2.2 Konsekvens- og pliktetikk i praksis
Dybde på konsekvens- og pliktetikk: hvordan de gir ulike
Sjangeren heter S2 i denne boka — kasusanalyse med de etiske dimensjonene. Dette kapitlet tar for seg den varianten der oppgaven ber deg sette opp handlingsalternativer og drøfte dem, i stedet for bare å vurdere det som allerede er gjort. Der kasusbanken lenger nede skriver S1, menes den andre kasussjangeren — kasusanalyse med de fire fagetiske prinsippene i Etiske prinsipper for nordiske psykologer (EPNP).
Prioritet: høyeste prioritet. Grunnen er ikke bare frekvensen. Alternativleddet er det enkeltgrepet som løfter mest konsekvent i veiledningene, og det er samtidig det som oftest mangler.
Terskelen du skal over. Emnet vurderes med bestått eller ikke bestått, og har ingen bokstavkarakter. Når denne boka skriver godt bestått, er det bokas eget uttrykk for en besvarelse som ligger trygt over terskelen — ikke en offisiell karakter ved UiO.
Sist du var her — de tre påstandene du trenger med deg:
(1) Konsekvensetikk er en posisjon om at følgene avgjør, ikke bare det å liste opp følger.
(2) En konsekvensanalyse lander ulikt avhengig av kretsen av berørte og av tidshorisonten.
(3) Pliktetikk sier at noen handlinger er gale i seg selv, uavhengig av hvor godt regnestykket ser ut.
Filosofien bak de to posisjonene behandles grundig i nabofaget: Kant — den gode vilje, plikt og det kategoriske imperativ, Mill — utilitarismen og dens forsvar og Teoritrekanten i praksis — sammenligning og case-anvendelse. Merk forskjellen i bruk: exphil03 behandler Kant og Mill som filosofiske posisjoner, mens PSYC1202 behandler plikt- og konsekvensetikk som analyseverktøy på et profesjonskasus. Du får ingen uttelling her for å redegjøre for teorien; du får uttelling for å bruke den på det psykologen gjorde.
Kapitlet innfører ingen kommunikasjonsferdigheter. De kommer i Del 4 og Del 5.
Temaet i fagets landskap
Tenk på forskjellen mellom to spørsmål du kan stille om noe som har skjedd: hva ble følgen av dette? og var dette noe man kan gjøre mot et menneske? De ser like ut, men de er ikke to formuleringer av det samme spørsmålet. Det første kan besvares med en oppstilling av hvem som tjente og hvem som tapte. Det andre kan ikke det — det spør om det finnes en grense her som ikke lar seg forhandle bort, uansett hvor gunstig oppstillingen ser ut.
Dette kapitlet handler om de to spørsmålene i arbeid. Der kap. 2.1 ga deg de fire dimensjonene i oversikt, tar vi her de to som gjør mest arbeid når oppgaven ber deg foreslå hva psykologen burde gjort. Det er nettopp den oppgaveformen som har blitt vanligere i de nyeste settene: ikke bare «vurder handlingen», men «drøft handlingsalternativene».
Grunnen til at akkurat de to hører sammen, er at de deler arbeidet mellom seg. Konsekvensetikken er verktøyet for å sammenligne alternativer — den lar deg si hva hvert av dem ville kostet, og for hvem. Pliktetikken er verktøyet for å luke ut de alternativene som ikke skal vurderes i det hele tatt, uansett hvor godt de kommer ut av sammenligningen.
På eksamen er dette den delen av besvarelsen som løfter mest og som mangler oftest. Å analysere hva som gikk galt er noe de fleste greier. Å skrive hva psykologen skulle gjort i stedet, med både gevinsten og prisen, er det færre som gjør.
Løkke 1 — konsekvensvurderingen som arbeidsverktøy
Vi begynner med håndverket: hvordan du setter opp handlingsalternativer og sammenligner dem uten at det blir en liste over gode intensjoner.
En konsekvensvurdering i en kasusbesvarelse er å gå gjennom hva et bestemt handlingsvalg fører til for hver av de berørte partene, både på godt og på vondt.
Det som gjør den til en vurdering og ikke en liste: at hver følge er knyttet til en bestemt part, at både positive og negative følger står der, og at det sies noe om hvor sannsynlig og hvor alvorlig hver følge er.
Distinksjonen mot konsekvensetikk som posisjon: posisjonen sier at følgene avgjør om handlingen var riktig. Vurderingen er arbeidet du gjør uansett hvilken posisjon du lander på — også en pliktetisk landing trenger å vite hva alternativene koster.
På eksamen er dette leddet der uttellingen ligger i alternativoppgaver. Sensorveiledningene fremhever konsekvent at det å foreslå og begrunne alternative handlemåter trekker opp.
Et handlingsalternativ er en konkret handlemåte psykologen kunne valgt i stedet for den hen valgte. Det er en handling, ikke en holdning.
Testen på om noe faktisk er et alternativ: kan du skrive det som noe psykologen gjør, på et bestemt tidspunkt, overfor en bestemt person? «Psykologen burde vært mer bevisst på maktforholdet» er ikke et alternativ. «Psykologen kunne sagt til klienten i første time hvem som mottar rapporten, og spurt om hun ville fortsette på det grunnlaget» er det.
Antallet: to eller tre gjennomarbeidede alternativer er bedre enn fem oppramsede. Ordkvoten er felles for begge eksamensoppgavene, og et alternativ uten følger teller lite.
Tidspunktet er en del av alternativet. Det er stor forskjell på hva psykologen kunne gjort i første time, hva hen kunne gjort da problemet oppsto, og hva hen kan gjøre nå. Mange kasus krever alle tre.
Et alternativ er realistisk når det kunne vært gjennomført av en psykolog i den situasjonen kasuset beskriver, med den tiden, den myndigheten og de rammene som faktisk fantes.
Hvorfor kravet er der: «psykologen burde henvist til en annen instans» er ikke et alternativ hvis kasuset sier at ventetiden er et halvt år og klienten er i en akutt situasjon. Da må alternativet enten forkastes, eller settes opp med den kostnaden.
Det urealistiske alternativet er likevel ikke bortkastet. Å skrive at den ideelle løsningen ikke var tilgjengelig, og hvorfor, er en presis observasjon. Den viser at du ser rammene psykologen faktisk sto i — og den åpner for det som ofte er det beste poenget: at problemet delvis er et systemproblem.
Merk skillet mot ansvarsfraskrivelse. At rammene var dårlige, opphever ikke psykologens ansvar for det hen faktisk gjorde innenfor dem.
