3.4 Villfarelse — uvitenhet om faktum og uvitenhet om rettsregelen

En villfarelse foreligger når gjerningspersonens oppfatning ikke stemmer med virkeligheten eller med rettsstillingen. Ordet er en samlebetegnelse; loven bruker det ikke selv, men opererer med «faktisk uvitenhet» i straffeloven § 25 og «rettsuvitenhet» i § 26.

De to typene i én linje hver: villfarelse om faktum utelukker forsett om det elementet feilen gjaldt, men kan gi uaktsomhetsansvar. Villfarelse om rettsregelen utelukker ikke ansvar, med mindre uvitenheten var aktsom.

Hvorfor forskjellen er så stor: fordi forsettet knytter seg til gjerningsbeskrivelsen, ikke til lovligheten. Den som tar feil av et element, mangler noe forsettet skulle dekket. Den som tar feil av regelen, mangler ingenting av det.

Distinksjonen mot manglende skyldevne: villfarelse gjelder hva gjerningspersonen trodde. Skyldevne gjelder om han i det hele tatt kan bære ansvar, jf. kap. 3.6.

Straffeloven § 25 første ledd slår fast at enhver skal bedømmes etter sin oppfatning av den faktiske situasjonen på handlingstidspunktet.

Hva regelen betyr: gjerningspersonen bedømmes ut fra verden slik han trodde den var, ikke slik den faktisk var. Trodde han at sekken var hans egen, bedømmes han som om den var det.

Hvorfor regelen følger av dekningsprinsippet: skylden må dekke hvert element i gjerningsbeskrivelsen. Tar han feil av et element, rekker ikke forsettet dit — og § 25 første ledd er den lovfestede måten å si det på.

Regelen virker begge veier. Trodde han at situasjonen var verre enn den var, bedømmes han etter det: den som skyter mot det han tror er en person, men som er en dukke, bedømmes som om det var en person — og da blir spørsmålet forsøk etter straffeloven § 16, jf. kap. 4.2.

Distinksjonen mot rettsuvitenhet: § 25 gjelder oppfatningen av den faktiske situasjonen. Oppfatningen av hva loven tillater, er noe annet og hører i § 26.

Faktisk uvitenhet utelukker forsettet med hensyn til det elementet feilen gjaldt. Forsettskravet er dermed ikke oppfylt, og et rent forsettsstraffebud kan ikke anvendes.

Hva som likevel gjenstår: to spørsmål. Har straffebudet et uaktsomhetsalternativ? Og var uvitenheten selv uaktsom, jf. straffeloven § 25 annet ledd? Er svaret ja på begge, rammer uaktsomhetsalternativet.

Rekkefølgen er viktig: finnes det ikke noe uaktsomhetsalternativ, er saken over uansett hvor uforsvarlig feiltakelsen var. Å drøfte aktsomheten i en slik sak er å drøfte noe uten konsekvens.

Distinksjonen mot full frifinnelse: uvitenheten fjerner forsettet, ikke handlingen. Er det flere straffebud i bildet, kan et annet fortsatt ramme — og gjelder feilen bare ett element, kan andre deler av forholdet stå igjen.

Straffeloven § 25 annet ledd sier at er uvitenheten uaktsom, straffes handlingen når uaktsomt lovbrudd er straffbart.

Hva som vurderes: ikke handlingen, men feiltakelsen. Spørsmålet er om det var uforsvarlig å tro det han trodde — burde han undersøkt, spurt, kontrollert?

Hvordan vurderingen gjøres: etter straffeloven § 23, med de to sidene fra kap. 3.3. Objektivt: hva krevde forsvarlig opptreden av undersøkelser i denne situasjonen? Subjektivt: kan han ut fra sine personlige forutsetninger bebreides for ikke å ha gjort dem?

Hvorfor bestemmelsen er så praktisk: de fleste faktiske villfarelser i eksamensoppgaver ender her. Forsettet faller bort, og hele tyngden i drøftelsen flytter til om feiltakelsen var forsvarlig.

