2.4 Rollekonflikt, dobbeltroller og konfidensialitet
De hyppigste kasustemaene: dobbeltroller (sakkyndig/behandler,
Sjangrene er S1 og S2 — kasusanalyse med de fire fagetiske prinsippene, og kasusanalyse med de etiske dimensjonene. Kasustypen er den samme; det er instruksjonsverbet som avgjør hvilket apparat du skal bruke.
Prioritet: høyeste prioritet. Dette er ikke et nytt begrepsapparat, men de situasjonene apparatene fra Del 1 og Del 2 oftest brukes på. Regner du med å møte et kasus på eksamen, er sjansen god for at det er et av disse.
Terskelen du skal over. Emnet vurderes med bestått eller ikke bestått, og har ingen bokstavkarakter. Når denne boka skriver godt bestått, er det bokas eget uttrykk for en besvarelse som ligger trygt over terskelen — ikke en offisiell karakter ved UiO.
Kapitlet er langt (55 minutter lesetid) og delt i fire løkker med tidsanslag. Du kan trygt ta det over to økter; det står et markert pausepunkt etter løkke 2.
Sist du var her — det er en del kapitler siden 1.5, så her er de fire påstandene du trenger med deg, ferdig oppfrisket:
(1) Integritet i Etiske prinsipper for nordiske psykologer (EPNP) er ærlighet, upartiskhet, rolleklarhet og å unngå skade for fag og yrke. Rolleklarheten er det tyngste leddet i praksis.
(2) Rolleklarhet vil si at alle i situasjonen vet hvilken rolle psykologen har, hvem som er oppdragsgiver, og hva som skjer med det som sies. Tidspunktet er avgjørende: en rolle kan ikke ryddes opp i etterpå, for da har den andre allerede sagt det hen sa i tillit til en annen forståelse.
(3) Taushetsplikten er hovedregelen. Unntak krever begrunnelse; hovedregelen gjør det ikke. Konfidensialitet dekker også selve det at klienten har vært i kontakt med tjenesten.
(4) Kasusanatomien har fire trinn: berørte parter → etiske problemstillinger → apparatet anvendt på kasuset → alternative handlemåter med konsekvenser.
En grensemarkør, ikke lesestoff: dobbeltrollen forsker og behandler nevnes i dette kapitlet. Vil du vite hvor grensen mot forskningsetikken går, finnes den i Forskningsetikk. Merk at forskningsetikk i snever forstand ikke er forventet kunnskap i PSYC1202 — veiledningene sier det uttrykkelig. Lenken er der for deg som lurer på hvor grensen går, ikke som lesestoff til denne eksamenen.
Kapitlet innfører ingen kommunikasjonsferdigheter. De kommer i Del 4 og Del 5.
Temaet i fagets landskap
Tenk på forskjellen mellom å fortelle noe til en venn og å fortelle det samme til en saksbehandler. Ordene kan være identiske, og likevel er det to helt ulike handlinger — fordi du vet hva den ene skal med det, og hva den andre skal med det. Nesten alt vi forteller, forteller vi til en bestemt rolle.
Det er dette som gjør rolleklarhet til noe mer enn ryddighet. Når klienten ikke vet hvilken rolle psykologen har, forteller hen likevel — bare på feil grunnlag. Og siden ingen kan ta tilbake det som allerede er sagt, kan en uavklart rolle ikke repareres i etterkant.
Kapitlet handler om to temaer som henger tett sammen. Dobbeltroller oppstår når psykologen har to forpliktelser i samme sak som ikke lar seg innfri samtidig: sakkyndig og behandler, forsker og behandler, veileder og kollega. Konfidensialitet er spørsmålet om hva som kan sies videre, til hvem, og på hvilket grunnlag. De møtes fordi en dobbeltrolle nesten alltid handler om informasjonsflyt: den ene rollen har fått vite noe den andre rollen skal bruke.
På eksamen er dette de kasusene du oftest møter. Og de har en fast felle: rollekonflikten er der, men ingen i kasuset har navngitt den. Å identifisere den eksplisitt er ofte det som skiller en besvarelse som ser problemet, fra en som bare beskriver at situasjonen ble ubehagelig.
Løkke 1 — dobbeltrollen og de fire typene (~14 min)
Vi begynner med hva en dobbeltrolle er, hvilke former den tar i psykologens hverdag, og hvorfor tidspunktet for avklaring avgjør alt.
En dobbeltrolle er to forpliktelser i samme sak som ikke lar seg innfri samtidig — for eksempel å være både sakkyndig og behandler, både forsker og behandler, både veileder og kollega, eller behandler for to parter i samme konflikt.
Fagets posisjon er tydelig: uforenlige roller skal avklares eller skilles, og det skal skje på forhånd. En rolle kan ikke ryddes opp i etterpå. Dette er ikke ett syn blant flere.
Det som derimot kan drøftes, og som er der den ekte kompleksiteten ligger: hvordan dette gjøres når alternativene er dårlige. I et lite fagmiljø, i en liten kommune, eller når ventetiden hos alternativet er så lang at klienten i praksis blir stående uten hjelp.
Distinksjonen mot flere oppgaver: en psykolog kan godt ha mange roller i en organisasjon uten at det er en dobbeltrolle. Det avgjørende er om to av dem møtes i samme sak, med samme person, og krever ulike lojaliteter.
En rollekonflikt er situasjonen som oppstår når to roller trekker i hver sin retning: det den ene rollen krever, er det den andre forbyr.
Distinksjonen mot dobbeltrolle: dobbeltrollen er strukturen — at psykologen har to hatter. Rollekonflikten er hva som skjer når de to hattene faktisk kommer i veien for hverandre. En dobbeltrolle kan ligge latent lenge før den blir en konflikt.
Hvorfor skillet er verdt å ha: i mange kasus er dobbeltrollen etablert lenge før noe går galt, og det er der den skulle vært håndtert. Å skrive at «konflikten oppsto da hun ble bedt om attesten» er upresist. Konflikten oppsto da; dobbeltrollen oppsto måneder tidligere, og det var da den kunne vært unngått.
Distinksjonen mot en interessekonflikt: en dobbeltrolle handler om to forpliktelser overfor andre. En interessekonflikt handler om psykologens egen interesse i utfallet. De kan opptre sammen, men de er ikke det samme.
Dette er dobbeltrollenes hovedform, og forskjellen mellom de to rollene er større enn den ser ut.
Behandlerrollen: psykologen arbeider for klientens beste, klienten er oppdragsgiver, og det som fortelles, er fortrolig. Alliansen er et arbeidsredskap.
Den sakkyndige rollen: psykologen vurderer på oppdrag for en instans som skal ta en avgjørelse — en domstol, en nemnd, et forvaltningsorgan. Oppdragsgiveren er ikke den som utredes. Det som fortelles, skal videre, og det er selve poenget. Uavhengighet er et arbeidsredskap.
Hvorfor de ikke kan kombineres i samme sak: behandleren har bygget en relasjon der klienten har fortalt ting hen ikke ville fortalt til en som skulle vurdere ham. Den sakkyndige skal være upartisk. En som er begge deler, er verken pålitelig som sakkyndig eller trygg som behandler.
*Merk hva som ikke er problemet:* at behandleren uttaler seg. En behandler kan skrive en behandleruttalelse om det hen har grunnlag for, og si hva slags uttalelse det er. Feilen oppstår når en behandleruttalelse leses — eller presenteres — som en sakkyndig vurdering.
Den andre klassiske dobbeltrollen: psykologen både behandler en pasient og samler data fra samme person til et forskningsprosjekt.
Hva som kolliderer: behandleren skal gjøre det som gagner denne pasienten. Forskeren trenger data som følger et bestemt opplegg, og har en egeninteresse i at prosjektet blir gjennomført. Der de to trekker ulikt — en pasient som burde skifte tilnærming, men da faller ut av prosjektet — er det behandlerens forpliktelse som gjelder.
Det avgjørende leddet er frivilligheten. En pasient som blir spurt av sin egen behandler om å delta, står ikke fritt på samme måte som en som blir spurt av en fremmed. Hen kan frykte at et nei påvirker behandlingen, selv om ingen har antydet det.
Merk grensen for hva som forventes av deg. Forskningsetikk i snever forstand — samtykkeskjemaer, godkjenningsinstanser, prosedyrer — er ikke forventet kunnskap i PSYC1202, og veiledningene sier det uttrykkelig. Det du skal kunne, er rollekonflikten og frivillighetsproblemet.
Den tredje formen er rollene innad i et arbeidsmiljø, og den er lettest å overse fordi ingen av rollene er en klientrolle.