Slik lages det: sett opp partene fra trinn 1 nedover, og alternativene bortover. Fyll inn én følge i hver rute — og legg merke til de rutene du ikke greier å fylle. Det er som regel der du har oversett noe.
Hvorfor det er verdt de fem minuttene på dag 1 av hjemmeeksamen: kartet er ikke noe du skriver inn i besvarelsen. Det er arbeidsverktøyet som gjør at du ikke ender med tre alternativer som alle bare er vurdert fra klientens side.
Den vanligste tomme ruten er psykologen selv og kollegene. Et alternativ som krever at psykologen tar en ubehagelig samtale eller går imot en leder, har en kostnad, og den skal med.
Regelen er enkel og brytes hele tiden: hvert alternativ skal ha både positive og negative følger skrevet ut.
Hvorfor: et alternativ som bare har fordeler, er ikke drøftet — det er anbefalt. Og en drøfting der ett alternativ har tre fordeler og de andre bare ulemper, leses som at forfatteren bestemte seg først og begrunnet etterpå.
Det gjelder også det alternativet du selv lander på. Særlig det. Å skrive «dette alternativet koster psykologen en vanskelig samtale med lederen, og det tar tid fra andre oppgaver» svekker ikke landingen din. Det er det som gjør den til en vurdering.
Slik ser det ut: «Å ta det opp med kollegaen direkte: positivt for klienten, som slipper at saken går tjenestevei og blir større enn den er; positivt for kollegaen, som får rette opp selv. Negativt for psykologen, som må bære en ubehagelig samtale — og negativt for saken hvis kollegaen avviser den og ingenting er dokumentert.»
De fire vanligste prisene i psykologkasus: tid som må tas fra noe annet; en ubehagelig samtale noen må tåle; informasjon en part ikke får; og forsinkelse i et forløp som allerede haster.
Merk at prisen ofte bæres av en annen enn den alternativet er ment å hjelpe. Å beskytte klientens konfidensialitet fullt ut kan koste pårørende trygghet; å gi pårørende innsyn kan koste klienten kontroll. Å vise hvem som betaler, er en av de skarpeste observasjonene du kan gjøre.
Formuleringen som gjør jobben: «Dette koster …, og det er … som betaler.»
Når alternativene er satt opp og priset, gjenstår sammenligningen. Den er ikke det samme som å telle fordeler.
Tre spørsmål som gjør sammenligningen presis:
(1) Hvilket alternativ har den mest alvorlige negative følgen, og hvor sannsynlig er den?
(2) Hvilke følger er reparerbare, og hvilke er det ikke?
(3) Hvem bærer risikoen ved hvert alternativ — den som har mest, eller den som har minst handlingsrom?
Det tredje spørsmålet er det som løfter mest, fordi det bringer inn det skjeve maktforholdet uten at du trenger å nevne begrepet. Et alternativ som legger risikoen på klienten, er ikke likeverdig med et som legger den på psykologen — selv om regnestykket ellers ser likt ut.
En unnlatelse er å la være å handle der handling var mulig og påkrevd. I fagetisk sammenheng vurderes den på linje med en handling.
Hvorfor dette må sies: det er en utbredt intuisjon at det er mindre alvorlig å la noe skje enn å gjøre det selv. I en profesjonsrolle holder ikke den intuisjonen. Psykologen som ikke sier fra om en kollegas praksis, har tatt et valg med følger, akkurat som den som sier fra.
Konsekvensetisk er skillet nesten borte: det som teller, er hva som skjedde med de berørte. Pliktetisk kan skillet ha vekt — noen vil mene at det å aktivt påføre skade er kategorisk annerledes enn å la være å avverge den.
Grepet i en besvarelse: når kasuset handler om noe psykologen ikke gjorde, si det eksplisitt at unnlatelsen er handlingen som vurderes. Ellers blir analysen fort stående uten et objekt.
Et konstruert kasus, og alternativleddet skrevet ut slik det ville stått i en besvarelse.
En psykolog i en kommunal tjeneste får vite av en klient at en kollega i samme tjeneste har sagt til henne at hun «egentlig ikke hører hjemme her, med de problemene». Klienten forteller det i forbifarten og sier at hun ikke vil lage noe ut av det. Psykologen kjenner kollegaen godt og vet at hen har hatt en tung periode.
Sett opp tre handlingsalternativer og pris dem.
Positivt: kollegaen får vite hvordan utsagnet landet, og kan rette opp selv. Klienten slipper at saken vokser. Terskelen for å ta opp slikt i tjenesten senkes.
Negativt: psykologen må bære en ubehagelig samtale. Kollegaen kan avvise det, og da står psykologen uten dokumentasjon på at noe er sagt fra. Klienten kan bli gjenkjent som kilden, selv om hun ba om at det ikke ble noe ut av det.
Prisen betales av psykologen selv — og av klienten, hvis anonymiteten hennes ryker.
Alternativ 2 — å ta det opp med leder uten å navngi klienten.
Positivt: problemet blir kjent på et nivå som kan gjøre noe systemisk med det, for eksempel gjennom veiledning. Psykologen slipper å stå alene i det.
Negativt: kollegaen får ikke sjansen til å ordne opp selv, og saken blir formell. I en liten tjeneste er avidentifisering ofte illusorisk — både klienten og kollegaen kan bli identifisert likevel.
Prisen betales av kollegaen, som mister muligheten til å rette opp uten at det blir en sak.
Alternativ 3 — nullalternativet, å la det ligge fordi klienten ba om det.
Positivt: klientens ønske respekteres, og hun beholder kontrollen over sin egen sak.
Negativt: kollegaen sier antakelig noe lignende til neste klient, og den neste har kanskje ingen som får høre det. Psykologen har dessuten et ansvar som ikke bare gjelder denne klienten.
Prisen betales av de framtidige klientene, som ikke er i rommet og ikke kan si fra.
Sammenligningen. Den mest alvorlige og minst reparerbare følgen ligger i alternativ 3: den rammer mennesker som ikke vet at de er berørt. Alternativ 1 legger prisen på psykologen selv, som er den med mest handlingsrom, og det taler for det. Landingen blir derfor å ta det opp direkte, men å avklare med klienten først hva hun er komfortabel med at det vises til — slik at hennes kontroll ikke ofres i prosessen.
Margnotat: legg merke til at hvert alternativ har en linje om hvem som betaler. Det er den linjen som gjør at sammenligningen til slutt kan si noe mer enn at alle alternativene har fordeler og ulemper.
