3.5 Selvforskyldt rus

Rusen er selvforskyldt når gjerningspersonen kan bebreides for å ha inntatt det berusende middelet. Det er dette som er kjernevilkåret i begge de to rusbestemmelsene.

Hva bebreidelsen gjelder: selve inntaket, ikke handlingen han begikk i rusen. Spørsmålet er om han hadde grunn til å la være å drikke, ta stoffet eller ta medisinen — ikke om han burde forutsett akkurat den handlingen som fulgte.

Hva som normalt gjør rusen selvforskyldt: at han frivillig inntok et middel han visste eller burde visst var berusende, i en mengde han visste eller burde visst kunne gi rus.

Hva som ikke kreves: at han forutså at han ville begå et lovbrudd. Fiksjonsregelen bygger ikke på at rusen var en forberedelse; den bygger på at han er nærmere til å bære følgene enn den som ble rammet.

Distinksjonen mot uforskyldt rus: uforskyldt rus fritar. Grensen går ved bebreidelsen for inntaket, og den er kapitlets første og viktigste vurdering.

Rusen er uforskyldt når gjerningspersonen ikke kan bebreides for inntaket.

De typiske tilfellene: at noen har tilsatt et rusmiddel i drikken hans uten at han visste det · at han har tatt et legemiddel etter forskrivning og reagert på en måte han ikke kunne forutse · at han er tvunget til å innta middelet.

Hva som følger av at rusen er uforskyldt: fiksjonsregelen gjelder ikke. Da faller vi tilbake på hovedreglene: han bedømmes etter sin oppfatning av den faktiske situasjonen etter straffeloven § 25 første ledd, og manglende skyldevne vurderes etter § 20 annet ledd på vanlig måte.

Grensetilfellet som må drøftes, ikke konstateres: kombinasjonen av alkohol og et legemiddel. Visste han at kombinasjonen forsterket virkningen, eller sto det i pakningsvedlegget han hadde lest, kan rusen fortsatt være selvforskyldt — helt eller delvis. Det er nettopp her drøftelsen skal ligge.

Distinksjonen mot at rusen var sterkere enn ventet: at virkningen ble kraftigere enn han regnet med, gjør ikke rusen uforskyldt. Bebreidelsen gjelder inntaket, ikke omfanget.

Vurderingen av om rusen er selvforskyldt, er en bebreidelsesvurdering, og den følger samme mønster som uaktsomhetsvurderingen i kap. 3.3: en objektiv side om hva som kunne kreves, og en subjektiv side om hva som kan lastes akkurat ham.

Momenter som taler for at rusen er selvforskyldt: han visste hva han inntok · han visste eller burde visst at det virket berusende · han hadde erfaring med hvordan middelet virket på ham · han inntok det i en situasjon der han visste at han ville komme i kontakt med andre.

Momenter som taler mot: han fikk uriktige opplysninger om hva han inntok · middelet var forskrevet og brukt etter anvisning · virkningen var av en art ingen kunne forutse.

Hvordan det skrives: ved å si hva bebreidelsen består i. «Rusen var selvforskyldt» uten en begrunnelse er den vanligste svakheten i rusdrøftelser — det er feil #5 i denne sammenhengen.

Rekkefølgen: dette spørsmålet drøftes først. Er rusen uforskyldt, faller hele fiksjonsapparatet bort.

Straffeloven § 25 tredje ledd slår fast at det ses bort fra uvitenhet som følge av selvforskyldt rus, og at lovbryteren i slike tilfeller bedømmes som om han hadde vært edru. Tilsvarende gjelder dersom han var i en selvforskyldt utilregnelighetstilstand.

Hva regelen gjør: den nøytraliserer hovedregelen i § 25 første ledd. I stedet for å bedømme ham etter sin faktiske oppfatning, konstruerer man den oppfatningen en edru person i samme situasjon ville hatt, og anvender straffebudet på den.

Hvordan det gjøres i praksis: still spørsmålet «hva ville han oppfattet dersom han hadde vært edru?», og bruk svaret som grunnlag for forsettsvurderingen.

Hva regelen ikke gjør: den gir ikke automatisk forsett. Ville en edru person i samme situasjon heller ikke oppfattet det avgjørende elementet, foreligger fortsatt ikke forsett — fiksjonen fjerner rusens virkning, ikke alle andre forhold.

Distinksjonen mot § 20 fjerde ledd: § 25 tredje ledd gjelder oppfatningen, altså skylden. § 20 fjerde ledd gjelder skyldevnen. Rusfiksjonen er fordelt på to bestemmelser, og en besvarelse som bare nevner den ene, har halve regelen.

