2.3 Øvreeides etiske beslutningsprosess

(1) identifisere etisk relevante temaer,
(2) vurdere ut fra verdier, prinsipper og retningslinjer,
(3) velge fremgangsmåte,
(4) handle med ansvar for konsekvensene,
(5) rette opp negative konsekvenser.

Distinksjonen mot en prosedyre: modellen har ingen rettsvirkning, og den leverer ikke et svar. Den sikrer at du ikke hopper over et ledd — først og fremst det første og det siste, som er de to som forsvinner når noe haster.

Merk hvor tyngdepunktet ligger. Trinn 2 og 3 er de som ligner mest på det studenter forventer av etikk. Trinn 1 og 5 er de som skiller en gjennomtenkt praksis fra en som bare reagerer.

Et etisk relevant tema er det ved situasjonen som gjør den til et etisk spørsmål og ikke bare et praktisk. Trinn 1 er å få øye på det.

Hvorfor trinnet er vanskeligere enn det høres ut: de fleste fagetiske feil skjer i situasjoner ingen opplevde som dilemmaer. Telefonen som ble besvart, setningen som ble sagt i gangen, rapporten som ble sendt etter rutinen. Var spørsmålet aldri stilt, ble det heller ikke vurdert.

Tre kjennetegn på at et tema er etisk relevant: noen som ikke er til stede, blir berørt av det som skjer; noen har mindre kontroll over utfallet enn andre; eller det finnes to hensyn som ikke begge kan ivaretas fullt ut.

Distinksjonen mot et faglig problem: «hvilken test skal jeg bruke?» er faglig. «Hva sier jeg til klienten om hva testen skal brukes til?» er etisk. De opptrer nesten alltid sammen, og en besvarelse som bare ser det faglige, har hoppet over trinn 1.

Evnen til å legge merke til at en situasjon har etiske sider, hører i EPNP inn under kompetanse-prinsippet: å se det etiske i saken er en faglig ferdighet på linje med å tolke en test.

Hvorfor det er verdt å si i en besvarelse: å påpeke at psykologen aldri så at det var et etisk spørsmål, er en skarpere observasjon enn å påpeke at hen valgte feil. Det peker på hvor feilen faktisk begynte, og det peker mot et annet tiltak — bevisstgjøring og rutiner framfor kompetanseheving.

Slik ser observasjonen ut skrevet ut: «Det avgjørende er ikke at psykologen valgte galt da hun ble spurt. Det er at hun ikke oppfattet spørsmålet som et etisk spørsmål i det hele tatt, og derfor aldri kom til trinn 2.»

Før trinn 2 kan gjøres ordentlig, må psykologen vite hva saken faktisk gjelder. Det høres selvsagt ut, og det er likevel her mange vurderinger går skjevt.

Den vanligste svikten: psykologen vurderer sin egen antakelse om hva klienten mente, framfor det klienten faktisk sa. En opplysning som kom raskt og halvveis, blir tolket i den retningen som er mest håndterbar.

Grepet som hører hjemme her: å spørre. Å be klienten fortelle mer om noe hen nevnte i forbifarten, er ikke et inngrep — det er å skaffe seg det grunnlaget en vurdering krever.

I en besvarelse er dette ofte det første og billigste handlingsalternativet, og det er samtidig et som viser at du ikke konkluderer på tynt grunnlag. «Psykologen visste ikke nok til å vurdere dette, og det første alternativet var derfor å finne ut mer.»

Et etisk valg om en klient er nesten alltid bedre når det tas med klienten. Det gjelder også når psykologen har ansvaret for avgjørelsen.

Hvorfor det hører til modellen og ikke bare til høfligheten: klienten sitter på informasjon om egen situasjon som ingen andre har, og hen er den som bærer følgene. Et alternativ som ser best ut fra psykologens side, kan være det verste sett fra klientens.

Grensen: noen beslutninger kan ikke overlates til klienten, blant annet der en lovpålagt plikt utløses. Da er spørsmålet fortsatt hvordan hen involveres — å få vite hva som skjer og hvorfor, og å få si hva hen ønsker om måten det gjøres på.

Formuleringen som fungerer i en besvarelse: «Psykologen kunne ikke overlate valget til klienten, men hun kunne latt henne bestemme hvordan det skulle skje, og hvem som skulle si det.»

Trinn 2 sier at vurderingen skal skje ut fra verdier, prinsipper og retningslinjer. De tre er ikke synonymer, og det er verdt å holde dem fra hverandre.

En verdi er noe vi mener er verdt å ivareta: verdighet, tillit, selvbestemmelse. Den sier hva som står på spill, ikke hva som skal gjøres.

