3.6 Tilregnelighet og skyldevne
Det fjerde straffbarhetsvilkåret: hvem som mangler evnen til å være strafferettslig ansvarlig, og hva som skjer med den som ikke kan straffes.
Hvor ofte det er prøvd: tilregnelighet og skyldevne er tema i 14 av 34 terminer, hvorav tolv ligger i arkivet — de to øvrige er V2015 og H2015, som er publisert av UiO, men ikke i arkivet. Som del av skyldlæren, prøvd i 30 av 34 terminer, er området nesten alltid representert. Se kildenoten i kap. 0.1.
⚠ Det viktigste forbeholdet i hele kapitlet: 13 av de 14 terminene er skrevet før H2024, og bestemmelsen ble endret ved lov 21. juni 2019 nr. 48. Eldre oppgavesett og eldre fremstillinger bruker andre ord enn loven gjør i dag. Trener du på et gammelt sett, vil du møte begreper som ikke lenger står i lovteksten — skriv mot den gjeldende ordlyden i straffeloven § 20.
Sjangrene kapitlet trener: kortsvarsspørsmålet (KORT), praktikumsoppgaven (PRAK) og teorioppgaven (TEO). Kapitlet har høyeste prioritet.
Forkunnskaper
Dette kapitlet bygger på kap. 3.5.
Fra kap. 3.5: rusfiksjonen er fordelt på to bestemmelser. Straffeloven § 25 tredje ledd gjelder skyldsiden — det ses bort fra uvitenhet som følge av selvforskyldt rus. Straffeloven § 20 fjerde ledd gjelder skyldevnesiden — den som forbigående er utilregnelig som følge av selvforskyldt rus, fritas ikke for straff, med mindre særlige grunner tilsier det.
Fra kap. 3.5 også: rusen behandles for seg nettopp fordi den er et unntak fra hovedregelen i dette kapitlet. Når vi under går gjennom vilkårene for manglende skyldevne, er selvforskyldt rus altså allerede skåret ut.
Fra kap. 2.1: skyldevnen er det fjerde av de fire straffbarhetsvilkårene, og de er kumulative — svikter dette, faller straffansvaret uansett hvor gjennomtenkt handlingen var.
Hvor vi er i faget (~6 min)
Tre personer står ved siden av hverandre og gjør nøyaktig det samme: de kaster en stein gjennom et butikkvindu. Den ene er 14 år. Den andre er i en akutt psykisk krisetilstand og oppfatter butikken som en trussel mot livet sitt. Den tredje er en edru voksen som er sint på butikkeieren.
Handlingen er den samme. Forsettet kan være det samme. Og likevel kan bare én av dem straffes.
Forklaringen er at strafferetten stiller et krav som ikke handler om handlingen i det hele tatt, men om personen: han må ha evnen til å være strafferettslig ansvarlig. Det er det fjerde straffbarhetsvilkåret, og det står i straffeloven § 20.
Kapitlet bygger opp fire ting: vilkårene slik loven formulerer dem i dag, skillet mot det tredje vilkåret om skyld, hva som faktisk skjer med den som ikke kan straffes, og til slutt spørsmålet om hvorfor vi har vilkåret i det hele tatt.
⚠ En advarsel før vi begynner. Bestemmelsen ble endret i 2019, og de ordene loven bruker i dag, er ikke de samme som i eldre fremstillinger og eldre oppgavesett. Alt under er skrevet mot den gjeldende ordlyden.
Hva vilkåret spør om: ikke hva gjerningspersonen gjorde eller tenkte i den konkrete situasjonen, men om han i det hele tatt er en person rettsordenen kan holde ansvarlig.
De to hovedgruppene: de som er under den strafferettslige lavalderen, og de som er utilregnelige på grunn av en tilstand som nevnt i paragrafens annet ledd.
Hva som følger av at vilkåret svikter: straffansvaret faller bort. Men det betyr ikke at ingenting skjer — loven har egne reaksjoner, og de behandles senere i dette kapitlet.
Distinksjonen mot skyld: skyldevnen gjelder personen, skylden gjelder den konkrete handlingen. De er logisk uavhengige: en fjortenåring kan ha fullt forsett, og en voksen tilregnelig kan mangle det.
Straffeloven § 20 første ledd slår fast at den som på handlingstidspunktet er under 15 år, ikke er strafferettslig ansvarlig.
Regelen er absolutt. Det gjøres ingen vurdering av modenhet, forståelse eller planlegging. En fjortenåring som handler med full innsikt, er like fritatt som en femåring.