Straffeloven § 20 fjerde ledd slår fast at den som forbigående er utilregnelig som følge av selvforskyldt rus, ikke fritas for straff, med mindre særlige grunner tilsier det.

Hva regelen gjør: den avskjærer det fjerde straffbarhetsvilkåret som frifinnelsesgrunn når utilregneligheten skyldes selvforskyldt rus. Uten den ville den som drakk seg inn i en tilstand som ellers ville gjort ham utilregnelig, gått fri.

Ordet «forbigående» er viktig: bestemmelsen gjelder den midlertidige tilstanden rusen skaper. Varige tilstander reguleres av paragrafens øvrige ledd.

Reservasjonen «med mindre særlige grunner tilsier det» er ny og skal ikke overses. Den gjør at regelen ikke er absolutt. Eldre fremstillinger — og eldre oppgavesett — bygger på en strengere formulering, og det er en av grunnene til at dette kapitlet må skrives mot lovteksten slik den lyder i dag.

Distinksjonen mot § 25 tredje ledd: her er spørsmålet om han i det hele tatt kan bære ansvar. I § 25 tredje ledd er spørsmålet hva han oppfattet.

Straffeloven § 20 fjerde ledd fritar ikke den forbigående utilregnelige i selvforskyldt rus med mindre særlige grunner tilsier det. Reservasjonen er en snever sikkerhetsventil.

Hva den gjør med regelen: den forvandler en absolutt regel til en hovedregel med et unntak. En besvarelse som skriver at selvforskyldt rus aldri fritar, gjengir ikke lovteksten korrekt.

Hva som kan tenkes å utgjøre særlige grunner: at rusvirkningen var helt ekstraordinær og upåregnelig, eller at bebreidelsen for inntaket er svært liten samtidig som tilstanden var svært fjern fra normal rus. Rekkevidden er ikke skarpt trukket opp, og det skal du si.

Hvordan det skrives i en besvarelse: som en kort setning etter hovedregelen — at reservasjonen finnes, at terskelen er høy, og at faktum eventuelt ikke gir holdepunkter for den. Det viser at du har lest bestemmelsen og ikke bare husket regelen.

Advarsel: ikke bygg en konklusjon på reservasjonen uten holdepunkter i faktum. Den er et unntak, ikke et alternativt hovedspor.

Straffeloven § 20 femte ledd gjelder den som har en vedvarende tilstand som nevnt i paragrafens annet ledd bokstav a, altså sterkt avvikende sinnstilstand, og som selvforskyldt fremkaller en utilregnelighetstilstand. Vedkommende kan straffes dersom særlige grunner tilsier det.

Hvilken situasjon bestemmelsen dekker: den som har en underliggende lidelse og som ved rusinntak eller ved å la være å ta forskrevet medisin, selv fremkaller en tilstand av utilregnelighet.

Merk formuleringen, som er motsatt av fjerde ledd: her er utgangspunktet at han ikke straffes, og straff er unntaket som krever særlige grunner. I fjerde ledd er utgangspunktet at han straffes, og fritak er unntaket.

Hvorfor forskjellen er begrunnet: den underliggende lidelsen er ikke selvforskyldt, og bebreidelsen gjelder bare den utløsende handlingen.

Hvordan det brukes: dette er randsonestoff i et emne for ikke-jurister. Nevn det der faktum gir holdepunkter for en underliggende tilstand, og la det ligge ellers.

Hvorfor tilstanden er problematisk: den rammer begge de to siste straffbarhetsvilkårene samtidig. Uten normal oppfatning av situasjonen svikter skylden, og en sterk bevissthetsforstyrrelse er et av alternativene i straffeloven § 20 annet ledd bokstav b.

Hva som gjelder når bevisstløsheten skyldes selvforskyldt rus: ingen av delene fritar. § 25 tredje ledd tar skyldsiden, § 20 fjerde ledd skyldevnesiden.

Terminologisk advarsel: eldre fremstillinger og eldre oppgavesett bruker delvis andre ord om disse tilstandene enn loven gjør etter endringen i 2019. Skriv mot den gjeldende ordlyden, og la de gamle betegnelsene ligge.

Hva som må stå i tillegg for at svaret skal være mer enn en konklusjon: hvorfor bevisstløshet ellers ville fritatt, at regelen er fordelt på to bestemmelser, hvilken av dem som tar hvilken side, og hva som fortsatt kan redde ham.

