13.3 Respirasjonsmuskulatur, pleura og thoraxvegg
Pustemuskulaturen (rolig inspirasjon vs. ekspirasjon), pleura,
- Hvor i settet: anatomi i thorax er den største enkeltposten i blokk 3, rundt 30 prosent av spørsmålene. Dette kapitlet dekker veggen rundt lungene, musklene som beveger den, hinnene mellom, og kar-histologien.
- Hva som er sikrest her: respirasjonsmusklene er talt i 3 av 3 leste sittinger der temaet er observerbart. Spørsmålet er nesten alltid det samme: hvilke muskler er aktive ved rolig inspirasjon, og hva skjer ved rolig ekspirasjon. Svaret på det siste er at det ikke skjer noe muskelarbeid i det hele tatt.
- Sjangrene: B3-1 — velg ett, som dominerer blokk 3. B3-2 — «velg de to riktige», der du krysser av nøyaktig to. B3-NOM — latinsk navnegjenkjenning. B3-BILDE — morfologigjenkjenning, her trent som beskrivelse til navn: teksten beskriver hvordan en karvegg eller en kapillær ser ut, og du skal navngi og begrunne.
- Retting: automatisk. Ingen minuspoeng i blokk 3 — svar alltid. Blankt gir null uansett. Motsatt av rutenettoppgavene i blokk 2, der feil kryss trekker og blankt derfor lønner seg; regnestykket står i kap. 0.2.
- Hva sensor ser etter: at du velger det mest presise alternativet, og at bøyningen og retningsforholdene stemmer. Fellene her er nære par: externi mot interni, parietalis mot visceralis, fenestrert mot sinusoid kapillær. Det er ord som ligner, med innhold som ikke gjør det.
- Hva kapitlet IKKE handler om: dette er anatomi og vevslære for eksamen. Ingenting her er helseråd eller veiledning i undersøkelse av noen; alle personer i oppgavene er oppdiktede.
Forkunnskaper — sist du var her
Tre ting fra tidligere er verdt å ha friskt, og de står ferdig oppfrisket her:
1. Fra kap. 13.2: n. phrenicus. Nerven dannes av fremre grener fra C3, C4 og C5, løper ventralt for radix pulmonis og er den eneste motoriske nerven til diafragma. Uten den beveger ikke muskelen seg — og det er nettopp den muskelen dette kapitlet handler om.
2. Fra kap. 13.2: angulus sterni = T4/T5. Brystbeinsvinkelen ligger i høyde med skiven mellom T4 og T5. I samme plan ligger bifurcatio tracheae og skillet mellom øvre og nedre mediastinum, og her fester andre ribbeinsbrusk seg.
3. Fra kap. 13.1: bøyningsregelen og retningsordene. Adjektivet retter seg etter substantivets kjønn, og externus / interni følger samme system: mm. intercostales externi er flertall hankjønn. Ventralt er mot brystbeinet, dorsalt mot ryggsøylen.
Vil du repetere selve gassutvekslingen — hva som skjer med oksygenet når luften først er kommet ned — ligger den gjennomgangen i Gassutveksling i lungene. Dette kapitlet handler om mekanikken som får luften dit, ikke om utvekslingen i seg selv.
Tre ord du møter tidlig: pleura er lungehinnen, recessus betyr en lomme eller utbuktning, og hiatus betyr en åpning eller spalte.
Oversikt
Legg en hånd på magen og en på brystet, og pust rolig. Hånden på magen beveger seg mest. Det er ikke fordi magen puster, men fordi mellomgulvet — den store kuppelmuskelen mellom bryst og buk — trekker seg ned og dytter bukinnholdet foran seg. Rolig pust er i hovedsak arbeidet til én muskel.
Pust så ut, rolig, og kjenn etter hva du gjorde. Sannsynligvis ingenting. Du slapp bare taket. Det er hele poenget med den mest forutsigbare opplysningen i dette kapitlet: rolig ekspirasjon er passiv, og det finnes ingen muskel som utfører den.
Kapitlet dekker fire ting: musklene som beveger brystkassen, pleura — hinnene mellom lunge og vegg, med lommen lungen ikke fyller — thoraxveggens nivåer, altså hvordan du finner fram på utsiden, og til slutt kar-histologien: hvordan en arterie, en vene og de tre kapillærtypene er bygd.
