinsipper er en definisjonsoppgave. En med bare faser er et skjema. Til sammen er de et opplegg noen faktisk kunne gjennomført.

Noen åpninger er vanskelige i seg selv, og da skal ikke besvarelsen late som noe annet. De vanligste tilfellene:

Klienten er henvist av andre. Da må rammen sies høyt, og det som er valgbart skilles fra det som ikke er det.

Psykologen har fått informasjon fra en tredjepart. Da må informasjonen legges på bordet, ellers blir den et skjult premiss.

Det skal skrives en uttalelse. Da må det sies hva som blir stående, og at samtalen ikke er fortrolig på samme måte som en behandlingssamtale.

Klienten har hatt en dårlig erfaring før. Da er skepsis rimelig, og det er verdt å si det høyt framfor å prøve å prate den bort.

Hva som er felles for alle fire: åpningen tar lengre tid, og det er riktig at den gjør det. Å skrive «i disse tilfellene ville jeg brukt lengre tid på åpningen, fordi …» er et konkret og godt begrunnet valg — ikke et forbehold.

En samtale kan åpne noe som ikke lar seg lukke i samme time. Da er avslutningsfasen viktigere, ikke mindre viktig.

Hva som skal skje: psykologen sier hva som er åpnet, sier at det ikke skal lukkes i dag, og avtaler konkret hva som skjer med det. Klienten skal ikke gå ut med et inntrykk av at noe stort ble sagt og at ingen har tenkt å gjøre noe med det.

Formen: psykologen i et kasus kunne sagt: «Du fortalte meg noe i dag som du sa du ikke har fortalt noen før. Vi rekker ikke å gå inn i det nå, og jeg vil ikke begynne på det med ti minutter igjen. Jeg setter det først på lista til neste gang, og jeg kommer til å huske det.»

Hvorfor dette er verdt en setning i besvarelsen din: det er en direkte anvendelse av omsorgsprinsippets handlingsside — at noe faktisk skjer med det psykologen har fått vite — og det er samtidig et K5-punkt, altså en erkjennelse av at situasjonen ikke løses av én samtale.