De to unntakene som skal nevnes: at rusen var uforskyldt, og reservasjonen om særlige grunner i straffeloven § 20 fjerde ledd.

Hvorfor et eget eksempel er så viktig her: fordi spørsmålet er gitt ordrett i tre terminer, er et innøvd standardsvar den mest sannsynlige feilen. Alle seks sensorveiledningene sier at avskrift skiller seg negativt ut, og et eget eksempel er den enkleste måten å vise at forståelsen er din.

En atypisk rusvirkning er en reaksjon som avviker vesentlig fra det middelet normalt gir, og som gjerningspersonen ikke hadde grunn til å regne med.

Hvorfor den er interessant: den treffer to steder. Den kan gjøre rusen helt eller delvis uforskyldt, fordi bebreidelsen for inntaket blir svak når virkningen var upåregnelig. Og den er det mest nærliggende eksempelet på hva som kan utgjøre særlige grunner etter straffeloven § 20 fjerde ledd.

Hva som må drøftes: om virkningen faktisk var upåregnelig for ham. Hadde han opplevd noe liknende før, eller sto det i pakningsvedlegget, er den ikke det.

Hva som ikke er atypisk: at han ble mer beruset enn planlagt, eller at han reagerte kraftigere enn vennene sine. Bebreidelsen gjelder inntaket, ikke omfanget.

Advarsel mot en lettvint konklusjon: en atypisk virkning er et argument, ikke et resultat. Terskelen er høy, og faktum må gi konkrete holdepunkter.

Er rusmiddelet inntatt uten at gjerningspersonen visste det — tilsatt i drikken, gitt under falsk beskrivelse, eller inntatt under tvang — er rusen uforskyldt.

Hva som følger av det: fiksjonsregelen gjelder ikke, verken på skyldsiden eller på skyldevnesiden. Han bedømmes da etter hovedreglene: sin egen oppfatning av situasjonen etter straffeloven § 25 første ledd, og skyldevne etter § 20 annet ledd.

Den vanlige komplikasjonen: at han i tillegg har drukket frivillig. Da må rusen splittes: den delen som skyldes hans eget inntak, er selvforskyldt. Var det tilsetningen som var avgjørende for tilstanden, taler mye for at den samlede rusen behandles som uforskyldt — men det er en konkret vurdering som må skrives ut.

Hvordan det skrives: ved å knytte vurderingen til årsaken til tilstanden. Spørsmålet er hva som gjorde ham så beruset som han var.

Rusen kan fjerne forsettet på to måter: den kan gjøre at gjerningspersonen ikke oppfattet en omstendighet, og den kan gjøre at han ikke regnet med en følge.

Hva fiksjonsregelen gjør med begge: den erstatter hans faktiske oppfatning med den en edru person ville hatt. Spørsmålet blir dermed hva en edru person i samme situasjon ville sett og regnet med.

Hva fiksjonen ikke gjør: den skaper ikke forsett der en edru heller ikke ville hatt det. Ville en edru person i samme situasjon ikke oppfattet det avgjørende elementet — fordi det var mørkt, fordi opplysningen manglet — foreligger fortsatt ikke forsett.

Hvordan det skrives: som et eget spørsmål med eget svar. «Legger vi til grunn hva en edru person ville oppfattet, var situasjonen slik: …» Uten dette trinnet blir fiksjonsregelen bare en påstand om resultatet.

Distinksjonen mot en generell strenghet: fiksjonen gjelder rusens virkning, ikke alt annet ved saken.

Rusen har også betydning for uaktsomhetsvurderingen, men på en annen måte enn for forsettet.

Den viktigste sammenhengen: selve det å ruse seg kan være uaktsomt, når han vet at han skal utføre noe som krever aktsomhet — kjøre bil, passe et barn, betjene en maskin. Da ligger bebreidelsen i inntaket, ikke i det som skjedde etterpå.

Hvordan rusen påvirker den subjektive siden: den kan ikke påberopes som en personlig forutsetning som svekker bebreidelsen. Å si «jeg var for full til å skjønne det» er nettopp det fiksjonsregelen avskjærer.

Hvor det er praktisk viktig: i alle tilfeller der straffebudet har et uaktsomhetsalternativ. Faller forsettet bort av andre grunner enn rusen, står uaktsomhetssporet igjen — og der er den beruset ikke bedre stilt enn den edru.

Distinksjonen mot fiksjonsregelen: fiksjonen gjelder bedømmelsen av hva han oppfattet. Uaktsomhetsvurderingen gjelder hva han burde gjort, og der er rusinntaket selv et moment.