Veileder mot leder: en veiledningsrelasjon forutsetter at den som veiledes, kan fortelle om det hen ikke får til. Er veilederen også den som vurderer hen ved lønnsforhandlinger eller ansettelse, er den åpenheten dyr. De to rollene bør holdes atskilt der det er mulig, og der det ikke er det, skal det sies hva som gjelder.
Veileder mot kollega: vennskap mellom veileder og veiledet gjør det vanskelig å ta opp det som må tas opp — og vanskelig å ta imot.
Ansvar for medarbeidere hører til ansvar-prinsippet i Etiske prinsipper for nordiske psykologer (EPNP): psykologen står ansvarlig ikke bare for egne handlinger, men også for dem hen leder eller veileder. Det er dette leddet som gjør at en veileder ikke kan la en uttalelse om en klientgruppe stå uimotsagt fordi den kom i en uformell sammenheng.
Den fjerde formen: psykologen har en privat relasjon til noen i saken — en bekjent, en nabo, en fosterforelder i familien, en tidligere kollega.
Hvorfor dette er en rollekonflikt og ikke bare ubehagelig: psykologens vurdering skal kunne etterprøves av andre. Er relasjonen der, kan ingen — heller ikke psykologen selv — vite om den påvirket vurderingen. Det er ikke påvirkningen som er problemet; det er at spørsmålet ikke lar seg besvare.
I små forhold er dette ofte uunngåelig. I en liten kommune eller et lite fagmiljø kan alternativet være at klienten ikke får hjelp i det hele tatt. Da er svaret ikke å late som relasjonen ikke finnes, men å opplyse om den, drøfte den med en kollega eller leder, og dokumentere at det er gjort.
Grensen som ikke er en vurderingssak: der relasjonen er nær nok til at psykologen har en egen interesse i utfallet, skal oppgaven overlates til en annen.
Kjernen i enhver dobbeltrolle er at psykologen skylder to parter noe som ikke lar seg innfri samtidig.
Testen som avdekker det: finnes det en handling som er riktig i den ene rollen og gal i den andre? Er svaret ja, er forpliktelsene uforenlige — uansett hvor godt psykologen mener å håndtere begge.
Hvorfor «jeg klarer å holde dem fra hverandre» ikke er et svar: det kan godt være sant. Poenget er at den andre parten ikke kan vite det, og at hen fortalte det hen fortalte ut fra en bestemt forståelse av hvem hen snakket med. Uforenligheten er en egenskap ved situasjonen, ikke ved psykologens selvbeherskelse.
I en besvarelse er dette setningen som gjør at analysen fester seg: «Psykologen skylder klienten fortrolighet og oppdragsgiveren en fullstendig vurdering. Begge er reelle forpliktelser, og de kan ikke innfris samtidig i denne saken.»
Hvorfor det virker: i de fleste dobbeltroller er svaret uklart, og uklarheten er selve problemet. Er svaret «egentlig begge», har du funnet konflikten.
Det andre spørsmålet i samme familie: hvem har den andre parten trodd at min klient er? Klienten som sitter i stolen, antar nesten alltid at psykologen er der for hen. Det er den vanligste antakelsen, og den er den som fyller tomrommet når ingen har sagt noe annet.
I en besvarelse er dette et konkret grep som gir margin: still spørsmålet eksplisitt og svar på det. «Psykologens klient er her arbeidsgiveren, som har bestilt vurderingen. Den ansatte er ikke klient, men den som utredes — og ingenting i saken tyder på at hun visste det.»
Fire konstruerte situasjoner. Bare én av dem er en dobbeltrolle i fagets forstand.
(A) En psykolog i en poliklinikk har både individualsamtaler og gruppebehandling, og møter en av gruppedeltakerne også individuelt.
(B) En psykolog har behandlet en mann i to år. Nå ber hans advokat henne skrive en vurdering av hans omsorgsevne, til bruk i en sak om fast bosted for barna.
(C) En psykolog underviser på et kurs der en av deltakerne er en tidligere klient. Behandlingen ble avsluttet for tre år siden.
(D) En psykolog er ansatt i en kommune og har både klientarbeid og en dag i uken med systemarbeid og veiledning av andre tjenester.
Hvilken er en dobbeltrolle, og hva er de andre?
Merk at det ikke er umulig for henne å skrive noe. Hun kan skrive en behandleruttalelse om det hun faktisk har grunnlag for — hvor lenge han har vært i behandling, hva som har vært tema, hvordan forløpet har gått — og si eksplisitt at dette ikke er en vurdering av omsorgsevne og ikke bygger på kontakt med barna eller den andre forelderen. Feilen ville vært å levere den samme teksten uten den rammen, slik at den kan leses som noe den ikke er.
(A) er ikke en dobbeltrolle. Begge rollene er behandlerroller med samme lojalitet: klientens beste. Det kan skape praktiske spørsmål — hva kan nevnes i gruppen, hva hører hjemme individuelt — men rollene trekker ikke i hver sin retning.
(C) er ikke en dobbeltrolle, men den krever en vurdering. Det er ingen kolliderende forpliktelse her, men det skjeve maktforholdet fra behandlingsrelasjonen kan følge med inn i kurssituasjonen, og den tidligere klienten kan oppleve det som belastende å møte psykologen sin i en gruppe. Grepet er å tenke gjennom hvordan hen kan slippe å eksponere seg, ikke å avlyse kurset.
(D) er ikke en dobbeltrolle. Å ha flere oppgaver i en organisasjon er normalen. Det blir en dobbeltrolle først hvis to av oppgavene møtes i samme sak, med samme person — for eksempel hvis hun skal veilede en annen tjeneste i en sak der hun selv er behandler.
Margnotat: legg merke til at (B) ikke ble avvist med et blankt nei. Det som er avgjort i faget, er at psykologen ikke kan levere en uavhengig omsorgsevnevurdering. Det som gjenstår som drøfting, er hva hun kan levere i stedet, og hvordan hun rammer det inn — og det er der de gode alternativene ligger.
b) Bruk kontrollspørsmålet «hvem er min klient?» på denne situasjonen: en psykolog i en bedriftshelsetjeneste gjennomfører samtaler med en ansatt etter at lederen har bedt om det.
c) Nevn ett ledd i integritet-prinsippet som er særlig aktuelt i dobbeltrollesituasjoner, og si hvorfor.
«Rollen burde vært avklart» er en anmerkning, ikke et handlingsalternativ. Skal det bli et alternativ, må du si hva som faktisk skal sies.
De fire tingene en rolleavklaring skal inneholde:
(1) hvem som har bestilt arbeidet, og hva de skal bruke det til,
(2) hva psykologen skal levere, og til hvem,
(3) hva som derfor ikke kan holdes fortrolig,
(4) hva den andre kan velge — å svare, å la være, å avslutte.
Slik kan det formuleres i en samtale: psykologen kunne sagt: «Det er avdelingslederen din som har bedt om disse samtalene, og jeg skal levere en kort vurdering av arbeidssituasjonen til henne. Det betyr at det du sier her, ikke er fortrolig på samme måte som hos en behandler. Du bestemmer selv hva du vil fortelle meg, og du kan si nei til å delta.»
Hvorfor det siste leddet er viktigst: uten et reelt valg er avklaringen bare en opplysning om at man er i en felle.
En rolle kan ikke ryddes opp i etterpå. Dette er det enkeltpoenget som går igjen i alle dobbeltrollekasus.
Grunnen: informasjon som kommer etter at noe er fortalt, endrer ikke at det ble fortalt. Den andre har allerede handlet ut fra sin forståelse av situasjonen, og valget om hva hen ville dele, er allerede tatt.
Konsekvensen for analysen din: finn tidspunktet der rollen skulle vært avklart, og si det. Det er nesten alltid tidligere enn der kasuset har lagt konflikten. Kasuset handler om attesten som ble bedt om i mai; rollen skulle vært avklart i januar.
Konsekvensen for alternativleddet: «å avklare rollen nå» er et svakere alternativ enn «å ha avklart den da», men det er fortsatt et alternativ — og det er som regel det eneste som er tilgjengelig. Da skal det stå hva avklaringen kan og ikke kan reparere.
Slik ser det ut: en veiledningsrelasjon blir etter hvert til terapi. En behandler begynner å skrive uttalelser som brukes som vurderinger. En som skulle observere, begynner å gi råd. Ingen av skrittene er store, og ingen av dem ble tatt som et valg.
Hvorfor det er viktig i en besvarelse: i mange kasus finnes det ikke ett øyeblikk der psykologen valgte feil. Å lete etter det, gjør analysen skjev. Det som skal påvises, er glidningen — og spørsmålet blir da når hen burde ha stoppet opp og sagt at rollen nå er en annen.