Løkke 1 — Rolig innpust: diafragma og de ytre mellomribbeinsmusklene (~14 min)
Brysthulen er en boks som kan gjøres større på to måter: gulvet kan senkes, eller veggene kan skyves ut. Rolig innpust bruker begge, og hver av dem har sin muskel.
Feste: muskelfibrene starter langs hele omkretsen — fra brystbeinets nedre spiss, fra de nederste ribbeinsbruskene og fra lendevirvlene via de to crura — og løper innover og oppover mot midten, der de går over i centrum tendineum.
Hva som skjer når den trekker seg sammen: kuppelen flater ut og senkes. Brysthulen blir høyere, og volumet øker. Fordi bukinnholdet ligger rett under, presses det samtidig litt framover — det er derfor magen buler ut ved rolig innpust.
Nerveforsyning: n. phrenicus, C3–C5. Denne koblingen er den mest testede i thoraksanatomien, og du møtte den i kap. 13.2.
Merk at diafragma ikke består av ett sammenhengende muskelark: midten er sene, kanten er muskel. Det er derfor åpningene ligger der de ligger.
Crura (entall crus, «pilar») er to kraftige muskel- og senebunter som går fra diafragmas bakre kant ned til de øverste lendevirvlene:
- crus dextrum — det høyre, som er det kraftigste og lengste
- crus sinistrum — det venstre
De to pilarene møtes foran aorta og danner en bue over den. Det er mellom og bak dem åpningen for aorta ligger.
Hvorfor dette er mer enn et detaljfakta: åpningen i senesentret ligger i en del av muskelen som ikke trekker seg sammen, mens åpningen for spiserøret ligger i muskeldelen og klemmes sammen når muskelen arbeider. Byggemåten forklarer altså hvorfor de tre åpningene oppfører seg forskjellig.
Tre store strukturer passerer gjennom eller bak mellomgulvet, hver på sitt nivå:
| Nivå | Åpning | Hva som passerer | Hvor i muskelen |
|---|---|---|---|
| T8 | foramen venae cavae | v. cava inferior, og grener av n. phrenicus dexter | i centrum tendineum |
| T10 | hiatus oesophageus | oesophagus og trunci vagales | i muskeldelen |
| T12 | hiatus aorticus | aorta, ductus thoracicus og v. azygos | bak, mellom de to crura |
Huskeregelen: 8 – 10 – 12, cava – oesophagus – aorta. Tallene stiger nedover, og rekkefølgen på strukturene følger med.
To ting som forklarer hverandre: hulvenen passerer gjennom senesentret, som ikke trekker seg sammen, og åpningen holdes derfor åpen når muskelen arbeider. Spiserøret passerer gjennom muskeldelen og klemmes sammen når muskelen trekker seg sammen. Aorta går strengt tatt bak diafragma, mellom pilarene, og påvirkes derfor ikke av sammentrekningen i det hele tatt.
Merk at ductus thoracicus følger aorta gjennom hiatus aorticus — det er koblingen tilbake til lymfegangen fra kap. 13.2.
De ytre mellomribbeinsmusklene: elleve muskellag på hver side, ett i hvert intercostalrom, som fyller rommet mellom to nabo-ribbein.
Fiberretning: skrått nedover og framover, som når du stikker hendene i lommene på en jakke. Denne retningen er selve grunnen til at de virker som de gjør: når de trekker seg sammen, dras det nedre ribbeinet oppover og utover mot det øvre, og brystkassen blir bredere og dypere.
Funksjon: de er inspirasjonsmuskler, og de er aktive allerede ved rolig innpust — sammen med diafragma, ikke i stedet for den.
Nerveforsyning: nn. intercostales, mellomribbeinsnervene, én i hvert rom.
Merk flertallsformen: mm. med dobbel m, fordi det er mange muskler, og externi i flertall hankjønn. «M. intercostales externi» blander entall og flertall og er en E25-feil — kodens navn på upresis latin.
Fem ledd. Distraktorene i blokk 3 angriper vanligvis ledd 1 (feil muskel) eller ledd 3 (feil retning på ribbeinsbevegelsen).
1. N. phrenicus fyrer. Diaphragma trekker seg sammen.
2. Kuppelen flater ut og senkes. Brysthulen blir høyere.
3. Samtidig trekker mm. intercostales externi seg sammen og løfter ribbeina oppover og utover. Brysthulen blir bredere og dypere.