Et prinsipp er et overordnet hensyn som forplikter yrkesutøveren — respekt, kompetanse, ansvar og integritet i Etiske prinsipper for nordiske psykologer (EPNP).

En retningslinje er en nedfelt anvisning på hva som faktisk skal gjøres: rutinen, prosedyren, den lovpålagte plikten.

Hvorfor rekkefølgen betyr noe: går du rett på retningslinjen, ender du fort med å svare på hva som er tillatt framfor på hva som står på spill. Går du bare på verdien, blir svaret ditt uten forankring. Trinn 2 er å gjøre begge deler og se om de peker samme vei.

Trinn 2 gir sjelden ett svar. Det vanlige er at to verdier begge er i spill og trekker i hver sin retning: klientens selvbestemmelse mot beskyttelsen av en tredjepart, åpenhet mot skjerming, den enkeltes behov mot en rettferdig fordeling av knapp tid.

Det trinn 2 faktisk leverer, er derfor ikke en konklusjon, men en presis beskrivelse av hva som står mot hva. Det er en gevinst i seg selv: en vanskelig sak blir håndterbar først når man vet hvilke to ting den handler om.

Grepet i en besvarelse: skriv kollisjonen som to setninger. «Verdien som taler for å informere, er X. Verdien som taler mot, er Y.» Deretter er du klar for trinn 3, som er der valget faktisk tas.

Hva som gjør trinnet til noe mer enn en beslutning: en fremgangsmåte er ikke bare hva du gjør, men også hvordan og når. Å avslå en forespørsel er ett valg; å avslå den samme dagen, med en begrunnelse og et tilbud om noe annet, er et helt annet — selv om utfallet på papiret er det samme.

Der to fremgangsmåter er like riktige, er de sjelden like gode. Det er dette leddet som gjør at faget kan ha et klart svar på hva som skal skje og likevel en reell drøfting av hvordan.

I en besvarelse er dette trinnet identisk med alternativleddet i kasusanatomien: alternativene, følgene, og valget med begrunnelse.

Hvorfor det er et reelt tiltak og ikke en henvisning: en psykolog som står alene i en vanskelig avgjørelse, tar den ut fra sitt eget blikk på saken. Å legge den fram for en kollega eller en veileder gir tilgang til de innvendingene man selv ikke kom på — og det gjør avgjørelsen etterprøvbar.

Anonym drøfting er den formen som brukes når saken ikke kan deles i sin helhet: å legge fram problemstillingen uten opplysninger som identifiserer klienten. Merk at avidentifisering i et lite fagmiljø ofte er vanskeligere enn den ser ut — spørsmålet er om noen i den gruppen kan kjenne personen igjen.

Som alternativ i et kasus er dette ofte det første, billigste og mest realistiske. Det koster tid og en viss ydmykhet, og det er som regel psykologen selv som betaler.

Mange fagetiske valg må tas i løpet av sekunder: telefonen ringer, spørsmålet stilles i et møte, klienten sier noe idet timen er slutt.

Hva modellen tilbyr da: ikke at du rekker fem trinn, men at du rekker det ene grepet som holder døra åpen. Å si «det kan jeg ikke svare på nå, jeg kommer tilbake til det» er en fullgod fremgangsmåte. Den er ikke unnvikelse; den er å flytte beslutningen dit den kan tas ordentlig.

Hvorfor dette er verdt å skrive i en besvarelse: det er et konkret, realistisk alternativ som ofte er bedre enn både ja og nei — og det viser at du forstår rammene psykologen faktisk sto i.

Grensen: noen situasjoner tåler ikke utsettelse. Der en risiko er akutt, er det å vente et valg med egne følger, og det må begrunnes som alle andre valg.

Hvorfor det er et eget trinn og ikke bare «å gjøre det du bestemte deg for»: en avgjørelse tatt på et rimelig grunnlag kan vise seg å slå ut annerledes enn ventet. Trinn 4 sier at psykologen ikke er ferdig når valget er tatt. Ansvaret følger handlingen videre.

Tre ting trinnet krever i praksis: at valget gjennomføres slik det ble besluttet og ikke uthules underveis; at psykologen kan gjøre rede for begrunnelsen sin i ettertid; og at hen holder øye med om det gikk som antatt.

Distinksjonen mot skyld: å stå ansvarlig er ikke det samme som å ha gjort noe galt. Det er å være den som svarer for valget, uansett hvordan det gikk.

En etisk vurdering som ingen kan finne igjen, er vanskelig å skille fra en som aldri ble gjort.

Hva som er poenget: ikke at alt skal skrives ned i detalj, men at psykologen skal kunne si hva hun vurderte, hva hun valgte og hvorfor — også et halvt år senere, også hvis noen spør kritisk.