Motgiften i praksis: å gjøre rollen til noe som nevnes med jevne mellomrom, ikke bare i første time. «Vi er fortsatt i veiledning, ikke i behandling» er en setning som koster tre sekunder og hindrer et halvt års glidning.
Rolleavklaring er en ferdighet, ikke en holdning. Her er fire situasjoner med den faktiske formuleringen skrevet ut, slik psykologen i kasuset kunne sagt den.
Situasjon 1: Første møte i en arbeidsevnevurdering bestilt av arbeidsgiver.
Situasjon 2: En veiledet som har begynt å snakke om egne vansker i veiledningstimene.
Situasjon 3: En tidligere klient som ber om en uttalelse til en sak.
Situasjon 4: En pasient som blir spurt om å delta i et prosjekt psykologen selv er med i.
Psykolog: «Før vi begynner, skal jeg si hvem som har bedt om dette og hva jeg skal levere. Det er arbeidsgiveren din som har bestilt vurderingen, og jeg skriver en rapport til dem om arbeidsevne. Det betyr at det du sier her, ikke er fortrolig slik det ville vært hos en behandler — det som er relevant for arbeidsevnen, kommer med. Du bestemmer selv hva du vil fortelle meg, og du kan si nei til hele vurderingen. Er det noe her du vil at jeg skal utdype før vi går videre?»
Legg merke til fire ledd: hvem som har bestilt, hva som leveres, hva som derfor ikke er fortrolig, og hva hun kan velge. Det siste spørsmålet gjør avklaringen til en samtale i stedet for en formaning.
Situasjon 2 — veiledningen som glir.
Psykolog: «Jeg stopper deg litt her, ikke fordi det du sier er feil å ta opp, men fordi jeg vil at vi skal vite hva vi holder på med. Det du snakker om nå, ligger nærmere terapi enn veiledning, og jeg er veilederen din — jeg skal også vurdere arbeidet ditt. Skal vi si at vi holder oss til hvordan dette påvirker jobben her, og at jeg heller hjelper deg å finne noen å snakke med om resten?»
Merk at rollen ikke avvises brått. Grepet er å navngi glidningen og tilby noe i stedet.
Situasjon 3 — uttalelsen til en sak.
Psykolog: «Jeg kan skrive noe, men jeg vil være tydelig på hva det er. Jeg har vært behandleren din, og det jeg kan uttale meg om, er hva som har vært tema hos meg, hvor lenge du har gått her og hvordan forløpet har vært. Jeg kan ikke skrive en uavhengig vurdering av saken, fordi jeg bare kjenner den fra din side. Det kommer til å stå i teksten, slik at ingen leser den som noe annet enn den er. Er det fortsatt noe du har nytte av?»
Situasjon 4 — forespørselen om deltakelse.
Psykolog: «Jeg vil spørre deg om noe, og jeg vil at du skal vite hvordan du kan svare. Det er et prosjekt jeg selv er med i, og det gjør at jeg ikke er nøytral når jeg spør. Om du sier nei, får det ingen betydning for behandlingen din her — den fortsetter helt likt. Du trenger ikke svare i dag, og du kan trekke deg senere uten å begrunne det.»
Klient: «Men blir du ikke skuffet, da?»
Psykolog: «Det er et godt spørsmål, og det er nettopp derfor jeg sier det så tydelig. Jeg har en interesse i at folk sier ja — det er derfor du skal kunne si nei uten å måtte forklare deg til meg. Vil du heller at en annen tar den samtalen med deg?»
Klient: «Nei, det trenger ikke være så komplisert. Men jeg vet ikke helt hva jeg synes ennå.»
Psykolog: «Det er helt greit. Du trenger ikke bestemme deg nå, og jeg kommer ikke til å spørre igjen med mindre du tar det opp selv.»
Margnotat: legg merke til at klienten svarer to ganger i situasjon 4, og at hun både stiller det ubehagelige spørsmålet og lar være å konkludere. En avklaring som ikke tåler at den andre spør tilbake, er ikke ferdig — og psykologen svarer verken med en forsikring eller med et press, men med å tilby et alternativ og deretter la spørsmålet ligge.
En psykolog i en kommunal tjeneste har veiledet en gruppe miljøarbeidere i et bofellesskap i to år. Nå får hun i oppdrag av kommunen å evaluere om bofellesskapet skal legges om, og evalueringen skal blant annet bygge på hvordan personalet arbeider.
a) Er dette en dobbeltrolle? Bruk kontrollspørsmålet og begrunn svaret.
b) Finn tidspunktet der rollen burde vært avklart, og si hva som burde vært sagt.
c) Foreslå to handlingsalternativer for psykologen nå, med én positiv og én negativ følge hver.
— naturlig pausepunkt —
Løkke 2 — konfidensialitet, hovedregelen og unntakene (~14 min)
Vi går over til den andre halvdelen av kapitlet. Konfidensialitet er behandlet i kap. 1.2 som del av respekt-prinsippet; her ser vi på hvordan den fungerer når den møter andre plikter og andre roller.
Taushetsplikten er hovedregelen. Det betyr noe helt bestemt for hvordan en drøfting skal se ut.
Asymmetrien: unntak krever begrunnelse. Hovedregelen gjør det ikke. Spørsmålet i et kasus er derfor aldri «hva veier tyngst her, taushet eller åpenhet?», men «finnes det et grunnlag for å fravike hovedregelen?».
Hvorfor dette ikke er en formalitet: en besvarelse som setter opp taushetsplikten og hensynet til en tredjepart som to likestilte hensyn og veier dem fritt, har bommet på fagets posisjon — også hvis den lander på riktig konklusjon.
Slik ser den riktige formen ut: «Utgangspunktet er at psykologen ikke kan dele opplysningen. Spørsmålet er om det foreligger et grunnlag for unntak. De aktuelle er klientens eget samtykke, opplysningsplikten til barneverntjenesten og avvergingsplikten — og av disse er det bare … som kan være aktuell her.»
To ting den ikke er: den er ikke en adgang til å dele når man synes det er praktisk, og den er ikke noe som utløses av enhver bekymring. Terskelen ligger ved det alvorlige, og under den terskelen står hovedregelen om taushet fortsatt.
Det som gjør den krevende i praksis, og som er der de gode kasusene ligger: rommet under terskelen. Psykologen er bekymret, men ikke bekymret nok til at plikten utløses. Da har hun fortsatt et handlingsrom — å arbeide videre med klienten, å styrke klientens egen kontakt med hjelpeapparatet, å drøfte saken anonymt — og hun må velge innenfor det.
I denne boka omtales plikter ved navn, aldri med paragrafnummer. PSYC1202 er ikke et jusfag. Det du skal kunne, er hvilke plikter som finnes, hva de bærer av etiske hensyn, og hvordan de spiller sammen med prinsippene.
Det som kjennetegner den: den er framoverrettet. Den handler om noe som kan komme til å skje, ikke om noe som har skjedd. Og den gjelder et snevert utvalg alvorlige handlinger, ikke enhver bekymring for hva noen kan finne på.
Hvorfor den er verdt å kunne ved navn: i kasus der en klient forteller om fare for andre, er dette den eneste inngangen som eventuelt gjør deling rettmessig uten samtykke. En besvarelse som drøfter fritt om psykologen bør si fra, uten å nevne at det finnes en plikt med et bestemt innhold, drøfter i luften.
Og den viktigste presiseringen: at plikten ikke er utløst, betyr ikke at psykologen skal gjøre ingenting. Det betyr at hun ikke kan dele uten samtykke — og at arbeidet må gjøres sammen med klienten i stedet.
Klientens eget samtykke er det unntaket som brukes oftest, og som håndteres slurvigst.
Tre vilkår for at et samtykke er gyldig: det er gitt på forhånd, det er frivillig, og den som gir det, vet hva det gjelder — hva som deles, med hvem, og til hvilket formål.
Rekkevidden er avgjørende: et samtykke gjelder det man har samtykket til. En tekst godkjent til én søknad er ikke godkjent til alle framtidige søknader. Et samtykke til at fastlegen får vite om forløpet, er ikke et samtykke til at innholdet i samtalene deles.
Frivilligheten er skjør i et skjevt maktforhold. Et samtykke gitt av noen som frykter at et nei koster noe — behandlingen, tilliten, tilbudet — er ikke et fritt samtykke i praksis, selv om det er avgitt.