Under står fire formuleringer fra en besvarelse. To av dem er handlingsalternativer, to er det ikke.
a) «Psykologen burde vært mer bevisst på sin egen rolle i situasjonen.»
b) «Psykologen kunne bedt om et møte med lederen samme uke, og lagt fram hva klienten hadde fortalt uten å navngi henne.»
c) «Psykologen burde tatt hensyn til det skjeve maktforholdet.»
d) «Psykologen kunne sagt til klienten i første time at rapporten går til arbeidsgiver, og spurt om hun ville fortsette på det grunnlaget.»
Avgjør hvilke som er handlingsalternativer, og forklar med én setning hva som skiller dem fra de andre.
Løkke 2 — pliktetikken som grense
Konsekvensvurderingen sammenligner alternativer. Pliktetikken gjør et annet arbeid: den luker ut de alternativene som ikke skal sammenlignes i det hele tatt.
I en alternativdrøfting har pliktetikken én bestemt jobb: å avgjøre om noen av alternativene faller bort uansett hvor godt de kommer ut av konsekvenssammenligningen.
Slik brukes den i praksis: før du sammenligner, still spørsmålet «er noen av disse handlingene noe man ikke kan gjøre mot et menneske?». Er svaret ja, går alternativet ut — og du skal si hvorfor, ikke bare la det være.
Typiske alternativer som lukes ut pliktetisk: å la klienten tro noe som ikke er sant fordi det ville roet situasjonen; å bruke en klients opplysninger til et formål hen ikke er kjent med; å love noe man vet man ikke kan holde.
Hvorfor dette gir margin: en besvarelse som bare sammenligner nytte, kan komme til å anbefale noe faget ikke aksepterer, og gjøre det med et helt ryddig regnestykke. Å vise at du så grensen, er en selvstendig observasjon.
Pliktetikkens kjernepåstand er at noen handlinger er gale uavhengig av følgene. Det er ikke det samme som at de alltid er forbudt i regelverket — det er en påstand om handlingens karakter, ikke om dens status.
Eksempler fra psykologens hverdag som ofte behandles slik: å bevisst villede en klient om hva som skjer med opplysningene hens; å utnytte en behandlingsrelasjon til egen fordel; å bruke en klients sak som eksempel på en måte som gjør hen gjenkjennelig, uten samtykke.
Hvordan du behandler dette i en besvarelse: ikke som en påstand om at «dette er forbudt», men som en påstand om hva det gjør. «Å la klienten tro at rapporten er fortrolig, er ikke bare uheldig fordi hun kan bli skuffet senere. Det gjør henne til noen som forteller uten å vite hva hun forteller til, og det er en måte å bruke et menneske på.»
Den mest brukbare pliktetiske formuleringen i profesjonsetikk er at et menneske aldri bare kan være et middel for andres formål — hen er også et mål i seg selv.
Hva den betyr i praksis: det er ikke galt at klienten samtidig tjener andre formål. En utredning kan brukes av en instans, en samtale kan gi psykologen læring, en sak kan bidra til forskning. Poenget er ordet «bare»: klienten skal ikke være redusert til redskapet i noen andres prosess.
Testen som fungerer i et kasus: ville klienten kjent seg igjen i beskrivelsen av hva hen deltok i? Hvis svaret er nei — hvis hen trodde det var behandling og det egentlig var vurdering, eller trodde det var frivillig og det egentlig var en betingelse — er det her innvendingen ligger.
Formuleringen har sin klassiske filosofiske utforming hos Kant, behandlet i Kant — den gode vilje, plikt og det kategoriske imperativ. I en PSYC1202-besvarelse skal den brukes, ikke refereres.
Hvordan den oppstår i praksis: nesten aldri ved en beslutning om å bruke noen. Den oppstår ved at psykologen har to formål samtidig og bare forteller om det ene — eller ikke selv legger merke til at det andre har tatt over.
Tre gjengangere i kasus: klienten som blir eksempel i undervisning; klienten som blir argument i en faglig uenighet mellom kolleger; klienten som blir dokumentasjon på at en tjeneste virker.
Distinksjonen mot dobbeltrolle: en dobbeltrolle er at psykologen har to forpliktelser som kolliderer. Instrumentalisering er at klientens formål er blitt underordnet et annet. De opptrer ofte sammen — men en psykolog i én entydig rolle kan også instrumentalisere, og en dobbeltrolle kan håndteres uten at det skjer. Dobbeltroller behandles i kap. 2.4.
Det pliktetisk tydeligste i psykologens hverdag er å love noe man ikke kan holde — særlig om konfidensialitet.
Situasjonen den oppstår i: klienten spør «blir dette mellom oss?», og psykologen svarer ja, fordi det er det som får samtalen videre. Svaret er nesten aldri riktig uten forbehold: det finnes plikter som går foran, blant annet opplysningsplikten til barneverntjenesten og avvergingsplikten.
Konsekvensetisk kan et slikt løfte se rimelig ut: klienten forteller mer, og hjelpen blir bedre. Pliktetisk er det ikke akseptabelt, fordi det får klienten til å velge på et grunnlag som ikke er sant.
Alternativet som faktisk fungerer, og som er verdt å ha ferdig formulert: «Det du forteller meg, blir her. Det finnes noen få unntak, og jeg vil si fra til deg hvis vi skulle komme dit.» Den er sann, og den lukker ikke samtalen.
En pliktkollisjon er at to plikter ikke lar seg innfri samtidig: å bevare fortroligheten og å beskytte en tredjepart; å følge oppdragsgiverens mandat og å ivareta den som utredes.
Hva pliktetikken sier her — og ikke sier: posisjonen leverer ikke en rangering som løser kollisjonen automatisk. Den sier at begge plikter er reelle, og at det å velge bort den ene har en kostnad som ikke forsvinner fordi valget var riktig.
Hvorfor det er et poeng som gir margin: en besvarelse som sier «taushetsplikten måtte vike, altså var saken grei», har ikke sett kollisjonen. En som sier «taushetsplikten måtte vike her, og det har en reell kostnad for klientens tillit som psykologen må håndtere aktivt», har.
Merk hva som likevel er avgjort i faget: taushetsplikten er hovedregelen. Unntak krever begrunnelse; hovedregelen gjør det ikke. En pliktkollisjon er ikke en anledning til å behandle de to som likestilte utgangspunkt.
Ikke alt som ser pliktetisk ut, er det. Mange normer i faget er sterke hovedregler, ikke absolutte grenser, og forskjellen er verdt å holde rede på.
En absolutt grense gjelder uansett følger: å villede en klient om hva som skjer med opplysningene hens, kan ikke rettferdiggjøres av at det ville gitt bedre behandling.
En sterk hovedregel gjelder med mindre noe tungt taler imot: taushetsplikten er hovedregelen, men opplysningsplikten til barneverntjenesten og avvergingsplikten er unntak faget selv anerkjenner.
