1.4 Ansvar

Distinksjonen mot kompetanse: kompetanse gjelder grunnlaget for det du gjør, ansvar gjelder følgene. En psykolog kan ha alt grunnlag i orden og likevel forsømme oppfølgingen — og omvendt.

Kasuset prinsippet «eier»: skade som oppstår av det psykologen gjorde, eller av det hen unnlot å gjøre.

Å unngå å påføre skade — på fagspråket kalt non-maleficence — er plikten til ikke å gjøre den man skal hjelpe, verre stilt.

Hvorfor dette er et selvstendig krav og ikke bare en selvfølge: psykologisk arbeid griper inn. En utredning kan sette merkelapper som følger en person i årevis; en samtale kan åpne noe som ikke lar seg lukke igjen på en time; en uttalelse kan avgjøre om noen får en ytelse. Muligheten til å hjelpe og muligheten til å skade følger hverandre.

Praktisk konsekvens: spørsmålet «hva kan dette koste den det gjelder?» hører hjemme før tiltaket, ikke etter.

Distinksjonen mot ubehag: ikke alt som er vondt, er skade. En riktig, men vanskelig tilbakemelding kan være både nødvendig og forsvarlig.

Testen som gjør analysen presis i et kasus: er personen dårligere stilt etterpå enn hen ville vært uten psykologens handling? Det er det spørsmålet som avgjør, og det gir ofte et annet svar enn spørsmålet om noe var ubehagelig.

Hvorfor det likevel er et ansvarsspørsmål: ansvar-prinsippet knytter seg til følgene, ikke til hensikten. At skaden var utilsiktet, forklarer hvorfor den skjedde, men opphever ikke plikten til å gjøre noe med den.

Formuleringen som avslører fella i en besvarelse: «Psykologen mente det godt, så handlingen var forsvarlig.» Det er en vurdering som stopper i sinnelaget, og den er en dokumentert underkjennelsesgrunn.

En unnlatelse er skade som oppstår av at noe ikke ble gjort: henvisningen som aldri ble sendt, oppfølgingen som ikke ble avtalt, bekymringen som ikke ble tatt videre.

Hvorfor unnlatelser er lette å overse i en analyse: de har ingen synlig handling å peke på. Kasuset beskriver ofte bare at tiden gikk.

Grepet som gjør dem synlige: spør hva som skulle skjedd, og når. «Klienten skulle hatt en ny time innen fire uker, og fikk ingen» er en presis beskrivelse av en unnlatelse — og den lar deg anvende ansvar-prinsippet på noe konkret.

De to henger sammen, men de er ikke det samme — og de gir ulike svar. En psykolog kan ha lite skyld i at en beskjed forsvant i et system, og likevel ha fullt ansvar for å finne ut av det når hen oppdager det.

Hvorfor skillet er verdt en setning i besvarelsen din: det flytter analysen fra en moralsk dom til et spørsmål om handling. Sensorene leter etter det siste. Å skrive «uavhengig av hvem som kan lastes for at beskjeden forsvant, er det psykologen som nå har ansvar for å ta kontakt» er nettopp det grepet.

Hva som teller som oppretting: å informere den som er rammet om hva som faktisk skjedde, å korrigere en uttalelse overfor den som mottok den, å sørge for at et forløp kommer i gang igjen, å gi den rammede reelle valg om hva som skjer videre.

Hva som ikke teller alene: en beklagelse. Den kan være riktig og viktig, men den endrer ingenting i seg selv. Skriv hva psykologen skal gjøre, ikke bare hva hen skal si.

Beslutningsprosessen som helhet behandles i kap. 2.3.

Distinksjonen mot oppretting: oppretting retter seg mot det som er skjedd, skadebegrensning mot det som ellers kommer til å skje. En feilaktig uttalelse som er sendt, kan ikke gjøres usendt — men den kan korrigeres før den brukes i en beslutning.

Praktisk rekkefølge i en besvarelse: si først hva som kan stanses, deretter hva som kan rettes. Den rekkefølgen speiler hva som haster.

Det er dette leddet som gjør unnlatelser til fagetiske spørsmål og ikke bare til praktiske uhell. Å love noe skaper en forventning hos en person som innretter seg etter den.

Som handlingsalternativ i et kasus: oppfølgingsansvaret peker mot systemet like mye som mot personen. «Psykologen burde husket det» er et svakt forslag; «tjenesten trenger en måte å fange opp lovede henvisninger som ikke er sendt» er et sterkere, fordi det virker for flere enn denne ene klienten.

