7.3 Samarbeidsprinsippet og maksimene

Antakelsen om at den som snakker, bidrar til samtalen slik den krever på det punktet den er kommet til, med det formålet samtalen har. Lytteren legger dette til grunn og tolker deretter.

Prinsippet er ikke et høflighetsråd. Det er en beskrivelse av hvordan tolkning faktisk foregår: nettopp fordi lytteren forutsetter samarbeid, kan hun regne ut noe ekstra når ytringen ved første øyekast ikke passer.

Distinksjonen mot en samtaleregel: en regel kan brytes, og da er noe galt. Samarbeidsprinsippet er en forventning, og når den tilsynelatende ikke innfris, konkluderer lytteren ikke med at taleren er usamarbeidsvillig — hun konkluderer med at taleren mente noe mer. Det er hele mekanismen bak implikaturen.

Skriv dette presist på eksamen: prinsippet er antakelsen lytteren gjør, ikke plikten taleren har. Den formuleringen er kort og viser at du har forstått hvorfor teorien i det hele tatt forklarer noe.

Det som blir kommunisert uten å bli sagt: innhold lytteren regner seg fram til, ut fra hva taleren sa, hva hun ikke sa, og forutsetningen om at hun bidrar slik samtalen krever.

I utvekslingen Kommer du på julebordet? og Jeg har vakt til klokka ti er implikaturen at hun ikke kommer, eller ikke kommer tidsnok til å regnes som deltaker.

Distinksjonen mot det som er sagt: det sagte er ordenes innhold, og det kan gjentas ordrett. Implikaturen står ingen steder og må regnes ut.

Distinksjonen mot en logisk følge: en logisk følge kan ikke tas tilbake. Sier du Alle fikk beskjed, følger det at Kari fikk beskjed, og det kan du ikke trekke tilbake uten å motsi deg selv. En implikatur kan trekkes tilbake: Jeg har vakt til ti, men jeg stikker innom etterpå er ikke en selvmotsigelse. Nettopp den forskjellen er den beste enkeltprøven på om du har med en implikatur å gjøre.

En implikatur som oppstår i den enkelte samtalen, av det som blir sagt sett mot forventningen om samarbeid. Den samme setningen kan bære ulik implikatur i en annen situasjon.

Noen av deltakerne har levert implikerer i de fleste sammenhenger at ikke alle har levert. Men i en situasjon der man nettopp har fryktet at ingen ville levere, kan den samme setningen bære en helt annen beskjed.

Distinksjonen mot den konvensjonelle implikaturen: den konvensjonelle henger fast i ordet uansett situasjon. Den konversasjonelle er situasjonsavhengig, og det er derfor den kan tas tilbake uten selvmotsigelse.

Innhold som følger med et bestemt ord uansett situasjon, uten å høre til det setningen egentlig påstår. Ordet men i Hun er ny, men grundig bærer en antydning om at nyhet og grundighet vanligvis ikke går sammen.

Påstanden i setningen er bare at hun er ny og at hun er grundig. Kontrasten er lagt til av ordet, ikke av situasjonen.

Distinksjonen mot den konversasjonelle: den konvensjonelle lar seg ikke ta bort ved å bytte situasjon, bare ved å bytte ord. Prøv å si Hun er ny, men grundig — og det er helt som forventet, så merker du at noe skurrer. Det er tegnet på at innholdet henger i ordet.

Gi så mye informasjon som samtalen krever — og ikke mer. To krav i ett: ikke si for lite, og ikke si for mye.

Fulgt: en kollega spør hvor møtet er, og du svarer I det store møterommet i andre etasje. Nøyaktig nok til å finne fram, ikke mer.

Brutt, med implikatur: en leder skal skrive en attest for en tidligere ansatt og skriver bare Hun møtte alltid presis. Alt som står, er sant, men det er påfallende lite for en attest. Lytteren regner ut at det ikke fantes stort mer å si — og det er implikaturen.

Distinksjonen mot relasjonsmaksimen: kvantitet gjelder mengden, relasjon gjelder om det hører hjemme. Et langt og grundig svar på feil spørsmål bryter relasjon, ikke kvantitet.

Si det du tror er sant, og si ikke noe du mangler grunnlag for. To krav: ikke lyv, og ikke påstå noe du ikke har belegg for.

Fulgt: en rørlegger som sier Jeg tror det er pakningen, men jeg må åpne for å være sikker, holder påstanden innenfor det han har grunnlag for.

Brutt, med implikatur: en gjennomvåt syklist kommer inn døra og sier Nydelig vær i dag. Alle vet at hun ikke mener det, og fordi bruddet er åpenlyst, leser lytteren det ikke som en løgn, men som en kommentar til hvor ille været er. Det er ironi, og det er et av de klareste tilfellene av implikatur gjennom brudd.

Distinksjonen mot løgn: løgnen er skjult og skal tros. Det åpne bruddet er synlig og skal ikke tros — det skal tolkes. Å blande de to er den vanligste svakheten i denne oppgavetypen.

Vær relevant: bidra med noe som hører hjemme der samtalen er nå.

Fulgt: på spørsmålet Har du sett laderen min? svarer noen Den lå på kjøkkenbordet i morges. Svaret gjelder nøyaktig det som ble spurt om.