Grepet i en besvarelse: når du foreslår «å innhente samtykke» som alternativ, si også hva klienten da må ta stilling til, og hva et nei ville kostet henne. Det er der alternativet får en pris.
Hvorfor det er et av de viktigste alternativene i hele boka: det løser den vanligste konflikten i kasusene — psykologen trenger hjelp til å vurdere, men har ikke adgang til å dele. Drøftingen gir tilgang til problemstillingen, ikke til identiteten.
Fella: avidentifisering er vanskeligere enn den ser ut. Spørsmålet er ikke hvor mange opplysninger som er fjernet, men om noen i mottakergruppen kan kjenne personen igjen. I et lite fagmiljø, en liten kommune eller en tjeneste med få saker av en bestemt type, er svaret ofte ja.
Konsekvensen: i små forhold kan anonym drøfting kreve at man går utenfor egen tjeneste — til en ekstern veileder, eller til et fagmiljø i en annen kommune. Det er et konkret alternativ som er verdt å foreslå.
Der psykologen har to roller, er spørsmålet ikke bare hvilken hun har på — det er hva som flyter mellom dem.
Hovedproblemet: kunnskap kan ikke legges bort. En psykolog som har vært behandler, kan slutte å være behandler, men hun kan ikke slutte å vite det hun vet. Det er derfor et rollebytte ikke løser en dobbeltrolle bakover i tid.
Hva som følger av det: når du foreslår «å skille rollene» som alternativ, må du si hva som skjer med det som allerede er delt. I noen tilfeller betyr det at psykologen må tre helt ut av saken, ikke bare bytte hatt.
Det praktiske grepet i en organisasjon: å skille rollene organisatorisk — at det er ulike personer, med ulike journaler og ulike møter — framfor å be den enkelte om å holde tunga rett i munnen. Det er også et konkret alternativ i en besvarelse, og det er som regel det som faktisk virker.
I oppdragssaker er spørsmålet om hva oppdragsgiveren har krav på å få vite, og det er ikke det samme som hva de ber om.
Utgangspunktet: oppdragsgiveren har krav på det mandatet dekker. En arbeidsgiver som har bestilt en vurdering av arbeidsevne, har krav på en vurdering av arbeidsevne — ikke på et referat fra samtalene, og ikke på opplysninger om familieforhold som ikke er relevante for spørsmålet.
Det praktiske grepet: psykologen bestemmer detaljnivået. En uttalelse kan svare fullt ut på det som er spurt om, og likevel utelate det som ikke er nødvendig for svaret. Dette er ikke å holde tilbake — det er å levere det oppdraget faktisk gjelder.
Hva den utredede skal vite: hva som kommer med, før det sendes. Det er både et respekt-krav og et praktisk gode, siden det gir henne mulighet til å si fra om noe er misforstått.
En uttalelse fra en psykolog leses av mennesker som ikke var i rommet, og som ikke kjenner forbeholdene.
Tre spørsmål å stille til hver setning du skriver:
(1) Har jeg grunnlag for dette, eller gjengir jeg noe jeg har hørt?
(2) Er dette nødvendig for spørsmålet uttalelsen skal svare på?
(3) Hvordan leses denne setningen om fem år, av noen i en annen sak?
Det tredje spørsmålet er det som glemmes. En formulering som «har i perioder hatt vansker med å overholde avtaler» er en karakteristikk av personen, ikke en opplysning om det uttalelsen gjelder — og den lever videre i hvert system den havner i.
Grepet: skriv funksjon og behov framfor egenskaper. «Trenger påminnelser og forutsigbare rammer for å møte til avtaler» er like nyttig for mottakeren og langt mindre skadelig for den det gjelder.
Et konstruert kasus som viser hvordan en drøfting ser ut når hovedregelen behandles som hovedregel.
En psykolog i en tjeneste for voksne har en klient, Yasmin, som forteller at hun har flyttet sammen med en ny partner, og at han «har temperament» og har kastet ting i sinne én gang. Hun har en datter på fire som bor hos dem. Yasmin sier at det ikke er noe å bekymre seg for, og at hun ikke vil at psykologen skal «gjøre noe ut av det».
Hvordan skal en besvarelse strukturere vurderingen av om psykologen kan dele opplysningen?
Riktig form. Utgangspunktet er at psykologen ikke kan dele det Yasmin har fortalt. Spørsmålet er om det foreligger et grunnlag for å fravike hovedregelen. Tre grunnlag er aktuelle:
Yasmins eget samtykke. Det er ikke gitt — hun har uttrykkelig sagt det motsatte. Men det er ikke dermed uttømt: samtykke er noe man kan arbeide fram, og det er et helt annet arbeid enn å dele uten det.
Opplysningsplikten til barneverntjenesten. Terskelen ligger ved alvorlig bekymring for barnets omsorgssituasjon. Det psykologen har, er én opplysning, gitt annenhånds, om én hendelse, uten noe om hva datteren har sett eller opplevd. Det er en bekymring, og det er ikke nødvendigvis en alvorlig bekymring i lovens forstand. Vurderingen er ikke opplagt, og det er nettopp derfor den skal gjøres — ikke antas.
Avvergingsplikten. Den gjelder å avverge visse alvorlige straffbare handlinger, framoverrettet. Grunnlaget her er for tynt til at den er aktuell.
Hva som følger av dette. Psykologen står sannsynligvis i rommet under terskelen: bekymret, uten grunnlag for å dele. Det betyr ikke at hun skal gjøre ingenting — det betyr at arbeidet må gjøres sammen med Yasmin. Konkret: å be henne fortelle mer, slik at vurderingen bygger på noe mer enn én setning; å snakke om hva datteren har vært til stede for; å si åpent at hun tenker på datteren, og hvorfor; å drøfte saken anonymt med en kollega, slik at hun ikke står alene med vurderingen; og å si til Yasmin hva som ville skjedd hvis bekymringen ble alvorlig — slik at hun vet det på forhånd og ikke opplever det som svik hvis det skjer.
Det siste grepet er verdt å merke seg. Å fortelle klienten hvor grensen går, før man er der, er både ærlig og praktisk: det gjør at en eventuell melding senere ikke kommer som et brudd på noe hun trodde var avtalt.
Margnotat: legg merke til at hele vurderingen er strukturert som «finnes det et grunnlag for unntak?» og ikke som «hva veier tyngst?». Det er den formen som viser at du kjenner asymmetrien — og den koster ingenting ekstra i ordkvoten.
En psykolog i en poliklinikk får en henvendelse fra en kollega i en annen tjeneste, som skal begynne å jobbe med en av psykologens tidligere klienter. Kollegaen ber om «en kort oppsummering, så jeg slipper å starte helt på nytt». Klienten har ikke gitt samtykke, men psykologen tenker at det åpenbart er til klientens beste at den nye behandleren kjenner historikken.
a) Skriv vurderingen i riktig form: er dette et spørsmål om avveining, eller om grunnlag for unntak?
b) Anvend regeletikk og nærhetsetikk på psykologens vurdering.
c) Foreslå ett handlingsalternativ, og si hva det koster.
Løkke 3 — det avgjorte og det åpne (~13 min)
Kasusene i dette kapitlet inneholder nesten alltid begge deler: noe faget har svart på, og noe som er en reell avveining. Å skille dem er en av de mest verdifulle ferdighetene i hele boka.
Det åpne er der to landinger begge kan begrunnes i de samme prinsippene, og forskjellen ligger i vektingen.
Hvorfor det er en feil å blande dem: å presentere et avgjort spørsmål som en åpen drøfting er en faglig feil, ikke en pedagogisk dyd. Og å presentere et åpent spørsmål som avgjort, gjør at drøftingen forsvinner der den var påkrevd.
Grepet som gir margin: si eksplisitt hvilken type du står i. «At rollen ikke kan kombineres, er ikke en vurderingssak. Det som er en vurderingssak, er hvordan hun kommer seg ut av den uten at klienten blir stående uten hjelp.»
Merk at det avgjorte sjelden avslutter drøftingen. Det flytter den — fra om til hvordan, og til hva gjennomføringen koster. Det er der den ekte kompleksiteten ligger.
En tredjepart er noen som berøres av saken uten å være psykologens klient: et barn, en tidligere partner, en kollega, den andre parten i en konflikt.
Hvorfor tredjeparter glemmes: de er ikke i rommet, de har ikke bestilt noe, og de vet som regel ikke at det pågår en sak som gjelder dem. Å utelate dem fra partsidentifiseringen er en av de hyppigste enkeltfeilene i besvarelser om dette temaet.
*Hva tredjeparts interesse ikke er: en adgang til å dele. At noen andre har en interesse i opplysningen, gir ikke i seg selv grunnlag for å fravike taushetsplikten. Grunnlaget må komme fra samtykke eller en lovpålagt plikt.