Hvorfor grensen er absolutt: en skjønnsmessig grense ville gitt uforutsigbarhet og forskjellsbehandling, og den ville krevd en vurdering av barns modenhet som rettsapparatet vanskelig kan gjøre presist. En fast grense er lettere å håndheve og gir barn og foreldre en klar rettsstilling.
Tidspunktet er handlingstidspunktet, ikke pådømmelsestidspunktet. Den som fylte 15 år dagen etter handlingen, kan ikke straffes for den.
Hva som skjer i stedet: barn under 15 år møtes med tiltak fra barnevernet, ikke med straff. Reaksjoner overfor barn behandles i kap. 6.3.
Straffeloven § 20 annet ledd slår fast at den som på handlingstidspunktet er utilregnelig, heller ikke er strafferettslig ansvarlig. Tre alternativer er angitt:
a) sterkt avvikende sinnstilstand
b) sterk bevissthetsforstyrrelse
c) høygradig psykisk utviklingshemming
Hva de tre har felles: de beskriver tilstander som er så inngripende at personen ikke har den forutsetningen for ansvar som straff bygger på.
Merk kvalifikasjonsordene: «sterkt», «sterk» og «høygradig». Terskelen er høy i alle tre alternativene, og en tilstand som er avvikende, forstyrret eller nedsatt uten å være kvalifisert, oppfyller ikke vilkåret.
Distinksjonen mot en diagnose: loven bruker ikke diagnosebetegnelser. Det er tilstanden og dens virkning som er avgjørende, og vurderingsmomentene står i paragrafens tredje ledd.
Hva ordene sier: tilstanden må være sterkt avvikende. Det er ikke nok at personen har en psykisk lidelse, eller at han var i psykisk ubalanse.
Hvordan det vurderes: etter momentene i § 20 tredje ledd, altså graden av svikt i virkelighetsforståelsen og i funksjonsevnen. Vurderingen er funksjonell, ikke diagnostisk.
Hvorfor formuleringen er slik den er: ordlyden er valgt for å løsne bindingen til bestemte diagnoser, slik at det avgjørende er hvordan tilstanden faktisk virket på personen på handlingstidspunktet.
Advarsel om eldre kilder: eldre fremstillinger og eldre oppgavesett bruker en annen betegnelse på dette alternativet. Møter du den, er den ikke lovens ord i dag — skriv mot den gjeldende ordlyden.
Typiske situasjoner: tilstander etter hodeskade, søvnrelaterte tilstander, epileptiske anfall, og enkelte akutte forvirringstilstander.
Den viktige avgrensningen: er bevissthetsforstyrrelsen en følge av selvforskyldt rus, gjelder ikke fritaket. Da griper § 20 fjerde ledd inn, jf. kap. 3.5. Dette er den praktisk viktigste begrensningen i hele bestemmelsen.
Hvorfor kvalifikasjonen «sterk» står der: en viss svekkelse av oppmerksomhet eller kontakt er ikke nok. Terskelen ligger ved tilstander som fjerner den normale styringen av handlingene.
Distinksjonen mot manglende forsett: en svekket bevissthet kan gjøre at gjerningspersonen ikke oppfattet situasjonen, og da svikter skylden. At tilstanden i tillegg gjør ham utilregnelig, er et selvstendig spørsmål under det fjerde vilkåret.
Kvalifikasjonen «høygradig» er avgjørende. Lettere og moderate former oppfyller ikke vilkåret, selv om de kan ha stor betydning for hvordan personen forsto situasjonen — og dermed for skyldspørsmålet under det tredje vilkåret.
Hvordan det vurderes: etter momentene i § 20 tredje ledd, med vekt på graden av svikt i virkelighetsforståelsen og i funksjonsevnen.
Hvorfor alternativet er begrunnet: straff bygger på at personen kunne innrettet seg etter en norm han var i stand til å forstå. Er den forutsetningen borte, mangler straffen sitt grunnlag.
Distinksjonen mot lavalderen: lavaldersgrensen er absolutt og kategorisk. Dette alternativet krever en konkret vurdering av tilstanden og dens virkning.
Straffeloven § 20 tredje ledd angir hva som skal vektlegges i utilregnelighetsvurderingen etter annet ledd: graden av svikt i virkelighetsforståelse og funksjonsevne.
Hva bestemmelsen gjør: den gir vurderingen et innhold, slik at den ikke blir en ren diagnosesortering. To personer med samme diagnose kan falle ulikt ut, fordi tilstanden virket ulikt på dem.