Rusen dukker opp to steder i de fire straffbarhetsvilkårene, og de skal holdes fra hverandre.

I det tredje vilkåret, skyld: spørsmålet er hva han oppfattet, og straffeloven § 25 tredje ledd erstatter hans faktiske oppfatning med en edru persons.

I det fjerde vilkåret, skyldevne: spørsmålet er om han i det hele tatt kan bære ansvar, og straffeloven § 20 fjerde ledd avskjærer den forbigående rusutilregneligheten som frifinnelsesgrunn.

Rekkefølgen i besvarelsen: avklar først om rusen var selvforskyldt — det er en forutsetning for begge sporene. Deretter behandles skyldsiden, og til slutt skyldevnesiden, i den rekkefølgen straffbarhetsvilkårene ellers følger.

Den vanligste plasseringsfeilen: å behandle rus som ett spørsmål. Da faller den ene siden bort, og en besvarelse som bare drøfter forsettet, har ikke svart på om han i det hele tatt kunne holdes ansvarlig.

Fiksjonsregelen sier hvordan gjerningspersonen skal bedømmes, ikke at han skal straffes strengere fordi han var beruset.

Hvorfor retningen er verdt å understreke: en vanlig formulering i besvarelser er at «han var full, derfor straffes han strengere». Det er feil vei. Regelen fjerner en fritaksgrunn; den legger ikke noe til.

Hva resultatet blir: den berusede stilles likt med den edru, ikke dårligere.

Hva som gjelder ved utmålingen: det er et selvstendig spørsmål utenfor ansvarsvilkårene, og hører til del 6. Å blande inn utmålingsmomenter i ansvarsdrøftelsen er den samme feilen som ellers i faget.

Distinksjonen mot en unnskyldning: rusen er verken formildende eller skjerpende i ansvarsspørsmålet. Den er nøytralisert.

Både rus og villfarelse handler om at gjerningspersonen ikke oppfattet situasjonen riktig, men de behandles motsatt.

Villfarelse, straffeloven § 25 første ledd: han bedømmes etter sin egen oppfatning. Feilen kommer ham til gode, med mindre den var uaktsom og straffebudet rammer uaktsomhet.

Selvforskyldt rus, straffeloven § 25 tredje ledd: det ses bort fra hans oppfatning når den skyldes rusen. Feilen kommer ham ikke til gode.

Hvorfor forskjellen er begrunnet: ved en vanlig villfarelse er det ingenting å bebreide ham for at han oppfattet feil. Ved selvforskyldt rus er det nettopp han selv som har satt seg i den tilstanden.

Kontrollspørsmålet i et faktum: skyldtes feiloppfatningen rusen, eller ville han oppfattet det samme edru? Skyldtes den ikke rusen, gjelder de vanlige villfarelsesreglene fra kap. 3.4 fullt ut.

Hvorfor rus behandles for seg: fordi rusen er selvpåført. Regelen i fjerde ledd er nettopp et unntak fra det som ellers ville fulgt av annet ledd — den forbigående tilstanden rusen skaper, gir ikke fritak.

Hva som gjelder når begge deler foreligger: har gjerningspersonen en underliggende tilstand og har ruset seg, må det skilles. Skyldes utilregneligheten den underliggende tilstanden, gjelder annet ledd. Er den selvforskyldt fremkalt hos en med vedvarende tilstand etter bokstav a, gjelder femte ledd, som har motsatt utgangspunkt.

Hvor skyldevnen behandles samlet: i kap. 3.6. Her er poenget bare at rus er unntaket, og at unntaket er begrunnet i selvforskyldtheten.

Fiksjonsregelen er begrunnet i prevensjon og i en rimelighetsbetraktning.

Prevensjonsargumentet: uten regelen ville rus vært en vei ut av straffansvar, og den ville dessuten kunnet brukes bevisst — man kunne drukket seg til straffrihet. En regel som gjør rus til en fritaksgrunn, ville motvirket seg selv.

Rimelighetsargumentet: mellom gjerningspersonen, som selv har satt seg i tilstanden, og den som ble rammet av handlingen, er det gjerningspersonen som står nærmest til å bære følgene.

Argumentet fra sammenhengen: en stor andel av volds- og skadesaker skjer i rus. En fritaksregel ville truffet et betydelig antall saker, og vernet av dem som rammes ville blitt vesentlig svakere.

Motargumentet som hører med: regelen straffer for noe gjerningspersonen faktisk ikke hadde forsett om i gjerningsøyeblikket, og bryter dermed med skyldprinsippet. Det er kapitlets drøftingsakse, og den behandles for seg.