Feilen i begge retninger: å behandle en hovedregel som absolutt gjør deg ute av stand til å drøfte unntakene. Å behandle en absolutt grense som en hovedregel gjør at du begynner å regne på om den kan vike — og det er et regnestykke som ikke skulle vært satt opp.
Et konstruert kasus der konsekvensregnskapet og pliktetikken peker hver sin vei.
En psykolog utreder en fjortenåring på oppdrag fra skolen. Gutten er tydelig på at han ikke vil at foreldrene skal få vite hva han sier om hjemmesituasjonen, og psykologen vet at rapporten går til skolen, som deler den med foreldrene. Psykologen vurderer å la være å nevne at rapporten deles, fordi hun tror gutten da vil fortelle mer, og at utredningen dermed blir bedre — noe som igjen vil gi ham bedre hjelp.
Hvordan skal dette alternativet behandles i en besvarelse?
Og her går pliktetikken inn. Alternativet består i at gutten forteller uten å vite hvem han forteller til. Det gjør ham til et redskap i en prosess som er hans egen, og det er ikke noe et bedre utfall kan kjøpe fri. Alternativet faller bort — ikke fordi følgene ble veid og funnet for lette, men fordi det ikke skulle vært med i veiingen.
Hvorfor det er verdt å skrive det slik i besvarelsen. Å bare skrive «psykologen må selvfølgelig informere om at rapporten deles» er riktig, men det viser ikke arbeidet. Å sette opp alternativet, vise at det faktisk kunne kommet godt ut konsekvensetisk, og deretter vise hvorfor det likevel er utelukket, demonstrerer at du forstår hva de to dimensjonene gjør hver for seg.
Det reelle alternativleddet, etter at det utelukkede er ryddet vekk. Å si det tydelig ved starten og la gutten velge hva han vil dele: positivt: han forteller på et grunnlag han kjenner, og det han sier, kan brukes. Negativt: utredningen blir tynnere, og noe viktig kan bli stående usagt. Å ta opp med skolen om deler av rapporten kan holdes utenfor det som deles videre: positivt: gutten kan si mer uten at alt går rett hjem. Negativt: det krever en avklaring psykologen kanskje ikke får, og det kan skape et inntrykk av hemmelighold hos foreldrene.
Margnotat: legg merke til at det utelukkede alternativet ikke ble hoppet over. Det ble satt opp, vurdert på egne premisser og deretter avvist med en begrunnelse. Det er nettopp fordi et regnestykke som ser bra ut, er den vanligste inngangen til den slags valg — og en besvarelse som viser det, er skarpere enn en som bare slår fast konklusjonen.
En psykolog i en poliklinikk vil bruke et anonymisert kasus fra egen praksis i en fagartikkel. Klienten er ikke spurt, fordi forløpet ble avsluttet for to år siden og psykologen ikke har kontaktinformasjon lenger. Psykologen endrer alder, yrke og bosted i beskrivelsen.
a) Sett opp den konsekvensetiske vurderingen av å publisere, med minst tre parter.
b) Sett opp den pliktetiske vurderingen. Faller alternativet bort, eller er det et regnestykke?
c) Foreslå ett handlingsalternativ, og pris det: hva koster det, og hvem betaler?
Løkke 3 — når de to trekker hver sin vei
Nå til det som gjør oppgavetypen krevende: kasusene der konsekvensvurderingen og pliktetikken lander ulikt, og der to studenter kan konkludere motsatt og begge bestå.
Det vanligste er faktisk at de to peker samme vei. Handlinger som er gale i seg selv, har som regel også dårlige følger — det er ingen tilfeldighet, siden normene har vokst fram av erfaring med nettopp de følgene.
Hva du gjør da: si det, kort, og gå videre. «Både konsekvens- og pliktetisk peker mot at psykologen ikke kunne svare på henvendelsen: opplysningen kan skade klienten, og hun har heller ikke gitt noen adgang til at den deles.» To linjer, og ordkvoten er spart til det som faktisk er vanskelig.
Feilen å unngå: å konstruere en spenning som ikke er der, for å vise at man kan drøfte. En kunstig uenighet mellom to dimensjoner er lettere å se enn man tror, og den stjeler plass fra det som virkelig er sammensatt i kasuset.
Spenningen oppstår i én bestemt form: et alternativ som gir gode følger, men som krever at psykologen gjør noe hen ikke burde gjøre mot et menneske.
Gjengangerne i psykologkasus: å holde tilbake informasjon fordi klienten «ikke er klar for den»; å dele en opplysning uten samtykke fordi det ville gitt raskere hjelp; å la en klient tro at deltakelse er frivillig når den i praksis er en betingelse.
Slik behandles spenningen: vis at regnestykket faktisk kommer ut positivt — ikke avfei det. Vis deretter hva den pliktetiske innvendingen er, konkret: hva gjør handlingen med den det gjelder? Og si så hvilken du lar veie tyngst, og hvorfor.
Merk at fagets svar ikke alltid er åpent. I noen av disse tilfellene har faget landet: taushetsplikten er hovedregelen, kompetansegrensen går ved eget grunnlag, og uforenlige roller skal avklares. Da drøfter du ikke om, men hvordan — og hva det koster.
Den prinsipielle innvendingen mot en ren nyttetenkning er at den kan gå ut over enkeltpersonen når mange nok tjener på det.
Hvorfor det er relevant nettopp i psykologfaget: klienten er som regel den ene, og systemet rundt er de mange. Et regnestykke som teller tjenestens effektivitet, kollegenes tid, ventelistens lengde og fagfeltets kunnskapsutvikling, vil ofte komme til at den enkeltes interesse er den minste posten.
Grepet i en besvarelse: når du har vist at konsekvensvurderingen taler for noe, spør hvem regnestykket går ut over — og om vedkommende har noen mulighet til å si nei.
Det motsatte er også en feil. Å avvise ethvert hensyn til helheten fordi klienten er den viktigste, gjør at du ikke greier å drøfte prioritering av knappe ressurser. Det er også en reell del av profesjonsetikken.
En vippesak er et spørsmål der to landinger begge er faglig forsvarlige, og der uenigheten ikke skyldes at den ene siden har oversett noe.
Hvordan du kjenner den igjen: begge posisjoner kan begrunnes i de samme prinsippene og dimensjonene, og forskjellen ligger i vektingen. Ingen av dem krever at du ser bort fra et faktum i kasuset.
Hvordan den skiller seg fra et avgjort spørsmål: i en vippesak finnes det ingen fagetisk hovedregel som peker ut ett svar. Er det en hovedregel i saken — taushetsplikten, kompetansegrensen, kravet om rolleavklaring — er spørsmålet ikke en vippesak, uansett hvor vanskelig det føles.