Hvorfor det hører til trinn 4: det er en del av å stå inne for valget. Et valg man ikke kan begrunne i ettertid, er i praksis ikke et valg man har tatt ansvar for.

I en besvarelse er dette et billig og konkret ledd i alternativdrøftingen: «psykologen burde notert hva hun vurderte og hva hun valgte, slik at avgjørelsen kunne etterprøves». Det er en handling, ikke en holdning — og det er derfor et gyldig alternativ.

Modellen er ikke enveis. Ny informasjon kan sende deg tilbake, og det er ikke et tegn på at noe har gått galt.

Den vanligste tilbakegangen: du er i trinn 3 og oppdager at det etiske temaet var et annet enn du trodde. Da må du tilbake til trinn 1. Et kasus som så ut til å handle om konfidensialitet, viser seg å handle om at rollen aldri var avklart.

Den nest vanligste: du er i trinn 4, og følgene blir andre enn ventet. Da er du i praksis tilbake i trinn 2 med et nytt sett verdier i spill.

Hvorfor dette er verdt å nevne i en besvarelse: det viser at du bruker modellen som en tenkemåte og ikke som en oppskrift. En kandidat som skriver «her ville jeg gått tilbake til trinn 1, fordi det egentlige spørsmålet var et annet», demonstrerer nettopp det skjønnet modellen forutsetter.

Hva som teller som oppretting: å informere den som er rammet om hva som faktisk skjedde; å korrigere en uttalelse overfor den som mottok den; å sørge for at et forløp kommer i gang igjen; å gi den rammede reelle valg om hva som skjer videre.

Hvorfor trinnet forsvinner: fordi analysen føles ferdig når man har sagt hva som gikk galt og hva som burde vært gjort. Men et kasus stopper ikke der. Noe har allerede skjedd, og noen sitter igjen med følgene.

Hvorfor det løfter så pålitelig: det er det leddet som viser at du forstår ansvar som framoverrettet. De aller fleste besvarelser stopper ved fortiden. Å legge til to setninger om hva psykologen skal gjøre nå, er et av de billigste grepene som gir margin.

En beklagelse er ikke oppretting. Den kan være riktig og viktig, og den endrer likevel ingenting i seg selv.

Testen: står klienten i en annen situasjon etterpå enn før? Har hun fått informasjon hun manglet, kontroll hun ikke hadde, eller et tilbud hun mistet? Hvis ikke, har psykologen sagt noe, ikke gjort noe.

Slik ser forskjellen ut. Beklagelse: «Psykologen burde beklaget overfor klienten at opplysningen ble delt.» Oppretting: «Psykologen bør fortelle klienten nøyaktig hva som ble sagt og til hvem, slik at hun ikke blir den siste som får vite det, og deretter spørre hva hun ønsker at psykologen skal gjøre overfor mottakeren.»

Merk at de to godt kan stå sammen. Poenget er ikke å utelate beklagelsen, men å ikke la den være hele svaret. Skriv hva psykologen skal gjøre, ikke bare hva hen skal si.

I psykologkasus finnes det fire opprettinger som går igjen, og de er verdt å ha ferdig i hodet.

(1) Å informere den rammede. Den enkleste og oftest den viktigste: hun skal vite hva som ble sagt om henne, og til hvem, før noen andre forteller det.

(2) Å korrigere overfor mottakeren. Har en uttalelse gitt et galt eller ufullstendig bilde, skal den som mottok den, få vite det.

(3) Å gjenopprette det som gikk tapt. Et avbrutt forløp gjenopptas, et tilbud som ble trukket, gis på nytt, en henvisning som ikke ble sendt, sendes.

(4) Å gi tilbake valget. Der klienten ble fratatt en beslutning, får hun den tilbake i den grad det er mulig: hva skal skje videre, hva skal psykologen gjøre overfor andre.

Den femte, som ikke er oppretting, men som hører hjemme i samme avsnitt: å endre rutinen eller praksisen som gjorde feilen mulig. Det hjelper ikke den rammede, men det hindrer neste tilfelle — og det viser at du ser forskjell på en enkeltfeil og et mønster.

Noen følger kan ikke rettes opp. En opplysning som er delt, er delt; et tillitsbrudd kan ikke gjøres ugjort ved viljesbeslutning.

Hva som gjelder da: oppretting handler ikke om å gjenopprette den opprinnelige tilstanden, men om å gjøre det som fortsatt kan gjøres. Selv når skaden er varig, finnes det som regel noe: at den rammede får vite hva som skjedde, at hun får velge hva som skal skje videre, at det ikke skjer igjen.