4. Volumet øker, og trykket inne i lungene synker under trykket i luften utenfor.
5. Luft strømmer inn til trykkforskjellen er borte.
To muskler, to bevegelsesretninger: diafragma gjør boksen høyere, mellomribbeinsmusklene gjør den videre. Begge er aktive ved rolig innpust, og et alternativ som nevner bare den ene, er ufullstendig — mens et alternativ som legger til en tredje muskel, har tatt med en hjelpemuskel som først kobles inn ved forsert pust.
(Innstegsoppgave — gjengi med egne ord.)
a) Hvilke to muskler eller muskelgrupper er aktive ved rolig innpust?
b) Hvilke tre strukturer passerer gjennom eller bak mellomgulvet, og på hvilke nivåer?
Løkke 2 — Utpust: det som ikke skjer, og det som skjer når det må (~12 min)
Her ligger den mest forutsigbare opplysningen i kapitlet, og den er en negasjon. Det gjør den lett å overse, for det er fristende å lete etter en muskel når spørsmålet handler om en bevegelse.
Ved rolig utpust arbeider ingen muskel. Utpusten skjer ved elastisk tilbaketrekning.
Mekanismen: under innpusten strekkes lungevevet og brystveggen ut, og elastisk energi lagres i vevet, omtrent som i en strukket strikk. Når inspirasjonsmusklene slapper av, trekker vevet seg sammen igjen av seg selv. Brysthulens volum minker, trykket i lungene stiger over lufttrykket utenfor, og luft strømmer ut.
Hvorfor dette er en gjenganger i flervalgsoppgaver: fordi alternativene alltid tilbyr en muskel. «Mm. intercostales interni» og «bukveggsmusklene» er begge ekte ekspirasjonsmuskler — men de arbeider bare ved forsert utpust. Spørsmålet gjelder den rolige, og da er svaret at ingen muskel er aktiv.
Kontrollen du kan gjøre på deg selv: pust ut rolig og kjenn etter om du gjør noe. Du slipper bare taket.
De indre mellomribbeinsmusklene, som ligger rett innenfor de ytre, i de samme intercostalrommene.
Fiberretning: omtrent vinkelrett på de ytre — skrått nedover og bakover. Legger du de to lagene oppå hverandre, danner fibrene et kryssmønster.
Funksjon: den delen som ligger mellom ribbeinsbeina, trekker ribbeina nedover og virker dermed som ekspirasjonsmuskel — men først ved forsert utpust. Ved rolig pust er de ikke i arbeid.
Fellen med eget navn: externi og interni skiller seg med to bokstaver, virker i motsatt retning, og ligger i samme rom. Knytt externi til innpust og interni til forsert utpust, så er paret løst. Å bytte om dem er en E25-feil, altså upresis latin.
Ved forsert utpust — hosting, roping, tung utånding — er det bukveggen som gjør hovedarbeidet:
- m. rectus abdominis, den rette bukmuskelen
- m. obliquus externus abdominis og m. obliquus internus abdominis, de skrå
- m. transversus abdominis, den tverrgående
Mekanismen: når de trekker seg sammen, øker trykket i bukhulen, og bukinnholdet presses oppover mot diafragma. Kuppelen skyves opp i brysthulen, volumet minker raskere enn den elastiske tilbaketrekningen alene ville klart, og luften presses ut.
Legg merke til logikken: diafragma gjør ikke noe aktivt her. Den blir dyttet. Bukmusklene virker altså på brysthulen gjennom mellomgulvet, ikke direkte på ribbeina.
Ved forsert innpust:
- mm. scaleni — går fra nakkevirvlene ned til de to øverste ribbeina og løfter dem
- m. sternocleidomastoideus — løfter brystbeinet og nøkkelbeinet
- mm. pectorales — kan løfte ribbeina når armene er understøttet
Ved forsert utpust: bukveggsmusklene og mm. intercostales interni, som du nettopp så.
Slik holder du de tre nivåene fra hverandre:
| Situasjon | Muskler |
|---|---|
| Rolig innpust | diaphragma + mm. intercostales externi |
| Rolig utpust | ingen — elastisk tilbaketrekning |
| Forsert innpust | de over + hjelpemuskler, blant dem mm. scaleni |
| Forsert utpust | bukveggsmusklene + mm. intercostales interni |
Denne tabellen dekker nesten hele det som blir spurt om på dette temaet.
