Statssekulær vs. livssynsåpen modell.
Korleis bør forholdet mellom religion og stat organiserast? Skal staten vere nøytral overfor alle livssyn, eller kan han gje plass til religiøse uttrykk i det offentlege rommet? Spørsmålet om sekularisme handlar om grunnleggjande prinsipp for korleis eit mangfaldig samfunn kan innrettast. I dette kapittelet ser vi på ulike modellar for forholdet mellom stat og religion, religionens plass i skulen og debatten om religiøse symbol i det offentlege rommet.
Sekularisme er prinsippet om at stat og religion skal vere åtskilde. Omgrepet blir brukt på ulike måtar. I vid forstand inneber sekularisme at politiske avgjerder skal takast på ikkje-religiøst grunnlag og at staten ikkje skal favorisere nokon bestemt religion eller livssyn. Sekularisme er ikkje det same som ateisme: Ein sekulær stat tek ikkje stilling til om Gud finst, men organiserer seg slik at borgarane fritt kan ha ulike trusoppfatningar.
Det finst ulike måtar å organisere forholdet mellom stat og religion på. To hovudmodellar skil seg ut i europeisk samanheng.
Den statssekulære modellen, slik vi finn han i Frankrike (laïcité), inneber at religion i størst mogleg grad blir halden utanfor det offentlege rommet. Staten er strengt nøytral, og religiøse symbol og uttrykk skal ikkje prege offentlege institusjonar som skular, rettsvesen og forvaltning. Grunngjevinga er at det offentlege rommet skal vere eit felles, nøytralt rom der alle borgarar møtest som likeverdige, uavhengig av tru.
Den livssynsopne modellen, som Noreg i aukande grad har bevega seg mot, inneber at staten anerkjenner og gjev rom for religiøst og livssynsmessig mangfald i det offentlege rommet. Staten er ikkje nøytral i den forstand at religion er usynleg, men i den forstand at ulike tru- og livssynssamfunn blir handsama likt. Grunngjevinga er at religion er ein viktig del av identiteten til mange menneske, og at eit inkluderande samfunn bør gje rom for dette mangfaldet.
Begge modellane har styrkar og veikskapar. Den statssekulære modellen kan kritiserast for å usynleggjere religiøse minoritetar og for i praksis å favorisere dei kulturelle normene til fleirtalet. Den livssynsopne modellen kan kritiserast for å gjere det vanskeleg å trekkje grenser og for å kunne gje religiøse grupper uforholdsmessig innflytelse.
Det franske prinsippet om laïcité har røter tilbake til den franske revolusjonen og den antiklerikale kampen mot makta til den katolske kyrkja. Lova om separasjon av kyrkje og stat frå 1905 er hjørnesteinen i det franske systemet. Ho slår fast at republikken verken anerkjenner, løner eller subsidierer nokon religion.
Laïcité har utvikla seg over tid. Den opphavlege lova frå 1905 var primært retta mot å avgrense den katolske kyrkjas politiske innflytelse. Men i dei siste tiåra har laïcité i aukande grad blitt brukt på islam og muslimske praksisar. Lova frå 2004 som forbyr synlege religiøse symbol i offentlege skular, og lova frå 2010 som forbyr andletsdekkjande plagg i det offentlege rommet, rammar i praksis hovudsakleg muslimske kvinner.
Kritikarar av den franske modellen peikar på fleire problem. For det første kan han bli opplevd som diskriminerande overfor religiøse minoritetar, særleg muslimar. For det andre kan han paradoksalt nok føre til meir, ikkje mindre, fokus på religion i det offentlege rommet. For det tredje kan han hindre integrering ved å stengje religiøse menneske ute frå offentlege arenaer. Tilhengjarar meiner derimot at laïcité er nødvendig for å sikre like rettar for alle borgarar uavhengig av tru, og at religiøse symbol i offentlege institusjonar kan skape press på dei som ikkje ønskjer å bere dei.
Laïcité er det franske prinsippet om strikt separasjon av stat og religion. Omgrepet går lenger enn vanleg sekularisme ved å krevje at religion blir halden utanfor det offentlege rommet, ikkje berre ut av statsstyret. Prinsippet blei lovfesta i 1905 og inneber at staten verken anerkjenner, finansierer eller subsidierer nokon religion. I praksis tyder dette at religiøse symbol ikkje skal vere synlege i offentlege institusjonar, og at staten skal framstå som fullstendig nøytral i religionsspørsmål.