Hva den derimot er:* en del av vurderingen. Tredjeparten skal med i partsidentifiseringen, i konsekvensanalysen og i vurderingen av hva psykologen kan gjøre innenfor rammene — for eksempel å arbeide med klienten om nettopp den relasjonen.
Når en rolle svikter, rammes ikke bare den enkelte klienten. Skaden treffer også dem som aldri var i saken.
Mekanismen: en tjeneste som brukes, brukes fordi folk regner med at den er det den sier den er. Blir det kjent at en psykolog leverte noe til arbeidsgiveren som de ansatte ikke visste om, eller at samtaler kan dukke opp som eksempler, endres hva folk forteller — også de som aldri hører om saken, fordi usikkerheten sprer seg.
Hvorfor det hører til integritet-prinsippet: å unngå skade for fag og yrke er et av de fire leddene i integritet. Det er ikke et hensyn til profesjonens omdømme for omdømmets skyld — det er et hensyn til at tjenesten skal fungere for de neste.
I en besvarelse er dette en billig utvidelse av partsidentifiseringen som gir margin: «profesjonen og de framtidige klientene er berørt, fordi tilliten til at en behandlerrelasjon er det den gir seg ut for å være, er selve forutsetningen for at folk oppsøker den.»
Slik fordeler de fire prinsippene i Etiske prinsipper for nordiske psykologer (EPNP) seg på et dobbeltrollekasus.
Integritet er nesten alltid det bærende: rolleklarhet og upartiskhet er det som svikter, og det er her analysen skal ha tyngdepunktet.
Respekt er aktuelt gjennom konfidensialiteten og selvbestemmelsen: klienten har fortalt noe på ett grunnlag og fått det brukt på et annet.
Ansvar er aktuelt framoverrettet: hvem bærer følgene av at rollene kolliderte, og hva skal gjøres nå for å begrense skaden?
Kompetanse er som regel det som prioriteres ned — med ett unntak. Leddet om etisk bevissthet er ofte høyst relevant, siden dobbeltroller typisk oppstår uten at noen la merke til det.
Grepet som gir margin: si dette eksplisitt, inkludert nedprioriteringen. «Kompetanse er lite relevant her, med unntak av at psykologen ikke så at hun sto i to roller — og det er selv en del av kompetansen.»
Ber oppgaven om de etiske dimensjonene i stedet, ser fordelingen slik ut.
Regeletisk: finnes det en retningslinje som er brutt, eller er situasjonen en av dem ingen har skrevet en regel for? Dobbeltroller ligger ofte i det andre feltet — det er nettopp derfor de oppstår.
Konsekvensetisk: hva ble følgene for hver part, og hvordan endres bildet når du utvider kretsen til framtidige klienter og til tjenestens tillit?
Sinnelagsetisk: dobbeltroller oppstår nesten alltid av velvilje — psykologen sa ja fordi noen trengte hjelp. Det skal med, og det avgjør ikke. Hensikten forklarer, den forsvarer ikke.
Nærhetsetisk: her ligger ofte den skarpeste observasjonen. Den som fortalte noe i den ene rollen, sto i et møte der hen risikerte noe. Nærhetsetikken ser hva den enkelte faktisk sto i, mens de andre dimensjonene ser strukturen.
Merk kollisjonen som er typisk for disse kasusene: regeletikken kan gi handlingen full dekning — ingen rutine er brutt — samtidig som nærhetsetikken ser at noe helt sentralt gikk tapt.
Den enkeltobservasjonen som oftest skiller en god besvarelse fra en middels i dette stoffet, er at rollekonflikten navngis.
Hvorfor den overses: kasuset navngir den nesten aldri. Det beskriver en situasjon som ble ubehagelig — en attest som ble bedt om, en henvendelse som kom, en samtale som gikk galt. Rollekonflikten ligger under, og den må hentes fram.
Setningen som gjør jobben: «Kjernen i saken er at psykologen har to roller som ikke lar seg forene: hun er X for A og Y for B, og det finnes handlinger som er riktige i den ene rollen og gale i den andre.»
Plasseringen: tidlig, i trinn 2 — som en av de etiske problemstillingene. Kommer den først i konklusjonen, ser det ut som en ettertanke framfor som analysens akse.
Og husk tidspunktet: når oppsto dobbeltrollen? Det er nesten alltid før kasuset legger konflikten.
Slik ser strukturen ut i denne kasustypen:
Trinn 1 — berørte parter. Her er tredjeparten det kritiske. Ta med: klienten, den andre parten eller tredjeparten, oppdragsgiveren, kollegene, tjenesten, og profesjonen med de framtidige klientene. Én linje per part om hvorfor.
Trinn 2 — etiske problemstillinger. Navngi rollekonflikten eksplisitt her, med hvilke to roller det gjelder. Si når dobbeltrollen oppsto, ikke bare når den ble merkbar. Skill det avgjorte fra det åpne.
Trinn 3 — apparatet anvendt. Med EPNP: integritet som det bærende, respekt gjennom konfidensialitet og selvbestemmelse, ansvar framoverrettet, kompetanse nedprioritert med unntak av etisk bevissthet. Med dimensjonene: regeletisk dekning mot nærhetsetisk tap er den typiske kollisjonen.
Er konfidensialitet tema, skal vurderingen ha formen «finnes det grunnlag for unntak?» — ikke «hva veier tyngst?». Nevn de aktuelle grunnlagene ved navn: klientens samtykke, opplysningsplikten til barneverntjenesten, avvergingsplikten.
Trinn 4 — alternative handlemåter med konsekvenser. Tre nivåer, og alle tre er verdt å ha med:
(1) hva som skulle vært gjort da rollen oppsto,
(2) hva som kan gjøres nå,
(3) hva som må endres i tjenesten for at det ikke skal gjenta seg.
Husk at et rollebytte ikke løser noe bakover: kunnskap kan ikke legges bort.
Landingen. Hvilket alternativ, med én grunn hentet fra kasuset, og hva det koster.
Kapitlets hovedkasus. Konstruert, og valgt fordi det avgjorte og det åpne ligger tett inntil hverandre.
Kasus (konstruert). En psykolog er den eneste i en liten kommune med kompetanse på utredning av barn. Hun har i to år hatt jevnlige samtaler med en mor, Line, som har hatt en vanskelig periode etter et samlivsbrudd. Samtalene har handlet om Lines egen situasjon, og hun har fortalt mye om forholdet til eksmannen.
Nå ber kommunen psykologen om å gjøre en utredning av Lines datter på sju år, som skolen er bekymret for. Nærmeste alternative fagperson er i nabokommunen, med syv måneders ventetid. Line sier at hun helst vil at psykologen gjør det, siden hun «kjenner oss allerede».
Analyser kasuset med de fire fagetiske hovedprinsippene, og drøft handlingsalternativene.
Trinn 2 — etiske problemstillinger. Kjernen i saken er at psykologen har to roller som ikke lar seg forene: hun er behandler for Line og blir bedt om å være utreder av Lines datter, i en sak der også en tredje part har interesser. Det finnes handlinger som er riktige i den ene rollen og gale i den andre — som å bygge på det Line har fortalt i fortrolighet, eller å la være å bygge på det.
Merk at dobbeltrollen ikke oppstår når hun sier ja. Den oppstår i det øyeblikket forespørselen kommer, fordi den kunnskapen hun allerede sitter på, er der uansett hva hun svarer.
Spørsmålene er: kan en utredning være uavhengig når utrederen har to års fortrolig kunnskap om den ene forelderen? Hva gjør ventetiden med vurderingen? Og hva skylder psykologen eksmannen, som ikke er hennes klient og ikke har samtykket til noe?
Hva som er avgjort, og hva som er åpent. Det avgjorte: en utredning av datteren kan ikke gjøres som om dobbeltrollen ikke fantes. Psykologen kan ikke bruke det Line har fortalt henne som behandler, som grunnlag i utredningen — og hun kan ikke la være å vite det heller. Det avgjorte er også at Lines ønske ikke løser problemet: hun kan samtykke til deling av egne opplysninger, men hun kan ikke samtykke bort eksmannens interesse i at utredningen er uavhengig, og hun kan ikke samtykke på datterens vegne til å få en utreder som ikke er upartisk.
Det åpne: hva som er best for datteren når alternativet er syv måneders venting. Det er en reell avveining, og den skal drøftes.
Trinn 3 — prinsippene anvendt.