Feil E25 — upresis latin. Tre former i dette kapitlet:
- Externi og interni byttet om. De ytre løfter ribbeina ved innpust, de indre trekker dem ned ved forsert utpust. To bokstaver skiller navnene, og motsatt funksjon skiller musklene.
- Entall brukt om flertall. Det heter mm. intercostales externi med dobbel m, fordi det er mange muskler. «M. intercostales externi» blander entall og flertall.
- Parietalis og visceralis byttet om. Det parietale bladet kler veggen (tenk paries, vegg), det viscerale ligger på organet. Samme system som i hjerteposen fra kap. 13.1.
Feil nivå. De fire tallene i thoraksanatomien er lette å blande: T4/T5 er angulus sterni, mens T8, T10 og T12 er diafragmas åpninger. Et alternativ som legger hiatus oesophageus til T8, har byttet plass på to av dem.
Feil relasjon i intercostalrommet. Kar- og nerveknippet ligger i sulcus costae langs ribbeinets nedre kant — ikke langs den øvre. Dette er ren anatomi; hva det brukes til, hører til senere i studiet.
Kapillærtypene blandet. Fenestrert kapillær har porer i endotelcellene, men basallaminaen er sammenhengende. Sinusoid kapillær har åpninger både mellom cellene og i basallaminaen. Et alternativ som gir nyrens filtreringsnøste en sinusoid kapillær, har byttet om de to.
Hva skjer ved rolig ekspirasjon hos en frisk voksen?
a) Mm. intercostales interni trekker seg sammen og drar ribbeina nedover og innover
b) Bukveggsmusklene trekker seg sammen og presser diaphragma opp i brysthulen
c) Diaphragma trekker seg sammen og presser luften ut av lungene nedenfra
d) Ingen muskel er aktiv; utpusten drives av elastisk tilbaketrekning i lunge og brystvegg
Hvilke to utsagn om respirasjonsmusklene er riktige?
a) Mm. scaleni er hovedmuskler ved rolig inspirasjon sammen med diaphragma
b) Diaphragmas kuppel beveger seg oppover når muskelen trekker seg sammen
c) Mm. intercostales externi er aktive allerede ved rolig inspirasjon
d) Diaphragma innerveres motorisk av n. phrenicus, som kommer fra C3–C5
Løkke 3 — Pleura og lommen lungen ikke fyller (~12 min)
Lungen henger ikke fritt i brysthulen, og den er heller ikke festet til veggen. Den ligger i en dobbel hinnesekk som lar den gli, men ikke slippe taket. Byggemåten er den samme som i hjerteposen fra kap. 13.1: to blad med en tynn væskespalte imellom.
— naturlig pausepunkt —
Det parietale lungehinnebladet: det som kler innsiden av rommet lungen ligger i. Navnet kommer av paries, vegg.
Bladet deles i fire navngitte deler etter hva det kler:
- pars costalis — mot ribbeina og mellomribbeinsmusklene
- pars mediastinalis — mot mediastinum, altså inn mot midten
- pars diaphragmatica — mot mellomgulvets overside
- cupula pleurae — kuppelen, den delen som stikker opp over første ribbein og inn i halsroten
Pleura parietalis har følelse, og følenervene kommer fra nn. intercostales og fra n. phrenicus. Det viscerale bladet har ikke tilsvarende følsomhet — en forskjell som er ren anatomi her, men som får betydning senere i studiet.
Det viscerale lungehinnebladet: det som ligger tett på selve lungen, som en hinne limt til overflaten. Det følger lungens form helt inn i fissurene, sprekkene som deler lungen i lapper.
Overgangen mellom bladene skjer ved radix pulmonis, lungeroten: der slår hinnen seg om og går over i det parietale bladet, omtrent som når du trekker en pose over hånden og posen brettes om ved håndleddet.
Systemet du skal kjenne igjen: parietalt blad mot vegg, visceralt blad mot organ, væskespalte imellom. Nøyaktig samme byggemåte finner du i pericardium rundt hjertet og i peritoneum i bukhulen. Kjenner du mønsteret, kan du svare på spørsmål om alle tre.
Væsken gjør to ting samtidig:
1. Smører, slik at bladene kan gli mot hverandre uten friksjon når lungen utvider seg og trekker seg sammen.
2. Holder bladene sammen, ved den samme virkningen som gjør at to våte glassplater er vanskelige å dra fra hverandre, men lette å skyve sideveis.
Det er punkt 2 som gjør at lungen følger brystveggen: når veggen utvider seg ved innpust, dras lungen med, selv om den ikke er festet til veggen.