Den norske modellen for forholdet mellom stat og religion har gjennomgått store endringar. Fram til 2012 var Den norske kyrkja ei statskyrkje med kongen som øvste leiar. Grunnlovsendringa i 2012 gav Den norske kyrkja ei meir sjølvstendig stilling, men ho heldt på ei særstilling som «Noregs folkekyrkje» i Grunnlova § 16. Same paragraf slår fast at alle tru- og livssynssamfunn skal stødast på lik linje.
I praksis tyder dette at Noreg har eit system der staten finansierer tru- og livssynssamfunn gjennom ei støtteordning basert på medlemstal. Den norske kyrkja får den største delen, men òg moskear, tempel, synagogar, humanistiske organisasjonar og andre livssynssamfunn får statleg støtte. Denne modellen er unik internasjonalt og speglar ei «livssynsopen» tilnærming der staten aktivt legg til rette for religiøst og livssynsmessig mangfald.
Modellen har blitt kritisert frå ulike hald. Nokre meiner at Den norske kyrkja framleis har ein urimeleg forrang, og at full livssynslikestilling ikkje er oppnådd. Andre meiner at staten ikkje bør finansiere religiøse organisasjonar i det heile, og at det bør vere opp til den enkelte å støtte si eiga tru- eller livssynsorganisasjon. Atter andre forsvarar modellen som ein god balanse mellom tradisjon og mangfald.
I Frankrike forbyr ei lov frå 2004 elevar å bere synlege religiøse symbol i offentlege skular, inkludert hijab, kippa og store kross. Grunngjevinga er prinsippet om laïcité – at skulen skal vere eit nøytralt rom. I Noreg har ein valt ei anna tilnærming: Elevar kan bere religiøse symbol fritt, og KRLE-faget underviser om ulike religionar og livssyn. Begge tilnærmingane har tilhengjarar og motstandarar, og debatten rører ved fundamentale spørsmål om fridom, likskap og tilhøyrsle.
Tyrkia under Mustafa Kemal Atatürk innførte frå 1920-talet ein radikal sekularisme inspirert av den franske modellen. Kalifatet blei avskaffa, religiøse ordenar blei forbodne, og det blei innført forbod mot religiøse hovudplagg i offentlege institusjonar. Hijabforbodet på universitet varte heilt til 2010. Tyrkias sekularisme var i si mest intense form ikkje ei nøytral haldning til religion, men eit aktivt forsøk på å fjerne religionens innflytelse frå det offentlege livet. I dei siste tiåra har pendelen svinga, og under president Erdogan har islam fått ei meir synleg rolle i tyrkisk politikk og samfunnsliv. Det tyrkiske eksempelet viser at forholdet mellom stat og religion er dynamisk og at sekularisme kan ta svært ulike former avhengig av historisk og politisk kontekst.
Religionsundervisninga i norsk skule har gjennomgått store endringar. Frå å vere eit fag med kristen forkynning har det utvikla seg til KRLE – kristendom, religion, livssyn og etikk. Faget skal gje kunnskap om ulike religionar og livssyn utan å fremje noka bestemt tru.
KRLE-faget har vore gjenstand for debatt. Kritikarar har peika på at kristendommen framleis har ein dominerande plass i læreplanen, noko som kan bli opplevd som favorisering. Andre meiner det er naturleg at kristendommen har større plass fordi han har vore den dominerande religionen i norsk kultur og historie. Nokre religiøse grupper har ønskt seg fritak frå delar av undervisninga, medan andre har argumentert for at felles religionskunnskap er viktig for å byggje gjensidig forståing.
Den europeiske menneskerettsdomstolen har handsama klagar mot det norske religionsfaget (KRL-dommen i 2007) og konkluderte med at faget ikkje i tilstrekkeleg grad sikra likebehandling av ulike livssyn. Dette førte til endringar i faget.
KRLE (kristendom, religion, livssyn og etikk) er eit obligatorisk skulefag i norsk grunnskule. Faget skal gje elevane kunnskap om kristendom, islam, jødedom, hinduisme, buddhisme, andre religionar, sekulære livssyn og etikk. Undervisninga skal vere objektiv, kritisk og pluralistisk, og skal ikkje vere forkynnande. Faget har vore gjenstand for debatt om balansen mellom ulike religionar og livssyn.
Eit anna omdiskutert tema i norsk skule er skulegudstenester. Tradisjonelt har norske skular arrangert gudstenester, særleg i samband med jul. Mange foreldre og elevar med annan religiøs eller livssynsmessig bakgrunn har opplevd dette som problematisk. Debatten har dreidd seg om hvorvidt skulegudstenester er foreinlege med prinsippet om ein inkluderande fellesskule.