Integritet er det bærende. Rolleklarhet og upartiskhet er selve saken her. Psykologen kan ikke være uavhengig utreder i en sak der hun i to år har hørt den ene forelderens versjon av familien. Integritet krevde her at hun sa fra om rollekonflikten til kommunen med én gang forespørselen kom, og at hun ikke lot Lines ønske avgjøre spørsmålet.
Respekt er aktualisert i to retninger. Overfor Line: opplysninger hun ga som klient, kan ikke gjenbrukes i en utredning uten at hun vet det og har tatt stilling til det. Overfor eksmannen: han skal møte en utreder som ikke har en fortrolighetsrelasjon til motparten hans. Og overfor datteren: hennes sak skal ikke avgjøres av et grunnlag hun ikke kjenner.
Ansvar er framoverrettet og gjelder følgene av begge veier. Sier psykologen ja, risikerer datteren en utredning som kan bli utfordret senere nettopp fordi utrederen ikke var uavhengig — og som i verste fall må gjøres om igjen. Sier hun nei, risikerer datteren syv måneders venting med en bekymring som allerede er der. Ansvaret består ikke i å velge det risikofrie alternativet, for det finnes ikke, men i å velge med åpne øyne og gjøre det som kan gjøres for å begrense skaden ved det valget.
Kompetanse prioriterer jeg ned. Psykologen har den faglige kompetansen; det er nettopp derfor hun blir spurt. Det ene leddet som er relevant, er etisk bevissthet — og her er det faktisk til stede, siden hun ser problemet. Det er i seg selv et poeng: mange kasus i dette stoffet handler om psykologer som ikke så det.
Trinn 4 — alternative handlemåter med konsekvenser.
Alternativ 1 — å si nei til utredningen og henvise til nabokommunen, og fortsette som Lines behandler. Positivt: begge roller forblir hele, utredningen blir uavhengig, og eksmannens interesse er ivaretatt. Negativt: datteren venter syv måneder med en bekymring skolen allerede har meldt, og det er hun som betaler prisen — den parten uten stemme. Line kan dessuten oppleve avslaget som en avvisning og trekke seg fra egen behandling.
Alternativ 2 — å ta utredningen og avslutte behandlingen av Line. Positivt: datteren utredes raskt. Negativt: rollebyttet løser ingenting bakover — psykologen vet fortsatt det hun vet, og eksmannen kan med rette hevde at utredningen ikke er uavhengig. Line mister behandlingen sin midt i en vanskelig periode, og det hun har fortalt, ligger fortsatt hos den som nå utreder datteren hennes.
Alternativ 3 — å si nei til utredningen, men gjøre noe med ventetiden. Psykologen sier fra til kommunen at hun ikke kan gjøre utredningen, og at kommunen har et strukturelt problem det er hennes plikt å melde: det finnes ingen ordning for saker der hun er inhabil. Samtidig undersøker hun om det finnes en raskere vei — en avtale med nabokommunen om hastesaker, eller en ekstern fagperson på oppdrag. Og hun gjør det hun kan innenfor sin egen rolle: sørger for at skolen får veiledning i mellomtiden, uten at det forutsetter en utredning. Positivt: rollene holdes rene, og problemet behandles som det systemproblemet det er. Negativt: det koster psykologen tid og en ubehagelig samtale med en kommune som har bedt henne om en tjeneste, og det er ingen garanti for at det gir datteren hjelp raskere.
Samlet vurdering og landing. Alternativ 3. Grunnen er hentet fra kasuset: psykologen er den eneste i kommunen med denne kompetansen, og det betyr at denne situasjonen vil oppstå igjen. Å løse den ved å ta oppdraget denne ene gangen er å bygge en praksis der inhabilitet vike for kapasitet — og det er datteren, og de neste barna, som bærer risikoen ved det.
Landingen koster noe reelt, og det skal ikke bortforklares: den gir ikke datteren rask hjelp. Det er den tyngste innvendingen mot den, og den er ikke løst av at valget er riktig. Det som kan gjøres, er å arbeide aktivt med å korte ned ventetiden framfor å akseptere den — og å si til Line, tydelig, hvorfor psykologen ikke kan ta oppdraget, slik at avslaget ikke leses som at hun ikke vil.
Margnotat: legg merke til at det avgjorte og det åpne er skilt eksplisitt, og at det åpne — hva ventetiden gjør — faktisk ble drøftet i stedet for å bli avfeid med at rollene ikke kan kombineres. Det er det grepet som gjør besvarelsen til en drøfting og ikke til en regelanvendelse. Legg også merke til at landingen konkluderer klart, uten forbehold: forbehold er et verktøy, ikke obligatorisk garnityr.
Nyskrevet modellbesvarelse — skrevet av oss for denne boka. PSYC1202 har 13 sensorveiledninger som beskriver terskelen, men ingen publiserte løsningsforslag og ingen publiserte kandidatbesvarelser. Dette er derfor ikke en ekte kandidatbesvarelse.
Oppgaven (nyskrevet): En psykolog har hatt ti samtaler med en mann etter en vanskelig periode på jobb. Han jobber i samme kommune som psykologen, i en annen enhet. Nå skal psykologen sitte i et ansettelsesutvalg som skal vurdere søkere til en stilling, og mannen er en av søkerne. Bruk de fire fagetiske hovedprinsippene og drøft hvordan psykologen bør håndtere dette.
Under står to versjoner av samme svar. Begge består. Den andre har margin.
«Berørte parter er mannen, psykologen, de andre søkerne og kommunen som arbeidsgiver.
Den etiske problemstillingen er at psykologen har to roller: hun er behandler for mannen, og hun skal vurdere ham som søker. Dette er en dobbeltrolle, og uforenlige roller skal avklares eller skilles.
Integritet er det bærende prinsippet. Integritet innebærer blant annet upartiskhet og rolleklarhet. Psykologen kan ikke være upartisk i vurderingen av en søker hun har behandlet, fordi hun vet ting om ham de andre i utvalget ikke vet, og som han fortalte i fortrolighet.
Respekt er også aktuelt. Mannen har fortalt om en vanskelig periode på jobb, og den informasjonen kan ikke brukes i en ansettelsesprosess. Respekt-prinsippet krevde her at han ikke risikerer at behandlingen hans får følger for karrieren hans.
Psykologen bør tre ut av ansettelsesutvalget. Da unngår hun rollekonflikten.»
Margnotat: dette består. Rollekonflikten er identifisert eksplisitt, integritet er anvendt på det konkrete — at hun vet noe de andre ikke vet — og respekt er anvendt med et «krevde her»-ledd. Ett alternativ er foreslått. Det som mangler, er de andre søkerne som en reelt berørt part, ansvar og kompetanse, tidspunktet for når konflikten oppsto, hva alternativet koster, og hva psykologen skal si til mannen.
— naturlig pausepunkt —
Versjon 2 — godt bestått.
«Berørte parter. Mannen er den mest berørte: både behandlingen hans og en jobbsøknad står på spill, og han vet foreløpig ikke at de har møttes. De øvrige søkerne er berørt, siden en ansettelsesprosess der ett utvalgsmedlem har fortrolig kunnskap om én søker, ikke er en likeverdig prosess — uansett hvilken vei kunnskapen trekker. Psykologen selv er berørt gjennom to roller hun ikke kan fylle samtidig. Kommunen er berørt som arbeidsgiver med ansvar for en forsvarlig prosess. Og profesjonen er berørt, fordi tilliten til at det man forteller en psykolog ikke følger en inn i andre sammenhenger, er selve grunnlaget for at folk oppsøker hjelp.
Etiske problemstillinger. Kjernen er at psykologen har to roller som ikke lar seg forene: hun er behandler for mannen og skal samtidig vurdere ham som søker. Det finnes handlinger som er riktige i den ene rollen og gale i den andre — som å bruke det hun vet, og som å late som hun ikke vet det.
Merk når konflikten oppsto. Den oppsto ikke da hun så navnet hans på søkerlisten; da ble den bare synlig. Den oppsto i det øyeblikket hun sa ja til å sitte i utvalget, i en kommune der hennes egne klienter er ansatte. Det er der spørsmålet burde vært stilt.
Hva som er avgjort, og hva som er åpent. Det avgjorte: hun kan ikke delta i vurderingen av ham. Det er ikke en avveining mellom hensynet til prosessen og hensynet til kommunens behov for kompetanse i utvalget. Det åpne: hvordan hun trer ut uten at det i seg selv røper at hun har et forhold til en av søkerne. Det er der drøftingen hører hjemme.