Hvorfor det er verdt å si i en besvarelse: en kandidat som skriver «dette lar seg ikke rette opp» og stopper der, har egentlig ikke gjort trinn 5. En som skriver «tillitsbruddet lar seg ikke gjøre ugjort, men klienten kan fortsatt få vite hva som ble sagt og selv bestemme om hun vil fortsette hos en annen», har det.

Og en advarsel mot det motsatte: boka lover aldri at et grep gjenoppretter tillit. At psykologen gjør det riktige, betyr ikke at klienten blir beroliget. Å skrive at én samtale løser saken, er en usann påstand og en kjent svakhet i besvarelser.

Ved siden av opprettingen overfor den rammede står et annet grep: å endre det som gjorde feilen mulig i første omgang.

Hvorfor det er noe annet enn oppretting: det hjelper ikke den som allerede er rammet. Det hindrer den neste.

Hva det kan bestå i: en rutine som mangler, en avklaring som aldri er tatt i tjenesten, et fast punkt i veiledningen, en mal som ikke er tydelig på hva et dokument er skrevet til.

Hvorfor det gir margin: det viser at du skiller en enkeltfeil fra et mønster. Mange kasus er skrevet slik at feilen var ventet — rutinen var uklar, ingen hadde sagt hva som gjelder, og den enkelte psykologen sto alene med en vurdering hen ikke burde stått alene med.

Advarselen som følger med: systemkritikk erstatter ikke den individuelle vurderingen. At rammene var dårlige, opphever ikke psykologens ansvar for det hen faktisk gjorde innenfor dem. Skriv begge deler.

Slik plasserer du det siste trinnet uten at det tar plass fra resten.

Hvor: helt til slutt i alternativdrøftingen, som et eget kort avsnitt, tydelig markert som det som skal skje nå.

Hvor mye: to til fire setninger holder. Ett konkret grep overfor den rammede, ett overfor systemet hvis det er relevant.

Formuleringen som gjør jobben: «Det som bør skje nå, er …» — og deretter en handling med et objekt. Ikke «psykologen bør reflektere over», ikke «psykologen bør være mer bevisst».

Koblingen som gir margin: si hvilket prinsipp som bærer opprettingen. Det er som regel ansvar, siden ansvar er framoverrettet — og av og til respekt, når opprettingen består i å gi klienten tilbake et valg.

De to overlapper og gjør ulikt arbeid. Å holde dem fra hverandre gjør begge lettere å bruke.

Kasusanatomien er en mal for hvordan du skriver en besvarelse: berørte parter, etiske problemstillinger, apparatet anvendt på kasuset, alternative handlemåter med konsekvenser.

Beslutningsprosessen er en modell for hvordan psykologen handler i situasjonen, fra å oppdage det etiske til å rette opp følgene.

Slik brukes de sammen: anatomien styrer disposisjonen din. Modellen gir deg innholdet i det leddet der du sier hva psykologen burde gjort — og den gir deg det femte trinnet, som anatomien ikke har.

Ber oppgaven uttrykkelig om modellen, kan du bruke de fem trinnene som overskrifter. Da må partsidentifiseringen legges inn under trinn 1, siden modellen ikke har den som eget punkt. Å utelate partene fordi modellen ikke nevner dem, er en av de vanligste måtene å tape uttelling på.

Slik ser det ut: «Trinn 2 innebærer at man vurderer situasjonen ut fra verdier, prinsipper og retningslinjer. Verdier er det man mener er verdt å ivareta …» Avsnittet er korrekt, det ser ryddig ut, og det sier ingenting om kasuset.

Hvorfor fella er spesielt farlig her: en trinnmodell gir besvarelsen en struktur som ligner på en analyse. En kandidat som bruker den slik, kan levere noe som ser bedre organisert ut enn en besvarelse uten overskrifter, og likevel ikke bestå.

Testen: stryk navnene og faktaene fra kasuset. Står trinnene dine uendret, har du forklart modellen i stedet for å bruke den.

Faget har flere verktøy som lett flyter sammen. Slik fordeler arbeidet seg mellom dem.

EPNP-prinsippene navngir hensynene som er i spill: respekt, kompetanse, ansvar og integritet. De svarer på hva som står på spill.

De etiske dimensjonene navngir målestokkene: normen, følgene, viljen, møtet. De svarer på ut fra hva vi bedømmer handlingen.

Beslutningsprosessen navngir rekkefølgen: hva som må gjøres når, fra å oppdage til å rette opp. Den svarer på hvordan psykologen kommer seg gjennom.

Hvordan de spiller sammen: prinsippene og dimensjonene er det du bruker inne i trinn 2. Modellen er rammen rundt. Å skrive den ene setningen som sier dette, tidlig i besvarelsen, gjør resten lettere å følge — for deg og for leseren.