I 2015 slo Kunnskapsdepartementet fast at skulegudstenester kan arrangerast, men at dei skal vere frivillige og at det skal tilbydast likeverdige alternativ for dei som ikkje ønskjer å delta. Kritikarar meiner at sjølve ordninga med skulegudstenester gjev kristendommen ein forrang som er i strid med livssynslikestilling. Tilhengjarar argumenterer med at gudstenesta er ein del av norsk kulturarv og at frivilligheita ivaretek religionsfridommen.
Debatten om skulegudstenester og KRLE-faget illustrerer eit breiare spørsmål: Korleis skal skulen forhalde seg til religiøs tradisjon og livssynsmangfald? Ulike modellar gjev ulike svar, og den norske løysinga med ein kombinasjon av kunnskapsformidling og frivillig deltaking i religiøse aktivitetar representerer eit forsøk på kompromiss.
Livssynslikestilling er prinsippet om at ulike tru- og livssynssamfunn skal handsamast likt av staten. I norsk samanheng er dette nedfelt i Grunnlova § 16, som slår fast at alle tru- og livssynssamfunn skal stødast på lik linje. I praksis inneber livssynslikestilling at staten ikkje skal favorisere nokon bestemt religion eller livssyn, men gje alle likeverdige rammevilkår. Full livssynslikestilling er eit ideal som det er usemje om er oppnådd i Noreg, blant anna på grunn av Den norske kyrkjas framleis særstilling.
Debatten om religiøse symbol i det offentlege rommet er ein av dei mest synlege konfliktane knytt til sekularisme. Diskusjonen handlar om alt frå hijab og nikab til kross i rettssalar og klesreglar for offentleg tilsette.
Tilhengjarar av å tillate religiøse symbol argumenterer med religionsfridom, ytringsfridom og retten til å uttrykkje identiteten sin. Dei meiner at eit forbod vil ramme religiøse minoritetar uforholdsmessig og bidra til marginalisering. Tilhengjarar av avgrensingar argumenterer med nøytralitet, likestilling og behovet for at offentlege institusjonar framstår som upartiske.
I Noreg har debatten særleg dreidd seg om politiuniform og dommarkappe. Spørsmålet om hvorvidt politi og dommarar skal kunne bere religiøse hovudplagg har engasjert sterkt. Ulike politiske parti og organisasjonar har teke ulike posisjonar, og debatten rører ved djupe spørsmål om identitet, tillit og representasjon i eit mangfaldig samfunn.
I 2009 føreslo den dåverande politidirektøren å tillate hijab som del av politiuniforma. Forslaget utløyste ein intens debatt. Dei som støtta forslaget, argumenterte med at det ville auke rekrutteringa frå minoritetsmiljø og gjere politiet meir representativt. Dei som var imot, meinte at politiuniforma skal uttrykkje nøytralitet og at religiøse symbol undergrev tilliten til politiets upartiskheit. Forslaget blei til slutt trekt tilbake. Debatten viste tydeleg at spørsmålet om religiøse symbol i det offentlege rommet ikkje har enkle svar, og at ulike verdiar som religionsfridom, nøytralitet og inkludering kan trekkje i ulike retningar.
Sekularisme handlar om forholdet mellom stat og religion. Den statssekulære modellen held religion utanfor det offentlege rommet, medan den livssynsopne modellen gjev rom for religiøst mangfald. Begge modellane har styrkar og veikskapar. I norsk samanheng har KRLE-faget og debatten om religiøse symbol vore sentrale arenaer for diskusjon om sekularisme. Desse debattane rører ved grunnleggjande spørsmål om fridom, likskap og tilhøyrsle i eit pluralistisk samfunn, og det finst legitime synspunkt på fleire sider.
Oppsummering
I dette kapittelet har du lært:
- Sekularisme: Sekularisme er prinsippet om at stat og religion skal vere åtskilde.
- Laïcité: Laïcité er det franske prinsippet om strikt separasjon av stat og religion.
- KRLE-faget: KRLE (kristendom, religion, livssyn og etikk) er eit obligatorisk skulefag i norsk grunnskule.
- Livssynslikestilling: Livssynslikestilling er prinsippet om at ulike tru- og livssynssamfunn skal handsamast likt av staten.
Nøkkelomgrep
| Omgrep | Forklaring |
|---|---|
| Sekularisme | Sekularisme er prinsippet om at stat og religion skal vere åtskilde. |
| Laïcité | Laïcité er det franske prinsippet om strikt separasjon av stat og religion. |
| KRLE-faget | KRLE (kristendom, religion, livssyn og etikk) er eit obligatorisk skulefag i norsk grunnskule. |
| Livssynslikestilling | Livssynslikestilling er prinsippet om at ulike tru- og livssynssamfunn skal handsamast likt av staten. |
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.