På eksamen er dette en av de mest verdifulle observasjonene du kan gjøre, fordi det viser at du kan skille de to typene. Sensor honorerer at du sier hvilken type du står i.
Når begge landinger er forsvarlige, er det begrunnelsen alene som vurderes. Da er det tre ting som skiller en god begrunnelse fra en påstand.
(1) Du sier hva den andre siden har rett i. Ikke som en høflighet, men konkret: hvilket hensyn taler for den, og hvorfor er det et reelt hensyn?
(2) Du sier hva som avgjorde for deg. Ikke «alt tatt i betraktning», men det ene forholdet i kasuset som gjorde utslaget: hvem som bærer risikoen, hva som ikke kan repareres, hvem som ikke kan si fra.
(3) Du sier hva din egen landing koster. Enhver landing i en vippesak har en pris, og det å skrive den ut gjør konklusjonen sterkere, ikke svakere.
Standpunktet er fritt. Alle landinger kan bestå — og bestå med margin — når begrunnelsen er stringent og forankret i kasuset. Det er begrunnelseskvaliteten som vurderes, aldri konklusjonens retning.
Kasus (konstruert). En psykolog i en kommunal tjeneste møter en mann i femtiårene som er henvist etter en periode med søvnvansker. Etter fire samtaler forteller han at han har begynt å kjøre bil igjen, selv om fastlegen for et halvt år siden sa at han ikke burde det inntil videre på grunn av en helsetilstand som kan gi bevissthetstap. Han sier at det har gått fint, at han bare kjører korte strekninger, og at han trenger bilen for å komme seg på jobb. Han ber uttrykkelig psykologen om ikke å blande seg.
Skal psykologen ta kontakt med fastlegen?
— naturlig pausepunkt —
Landing A — psykologen tar kontakt med fastlegen etter å ha varslet mannen om det.
Konsekvensetisk begrunnelse: følgen av bevissthetstap i trafikken er alvorlig og irreversibel, og den rammer mennesker som ikke har noen mulighet til å beskytte seg. Sannsynligheten er lav per kjøretur og betydelig over tid. Prisen — at mannen mister tilliten til psykologen og kanskje avslutter kontakten — er reell, men reparerbar på en måte den andre følgen ikke er.
Pliktetisk begrunnelse: å vite om en risiko for andre og la det ligge, er ikke bare uheldig; det er å gjøre seg til del av den. Psykologen kan ikke plassere hele byrden på en mann som er syk og redd for å miste jobben.
Prisen ved denne landingen: mannen har fortalt noe i fortrolighet og opplever at det ble brukt mot ham. Neste gang forteller han det ikke. Og psykologen har brutt hovedregelen, med den svekkelsen av tilliten til tjenesten det innebærer.
Landing B — psykologen arbeider videre med mannen og tar ikke kontakt.
Konsekvensetisk begrunnelse: den eneste som faktisk kan endre situasjonen varig, er mannen selv. Bryter psykologen fortroligheten, mister hun både relasjonen og enhver mulighet til å påvirke ham — og han fortsetter sannsynligvis å kjøre, bare uten at noen vet det. Regnestykket taler for å beholde påvirkningsmuligheten.
Pliktetisk begrunnelse: mannen er en voksen, samtykkekompetent person som har fortalt dette i fortrolighet. Å behandle ham som et risikoobjekt framfor som en person som må ta et valg, er å frata ham noe som er hans.
Prisen ved denne landingen: risikoen for tredjepart består mens arbeidet pågår, og den bæres av mennesker som ikke vet at de er i den. Psykologen må også tåle å stå i den uvissheten selv.
Hva som skiller de to, når det kommer til stykket. Det er ikke uenighet om fakta, og ikke om prinsippene. Det er en vekting av hvor stor og hvor nær risikoen for tredjepart er, mot hvor mye reell påvirkning psykologen har hvis relasjonen består. Den som lander på A, vekter en alvorlig og uopprettelig følge for noen utenfor. Den som lander på B, vekter at det faktisk virksomme tiltaket krever tillit.
Hva som ville gjort saken avgjort i stedet for omstridt. Hvis risikoen var akutt og nær — hvis mannen fortalte at han skulle kjøre langt samme kveld, eller at han allerede hadde hatt et illebefinnende bak rattet — er dette ikke lenger en vekting. Da er det avvergingsplikten som er tema, og det er noe annet enn en vippesak. Det er verdt å si i besvarelsen at det er alvorlighetsgraden som avgjør hvilken av de to situasjonene man står i.
Margnotat: to grep gjør dette til en drøfting og ikke til to påstander ved siden av hverandre. For det første står det avgjorte først, slik at åpenheten ikke smitter over på det som faktisk er fast. For det andre har hver landing fått en pris — og prisene er ulike, både i størrelse og i hvem som betaler. Det er der en leser kan følge deg fram til et valg.
Ta vippesaken fra eksempel 3 og velg den landingen du selv ikke ville valgt.
a) Skriv den beste versjonen av begrunnelsen for den landingen, på maks 150 ord.
b) Skriv deretter hva den landingen koster, og hvem som betaler.
c) Forklar med to setninger hva som ville måttet endre seg i kasuset for at spørsmålet ikke lenger var omstridt.
Løkke 4 — alternativleddet som løftegrep
Til slutt det leddet hele kapitlet peker mot. Sensorveiledningene fremhever konsekvent at det å foreslå og begrunne alternative handlemåter trekker opp — og det er samtidig det leddet som oftest mangler helt.
Hvorfor den løfter så pålitelig: den er det eneste leddet som krever at du gjør noe mer enn å vurdere. Å påvise et brudd viser at du kjenner normen. Å foreslå hva som skulle vært gjort, med prisen, viser at du kan bruke den til noe.
Hvorfor den mangler så ofte: den kommer til slutt, og den er det første som ryker når ordkvoten er brukt opp på å forklare hva prinsippene er. Det er en av de sterkeste grunnene til å holde teoridelene korte.
Minstemålet: ett alternativ, konkret formulert, med både en positiv og en negativ følge. Marginen: to eller tre alternativer, hvert med følger for flere parter, og en begrunnet sammenligning til slutt.
Et alternativ uten pris er et forslag der bare fordelene står. Det er den vanligste svakheten i et ellers godt trinn 4.
Slik ser det ut: «Psykologen kunne innhentet samtykke fra klienten før hun delte opplysningen. Da ville klientens selvbestemmelse vært ivaretatt.» Sant, og likevel udrøftet.