Distinksjonen mot aktsom rettsuvitenhet: her er aktsomhet et ansvarsgrunnlag — er du uaktsom, straffes du for uaktsomhet. I § 26 er aktsomhet en frifinnelsesgrunn — er du aktsom, går du fri. Ordet er det samme, rollen er motsatt.

Straffeloven § 26 slår fast at den som på handlingstidspunktet på grunn av uvitenhet om rettsregler er ukjent med at handlingen er ulovlig, straffes når uvitenheten er uaktsom.

Hovedregelen lest baklengs: uvitenhet om loven fritar bare når den er aktsom. Var den uaktsom, straffes han.

Hvorfor terskelen er høy: ellers ville uvitenhet lønne seg. Den som aldri satte seg inn i reglene, ville stått friere enn den som gjorde det, og enhver kunne fri seg ved å si at han ikke visste.

Hva bestemmelsen ikke gjør: den fjerner ikke forsettet. Forsett foreligger selv om lovbryteren ikke visste at handlingen var ulovlig, jf. straffeloven § 22 annet ledd. Rettsuvitenheten virker altså som en selvstendig frifinnelsesgrunn, ikke gjennom skyldkravet.

Distinksjonen mot faktisk uvitenhet: § 25 gjelder hva han trodde om situasjonen, § 26 hva han trodde om reglene. Forvekslingen er feil #2 og dette kapitlets hovedtema.

Rettsuvitenhet utelukker ikke ansvaret. Utgangspunktet er at gjerningspersonen straffes, og at uvitenheten bare fritar dersom den var aktsom.

Hva som følger av det i en besvarelse: drøftelsen handler ikke om forsettet i det hele tatt. Den handler om aktsomheten i uvitenheten, og den kommer etter at forsettskravet er konstatert oppfylt.

Hvor i vurderingen det plasseres: som en selvstendig frifinnelsesgrunn etter at gjerningsbeskrivelsen og skyldkravet er behandlet. En del fremstillinger plasserer den ved skyldvilkåret, andre som en egen grunn — det viktige er at du ikke lar den fjerne forsettet.

Distinksjonen mot straffnedsettelse: rettsuvitenhet som ikke er aktsom nok til å frita, kan ha betydning ved utmålingen. Det er noe annet enn frifinnelse, og det skal sies med rene ord.

Villfarelse om rettsregelen: utelukker ikke ansvar · fritar bare når uvitenheten var aktsom · hjemmel i straffeloven § 26.

Den korte formelen: faktisk villfarelse fjerner forsettet, rettsvillfarelse kan frita — og forskjellen er at den første virker gjennom skyldkravet, den andre ved siden av det.

Hvorfor kontrasten er verdt å skrive ut eksplisitt: V2014 tester distinksjonen direkte som en kontrast, og hele feilregisterets punkt #2 handler om å blande dem. En besvarelse som gjengir begge reglene korrekt uten å formulere forskjellen i én setning, har ikke svart på sammenlikningsspørsmålet.

Hva som taler for aktsomhet: at han har innhentet råd fra en myndighet med ansvar for området · at regelen er ny, uklar eller nylig endret · at det foreligger motstridende informasjon fra det offentlige · at han har gjort det som med rimelighet kunne kreves av undersøkelser.

Hva som ikke er nok: at han ikke visste. At han syntes regelen var urimelig. At andre gjør det samme. At han aldri hadde hørt om bestemmelsen.

Terskelen: høy. Utgangspunktet i straffeloven § 26 er at uvitenhet straffes, og aktsomheten er unntaket.

Distinksjonen mot uaktsom uvitenhet i § 25: i § 26 er aktsomhet en frifinnelsesgrunn — er du aktsom, går du fri. I § 25 annet ledd er uaktsomhet et ansvarsgrunnlag — er du uaktsom, straffes du for uaktsomhet der bestemmelsen åpner for det. Samme ord, motsatt funksjon.