Integritet er bærende. De fire leddene er ærlighet, upartiskhet, rolleklarhet og å unngå skade for fag og yrke, og her svikter tre av dem samtidig. Psykologen kan ikke være upartisk, fordi hun har ti samtalers fortrolig kunnskap om én av søkerne. Hun kan ikke være åpen om rollen sin, fordi det ville avslørt at han er klient. Og deltakelsen ville skadet tilliten til at behandling er atskilt fra alt annet. Integritet krevde her at hun trakk seg fra utvalget — og at hun hadde tenkt gjennom risikoen for slike situasjoner allerede da hun takket ja.
Respekt gjelder mannens konfidensialitet og selvbestemmelse. Han fortalte om en vanskelig periode på jobb til en behandler, ikke til et ansettelsesutvalg. Respekt-prinsippet krevde her at den kunnskapen ikke får noen som helst rolle i vurderingen av søknaden hans — og at han ikke skal måtte finne ut av dette selv i etterkant.
Ansvar er framoverrettet og peker på to ting. Psykologen har ansvar for at prosessen ikke blir angripelig i ettertid, av hensyn til alle søkerne. Og hun har ansvar for behandlingsrelasjonen: han skal kunne fortsette å komme til henne uten å lure på hva hun gjorde med det hun visste.
Kompetanse prioriterer jeg ned, med unntak av etisk bevissthet. Det relevante her er at situasjonen var forutsigbar. En psykolog som behandler ansatte i egen kommune, vil før eller siden møte en av dem i en annen rolle, og det er en risiko som kunne vært tenkt gjennom på forhånd.
Alternative handlemåter.
Å tre ut av hele utvalget med en generell begrunnelse — for eksempel at hun er inhabil overfor en av søkerne, uten å si hvem eller hvorfor. Positivt: rollen er ryddet, ingen fortrolighet er røpet, og prosessen kan gå videre uten henne. Negativt: en slik melding inviterer til gjetting i et lite miljø, og noen vil regne ut hvem det gjelder. Det er en reell kostnad, og den bæres av mannen.
Å tre ut, og la kommunen erstatte henne uten at det oppgis noen begrunnelse i det hele tatt. Positivt: minst mulig informasjon i omløp. Negativt: det krever at det finnes en rutine for slikt, ellers blir spørsmålet stilt likevel.
Å delta, men si fra om at hun kjenner en av søkerne og avstå fra å uttale seg om ham. Positivt: kommunen beholder hennes kompetanse i utvalget. Negativt: dette virker ikke. Hennes taushet om én søker er i seg selv informasjon, og hun deltar fortsatt i sammenligningen mellom søkerne. Alternativet ser ut som et kompromiss og er i realiteten en deltakelse.
Å si det til mannen selv, uansett hvilket alternativ hun velger. Positivt: han får vite at hun oppdaget det og hva hun gjorde, og han slipper å oppdage det senere. Det er også det som gjør at behandlingsrelasjonen kan fortsette. Negativt: det legger en byrde på ham midt i en søknadsprosess, og han kan føle seg forpliktet til å si at det går fint.
Samlet vurdering. Psykologen bør tre ut av utvalget, og det er ikke en avveining. Av måtene å gjøre det på velger jeg den generelle inhabilitetsmeldingen, fordi den er den eneste som både rydder rollen og har en begrunnelse kommunen kan forholde seg til — og fordi et fravær uten forklaring i praksis inviterer til mer gjetting, ikke mindre. Grunnen er hentet fra kasuset: dette er en liten kommune, der folk uansett legger sammen to og to.
Og hun bør si det til ham selv, før prosessen går videre. Ikke som en beklagelse, men som en opplysning: at hun så navnet hans, at hun har trukket seg fra utvalget, og at ingenting av det de har snakket om, har vært eller vil bli en del av vurderingen. Det er en handling som endrer hans situasjon — han vet nå hva som skjedde — og det er det som skiller en oppretting fra en unnskyldning.
Hva som bør endres. At en behandler i en liten kommune kan havne i et ansettelsesutvalg der egne klienter søker, er ikke hennes personlige problem. Kommunen bør ha en rutine for hvordan slik inhabilitet meldes uten at det røper hvem det gjelder.»
Margnotat: fem grep skiller versjon 2 fra versjon 1. Partene er utvidet, og de øvrige søkerne er tatt med som reelt berørte. Tidspunktet for når dobbeltrollen oppsto, er identifisert — og det er tidligere enn kasuset legger opp til. Det avgjorte er skilt fra det åpne, slik at drøftingen legges der den hører hjemme. Alternativene har fått både positive og negative følger, og det tilsynelatende kompromisset er vist å ikke virke. Og til slutt er det et opprettingsledd: hva han skal få vite, formulert som en handling og ikke som en beklagelse.
Navngi rollekonflikten eksplisitt, tidlig. «Kjernen i saken er at psykologen har to roller som ikke lar seg forene: hun er X for A og Y for B.» Kasuset gjør det nesten aldri selv, og det er den setningen analysen skal hvile på.
Finn tidspunktet. Når oppsto dobbeltrollen? Det er nesten alltid tidligere enn der kasuset legger konflikten. Å si det, viser at du ser strukturen og ikke bare hendelsen.
Ta med tredjeparten. Den andre forelderen, de øvrige søkerne, barnet, kollegaen. De er ikke i rommet, og de glemmes mest. Én linje om hvorfor hver av dem er berørt.
Skill det avgjorte fra det åpne. Si hvilken type spørsmål du står i. Er rollen uforenlig, er det ikke en vurderingssak — og drøftingen flyttes til hvordan og hva det koster. Det er der den ekte kompleksiteten ligger.
Bruk «finnes det grunnlag for unntak?» der konfidensialitet er tema. Ikke «hva veier tyngst?». Nevn de aktuelle grunnlagene ved navn.
Husk at kunnskap ikke kan legges bort. Et rollebytte løser ingenting bakover. Foreslår du å skille rollene, si hva som skjer med det som allerede er delt.
Og husk terskelen: bestått er bestått. En besvarelse som identifiserer rollekonflikten, anvender integritet og respekt på det psykologen konkret gjorde, og foreslår ett alternativ, er en fullgod besvarelse. Grepene over er margin, ikke minstekrav.
F7 — regeletterlevelse som frikort: her i to varianter. Den ene er å anta at taushetsplikten alltid trumfer, slik at ingen vurdering av unntak gjøres. Den andre er å skrive at ingen rutine er brutt, og la det være vurderingen. Varsellampen: du har konkludert uten å ha navngitt noe grunnlag.
F1 — definere uten å anvende: å forklare grundig hva en dobbeltrolle er, uten å si hvilke to roller psykologen i dette kasuset har, og hvilken handling som er riktig i den ene og gal i den andre. Varsellampen: avsnittet ditt om dobbeltroller kunne stått i en besvarelse om et helt annet kasus.
F8 — utelate alternative handlemåter: å konstatere at rollene ikke kan kombineres, og stoppe der. Det avgjorte flytter drøftingen til hvordan — det avslutter den ikke. Varsellampen: siste avsnitt sier hva som var galt, ikke hva som skal gjøres.
Og den fagspesifikke: å behandle klientens ønske som løsningen. At Line vil at psykologen skal gjøre utredningen, opphever verken tredjeparts interesse eller kravet om uavhengighet. Et samtykke rekker så langt som det man kan samtykke over.
Psykologen registrerer at Sigrid rapporterer bedring på skjemaene hun fyller ut. Prosjektet har allerede hatt frafall, og psykologen vet at ytterligere frafall kan gjøre resultatene ubrukelige.
Bruk de fire fagetiske hovedprinsippene og drøft psykologens handlemåte og handlingsalternativer. Skriv cirka 700 ord.
Ta kasuset fra oppgave 4 og skriv kun trinn 1 og trinn 2 — berørte parter og etiske problemstillinger — på maks 150 ord til sammen, på under ti minutter.
Trinn 2 skal inneholde setningen som navngir rollekonflikten eksplisitt, og den skal si når dobbeltrollen oppsto.
Løkke 4 — vippesaken (~14 min)
Til slutt et kasus der faget ikke gir ett svar. Del 2 har allerede ett merket vippe-kasus i kap. 2.2; dette er det andre, og det ligger i konfidensialitetens vanskeligste rom.
Hvorfor det er fagets vanskeligste rom: hovedregelen om taushet gjelder fullt ut, og samtidig sitter psykologen med en uro hun ikke kan legge bort. Det finnes ingen regel som forteller henne hva hun skal gjøre, fordi det ikke er en regelsituasjon.
*Hva som ikke er svaret: verken å dele fordi det føles riktig, eller å gjøre ingenting fordi plikten ikke er utløst. Begge er måter å slippe unna vurderingen.