De to momentene: virkelighetsforståelsen — i hvilken grad personen oppfattet situasjonen slik den var. Funksjonsevnen — i hvilken grad han var i stand til å styre handlingene sine.
Hvordan det brukes i en besvarelse: som struktur i drøftelsen. Først hvilket alternativ i annet ledd som er aktuelt, deretter de to momentene hver for seg, forankret i faktum.
Distinksjonen mot en samlet rimelighetsvurdering: momentene er lovfestet, og de er de to som skal veie. En drøftelse som bygger på hvor sympatisk eller alvorlig tilfellet virker, har forlatt bestemmelsen.
Hva som teller: om han feiltolket omgivelsene på en grunnleggende måte, om han oppfattet trusler eller hendelser som ikke fantes, og om oppfatningen var utilgjengelig for korreksjon.
Hvorfor momentet er sentralt: straff bygger på at personen kunne innrettet seg etter normen. Den som opplever seg i livsfare der ingen fare finnes, handler ut fra en annen virkelighet enn den normen gjelder i.
Distinksjonen mot faktisk uvitenhet: en vanlig feiltakelse om faktum behandles etter straffeloven § 25 og hører til skyldvilkåret, jf. kap. 3.4. Her er spørsmålet noe annet: om svikten er så gjennomgripende at personen ikke er ansvarlig i det hele tatt. Det er en gradsforskjell som blir en artsforskjell.
Hva som teller: om han kunne vurdere alternativer, om han hadde kontroll over impulser, om han kunne innrette seg etter det han forsto.
Hvorfor momentet er selvstendig: en person kan ha rimelig god virkelighetsforståelse og likevel mangle evnen til å handle i tråd med den. De to momentene kan altså peke ulike veier, og da må de veies.
Hvordan det skrives: ved å knytte vurderingen til konkrete opplysninger i faktum om hvordan personen faktisk handlet — planla han, tilpasset han seg, reagerte han på det som skjedde rundt ham?
Distinksjonen mot manglende motivasjon: at noen ikke brydde seg om følgene, er ikke sviktende funksjonsevne. Momentet gjelder evnen, ikke viljen.
En stein kastes gjennom vinduet i en dagligvarebutikk i Fjellhamar. Tre personer har hver for seg kastet én stein, i løpet av samme kveld.
Person A: Emrik Vold, 14 år og elleve måneder. Han planla kastet med en venn og løp fra stedet etterpå.
Person B: Solveig Rian, 42 år, i en akutt psykisk krisetilstand der hun opplevde at butikkens overvåkningskamera sendte signaler som skadet henne. Hun kastet steinen for å stanse signalene.
Person C: Kim Aarnes, 29 år, edru, sint fordi butikken hadde nektet ham å returnere en vare.
Angi for hver av dem hvilket straffbarhetsvilkår som eventuelt svikter, og hvilken reaksjon som kan være aktuell.
Dette er selve poenget med å holde de to vilkårene fra hverandre: skylden er i orden, evnen er det ikke.
Reaksjon: straff er utelukket. Barnevernet er rette instans, og tiltak overfor barn under den strafferettslige lavalderen behandles i kap. 6.3.
Person B — Solveig, 42 år. Her er det fjerde vilkåret aktuelt, men det krever en vurdering.
Alternativet i straffeloven § 20 annet ledd bokstav a — sterkt avvikende sinnstilstand — er det nærliggende. Vurderingen skjer etter tredje ledd, med graden av svikt i virkelighetsforståelse og funksjonsevne.
Virkelighetsforståelsen: Solveig oppfattet et overvåkningskamera som en kilde til fysisk skade. Det er ikke en feiltakelse om et faktum i vanlig forstand, men en grunnleggende feiltolkning av omgivelsene, av en art som ikke er tilgjengelig for korreksjon. Svikten er betydelig.
Funksjonsevnen: hun handlet målrettet — hun kastet mot kameraets kilde. Målrettethet utelukker ikke utilregnelighet, men det er et moment som må veies. Handlingen var styrt, men styringen bygget på en oppfatning som ikke fantes.
Etter en samlet vurdering taler mye for at vilkåret er oppfylt, men dette er nettopp et spørsmål som må drøftes og ikke konstateres. Merk at spørsmålet i en virkelig sak ville vært belyst av sakkyndige; på eksamen må du bygge på det faktum gir.
Reaksjon: kan hun ikke straffes, er spørsmålet om vilkårene for overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 62 er oppfylt. Slike reaksjoner har egne vilkår, blant annet knyttet til gjentakelsesfare og lovbruddets art, og de behandles i kap. 6.2. Poenget her er at «kan ikke straffes» ikke betyr «ingenting skjer».