Terskelen er høy, og det er en bevisst rettspolitisk avveining.

Begrunnelsen for at den er høy: ellers ville uvitenhet lønne seg. En lav terskel ville gitt den som aldri satte seg inn i reglene, en bedre stilling enn den som gjorde det, og håndhevingen ville blitt avhengig av hva hver enkelt hevdet å ha visst.

Momentene som senker terskelen i det konkrete tilfellet: regelens tilgjengelighet og klarhet, om den nylig er endret, om gjerningspersonen driver profesjonell virksomhet på området, og om han har fått uriktig informasjon fra det offentlige.

Momentene som hever den: at gjerningspersonen er profesjonell på området, at regelen er sentral og alminnelig kjent, og at han hadde en enkel mulighet til å undersøke.

Hvordan det brukes: som struktur i drøftelsen. Først at utgangspunktet er ansvar, deretter momentene i den ene retningen, så i den andre, og til slutt en landing.

Å ha fått et uriktig råd fra en offentlig myndighet med ansvar for området er det momentet som oftest kan gjøre en rettsuvitenhet aktsom.

Hvorfor det veier tungt: rettsordenen kan vanskelig kreve at borgeren skal vite bedre enn det organet som forvalter regelen. Å straffe den som har spurt riktig sted og fulgt svaret, ville gjøre det meningsløst å spørre.

Hva som likevel må vurderes: om han spurte riktig organ, om han ga fullstendige opplysninger, om svaret var konkret nok til å dekke situasjonen, og om han hadde grunn til å tvile på det.

Hva som veier langt mindre: råd fra en bekjent, fra en bransjekollega eller fra en tilfeldig nettside. Slike kilder kan inngå i vurderingen, men de bærer den sjelden alene.

Advarsel mot å behandle dette som en fasit: momentet er sterkt, ikke avgjørende. En besvarelse som skriver at rådet «gjør uvitenheten aktsom» uten å vurdere de fire punktene over, har konstatert noe som skulle vært drøftet.

Hvorfor den er vanskelig: eierforhold er et rettslig spørsmål, så feilen ser rettslig ut. Men eierforholdet er samtidig et element skylden må dekke, så feilen rammer forsettet.

Hvordan den normalt løses: som faktisk uvitenhet etter straffeloven § 25. Begrunnelsen er dekningsprinsippet: gjelder feilen et element i beskrivelsen, rekker ikke forsettet dit, uansett om elementet er av rettslig art.

Distinksjonen mot egentlig rettsuvitenhet: den egentlige gjelder om handlingen er forbudt. Den uegentlige gjelder et rettsforhold som inngår i beskrivelsen av handlingen. Å kjenne skillet er et løftepunkt — men det er også et sted der man lett skriver seg bort, og det bør holdes kort med mindre faktum inviterer til det.

Den sikreste måten å plassere en villfarelse på, er å bruke gjerningsbeskrivelsens elementer som sorteringsverktøy.

Fremgangsmåten: list elementene i bestemmelsen. Gikk feilen på ett av dem, er villfarelsen faktisk. Gikk den på om handlingen i det hele tatt var forbudt, er den rettslig.

Hvorfor verktøyet virker: fordi det er nettopp elementene skylden skal dekke, jf. dekningsprinsippet i kap. 3.1. En feil som ikke rammer noe element, kan ikke fjerne forsettet.

Et nyttig kontrollgrep: skriv opp hva gjerningspersonen visste. Er alle elementene dekket, kan feilen per definisjon ikke være faktisk — og da er den rettslig.

Distinksjonen mot en intuitiv plassering: magefølelsen sier ofte «han trodde han hadde lov, altså manglet han forsett». Det er nettopp den kortslutningen elementlisten hindrer.