Et tiltak med lav risiko og stort skadepotensial — for eksempel en skriftlig konklusjon som sjelden er feil, men som følger en person i systemet i årevis — krever mer omtanke enn sannsynligheten alene skulle tilsi.

Bruk i en analyse: si hva som kan gå galt, hvor lett det lar seg rette opp igjen, og hvem som bærer risikoen. Det siste spørsmålet er som regel det mest avslørende — risikoen tas av psykologen, men bæres av klienten.

De to utelukker ikke hverandre. En svikt kan skyldes både en dårlig rutine og et valg den enkelte tok — og da foreligger begge deler.

Den etisk viktige konsekvensen: psykologen kan ikke oppheve sitt personlige ansvar ved å peke på systemet, men hen har en selvstendig plikt til å bringe systemsvikten videre til dem som kan endre den. Å håndtere en systemfeil sak for sak, uten å si fra, er en løsning som svikter neste klient.

Tre spørsmål avgjør formen: hvor alvorlig er det, hvem kan faktisk endre situasjonen, og hvor mye haster det for dem som kan bli rammet i mellomtiden.

Kanalvalget er ofte et ekte vippespørsmål. Å ta noe opp direkte med den det gjelder først, gir best mulighet for endring uten at det eskalerer; å gå til den som har virkemidler, sikrer at klientene ivaretas raskere. Begge veier kan være forsvarlige, og valget skal begrunnes framfor å forutsettes.

Nyansen som må med: rammebetingelser er reelle, og de har sin del av forklaringen. Poenget er ikke å late som at psykologen arbeider i et vakuum. Poenget er at forklaringen ikke opphever plikten — og at det å ta systemsvikten videre til dem som kan gjøre noe med den, selv er en del av ansvaret.

Formuleringen som avslører fraskrivelse i et kasus: «Det var ikke noe psykologen kunne gjøre.» Det er nesten aldri sant. Det finnes som regel noe som kan gjøres, og som koster noe.

En tredjepart er noen som rammes av det som skjer, uten selv å være part i behandlingsrelasjonen: et barn, en pårørende, en kollega, en person klienten har et forhold til, eller en mottaker av en uttalelse.

Hvorfor tredjeparter er sentrale nettopp i ansvar-kasus: ansvar-prinsippet knytter seg til skade, og skade rammer ofte andre enn den psykologen sitter overfor.

Vanligste feil: å nevne tredjeparten i partslista og deretter aldri komme tilbake til hen i analysen. Er noen listet som berørt, skal det stå hva de rammes av.

Den doble stillingen som gjør dem kompliserte i kasus: en pårørende kan samtidig være en ressurs for klienten, en kilde til informasjon, en som har krav på noe selv, og en som klienten ikke ønsker skal vite noe. Alle fire kan gjelde samtidig.

Regelen som gjelder uansett: for en voksen klient er det klienten som avgjør hva pårørende får vite. Det gjør ikke pårørende til en uvedkommende — det avgjør bare hvem som har nøkkelen.

En kollega er berørt når hens arbeid brukes, omtales eller korrigeres — og når hen står i noe som burde vært tatt opp.

Hvorfor dette er verdt å ha i sjekklista: kolleger er den parten som glemmes oftest i besvarelser. De er likevel til stede i mange kasus: den som gjorde utredningen, den som blir veiledet, den som satt i møtet og hørte noe hen ikke visste hva hen skulle gjøre med.

Nyansen: hensynet til kollegaen er reelt, og det er ikke det samme som å dekke over. Å ta noe opp med en kollega direkte, på en måte som gjør det mulig å ordne opp, er både hensynsfullt og ansvarlig.

Distinksjonen mot omdømmehensyn: dette er ikke et argument for å skjule feil. Tvert imot: det som skader tilliten varig, er ikke at feil skjer, men at de ikke håndteres.

På eksamen er profesjonen en part du nesten alltid kan ta med, men bare hvis du sier hva den rammes av. En setning som «også profesjonen er berørt» uten fortsettelse er en oppramsing, ikke en analyse.

Advarsel mot rutinemessig bruk: samfunnet er den parten som lettest blir stående som pynt i en partsliste. Ta den bare med når du kan si konkret hva som står på spill — for eksempel at feilaktige uttalelser fører til at tiltak settes inn der de ikke trengs, mens andre står uten.

Merk: at en part er «litt berørt» er et gyldig funn. Å si det, og prioritere den ned, er bedre enn å behandle alle parter likt.

Nøkkelinnsikten i faget: sinnelagsetikk er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. At psykologen mente det godt, er relevant — det sier noe om hva slags feil det er og hva som må til for å hindre gjentakelse. Men en etisk vurdering som stopper der, er ufullstendig, og det er en dokumentert grunn til at en besvarelse ikke består.