Person C — Kim, 29 år. Ingen av vilkårene svikter. Han er over lavalderen, faktum gir ingen holdepunkter for en tilstand etter § 20 annet ledd, og han var edru. Han hadde forsett om å skade en gjenstand som tilhørte en annen. Straffansvar foreligger.
Delkonklusjon: tre identiske handlinger, tre ulike utfall — og bare i ett av tilfellene er det handlingen som avgjør.
Margnotat: legg merke til at Emrik ble behandlet på tre linjer og Solveig på et helt avsnitt. Det er riktig dimensjonering: lavaldersregelen er absolutt og krever ingen vurdering, mens utilregnelighetsvurderingen er nettopp en vurdering.
(Innstegsoppgave — ren gjengivelse med egne ord.)
a) Hvilke to hovedgrupper mangler skyldevne etter straffeloven § 20?
b) Hvilke tre alternativer angir annet ledd, og hvilket ord kvalifiserer hvert av dem?
c) Hva skal det legges vekt på i utilregnelighetsvurderingen, og hvor står det?
Skyldevne er ikke skyld (~10 min)
Dette er kapitlets viktigste presisjon, og den er verdt et eget avsnitt.
Skyld er det tredje straffbarhetsvilkåret og gjelder den konkrete handlingen: hva visste og ville han denne gangen? Skyldevne er det fjerde og gjelder personen: er han i det hele tatt en rettsordenen kan holde ansvarlig?
De er logisk uavhengige, og alle fire kombinasjoner finnes.
En fjortenåring kan planlegge et innbrudd i detalj og ha fullt forsett om hvert element i gjerningsbeskrivelsen — og likevel gå fri, fordi lavaldersgrensen er absolutt.
En voksen, fullt tilregnelig person kan mangle forsett fordi han tok feil av et element, jf. kap. 3.4.
En person med en tilstand etter § 20 annet ledd kan ha hatt forsett i vanlig forstand — han visste at han kastet en stein mot et vindu — og likevel mangle skyldevne.
Og en person kan mangle begge deler samtidig, uten at det gjør drøftelsen enklere: du må fortsatt si hvilket vilkår som svikter først og hvorfor.
Hvorfor det har praktisk betydning: vilkårene har ulike rettsfølger. Mangler skylden, er saken normalt over. Mangler skyldevnen, åpner det for særreaksjonene i straffeloven §§ 62 og 63 — som ikke er aktuelle når det bare er skylden som svikter.
Hvorfor de er uavhengige: alle fire kombinasjoner er mulige. Skyld uten skyldevne, skyldevne uten skyld, begge deler, eller ingen av delene.
Hvordan det skrives i en besvarelse: som to atskilte drøftelser under hvert sitt vilkår, i rekkefølge — skyld i det tredje, skyldevne i det fjerde.
Hvorfor presisjonen gir uttelling: det er en av de sondringene materialet tester direkte, og en formulering som «han manglet skyld fordi han var utilregnelig» blander to vilkår.
En praktisk konsekvens: rettsfølgen er ulik. Svikter skylden, er saken normalt over. Svikter skyldevnen, kan særreaksjonene i straffeloven §§ 62 og 63 være aktuelle.
Skyldevnen vurderes ut fra tilstanden på handlingstidspunktet, ikke ved pådømmelsen.
Hva som følger av det: en person som var utilregnelig da handlingen ble begått, men som er frisk ved rettssaken, kan ikke straffes for handlingen. Og motsatt: en som var tilregnelig da, kan straffes selv om han senere er blitt syk — men da kan straffegjennomføringen reise egne spørsmål.
Hvorfor tidspunktet er avgjørende: vilkåret gjelder forutsetningen for ansvar for den handlingen, og forutsetningen må ha vært til stede da.
Hvordan det brukes i et faktum: når opplysningene beskriver en tilstand som varierer over tid, må du feste vurderingen til gjerningsøyeblikket. Er faktum uklart på dette punktet, skal du si det i stedet for å velge stilltiende.
Distinksjonen mot lavalderen: også der er handlingstidspunktet avgjørende — den som fylte 15 år dagen etter, kan ikke straffes for handlingen.
Straffeloven § 20 fjerde ledd gjør unntak fra hovedregelen i annet ledd: den som forbigående er utilregnelig som følge av selvforskyldt rus, fritas ikke for straff, med mindre særlige grunner tilsier det.