I flervalgssammenheng er den vanligste fellen å tro at pleurahulen er et rom av betydelig størrelse. Den er en spalte. På tegninger — også på figuren i dette kapitlet — tegnes den mye videre enn den er, for at bladene skal kunne skilles fra hverandre visuelt.
Det avgjørende: lungens nedre kant når ikke ned i bunnen av denne lommen ved rolig pust. Der ligger de to parietale hinnedelene inntil hverandre med bare væskespalten mellom. Ved dyp innpust glir lungekanten et stykke ned i lommen, men fyller den ikke helt.
Nabolommen heter recessus costomediastinalis og ligger foran, der pars costalis møter pars mediastinalis. Den er størst på venstre side, fordi hjertet gjør et innhogg i den venstre lungens forkant.
Nivåene, som en tommelfingerregel: lungens nedre grense og pleuras nedre grense følger hverandre, men pleura ligger omtrent to ribbein lavere hele veien rundt. Det er nettopp differansen som er lommen.
En struktur beskrives slik i en oppdiktet oppgavetekst: «En spalteformet lomme nederst i brysthulen, avgrenset av to deler av det samme hinnebladet — den ene mot ribbeina, den andre mot mellomgulvet. Ved rolig pust ligger de to hinnedelene inntil hverandre, fordi lungekanten ikke rekker ned dit.»
Hvilken struktur er det, og hvordan begrunner du det?
Begrunnelse, ledd for ledd:
1. «Avgrenset av to deler av det samme hinnebladet» forteller at begge veggene er pleura parietalis. Det utelukker alt som handler om overgangen mellom parietalt og visceralt blad — den skjer ved lungeroten, ikke nederst i brysthulen.
2. «Den ene mot ribbeina, den andre mot mellomgulvet» navngir de to delene: pars costalis og pars diaphragmatica. Navnet på lommen er satt sammen av nettopp disse to ordene, og det er derfor navnet plasserer seg selv.
3. «Lungekanten rekker ikke ned dit» er det som gjør lommen til en lomme. Ved dyp innpust glir kanten et stykke ned, men fyller den ikke.
Kontroll mot nabostrukturen: hadde beskrivelsen sagt «mot mediastinum» i stedet for «mot mellomgulvet», ville svaret vært recessus costomediastinalis — lommen foran, som er størst på venstre side på grunn av hjertets innhogg i lungens forkant.
Legg merke til hvor arbeidet lå: i å oversette de to hinnedelene til navnet. Latinen er sammensatt av de to nabostrukturene, og den som leser navnet i stedet for å pugge det, har svaret.
Hvilket utsagn om pleura er riktig?
a) Pleura visceralis kler brystveggen, mens pleura parietalis ligger på lungen
b) Pleura parietalis kler brystveggen, mens pleura visceralis ligger på lungen
c) Begge bladene ligger på lungen, med cavitas pleuralis mellom seg og veggen
d) Pleura parietalis kler brystveggen, og lungen er festet direkte til den
Løkke 4 — Thoraxveggens nivåer: å finne fram på utsiden (~9 min)
Anatomien i thorax spørres ofte om som nivåer: hva ligger i høyde med hva. Fire tall dekker det meste.
| Nivå | Hva som ligger der |
|---|---|
| T4/T5 | angulus sterni, bifurcatio tracheae, aortabuens begynnelse og slutt, skillet mellom øvre og nedre mediastinum |
| T8 | foramen venae cavae i diafragmas senesentrum |
| T10 | hiatus oesophageus i diafragmas muskeldel |
| T12 | hiatus aorticus, bak mellom de to crura |
Slik teller du deg fram på utsiden: andre ribbeinsbrusk fester seg til brystbeinet nøyaktig i angulus sterni. Finner du vinkelen med fingrene, har du funnet andre ribbein, og derfra teller du nedover. Det er også slik du finner 4.–5. intercostalrom, der ictus cordis kjennes — se kap. 13.1.
Merk forskjellen på de to typene tall: T4/T5 er et virvelnivå knyttet til et landemerke du kan kjenne utenpå, mens T8, T10 og T12 er virvelnivåer inne i kroppen, ved diafragma. Å blande dem er den vanligste nivåfeilen.
Mellom hvert par av ribbein ligger et intercostalrom, og rommet nummereres etter ribbeinet over det: fjerde intercostalrom ligger under fjerde ribbein.