Hva handlingsrommet faktisk består av: å skaffe seg et bedre grunnlag ved å spørre videre; å drøfte anonymt med kollega eller veileder; å arbeide med klienten om det som bekymrer; å si åpent til klienten hva psykologen tenker og hvor grensen går; og å følge med over tid framfor å avgjøre nå.
Merk at «å følge med» bare er et alternativ hvis det er konkret.* Hva ser hun etter, hvor lenge, og hva skjer hvis det utvikler seg? Uten det er det ikke et valg, men en utsettelse.
Et av de mest undervurderte grepene i konfidensialitetskasus: å fortelle klienten hvor grensen for tausheten går, mens man ennå er godt innenfor den.
Hvorfor det virker: en melding eller en deling som kommer uten forvarsel, oppleves som svik — også når den er rettmessig. Har klienten fått vite på forhånd at det finnes noen få unntak, og at psykologen ville sagt fra før hun eventuelt gjorde noe, blir den samme handlingen noe annet: forutsigbar, og fortsatt vond.
Hvor det hører hjemme: ved starten av et forløp, som en del av rammene, og på nytt når et tema nærmer seg grensen. «Det du forteller meg, blir her. Det finnes noen få unntak, og jeg vil si fra til deg hvis vi skulle komme dit.»
Kostnaden, som skal med: noen klienter forteller mindre når de vet dette. Det er en reell pris, og den er likevel lavere enn prisen ved å love noe man ikke kan holde.
I en besvarelse er dette et konkret alternativ, ikke en holdning — og det er ett av få som virker både forebyggende og i etterkant.
Ikke alle konfidensialitetsspørsmål er avgjort, og det er verdt å vite hvilke som ikke er det.
Avgjort: om taushetsplikten er hovedregelen (ja). Om hensynet til klientens beste er et unntak (nei). Om en tredjeparts interesse i seg selv gir adgang til å dele (nei). Om et samtykke til ett formål gjelder alle formål (nei).
Reelt åpent: hvordan psykologen skal bruke handlingsrommet under terskelen. Hvor mye hun skal presse på for å få et samtykke hun tror klienten vil angre på at hun ikke ga. Hvor lenge hun skal følge med før hun revurderer. Hvor mye hun skal si til klienten om egen bekymring, når det å si det kan gjøre at klienten forteller mindre.
Hvorfor forskjellen betyr noe i en besvarelse: setter du det avgjorte først og markerer det som avgjort, kan du deretter drøfte det åpne fritt uten at det ser ut som du er usikker på hovedregelen. Gjør du ikke det, kan en ellers god drøfting leses som om du behandler taushetsplikten som forhandlingsbar.
Kasus (konstruert). En psykolog i en tjeneste for voksne har hatt tolv samtaler med Rita, en kvinne i trettiårene. Rita har en sønn på seks som bor hos henne annenhver uke. Hun forteller at hun i perioder «bare blir liggende» og at sønnen da «klarer seg selv, han er flink». Hun sier at det ikke skjer ofte, at faren har ham den andre uka, og at hun ikke vil at psykologen skal kontakte noen.
Psykologen kjenner Rita godt nok til å vite at hun underdriver når hun har det tungt. Hun vet ikke hvor ofte det skjer, og hun vet ingenting om hvordan sønnen har det.
Skal psykologen ta kontakt med barneverntjenesten?
Uenigheten gjelder hva som skjer hvis Rita ikke vil si mer, og situasjonen står som den er.
Er terskelen for opplysningsplikten nådd? Det er selve spørsmålet, og det er ikke opplagt. Beskrivelsen «bare blir liggende» og en seksåring som «klarer seg selv» er en reell bekymring for omsorgssituasjonen. Samtidig er grunnlaget tynt: ukjent hyppighet, ukjent varighet, en annen omsorgsperson annenhver uke, og ingen opplysninger om barnet. Rimelige fagfolk kan vurdere dette ulikt, og det er derfor dette er en vippesak.
— naturlig pausepunkt —
Landing A — psykologen melder bekymring, etter å ha sagt det til Rita først.
Begrunnelsen: det er sønnen som er den sårbare parten, og han er den eneste som ikke har noen som taler hans sak i denne relasjonen. En seksåring som er alene i lengre perioder, i en tilstand ingen kjenner omfanget av, er nettopp det opplysningsplikten er der for. At grunnlaget er tynt, er ikke et argument for å la være å melde — barneverntjenesten er den instansen som skal undersøke, og psykologen skal ikke gjøre den undersøkelsen selv. Å vente på et bedre grunnlag betyr i praksis å vente på at det blir verre.
Anvendt på prinsippene: ansvar veier tyngst, i sin framoverrettede form, og gjelder her en tredjepart som ikke er psykologens klient. Respekt for Ritas selvbestemmelse må vike, fordi selvbestemmelse ikke rekker til å bestemme over en annens situasjon.
Prisen: Rita har fortalt dette i fortrolighet, og hun kommer sannsynligvis ikke tilbake. Hun mister behandlingen sin i en periode hun trenger den, og det kan gjøre omsorgssituasjonen dårligere, ikke bedre. Andre kvinner i samme situasjon lærer at slikt ikke kan sies til en psykolog.
Landing B — psykologen melder ikke nå, men arbeider aktivt videre med et konkret opplegg.
Begrunnelsen: terskelen er ikke nådd på det grunnlaget som finnes, og en melding basert på én setning fra en klient som underdriver, er en vurdering psykologen ikke har dekning for. Det mest virksomme for sønnen er at moren har et sted å komme og noen som følger med. Meldes det nå, forsvinner både relasjonen og innsynet — og barneverntjenesten står igjen med den samme tynne opplysningen, uten noen som kan gi mer.
Anvendt på prinsippene: kompetanse taler for tilbakeholdenhet — psykologen skal ikke konkludere om et barn hun ikke har grunnlag for å vurdere. Respekt for Ritas selvbestemmelse står ved lag så lenge terskelen ikke er nådd. Ansvar ivaretas gjennom å arbeide videre, ikke gjennom å melde.
Prisen: risikoen for sønnen består mens arbeidet pågår, og den bæres av en seksåring som ikke vet at noen vurderer situasjonen hans. Psykologen tar dessuten på seg en vurdering hun kan ta feil av, og hun må leve med det.
Hva som skiller de to. Ikke uenighet om fakta, og ikke om hovedregelen. Det er en vurdering av om terskelen er nådd — og bak den, en vurdering av hva som faktisk hjelper barnet mest: en undersøkelse nå, eller en mor som fortsetter å ha noen å snakke med.
Det som må stå uansett hvilken landing du velger. Fire ting, og de er ikke valgfrie:
(1) Psykologen skal si til Rita hva hun tenker og hvorfor, før hun eventuelt gjør noe. Å melde uten å si det er sjelden riktig, og det ødelegger enhver mulighet for videre arbeid.
(2) Hun skal drøfte saken anonymt med en kollega eller veileder. Dette er ikke en vurdering noen bør ta alene.
(3) Hun skal skaffe seg mer grunnlag ved å spørre videre — hvor ofte, hvor lenge, hva sønnen gjør, hvem andre som er rundt ham.
(4) Velger hun landing B, må «å følge med» være konkret: hva hun ser etter, hvor ofte hun tar det opp, og hva som utløser en ny vurdering. Uten det er landing B ikke et valg, men en utsettelse.
Hva som ville gjort saken avgjort i stedet for omstridt. Hvis Rita fortalte at det skjer flere dager i uken, eller at sønnen har vært alene om natten, eller hvis det kom opplysninger om at han ikke møter på skolen — da er ikke dette lenger en vurdering. Da er terskelen nådd, og spørsmålet er hvordan psykologen går fram, ikke om hun skal gjøre noe.
Margnotat: legg merke til at listen med fire punkter står etter de to landingene og gjelder begge. Det er den delen som er avgjort, og den skal ikke smittes av at spørsmålet ellers er åpent. En besvarelse som drøfter to landinger uten å ha med dette, ser ut som den mener at valget står mellom å melde og å gjøre ingenting — og det gjør det ikke.
Ta vippesaken fra eksempel 6.
a) Skriv de tre setningene som slår fast hva som ikke er omstridt i saken.
b) Velg den landingen du selv ikke ville valgt, og skriv den beste begrunnelsen for den på maks 120 ord.
c) Skriv «å følge med»-alternativet konkret: hva ser psykologen etter, hvor ofte tar hun det opp, og hva utløser en ny vurdering?
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av Universitetet i Oslo. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Innholdet er læringsstoff, ikke helse- eller medisinske råd. Les mer.