Det første spørsmålet i enhver villfarelsesdrøftelse er hva gjerningspersonen tok feil av — ikke hvilken virkning feilen har.

Hvorfor rekkefølgen avgjør alt: virkningene er motsatte. Svarer du på virkningen først, har du allerede valgt regel, og valget er da tatt uten begrunnelse.

Hvordan spørsmålet stilles konkret: «tok han feil av noe i verden, eller av hva han hadde lov til?»

Hvordan det skrives i besvarelsen: som en egen, kort setning som plasserer villfarelsen, med begrunnelse. «Ola visste hvem sekken tilhørte; feilen gjaldt om han kunne holde den tilbake. Det er en rettsuvitenhet.»

Hvorfor det er verdt en egen setning: det er det synlige beviset på at du kjenner sondringen. En besvarelse som glir rett inn i virkningen, kan ha plassert riktig ved flaks.

Regelen i straffeloven § 25 første ledd er formulert positivt: enhver skal bedømmes etter sin oppfatning av den faktiske situasjonen på handlingstidspunktet.

Hva formuleringen gjør: den snur perspektivet. I stedet for å spørre hva som faktisk var tilfellet, konstruerer man den situasjonen gjerningspersonen trodde han var i, og anvender straffebudet på den.

Hvorfor det er en nyttig teknikk: den gjør drøftelsen konkret. Skriv setningen «legger vi hans egen oppfatning til grunn, var situasjonen slik: …», og subsumer på den.

Regelen virker i skjerpende retning også: trodde han situasjonen var mer alvorlig enn den var, bedømmes han etter det. Den som tror han stjeler fra en butikk, men i realiteten tar sine egne varer tilbake, bedømmes etter sin egen oppfatning — og da blir spørsmålet forsøk.

Distinksjonen mot en aktsomhetsvurdering: § 25 første ledd spør hva han trodde, ikke om det var forsvarlig å tro det. Det siste er annet ledd.

Mange straffebud har en grov variant, der grovheten avhenger av bestemte omstendigheter — verdien, skadeomfanget, at fornærmede var særlig sårbar.

Regelen: skylden må dekke også de omstendighetene som gjør forholdet grovt. Tar gjerningspersonen feil av dem, kan han straffes for den ordinære overtredelsen, men ikke for den grove.

Hvorfor det er praktisk viktig: det gir en presis mellomkonklusjon i stedet for et alt eller intet. Feilen fjerner ikke ansvaret, den flytter det til den mildere varianten.

Unntaket å kjenne: for en uforsettlig følge gjelder straffeloven § 24, som lar følgen telle i grovhetsvurderingen dersom gjerningspersonen var uaktsom med hensyn til den, eller unnlot å avverge den etter å ha blitt oppmerksom på at den kunne inntre.

Distinksjonen mot villfarelse om grunnvilkårene: feil om et grunnvilkår kan fjerne ansvaret helt. Feil om en skjerpende omstendighet flytter det bare nedover.

Straffeloven § 25 tredje ledd gjør et unntak fra hovedregelen om bedømmelse etter egen oppfatning: det ses bort fra uvitenhet som følge av selvforskyldt rus, og lovbryteren bedømmes da som om han hadde vært edru. Tilsvarende gjelder dersom han var i en selvforskyldt utilregnelighetstilstand.

Hva regelen gjør: den nøytraliserer villfarelsen. Trodde den berusede at sekken var hans egen, og skyldtes troen rusen, bedømmes han som om han var edru — altså som om han hadde sett det en edru ville sett.

Hvorfor unntaket er nødvendig: uten det ville rusen systematisk fjerne forsettet, og den som drakk seg full før han handlet, ville stått friere enn den edru.

Distinksjonen mot skyldevne: § 25 tredje ledd gjelder skyldsiden — hva han oppfattet. Rusens betydning for skyldevnen reguleres av straffeloven § 20 fjerde ledd. Rusfiksjonen er altså fordelt på to bestemmelser, og den behandles samlet i kap. 3.5.