I hvert rom ligger:
- mm. intercostales externi ytterst og mm. intercostales interni innenfor
- et kar- og nerveknippe: v. intercostalis, a. intercostalis og n. intercostalis
Hvor knippet ligger: i sulcus costae, en fure langs ribbeinets nedre kant, beskyttet av selve beinet. Rekkefølgen ovenfra og ned er vene, arterie, nerve.
Dette er ren anatomi. Hvordan kunnskapen brukes i praktiske prosedyrer, lærer du senere i studiet, under veiledning — det er ikke tema her.
Et dermatom er det hudområdet som får følenerver fra ett bestemt ryggmargssegment. Nervene til brystveggens hud er nn. intercostales, og de følger hvert sitt segmentnivå i et bånd rundt kroppen.
De to landemerkene som spørres om:
- T4 svarer til papilla mammaria, brystvortenivået.
- T10 svarer til navlen, umbilicus.
Hvorfor de er verdt å kunne: de er ankerpunkter. Kan du T4 og T10, kan du telle deg til de mellomliggende nivåene, og du har en kobling mellom noe du ser på utsiden og et segment i ryggmargen.
Merk at dermatom T4 og virvelnivå T4 ikke er det samme. Dermatomet er et hudbånd, virvelnivået er en høyde i skjelettet. Et alternativ som bruker det ene navnet om det andre, er upresist.
Hvilke to utsagn om thoraxveggen er riktige?
a) Kar- og nerveknippet ligger i sulcus costae langs ribbeinets nedre kant
b) Fjerde intercostalrom ligger over fjerde ribbein, mellom tredje og fjerde
c) Dermatom T4 svarer til nivået for papilla mammaria
d) Hiatus oesophageus ligger i høyde med angulus sterni, altså i T4/T5
Løkke 5 — Karveggen og de tre kapillærtypene (~10 min)
Til slutt et tema som ser ut som histologi, men som hører til i anatomikapitlet fordi det spørres om på samme måte: gjennom en beskrivelse av hvordan noe ser ut, der du skal navngi og begrunne.
Alle blodkar unntatt kapillærene er bygd av de samme tre lagene. Forskjellen mellom en arterie og en vene ligger i hvor tykke lagene er, ikke i hvilke lag som finnes.
Innenfra og ut:
1. Tunica intima — innerst. Et enkelt lag endotel mot lumen, litt bindevev under, og ytterst i laget en membrana elastica interna i arterier.
2. Tunica media — midterst. Glatt muskulatur ordnet i ringer, med elastiske fibre imellom. Det er dette laget som avgjør om karet er trangt eller vidt.
3. Tunica adventitia (også kalt tunica externa) — ytterst. Bindevev som fester karet til omgivelsene. I store kar inneholder det vasa vasorum, «karenes kar», som forsyner selve karveggen.
Slik skiller du en arterie fra en vene i en beskrivelse:
| Arterie | Vene | |
|---|---|---|
| Tunica media | tykk, muskelrik | tynn |
| Tunica adventitia | tynnere enn media | tykkest av lagene |
| Lumen | trangt og rundt | vidt og ofte sammenfalt |
| Klaffer | nei | ja, i mange vener |
Elastiske arterier som aorta og truncus pulmonalis har i tillegg mange elastiske lameller i media, som lar dem utvide seg når blodet støtes ut og trekke seg sammen igjen etterpå.
Den tetteste av de tre typene. Endotelcellene danner en sammenhengende vegg uten porer, cellene er bundet til hverandre med tette forbindelser, og basallaminaen er sammenhengende.
Hvor: muskulatur, hud, lunge, bindevev — og i sentralnervesystemet, der forbindelsene mellom cellene er særlig tette. Det er nettopp den tettheten som gjør at overgangen fra blod til hjernevev er så selektiv.
Hva som kan passere: små molekyler og gasser, i hovedsak gjennom cellene, ikke mellom dem.
I en beskrivelse kjenner du den igjen på at det ikke nevnes noen åpninger i det hele tatt. Fravær av porer er selve kjennetegnet.
Hvor: nyrens filtreringsnøster, tarmtottene, endokrine kjertler og årehinnefletningene i hjernens hulrom. Fellesnevneren er organer der væske og små molekyler skal passere raskt og i store mengder.
Hva som kan passere: vann og små løste stoffer lett; store proteiner holdes tilbake av basallaminaen.