Hvorfor unntaket er nødvendig: en sterk bevissthetsforstyrrelse er nettopp det kraftig rus kan gi. Uten unntaket ville rusen vært en systematisk vei ut av det fjerde vilkåret.
Ordet «forbigående»: bestemmelsen gjelder den midlertidige tilstanden rusen skaper. Varige tilstander vurderes etter de øvrige leddene.
Reservasjonen om særlige grunner: regelen er ikke absolutt, og en besvarelse som skriver at selvforskyldt rus aldri fritar, gjengir ikke ordlyden korrekt. Terskelen er likevel høy.
Hvor rusreglene behandles samlet: i kap. 3.5, sammen med regelen på skyldsiden i straffeloven § 25 tredje ledd.
Straffeloven § 20 femte ledd gjelder den som har en vedvarende tilstand som nevnt i annet ledd bokstav a, og som selvforskyldt fremkaller en utilregnelighetstilstand. Vedkommende kan straffes dersom særlige grunner tilsier det.
Situasjonen bestemmelsen dekker: en person med en underliggende, alvorlig tilstand som ved rusinntak eller ved å slutte med forskrevet medisin selv utløser en utilregnelighetstilstand.
Merk at utgangspunktet er motsatt av fjerde ledd: her er hovedregelen at han ikke straffes, og straff er unntaket som krever særlige grunner. I fjerde ledd er det motsatt.
Hvorfor forskjellen er begrunnet: den underliggende tilstanden er ikke selvforskyldt. Bebreidelsen gjelder bare den utløsende handlingen, og den er ikke nødvendigvis sterk hos en person med en alvorlig lidelse.
Hvordan det brukes: dette er randsonestoff i et emne for ikke-jurister. Nevn bestemmelsen der faktum gir holdepunkter for en underliggende tilstand, og la den ligge ellers.
b) Trond Havik er 13 år og bryter seg inn i en kiosk etter grundig planlegging.
c) Adele Mork er 35 år og i en tilstand der hun opplever at naboen styrer tankene hennes; hun ødelegger naboens dør for å stanse det.
d) Robin Sæterdal er 24 år og har drukket seg til en tilstand der han ikke oppfatter omgivelsene; han velter en motorsykkel i en gate.
Hva skjer med den som ikke kan straffes? (~10 min)
Dette er kapitlets andre viktige punkt, og det er en utbredt misforståelse at svaret er «ingenting».
At et straffbarhetsvilkår svikter, betyr at straff er utelukket. Det betyr ikke at rettsordenen ikke reagerer.
For den som mangler skyldevne på grunn av en tilstand etter straffeloven § 20 annet ledd, finnes to særreaksjoner. Overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 62, og overføring til tvungen omsorg etter § 63. Begge har sine egne vilkår, som blant annet knytter seg til lovbruddets art og til faren for nye alvorlige lovbrudd, og de er ikke automatiske. De behandles i kap. 6.2.
For barn under den strafferettslige lavalderen er det barnevernet som er rette instans. Reaksjoner overfor barn og unge behandles i kap. 6.3.
Hvorfor er dette verdt plass i en besvarelse? Fordi en konklusjon som stopper ved «han kan ikke straffes», svarer på halve spørsmålet. Og fordi det er selve svaret på den vanligste innvendingen mot skyldevnevilkåret: at det slipper farlige mennesker fri.
At skyldevnevilkåret svikter, utelukker straff — ikke enhver reaksjon.
De tre sporene: særreaksjonene i straffeloven §§ 62 og 63 for den utilregnelige · barnevernstiltak for barn under den strafferettslige lavalderen · og sivilrettslige følger, som erstatningsansvar, som følger helt egne regler.
Hvorfor det er verdt å si i en besvarelse: konklusjonen «han kan ikke straffes» er ufullstendig. Å legge til én setning om hvilken reaksjon som kan være aktuell, viser at du har oversikt over systemet.
Advarsel mot å gå for langt: særreaksjonene har egne vilkår som ikke er oppfylt automatisk. Skriv at spørsmålet oppstår, ikke at reaksjonen følger.
Hvor det utfoldes: i kap. 6.2 om reaksjonene og i kap. 6.3 om barn og straff.
Hva reaksjonen er: ikke straff, men et tiltak begrunnet i samfunnsvern. Den ilegges av retten og gjennomføres i det psykiske helsevernet.
Hva som kjennetegner vilkårene: de knytter seg til lovbruddets art og alvor og til faren for nye alvorlige lovbrudd. Reaksjonen er altså ikke en automatisk følge av at noen frifinnes for manglende skyldevne.