En egen variant er at gjerningspersonen tror han er i en situasjon som ville gjort handlingen lovlig — han tror han blir angrepet og slår først, mens angrepet ikke var reelt.

Hvordan det plasseres: dette er en feil om den faktiske situasjonen, ikke om regelen. Han kjenner nødvergeregelen; han tar feil av om vilkårene foreligger. Straffeloven § 25 første ledd gjelder derfor, og han bedømmes etter sin oppfatning av situasjonen — altså som om angrepet forelå.

Hva som gjenstår: om troen var uaktsom, jf. § 25 annet ledd, og om straffebudet rammer uaktsomhet.

Kontrasten som gjør varianten lærerik: trodde han derimot at nødvergeretten rekker lenger enn den gjør — at man alltid kan svare med samme mynt — er det en feil om regelen, og § 26 gjelder.

Hvor straffrihetsgrunnene behandles: i del 5. Her er poenget bare plasseringen av villfarelsen.

Gjerningspersonen kan ha rett oppfatning av alle elementene, men ta feil av hvordan følgen inntrer — han regner med at slaget dreper, mens det i stedet er fallet mot fortauskanten som gjør det.

Hovedregelen: slike avvik bryter normalt ikke forsettet. Det kreves ikke at gjerningspersonen forutså det nøyaktige forløpet, så lenge følgen er av den arten han regnet med og forløpet ikke er helt upåregnelig.

Hvor grensen går: ved forløp som ligger så langt fra det han forestilte seg at følgen ikke lenger kan sies å være hans verk.

Hvorfor temaet nevnes her: fordi det er et sted der man lett skriver seg bort. Faktum gir ofte en detaljert forklaring på hvordan skaden oppsto, og det frister til en lang drøftelse av noe som sjelden er tvilsomt.

Dimensjoneringsrådet: én til to setninger, med mindre faktum uttrykkelig legger opp til noe annet.

Hvorfor fritar feil om faktum, mens feil om regelen som hovedregel ikke gjør det?

Begrunnelsen for at faktisk uvitenhet fritar: skyldkravet er knyttet til gjerningsbeskrivelsen. Den som ikke visste at gjenstanden tilhørte en annen, mangler noe forsettet skulle dekket, og å straffe ham ville være å straffe uten skyld for det elementet.

Begrunnelsen for at rettsuvitenhet ikke fritar: reglene er gjort kjent gjennom kunngjøring, og enhver forutsettes å kunne gjøre seg kjent med dem. En motsatt regel ville belønnet uvitenhet, gjort håndhevingen avhengig av hva hver enkelt hevdet, og undergravd forutberegneligheten.

Innvendingen som er verdt å nevne: regelverket er i dag så omfattende at forutsetningen om at alle kjenner reglene, er en fiksjon. Det er nettopp derfor § 26 har unntaket for aktsom uvitenhet — ventilen som gjør hovedregelen bærbar.

Hvordan dette brukes: som kapitlets drøftingsakse. Begge posisjoner har sitt beste argument, og landingen er din.

Legalitetsprinsippet bygger på forutberegnelighet: borgeren skal kunne vite på forhånd hva som er forbudt. Regelen i straffeloven § 26 kan se ut som en spenning mot det — den straffer nettopp den som ikke visste.

Hvorfor spenningen er mindre enn den ser ut: prinsippet krever at regelen er tilgjengelig og klar, ikke at hver enkelt faktisk har lest den. Er kravet oppfylt, har borgeren hatt muligheten til å innrette seg.

Hvor spenningen likevel er reell: ved regler som er svært utilgjengelige, nylig endret eller motstridende. Det er nettopp der aktsomhetsunntaket i § 26 slår inn, og der argumentet fra legalitetsprinsippet har mest kraft.

Hvordan det brukes i en besvarelse: som løftesetning i drøftelsen av om uvitenheten var aktsom. Jo mer utilgjengelig regelen var, desto sterkere står forutberegnelighetshensynet. Prinsippet behandles i kap. 1.3.