I en beskrivelse kjenner du den igjen på ordene «porer i endotelcellene» kombinert med «sammenhengende basallamina». Nettopp den kombinasjonen skiller den fra den sinusoide typen.
Den mest åpne av de tre. Karet har vidt og uregelmessig lumen, det er åpninger mellom endotelcellene, og basallaminaen er ufullstendig eller helt fraværende.
Hvor: lever, milt og benmarg.
Hva som kan passere: store molekyler, og i benmarg og milt også hele celler.
Skillet mot den fenestrerte typen er den vanligste fellen på temaet:
| Fenestrert | Sinusoid | |
|---|---|---|
| Åpninger i cellene | ja | — |
| Åpninger mellom cellene | nei | ja |
| Basallamina | sammenhengende | ufullstendig eller fraværende |
| Lumen | vanlig vidde | vidt og uregelmessig |
| Typiske organer | nyrenøste, tarmtott | lever, milt, benmarg |
Rekkefølgen fra tettest til mest åpen — kontinuerlig, fenestrert, sinusoid — er verdt å kunne som en rekkefølge, fordi et alternativ ofte plasserer én av dem i feil ende av skalaen.
To kar beskrives i en oppdiktet oppgavetekst:
Kar 1: «Vidt, uregelmessig lumen. Mellom endotelcellene ses tydelige åpninger, og basallaminaen er stedvis helt borte.»
Kar 2: «Tykt lag med ringformet glatt muskulatur i veggen, tydelig bølget innerste hinne, og trangt, rundt lumen.»
Navngi hver av dem, og begrunn med minst to kjennetegn.
1. Åpninger mellom endotelcellene — ikke i dem — er kjennetegnet som skiller sinusoid fra fenestrert. Fenestrert kapillær har porer gjennom cellene, ikke spalter mellom dem.
2. Basallaminaen er ufullstendig. Fenestrert kapillær har sammenhengende basallamina, og det er nettopp den som holder store proteiner tilbake der.
3. Vidt og uregelmessig lumen passer med organer der blodet skal strømme langsomt og i tett kontakt med vevet: lever, milt og benmarg.
Kar 2: en arterie, nærmere bestemt av den muskulære typen.
1. Tykk tunica media med ringformet glatt muskulatur er arteriens kjennetegn. I en vene er dette laget tynt, og tunica adventitia er det tykkeste.
2. Trangt, rundt lumen følger av det samme: den kraftige veggen holder karet åpent og rundt, mens en vene ofte faller sammen.
3. Den bølgede innerste hinnen er membrana elastica interna, som trekker seg sammen når karet ikke er fylt. Den er tydelig i arterier.
Legg merke til formen på svaret. Det holder ikke å skrive navnet: hvert ledd i begrunnelsen skal peke på noe som faktisk står i beskrivelsen. To beskrivelser, tre begrunnelser hver, to navn.
I hvilket av lagene i en arterievegg ligger den ringformede glatte muskulaturen som avgjør karets vidde?
a) Tunica intima
b) Tunica adventitia
c) Tunica media
d) Membrana elastica externa
En kapillær beskrives slik: «Endotelcellene har små runde porer gjennom seg, mens basallaminaen utenfor er sammenhengende.»
Hvilken type er dette, og i hvilket organ finner du den typisk?
a) Fenestrert kapillær, typisk i nyrens filtreringsnøste
b) Sinusoid kapillær, typisk i lever og benmarg
c) Kontinuerlig kapillær, typisk i skjelettmuskulatur
d) Fenestrert kapillær, typisk i sentralnervesystemet
I en oppdiktet oppgave følges luften og strukturene rundt den gjennom et rolig åndedrag hos en frisk voksen.
Hvilket utsagn beskriver forløpet mest presist?
a) Diaphragma flater ut og mm. scaleni løfter ribbeina; utpusten skjer ved at mm. intercostales interni trekker seg sammen
b) Diaphragma hever seg og mm. intercostales externi senker ribbeina; utpusten skjer uten muskelarbeid
c) Diaphragma flater ut og mm. intercostales externi løfter ribbeina; utpusten skjer uten muskelarbeid
d) Diaphragma flater ut og mm. intercostales externi løfter ribbeina; utpusten skjer ved at bukveggsmusklene presser diaphragma opp
Begrepsbank
Begrepsbanken er flashcard- og repetisjonsstoff — den gjentar det du nettopp har lest. Hopp trygt over ved førstegangslesing; tidsanslaget for kapitlet gjelder kjernestoffet.