Hvorfor sondringen straff eller ikke straff har betydning: reaksjonen har ingen fastsatt lengde på samme måte som en fengselsstraff, og den er begrunnet framover — i fare — ikke bakover i skyld.
Distinksjonen mot § 63: § 62 gjelder tvungent psykisk helsevern, § 63 tvungen omsorg. Vilkårene og målgruppen er ulike, og begge behandles i kap. 6.2.
Hvorfor det trengs en egen reaksjon: behovene er andre enn i det psykiske helsevernet, og tiltaket er innrettet på omsorg og oppfølging framfor behandling av en lidelse.
Hva som gjelder for vilkårene: som ved § 62 knytter de seg til lovbruddets art og til faren for nye alvorlige lovbrudd, og reaksjonen er ikke automatisk.
Hvordan det brukes i en besvarelse: ved å koble alternativet i straffeloven § 20 annet ledd bokstav c til denne reaksjonen. At bokstav c korresponderer med § 63, mens bokstav a typisk peker mot § 62, er en sammenheng som viser systemforståelse.
Hvor det utfoldes: i kap. 6.2.
Barn under 15 år kan ikke straffes, men de møtes ikke uten reaksjon. Barnevernet er rette instans, og tiltakene der er begrunnet i barnets behov, ikke i lovbruddet.
Hva som skiller de to sporene: straff forutsetter ansvar og innebærer en fordømmelse. Barnevernstiltak forutsetter et omsorgs- eller hjelpebehov, og de er begrunnet framover.
Hvorfor grensen ved 15 år er valgt: den er en avveining mellom hensynet til barnets utvikling og hensynet til samfunnsvern og til dem som rammes. Andre land har andre grenser, og selve grensedragningen er et rettspolitisk spørsmål.
Hva som gjelder for ungdom over 15 år: de kan straffes, men reaksjonssystemet har egne ordninger for unge lovbrytere. Dette behandles i kap. 6.3.
Advarsel: reglene om reaksjoner overfor unge er endret de siste årene. Skriv mot lovteksten, ikke mot eldre fremstillinger.
Reglene om skyldevne ble endret ved lov 21. juni 2019 nr. 48. Ordlyden i straffeloven § 20 er i dag en annen enn den var, og eldre fremstillinger og oppgavesett bruker delvis andre betegnelser på tilstandene.
Hva som er den praktiske konsekvensen for deg: møter du et gammelt oppgavesett som spør om vilkårene for utilregnelighet, skal du svare med dagens ordlyd. De gamle betegnelsene er ikke lovens ord lenger.
Hvorfor dette er kapitlets største risiko: temaet er prøvd i 14 av 34 terminer, og 13 av de 14 er skrevet før H2024. Sannsynligheten for å trene på et sett fra det gamle regimet er altså svært høy.
Hva som ikke er endret: systematikken. Skyldevnen er fortsatt det fjerde straffbarhetsvilkåret, lavaldersgrensen er fortsatt absolutt, og rus er fortsatt unntaket.
Feilen dette handler om: feil #14, å bruke feil regelverk. Den rammer ikke bare straffeloven av 1902 — den rammer også en gjeldende bestemmelse i en utgått versjon.
Vurderingen etter straffeloven § 20 er funksjonell: det avgjørende er hvordan tilstanden virket på personen, ikke hvilken diagnose han har.
Hva som følger av det: en diagnose er verken tilstrekkelig eller nødvendig. To personer med samme diagnose kan falle ulikt ut, fordi graden av svikt i virkelighetsforståelse og funksjonsevne er ulik.
Hvorfor det er lagt opp slik: diagnosesystemer er laget for behandling, ikke for ansvarsvurdering. En binding til diagnoser ville gjort strafferettens grense avhengig av endringer i medisinsk klassifikasjon.
Hva det betyr for en besvarelse: ikke skriv at personen «var psykisk syk og derfor utilregnelig». Skriv hvilket alternativ i annet ledd som er aktuelt, og bruk momentene i tredje ledd på faktum.
Hva du ikke skal gjøre på eksamen: stille en diagnose. Du skal bruke opplysningene i faktum om hvordan personen oppfattet og handlet.
I en virkelig sak belyses utilregnelighetsspørsmålet av sakkyndige, mens avgjørelsen hører under retten. Sakkyndige uttaler seg om tilstanden; retten anvender loven.
Hva som gjelder ved tvil: utilregnelighet er et vilkår for straffansvar på linje med de øvrige, og tvil om faktiske forhold kommer tiltalte til gode. Selve bevisreglene hører til straffeprosessen og er ikke pensum her.