Slik ser det ut med prisen på: «Psykologen kunne innhentet samtykke først. Da ville selvbestemmelsen vært ivaretatt — men det ville også satt klienten i en posisjon der hun må ta stilling til noe hun kanskje ikke ønsker å ta stilling til, og et nei ville hatt følger for samarbeidet med den andre tjenesten.»
Testen på ditt eget utkast: finn alternativet du selv anbefaler, og se om det står noe negativt om det. Gjør det ikke det, har du ikke drøftet — du har konkludert.
En kasusbesvarelse skal ende et sted. Overgangen fra å beskrive alternativene til å anbefale ett av dem er et eget grep, og det gjøres best eksplisitt.
Formen som fungerer: «Av disse veier jeg X tyngst, fordi …». Én setning, med én grunn — ikke en oppsummering av alt som er sagt.
Grunnen skal være noe i kasuset, ikke en generell verdi. «Fordi klientens autonomi er viktig» er en verdi. «Fordi det bare er dette alternativet som lar henne vite hva som ble sagt om henne før andre gjør det» er en grunn.
Det er lov å anbefale noe som koster. Faktisk er det som regel dét som skjer: det beste alternativet i et etisk vanskelig kasus er sjelden gratis. Å si det, er en del av anbefalingen.
Den avsluttende vurderingen i en oppgave om handlingsalternativer skal svare på tre ting, kort.
(1) Hva burde vært gjort da, på det tidspunktet valget faktisk sto.
(2) Hva bør gjøres nå, gitt at det som skjedde, har skjedd.
(3) Hva som må endres for at det ikke skal skje igjen, hvis kasuset peker på noe systemisk.
Det andre punktet er det som oftest mangler, og det er det som knytter alternativdrøftingen til ansvarsprinsippet: ansvar er framoverrettet, og det å rette opp negative konsekvenser er et eget ledd. Beslutningsprosessen som helhet, med dette trinnet, behandles i kap. 2.3.
Det tredje punktet er valgfritt, men billig: én setning om rutinen, opplæringen eller avklaringen som ville hindret dette, viser at du ser forskjell på en enkeltfeil og et mønster.
Slik ser strukturen ut når oppgaven ber om handlingsalternativer drøftet med konsekvens- og pliktetikk:
Trinn 1 — berørte parter. Kort. Denne lista blir kolonnen i konsekvenskartet ditt, så den skal være fullstendig.
Trinn 2 — etiske problemstillinger. Kort, som spørsmål. Marker hvilket tidspunkt valget står på.
Trinn 3 — alternativene satt opp. To eller tre konkrete handlemåter, hver formulert som noe psykologen gjør, overfor noen, på et tidspunkt. Luk ut pliktetisk det som ikke skal vurderes — og si at du gjør det, og hvorfor.
Trinn 4 — hvert alternativ drøftet. For hvert:
(1) positive følger, fordelt på parter,
(2) negative følger, fordelt på parter,
(3) én linje om hvem som betaler prisen.
Si noe om sannsynlighet og alvorlighet der følgene er ulike i vekt.
Landingen. Hvilket alternativ du anbefaler, med én grunn hentet fra kasuset — og hva anbefalingen koster. Legg til hva som bør gjøres nå, og eventuelt hva som må endres for at det ikke skal gjenta seg.
Merk fellen: en oppstilling av alternativer uten følger er ikke trinn 4. Det er en liste, og den gir lite.
Kapitlets hovedkasus. Konstruert, og valgt fordi alternativene her har svært ulike priser — og fordi ett av dem er pliktetisk utelukket.
Kasus (konstruert). En psykolog i en kommunal tjeneste har fulgt Nora, en kvinne i trettiårene, gjennom åtte samtaler. Hun vurderer at Nora trenger et mer spesialisert tilbud enn tjenesten kan gi, og at hun bør henvises videre. Ventetiden i spesialisthelsetjenesten er om lag fem måneder.
Psykologen vet at Nora er svært redd for å bli sendt videre, fordi hun har hatt en dårlig erfaring med et tidligere forløp. Da psykologen så vidt nevnte muligheten i forrige time, sa Nora at hun i så fall «heller ville la det være». Psykologen vurderer å vente med å ta det opp igjen til de har jobbet noen måneder til, og i mellomtiden gjøre det hun kan innenfor tjenestens rammer. Hun vurderer også å skrive henvisningen uten å si det til Nora, slik at ventetiden i det minste begynner å løpe, og ta samtalen når det nærmer seg.
Drøft handlingsalternativene med konsekvens- og pliktetikk.
Trinn 2 — etiske problemstillinger. Kan psykologen fortsette et forløp hun mener er utilstrekkelig, fordi klienten ikke vil ha alternativet? Kan hun sette i gang en prosess om klienten uten å si det? Og hva skylder hun Nora av informasjon om sin egen vurdering?
Alternativene, satt opp.
Alternativ 1 — å ta opp henvisningen på nytt, tydelig, og bruke tid på Noras frykt. Psykologen sier hva hun faglig mener, hva hun bygger det på, og at valget er Noras. Deretter arbeider de med det som gjør henvisningen skremmende.
Alternativ 2 — å vente noen måneder og arbeide videre innenfor tjenestens rammer. Psykologen utsetter spørsmålet og gjør det hun kan i mellomtiden.
Alternativ 3 — å skrive henvisningen uten å si det, og ta samtalen senere.
Pliktetisk luking. Alternativ 3 faller bort. Det består i at Nora blir gjenstand for en prosess om seg selv uten å vite det, og at psykologen fortsetter samtalene mens hun holder noe vesentlig tilbake. Konsekvensetisk kan det se fornuftig ut — ventetiden løper, og Nora slipper en samtale hun gruer seg til — men handlingen gjør henne til noen som deltar i et forløp på uriktige premisser. Det er ikke noe et kortere ventetidsforløp kjøper fri. At alternativet er forståelig, endrer ikke det: hensikten forklarer, den forsvarer ikke.
Alternativ 1 — følger.
Positivt for Nora: hun får vite hva psykologen faktisk mener, og beholder valget. Får hun bearbeidet frykten, kan hun ende med et tilbud som virker. Positivt for psykologen: hun står i en ryddig rolle og trenger ikke bære en hemmelighet. Positivt for tjenesten: klarhet om hvem som gjør hva.
Negativt for Nora: samtalen er belastende akkurat nå, og hun kan bli sittende med en følelse av å bli sendt vekk fra en hun har begynt å stole på. Negativt for psykologen: hun må tåle at Nora blir skuffet eller sint, og hun risikerer at Nora avslutter kontakten helt. Negativt for tjenesten: hvis Nora trekker seg, står de igjen uten noe tilbud til henne.