Den er verdt et eget kort fordi den bryter med forventningen om at brysthulen slutter ved ribbeina. Lungetoppen og hinnen rundt den rekker et stykke opp bak nøkkelbeinet.
Kuppelen forsterkes av bindevev som er festet til nakkevirvlene og til første ribbein.
Pleurahulens fremre lomme: spalten der pars costalis møter pars mediastinalis, altså der veggens hinne bøyer inn mot midten foran.
Den er størst på venstre side, fordi hjertet gjør et innhogg i den venstre lungens forkant og lar hinnene ligge nærmere hverandre der.
Kontrasten til nabolommen: recessus costodiaphragmaticus ligger nederst og er den dypeste, recessus costomediastinalis ligger foran og er mindre. Navnene forteller hvilke to hinnedeler som møtes — les navnet, så vet du hvor lommen er.
En tommelfingerregel som er verdt å kunne fordi den forklarer hvorfor recessus finnes:
Pleuras nedre grense ligger omtrent to ribbein lavere enn lungens nedre grense, hele veien rundt brystkassen. Ved rolig pust når altså ikke lungekanten ned til pleurasekkens bunn.
Differansen mellom de to grensene er recessus costodiaphragmaticus. Ved dyp innpust glir lungekanten et stykke ned i lommen, men fyller den ikke.
I flervalgssammenheng kommer dette som spørsmål om hvorvidt lungen fyller pleurahulen. Svaret er nei — og forskjellen er ikke en feil i systemet, men det som gir lungen plass til å utvide seg.
Tre steder i kroppen har nøyaktig samme byggemåte, og kjenner du mønsteret ett sted, kan du svare på spørsmål alle tre:
| Rundt lungen | Rundt hjertet | I bukhulen | |
|---|---|---|---|
| Parietalt blad | pleura parietalis | pericardium serosum, lamina parietalis | peritoneum parietale |
| Visceralt blad | pleura visceralis | epicardium | peritoneum viscerale |
| Hulrom | cavitas pleuralis | cavitas pericardialis | cavitas peritonealis |
Alle tre er lukkede sekker med et parietalt blad mot veggen, et visceralt blad mot organet og en tynn væskespalte imellom.
Regelen som følger: i alle tre tilfeller er svaret på «hvilket blad ligger på organet» det viscerale, og på «hvilket blad kler rommet» det parietale.
Muskelen er «bør kjenne til»-stoff: den nevnes i pensum, men den er ikke en hovedmuskel og bør ikke fortrenge de fire situasjonene du faktisk skal kunne.
Rangeringen ved forsert utpust: bukveggsmusklene gjør hovedarbeidet, mm. intercostales interni bidrar, m. transversus thoracis er et lite tillegg. Ved rolig utpust arbeider ingen av dem.
De gjør tre ting:
1. Motorisk forsyner de mm. intercostales — både de ytre og de indre.
2. Sensorisk forsyner de huden i sitt eget dermatom, som et bånd rundt brystveggen. T4 svarer til brystvortenivået, T10 til navlen.
3. De fører også følelse fra pleura parietalis.
Kontrasten som spørres om: mellomribbeinsmusklene forsynes av nn. intercostales, mens diafragma forsynes av n. phrenicus fra C3–C5. To pustemuskler, to helt forskjellige nerveforsyninger — og det er nettopp derfor de kan settes opp mot hverandre i et alternativ.
Arterier deles i to hovedtyper etter hva som dominerer i tunica media:
- Elastiske arterier — aorta, arcus aortae, truncus pulmonalis og de største grenene. Media inneholder mange elastiske lameller. De utvider seg når blodet støtes ut fra hjertet og trekker seg sammen igjen etterpå, slik at strømmen jevnes ut mellom hjerteslagene.
- Muskulære arterier — de mellomstore, navngitte arteriene ute i kroppen. Media domineres av glatt muskulatur, og karet regulerer sin egen vidde.
- Arterioler — de minste. De har bare ett eller to lag glatt muskulatur, men de er der motstanden i kretsløpet i hovedsak sitter.
I en beskrivelse skiller du dem på hva som fyller media: mange bølgede elastiske lameller, eller tett ringmuskulatur.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av Universitetet i Oslo. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Innholdet er læringsstoff, ikke helse- eller medisinske råd. Les mer.