Hva som er ditt arbeid på eksamen: faktum er gitt. Du skal bruke de opplysningene som står der om hvordan personen oppfattet situasjonen og hvordan han handlet, og du skal ikke bestride dem.
Hva som er verdt å si i en besvarelse: at spørsmålet i en virkelig sak ville vært belyst av sakkyndige, og at faktum her er det du har. Én setning er nok — mer er å skrive seg bort.
Advarsel: ikke bygg en konklusjon på opplysninger faktum ikke gir. Er faktum uklart, skal du si det og drøfte begge alternativer.
Hva vil det si at en person mangler skyldevne, og hvilken betydning har det? Bruk et eget eksempel.
Skyldevnen drøftes sist av de fire straffbarhetsvilkårene, etter at handlingen, straffrihetsgrunnene og skylden er behandlet.
Hvorfor rekkefølgen holdes: den følger straffbarhetsvilkårenes egen orden, og den gjør besvarelsen lesbar. Å begynne med skyldevnen fordi faktum nevner en alder eller en tilstand, bryter systematikken.
Hva som er riktig dimensjonering: i de aller fleste oppgaver er skyldevnen uproblematisk, og da holder én setning med en begrunnelse — «gjerningspersonen er 34 år, og faktum gir ingen holdepunkter for en tilstand etter straffeloven § 20 annet ledd».
Signalet i faktum: når en opplysning oppgir en alder under 18, beskriver en psykisk tilstand, eller nevner en hodeskade, et anfall eller en akutt forvirring, er skyldevnen varslet — og da skal den ha et eget avsnitt.
Den vanligste plasseringsfeilen: å drøfte tilstanden under skyldvilkåret fordi den «handler om hva han oppfattet». Da forsvinner skillet som er kapitlets kjerne.
Hvorfor har vi et eget vilkår om skyldevne? To begrunnelser går igjen, og de gir ulike svar i randsonen.
Nyttebegrunnelsen: straffen virker ikke på den som mangler forutsetningene. Den kan verken avskrekke i forkant eller påvirke i etterkant, og den har derfor ingen preventiv effekt overfor denne gruppen.
Rettferdighetsbegrunnelsen: det ville være urimelig å bebreide den som ikke kunne innrettet seg etter normen. Straff er en fordømmelse, og fordømmelsen forutsetter at personen kunne handlet annerledes.
Hvorfor de gir ulike svar: nyttebegrunnelsen åpner for at samfunnsvernet kan ivaretas med andre midler — særreaksjoner — og at grensen kan trekkes ut fra hva som virker. Rettferdighetsbegrunnelsen setter grensen ut fra hva som kan bebreides, uavhengig av virkning.
Hvorfor dette er kapitlets viktigste enkeltgrep: å sette spørsmålet om skyldevne inn i sammenhengen om hvorfor vi straffer — særlig nytteeffekten — er noe H2024-veiledningen uttrykkelig sier skal honoreres. Straffens begrunnelser behandles i kap. 6.1.
Hva et forarbeid er: dokumentene fra lovgivningsprosessen, som viser hva lovgiver mente med bestemmelsen. En proposisjon er regjeringens forslag til Stortinget.
Hvilken vekt det har: forarbeider er en rettskildefaktor som kan belyse hva en bestemmelse skal bety, særlig der ordlyden er uklar. Vekten avhenger blant annet av hvor klart forarbeidet uttaler seg og hvor gammelt det er.
⚠ Viktig forbehold om forventningsnivået: det kan ikke forventes at studenter i dette emnet bruker forarbeider, fordi pensum nesten ikke henviser til dem. Forarbeider er plusspoeng, ikke krav.
Hvordan det brukes: som en henvisning der den passer, aldri som en forutsetning. En besvarelse uten forarbeidshenvisninger kan være helt utmerket.
Hedda Grønvold er 31 år og har en alvorlig psykisk lidelse som har vært stabil i flere år så lenge hun tar forskrevet medisin. I mars slutter hun å ta medisinen, uten å rådføre seg med noen, fordi hun synes bivirkningene er plagsomme. Fire uker senere er hun i en tilstand der hun opplever at en nabo sender stråling inn i leiligheten hennes. Hun bryter seg inn hos naboen og river ned et elektrisk anlegg. Hun forklarer i ettertid at hun handlet for å redde livet sitt.
Et straffebud rammer den som forsettlig skader en gjenstand som tilhører en annen.
a) Sett opp de fire straffbarhetsvilkårene som disposisjon, og angi hvilke som er klare.
b) Drøft skyldvilkåret.
c) Drøft skyldevnevilkåret, med de riktige leddene i straffeloven § 20.
d) Angi hvilken reaksjon som eventuelt kan bli aktuell, og hva som gjenstår å vurdere.