Prisen betales i første omgang av Nora, i form av en vanskelig samtale — og av psykologen, som må tåle reaksjonen.
Alternativ 2 — følger.
Positivt for Nora: relasjonen består, hun får fortsette et forløp hun opplever som trygt, og en henvisning senere kan komme på et bedre tidspunkt. Positivt for psykologen: ingen konfrontasjon nå.
Negativt for Nora: hun får i praksis et tilbud psykologen selv mener er utilstrekkelig, og hun vet ikke at psykologen mener det. Fem måneders ventetid som kunne begynt å løpe, gjør ikke det. Negativt for tjenesten: kapasitet bindes til et forløp som ikke er riktig nivå. Negativt for de andre klientene: den tiden er noens tid.
Prisen betales av Nora selv, uten at hun vet det — og det er nettopp det som er problemet med alternativet.
Sammenligningen. Den mest alvorlige følgen ved alternativ 1 er reparerbar: en vanskelig samtale kan følges opp, og et brudd kan repareres hvis døren holdes åpen. Den mest alvorlige følgen ved alternativ 2 er ikke reparerbar på samme måte, fordi den består i at måneder går med et tilbud som ikke er tilstrekkelig — og fordi Nora ikke har noe grunnlag for å velge, siden hun ikke vet hva psykologen mener. Alternativ 2 legger dessuten prisen på den med minst handlingsrom, mens alternativ 1 legger den på psykologen.
Landingen. Jeg anbefaler alternativ 1, og grunnen er hentet fra kasuset: Nora sa at hun «heller ville la det være» — men hun sa det uten å vite hva psykologen faglig mener, hva ventetiden er, og hva slags tilbud det gjelder. Et nei gitt på det grunnlaget er ikke et valg. Anbefalingen koster en samtale ingen av dem ønsker seg, og den har en reell risiko for at Nora trekker seg. Den prisen skal ikke bortforklares — men den bæres av dem som kan bære den, og den er den eneste som lar Nora bestemme selv.
Hva bør gjøres nå, og hva bør endres. Psykologen bør ta samtalen i neste time og eksplisitt tilby å bli med i overgangen, siden det var overgangen som gikk galt sist. Og tjenesten bør ha en avklaring om hva som skjer når en klient trenger et høyere nivå og ikke ønsker det — det er ikke rimelig at den enkelte psykologen skal stå alene i den vurderingen.
Margnotat: legg merke til at det utelukkede alternativet ble skrevet ut før det ble avvist, at hvert av de to gjenstående har fått både positive og negative følger for flere parter, og at landingen bygger på ett bestemt forhold i kasuset — at Noras nei ble gitt uten grunnlag. Det er den ene grunnen, ikke en oppsummering, som gjør konklusjonen etterprøvbar.
Nyskrevet modellbesvarelse — skrevet av oss for denne boka. PSYC1202 har 13 sensorveiledninger som beskriver terskelen, men ingen publiserte løsningsforslag og ingen publiserte kandidatbesvarelser. Dette er derfor ikke en ekte kandidatbesvarelse.
Oppgaven (nyskrevet): En psykolog som veileder en gruppe nyansatte, hører at en av dem omtaler en klientgruppe i klart nedsettende ordelag i lunsjen. Ingen av de andre sier noe. Psykologen lar det ligge der og da, men tenker på det etterpå. Sett opp handlingsalternativer for psykologen og drøft dem med konsekvens- og pliktetikk.
Under står to versjoner av samme svar. Begge består. Den andre har margin.
«Berørte parter er den nyansatte, de andre i gruppen, psykologen som veileder og klientgruppen det ble snakket om.
Et alternativ er at psykologen tar det opp med den nyansatte alene. Konsekvensetisk er fordelen at vedkommende får korrigert holdningen sin uten å bli hengt ut. Ulempen er at de andre som hørte det, ikke får med seg at det ble sagt fra.
Et annet alternativ er å ta det opp i gruppen ved neste veiledning. Fordelen er at alle får høre at slik omtale ikke er greit. Ulempen er at den nyansatte kan oppleve det som en irettesettelse foran de andre.
Et tredje alternativ er å la det ligge. Det er det psykologen gjorde, men følgen kan bli at holdningen fortsetter og går ut over klientene.
Pliktetisk kan man si at psykologen har et ansvar for dem hun veileder, og at det ikke er riktig å la nedsettende omtale av klienter stå uimotsagt. Sinnelagsetisk mente hun det ikke vondt, men det er ikke tilstrekkelig.
Jeg mener psykologen bør ta det opp i gruppen, fordi alle hørte det.»
Margnotat: dette består. Tre alternativer er satt opp, hvert har en fordel og en ulempe, begge dimensjonene er brukt, sinnelagsetikkens grense er markert, og det er tatt en landing. Det som mangler, er at følgene ikke er fordelt på parter, at ingen av alternativene er priset, at klientgruppen — den som faktisk ble omtalt — nesten ikke er med i vurderingen, og at landingen begrunnes med et faktum framfor med en avveining.
— naturlig pausepunkt —
Versjon 2 — godt bestått.
«Berørte parter. Den nyansatte er berørt som den som sa det, og som den som skal lære noe her. De øvrige i gruppen er berørt fordi de nå har erfart at slik omtale kan stå uimotsagt i dette miljøet. Psykologen selv er berørt gjennom veilederansvaret. Klientgruppen det gjaldt, er den mest berørte og den eneste som ikke var til stede: holdninger av dette slaget former hvordan folk faktisk blir møtt. Og virksomheten er berørt, fordi kulturen i en lunsj er en del av kulturen i arbeidet.
Etiske problemstillinger. Hva strekker veilederansvaret seg til utenfor selve veiledningen? Hva koster det å si fra i en gruppe, og hvem betaler? Og hva slags læring vil faktisk endre en holdning, framfor bare å gjøre den taus?
Alternativ 1 — å ta det opp med den nyansatte alene, snarest.
Positivt for den nyansatte: hen får korrigert holdningen uten å tape ansikt, og terskelen for å si noe åpent i gruppen senere holdes lav. Positivt for psykologen: samtalen kan bli reell, ikke defensiv. Negativt for de andre i gruppen: de vet ikke at noe ble sagt, og sitter igjen med inntrykket av at ingenting skjedde. Negativt for klientgruppen: en holdning som ble uttrykt offentlig, blir korrigert privat, og de andres oppfatning er uendret.
Prisen betales av de øvrige i gruppen, som ikke får den korreksjonen de også trengte.
Alternativ 2 — å ta det opp i gruppen, uten å peke ut den enkelte.