Distinksjonen mot dydsetikk: de to ligner, men er ikke det samme. Sinnelagsetikk vurderer viljen bak den enkelte handlingen; dydsetikk handler om hva slags person man over tid blir. Sammenblandingen er en reell felle.

Dimensjonene behandles samlet i kap. 2.1.

Den viktigste presiseringen: en konsekvensanalyse gir ikke ett svar. Den lander ulikt avhengig av hvilke hensyn man vekter og hvem man regner med. Å vise dette — at samme situasjon gir ulik konklusjon når man vekter klientens umiddelbare ønske mot langsiktig nytte, eller den enkeltes interesse mot tredjepartens — er et løftende grep.

Distinksjonen mot konsekvensdrøfting som metode: i kasusanatomiens trinn 4 undersøker du følgene av handlingsalternativer. Det er analysearbeid. Konsekvensetikk er en posisjon om at følgene er det som avgjør om handlingen er riktig. To forskjellige ting, som ofte forveksles.

At en handling var velment, forklarer den — men forsvarer den ikke.

Dette er kanskje den mest brukbare enkeltsetningen i hele faget, fordi den lar deg være både rettferdig og presis: du kan si at psykologen ville klientens beste, og likevel si at handlingen ikke var forsvarlig, uten at de to påstandene kolliderer.

Slik ser feilen ut i en besvarelse: «Psykologen handlet i klientens interesse, og bruddet må derfor ses i lys av dette.» Setningen later som den drøfter, men den gjør bare hensikten til en formildende omstendighet uten å si hvorfor den skulle være det.

Slik ser grepet ut: «Hensikten var å skjerme klienten, og det forklarer valget. Det endrer likevel ikke at hun ble fratatt muligheten til å bestemme selv — og en god hensikt gir ingen dekning for det.»

Hva det konkret innebærer: at man følger med på hvordan de arbeider, at man tar opp det som ikke er godt nok, og at man ikke lar noe passere fordi det er ubehagelig å si fra.

Grensen: ansvaret er ikke ubegrenset. Det følger av rollen — hvilken formell og faglig posisjon man har overfor den andre. En kollega uten lederansvar har et annet, men ikke fraværende, ansvar: å ta opp det man ser, og eventuelt å bringe det videre.

På eksamen er dette leddet nøkkelen i kasus der en annen enn psykologen selv gjør noe problematisk.

Den doble oppgaven som gjør rollen krevende: veilederen skal både støtte den som veiledes og verne klientene den andre møter. Når de to trekker i hver sin retning, er det klientvernet som veier tyngst.

Distinksjonen mot kollegialt samarbeid: en veileder har en posisjon som gjør det mulig — og påkrevd — å ta opp ting en likestilt kollega kanskje ville latt ligge.

Praktisk konsekvens: den som delegerer, må vurdere om den andre har kompetansen, gi tydelig nok beskjed om hva som skal gjøres, og ha en måte å oppdage om det ikke skjer.

Slik ser feilen ut i et kasus: «Psykologen ba en kollega ta seg av det.» Deretter skjer ingenting, og ingen oppdager det. Delegeringen var reell; oppfølgingen fantes ikke.

En rollekonflikt oppstår når psykologen har to forpliktelser som ikke lar seg innfri samtidig — for eksempel overfor en klient og overfor en oppdragsgiver.

Hvorfor det er et ansvarsspørsmål og ikke bare et integritetsspørsmål: rolleklarhet hører til integritet, men det er ansvar som avgjør hvem som bærer følgene når rollene kolliderer. Den svakeste parten i konflikten er som regel den som taper mest, og det er ansvaret for skade som gjør at psykologen ikke kan la konflikten stå uavklart.

Dobbeltroller behandles i kap. 2.4. Poenget her er bare at ansvaret ikke forsvinner fordi situasjonen er vanskelig — det øker.

Ansvaret følger makten: jo mer innflytelse man har over hva som skjer med en person, desto mer har man å svare for.

Dette forklarer hvorfor psykologens ansvar er større enn klientens i relasjonen, hvorfor veilederens er større enn den veilededes, og hvorfor den som skriver en uttalelse har mer å svare for enn den som leser den.

Bruk i en besvarelse: når du skal begrunne hvorfor ansvaret ligger hos psykologen og ikke hos en annen part, er dette argumentet. «Klienten kunne jo ringt selv» er en observasjon; «psykologen kontrollerte informasjonen og prosessen, og bar derfor ansvaret for at den gikk videre» er et argument.