Aldersgrenser er blant de vanligste elementene i gjerningsbeskrivelser, og feil om alder er derfor det hyppigste enkelttilfellet av faktisk uvitenhet.

Hvorfor det er faktisk og ikke rettslig: gjerningspersonen kjenner som regel aldersgrensen. Det han tar feil av, er hvor gammel den andre var — altså en faktisk omstendighet. Feilen rammer et element skylden skulle dekket, og straffeloven § 25 gjelder.

Hvor drøftelsen som regel havner: i uaktsomhetssporet etter § 25 annet ledd. Spørsmålet blir om det var forsvarlig å tro det han trodde — og på områder med aldersgrense er kontrollplikten normalt streng, fordi kontrollen består i å be om legitimasjon.

Advarsel om særregler: enkelte bestemmelser har egne, strengere regler om aktsomhet med hensyn til alder. Slå derfor alltid opp den konkrete bestemmelsen før du bygger på hovedregelen i § 25.

Villfarelsen gjelder en indre tilstand, og den må sluttes av ytre omstendigheter — akkurat som forsettet.

Hva som taler for at troen var reell: at han handlet åpent, at han ikke skjulte noe, at han sa noe som viser oppfatningen, at handlemåten er den man ville ventet av en som trodde slik.

Hva som taler mot: at han unngikk å spørre om noe han lett kunne fått vite, at han handlet skjult, eller at han endret forklaring.

Den bevisste unnlatelsen av å undersøke: den som mistenker at noe er galt og bevisst lar være å sjekke, er ikke uten videre i god tro. Slike tilfeller kan falle inn under dolus eventualis, jf. kap. 3.2 — han holdt det for mulig at gjenstanden tilhørte en annen, og valgte å ta den likevel.

På eksamen: faktum er gitt, og du skal ikke bestride det. Men du skal bruke opplysningene aktivt i drøftelsen i stedet for bare å gjengi hva han har forklart.

Rettsuvitenhet drøftes etter at skyldkravet er konstatert oppfylt, som en selvstendig grunn til at ansvaret likevel kan falle bort.

Hvorfor plasseringen har betydning: den viser leseren at du har forstått hvordan de to virker. En besvarelse som drøfter rettsuvitenhet som en del av forsettsdrøftelsen, signaliserer at den tror uvitenheten fjerner forsettet — og det gjør den ikke, jf. straffeloven § 22 annet ledd.

Et signal i faktum: når en opplysning forteller hva gjerningspersonen trodde, er villfarelse varslet. Fortsett da med kontrollspørsmålet før du skriver noe annet.

Subsidiaritet: har du plassert villfarelsen i den ene kategorien, er det ofte verdt én setning om hva som ville blitt resultatet i den andre. Det er billig forsikring mot en feilplassering.

Rettsvillfarelsesspørsmålet er stilt ordrett eller nær ordrett i 6 terminer, og kortsvarsmalen passer det godt.

Hjemmelen: straffeloven § 26 for rettsuvitenhet, § 25 for faktisk uvitenhet, med § 22 annet ledd som forklaring på hvorfor de virker ulikt.

Formålet: å knytte ansvaret til det gjerningspersonen kunne innrette seg etter, uten å la uvitenhet om regelverket lønne seg.

Hovedformene: de to villfarelsene, med virkningen for hver, og med aktsomhetsvurderingen som det som avgjør i rettstilfellet.

Eget eksempel: ditt eget, og helst ett som viser begge i samme situasjon — samme handling, to versjoner av hva han tenkte. Det er den formen som best demonstrerer at du kjenner forskjellen.

Advarselen: fordi spørsmålet er stilt i seks terminer, er et innøvd standardsvar den mest sannsynlige feilen her. Strukturen kan være innøvd; eksempelet og formuleringene må være dine.