Hvorfor har vi vilkåret? (~8 min)
Her ligger kapitlets drøftingsakse, og den er den viktigste enkeltmuligheten til å løfte en besvarelse i dette temaet.
Spørsmålet er: er skyldevnevilkåret begrunnet i at straffen ikke virker på den utilregnelige, eller i at det ville være urettferdig å bebreide ham?
Nyttebegrunnelsen. Straffens formål er å forebygge. Overfor den som ikke kan oppfatte normen eller innrette seg etter den, virker verken avskrekking eller påvirkning. Straffen ville vært et onde uten effekt, og samfunnsvernet ivaretas bedre med behandling og med særreaksjoner.
Rettferdighetsbegrunnelsen. Straff er en fordømmelse, og fordømmelse forutsetter at personen kunne handlet annerledes. Å straffe den som manglet forutsetningene, ville være urettferdig uansett hvilken effekt det måtte ha.
Hvorfor valget har konsekvenser i randsonen. Følger man nyttebegrunnelsen, kunne man tenke seg å straffe en utilregnelig person dersom det i det enkelte tilfellet faktisk hadde en preventiv virkning på andre. Rettferdighetsbegrunnelsen stenger for det uansett. Motsatt: nyttebegrunnelsen gjør det lettere å forsvare inngripende særreaksjoner, siden de er begrunnet framover og ikke i skyld, mens rettferdighetsbegrunnelsen krever en egen legitimering av dem.
Koblingen som gir uttelling: den som setter spørsmålet om skyldevne inn i sammenhengen om hvorfor vi straffer, særlig nytteeffekten, skal honoreres. Det er uttrykkelig sagt i H2024-veiledningen, og det er dette kapitlets viktigste enkeltgrep. Straffens begrunnelser behandles i kap. 6.1.
Gjør rede for vilkårene for manglende skyldevne, og drøft hvilken begrunnelse vilkåret hviler på. Trekk inn hva valget av begrunnelse betyr for særreaksjonene.
Å blande skyld og skyldevne: formuleringen «han manglet skyld fordi han var utilregnelig» slår sammen det tredje og det fjerde vilkåret. Skyldevnen gjelder personen, skylden den konkrete handlingen.
Feil #1 — å gjengi vilkårene uten å subsumere: en korrekt oppramsing av § 20 er ikke en drøftelse. Momentene i tredje ledd skal brukes på faktum.
Å tro at manglende skyldevne betyr at ingen reaksjon er mulig: særreaksjonene i straffeloven §§ 62 og 63 og barnevernets tiltak er nettopp svaret på det. Konklusjonen «han kan ikke straffes» er ufullstendig.
Å bruke fjerde ledd der femte ledd gjelder: fjerde ledd gjelder forbigående utilregnelighet som følge av rus. Femte ledd gjelder den med en vedvarende tilstand som selv fremkaller utilregneligheten, og der er utgangspunktet motsatt.
Å stille en diagnose: vurderingen er funksjonell. Bruk momentene i tredje ledd på det faktum forteller om oppfatning og handlemåte.
Grepet som løfter fra C til A i akkurat dette temaet, er å sette skyldevnen inn i spørsmålet om hvorfor vi straffer.
Et svar på C-nivå gjengir vilkårene i straffeloven § 20 korrekt og bruker momentene i tredje ledd. Et svar på A-nivå gjør det samme og legger til hvorfor vilkåret finnes: at straffen verken kan bebreide eller virke overfor den som mangler forutsetningene. Dette er noe H2024-veiledningen uttrykkelig sier skal honoreres, og det er kapitlets tydeligste løftepunkt.
Det andre grepet er å holde skyld og skyldevne fra hverandre med rene ord, og gjerne vise at en person kan ha det ene uten det andre.
Det tredje er å fullføre konklusjonen: si hvilken reaksjon som kan bli aktuell, med henvisning til straffeloven §§ 62 og 63, og presiser at reaksjonen ikke er automatisk.
Bremsen hører med: i de aller fleste oppgaver er skyldevnen uproblematisk, og da er én begrunnet setning riktig. Bruk plassen der faktum faktisk gir et signal — en alder under 18, en beskrevet tilstand, et anfall, en akutt forvirring.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av Universitetet i Oslo. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Innholdet er læringsstoff, ikke juridisk rådgivning — sjekk Lovdata for gjeldende rett. Les mer.