Positivt for gruppen: alle hører at dette er noe man snakker om, og det settes en standard for veiledningen. Positivt for klientgruppen: holdningen blir behandlet som et faglig spørsmål, ikke som en personlig brist. Negativt for den nyansatte: hen vil vite at det gjaldt hen, uansett hvor generelt det formuleres, og kan bli mer forsiktig med å si noe framfor mer bevisst. Negativt for psykologen: det er lettere å bli generell enn tydelig, og en generell formaning kan ende som ingenting.
Prisen betales av den nyansatte, som blir korrigert uten å bli snakket med.
Alternativ 3 — å gjøre begge deler: en kort samtale først, og temaet som fagpunkt i gruppen etterpå.
Positivt: både den enkelte og gruppen nås, og den nyansatte vet på forhånd at temaet kommer opp. Negativt: det koster psykologen to samtaler og en forberedelse, og det krever at hun tåler å gjøre saken større enn den kanskje føltes.
Prisen betales av psykologen selv, i tid og ubehag.
Nullalternativet — å la det ligge. Positivt: ingen konflikt, og en lunsjbemerkning blir ikke en sak. Negativt: gruppen lærer at slikt kan sies, og klientgruppen møtes av mennesker som har fått bekreftet at holdningen er akseptabel. Denne følgen er både sannsynlig og vanskelig å reparere, og den rammer dem som ikke var til stede.
Prisen betales av klientene, som ikke vet at de betaler.
Pliktetisk vurdering. Nedsettende omtale av en klientgruppe er ikke bare uheldig av hensyn til stemningen. Den behandler mennesker som noe mindre enn mennesker, og det er ikke noe et argument om arbeidsmiljø eller om en tung dag kan oppveie. Nullalternativet er derfor svakt uansett hvordan konsekvensregnskapet faller ut. Merk at dette gjelder holdningen som ble uttrykt, ikke personen som uttrykte den: den nyansatte skal møtes som en som kan lære noe.
Konsekvensetisk sammenligning. Den mest alvorlige og minst reparerbare følgen ligger i nullalternativet, fordi den rammer klientene og fordi den vokser med tiden. Mellom alternativ 1 og 2 er forskjellen hvem som ikke nås. Alternativ 3 dekker begge, og prisen — psykologens tid og ubehag — bæres av den med mest handlingsrom.
Landing. Jeg anbefaler alternativ 3. Grunnen er hentet fra kasuset: det avgjørende er at ingen av de andre sa noe. Det er ikke bare den enes holdning som er problemet her, men at gruppen allerede har lært at det ikke sies fra. Det kan ikke rettes i en samtale på tomannshånd. Anbefalingen koster psykologen mest, og det er riktig fordelt — hun er den eneste med et formelt ansvar for læringen i gruppen.
Hva bør skje videre. Psykologen bør ta samtalen denne uken, mens hendelsen er fersk nok til å kunne nevnes konkret, og hun bør ta opp med sin egen leder at veiledningsgruppen trenger et fast punkt om språk og holdninger — ikke som en reaksjon på denne hendelsen, men fordi det åpenbart ikke er dekket.»
Margnotat: fem konkrete grep skiller versjon 2 fra versjon 1. Partene er utvidet, og den mest berørte — klientgruppen — er faktisk med i hver vurdering. Følgene er fordelt på parter i stedet for oppgitt som én fordel og én ulempe. Hvert alternativ er priset med en egen linje om hvem som betaler. Nullalternativet er behandlet som et alternativ og ikke bare nevnt. Og landingen bygger på ett bestemt faktum i kasuset — at ingen andre sa noe — i stedet for på en generell verdi.
Fordel følgene på parter. Ikke «fordel: klienten ivaretas», men hvem hver enkelt følge treffer. Det er den samme lista som i trinn 1, brukt om igjen — og den koster deg nesten ingenting når partene først er identifisert.
Pris hvert alternativ, også det du anbefaler. Én linje: hva koster det, og hvem betaler? Et alternativ uten pris er en anbefaling, ikke en drøfting.
Behandle nullalternativet som et alternativ. Å fortsette som før har følger, og i mange kasus er det nettopp det psykologen gjorde.
Luk pliktetisk, og si at du gjør det. Er et alternativ utelukket uansett hvor godt regnestykket ser ut, skriv det opp, vis at det faktisk kunne kommet godt ut, og forklar hvorfor det likevel faller bort.
Begrunn landingen med ett forhold fra kasuset. Ikke med en verdi, og ikke med en oppsummering. Ett bestemt faktum som gjorde utslaget.
Og husk terskelen: bestått er bestått. Ett konkret alternativ med en positiv og en negativ følge, og en begrunnet landing, er en fullgod besvarelse. Grepene over er margin, ikke minstekrav.
F6 — ensidig sinnelagsetikk: å bruke psykologens gode hensikt som svar på hvorfor alternativet ikke ble valgt. Varsellampen: setningen «psykologen ville jo klientens beste» står der et alternativ skulle stått.
F1 — definere uten å anvende: å forklare hva konsekvens- og pliktetikk er, uten å bruke dem på de konkrete alternativene i kasuset. Varsellampen: teoriavsnittene dine kunne stått uendret i en besvarelse om et helt annet kasus.
F10 — å sløse ordgrensen: å bruke plassen på Kant og Mill i stedet for på alternativene. Filosofihistorien gir ingen uttelling her. Husk at maks 2000 ord gjelder begge oppgavene til sammen.
Og den fagspesifikke: å sette opp «alternativer» som egentlig er holdninger — «psykologen burde vært mer bevisst». Et alternativ er noe hen gjør, overfor noen, på et tidspunkt.
Psykologen oppdager at de brukerne som har det tyngst, ofte slutter uten å fylle ut det siste skjemaet. Resultatene som rapporteres, bygger derfor på dem som fullførte, og de ser bedre ut enn tilbudet faktisk er. En kollega foreslår at de ikke gjør noe med det, fordi tallene ellers vil se svakere ut og tilbudet kan bli lagt ned — noe som ville rammet nettopp de brukerne som har det tyngst.
Sett opp handlingsalternativer for psykologen og drøft dem med konsekvens- og pliktetikk. Skriv cirka 700 ord.
Ta kasuset fra oppgave 4 og skriv kun alternativleddet for ett av alternativene, på maks 120 ord og på under ti minutter.
Avsnittet skal inneholde: alternativet formulert som en konkret handling, minst to positive følger fordelt på parter, minst to negative følger fordelt på parter, og én avsluttende linje om hvem som betaler prisen.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av Universitetet i Oslo. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Innholdet er læringsstoff, ikke helse- eller medisinske råd. Les mer.