Brutt, med implikatur: to foreldre snakker sammen, og den ene sier Skal vi ta en is etter middag?, hvorpå den andre svarer Barna hører hvert ord vi sier. Svaret ser ut til å handle om noe annet. Fordi lytteren antar at det likevel hører hjemme, regner hun ut beskjeden: ikke snakk om is nå, det blir bråk.

Distinksjonen mot kvantitetsmaksimen: her er det ikke mengden som er problemet. Bidraget kan være akkurat passe langt og likevel se ut til å gjelde noe annet — og det er nettopp det som gjør at lytteren begynner å regne.

Vær klar: unngå uklare uttrykk, unngå tvetydighet, vær kortfattet, og vær ordnet.

Fulgt: en sykepleier som forklarer Ta én tablett om morgenen og én om kvelden, alltid med mat, har valgt korteste vei til det pasienten trenger.

Brutt, med implikatur: en anmelder skriver om en konsert at sangeren framførte en rekke lyder som til forveksling liknet melodien i sangen. Den lange og omstendelige formuleringen er valgt i stedet for sang, og fordi omveien er åpenbar, regner leseren ut at anmelderen mener sangeren ikke sang rent.

Distinksjonen mot de tre andre: måte gjelder ikke hva som blir sagt, men hvordan. Det er den eneste av de fire som kan brytes mens innholdet er både sant, relevant og av passe mengde.

Måtemaksimen er den eneste av de fire som deler seg videre: unngå uklarhet — ikke bruk uttrykk mottakeren ikke kan tolke; unngå tvetydighet — ikke la setningen ha to lesninger når bare én er ment; vær kortfattet — ikke ta omveier; vær ordnet — si tingene i den rekkefølgen som gjør dem forståelige.

Rekkefølgekravet er lett å overse, men det er det som gjør at Han satte seg i bilen og drakk kaffe ikke betyr det samme som Han drakk kaffe og satte seg i bilen.

Distinksjonen mot de andre maksimene i praktisk bruk: når du skal identifisere et brudd på måte, lønner det seg å si hvilket av de fire underpunktene som er brutt. Det er en nyansering som viser at du kan systematikken og ikke bare navnene.

Å bryte en maksime på en måte som er tydelig for alle, uten å prøve å skjule det. Det er dette bruddet som skaper implikatur: nettopp fordi lytteren ser bruddet og likevel antar samarbeid, må hun regne ut hva taleren mente.

Den gjennomvåte syklisten som sier Nydelig vær i dag, bryter kvalitetsmaksimen åpent. Ingen tror på henne, og ingen skal tro på henne.

Distinksjonen mot de andre avvikene: her er samarbeidet intakt på et dypere nivå. Taleren bidrar, bare på en omvei. Det er nøyaktig omvendt av løgnen.

Å bryte en maksime i det stille, med den hensikt at lytteren ikke skal merke det. Løgnen er det typiske tilfellet: kvalitetsmaksimen brytes, og lytteren skal ikke oppdage det.

Her oppstår ingen implikatur, fordi lytteren ikke ser noe å regne ut. Hun tar ytringen for pålydende — og det er hele poenget for den som lyver.

Distinksjonen mot det åpne bruddet: synligheten avgjør alt. Det åpne bruddet skal ikke tros, det skjulte skal tros. Å forveksle de to er den vanligste feilen i denne oppgavetypen, og den er lett å unngå: spør om taleren regner med å bli oppdaget.

Å si åpent at du ikke kan bidra som samtalen krever: Det kan jeg ikke uttale meg om, Jeg har taushetsplikt her, Dette vet jeg ikke nok om.

Her brytes ikke maksimen i skjul, og det oppstår heller ingen implikatur om saken selv — taleren har markert at hun trer ut av samarbeidet på dette punktet.

Distinksjonen mot det åpne bruddet: utmeldingen er eksplisitt og gjelder taleren, ikke innholdet. Det åpne bruddet er implisitt og handler om saken. En som sier jeg kan ikke svare på det, har ikke antydet noe om svaret; en som svarer med noe helt annet, har det.

Merk likevel: i praksis leser folk ofte en implikatur ut av selve utmeldingen — hun ville ikke svare, altså er svaret ubehagelig. Det er verdt å nevne som en nyansering, men det er en implikatur om taleren, ikke om saken.

Situasjonen der to maksimer ikke kan innfris samtidig. Den vanligste kollisjonen er mellom kvantitet og kvalitet: du blir bedt om en presis opplysning du ikke har belegg for.

Spør noen når toget går, og du bare vet omtrent, svarer du Rundt halv fire, tror jeg. Du gir mindre informasjon enn ønsket, fordi du ikke kan stå inne for mer. Implikaturen: jeg vet ikke sikkert.

Distinksjonen mot et åpent brudd: ved kollisjon er ikke bruddet et virkemiddel, men en nødvendighet. Implikaturen gjelder derfor talerens kunnskapsgrunnlag, ikke saken. Å få fram den forskjellen er en presis nyansering i et svar.

Løgnen er en skjult overtredelse av kvalitetsmaksimen: den er ment å bli trodd. Det åpne bruddet er ment å bli gjennomskuet, og det kommuniserer nettopp gjennom å bli gjennomskuet.

Ironien Nydelig vær i dag fra en gjennomvåt syklist er ikke en usannhet i kommunikativ forstand: ingen blir ført bak lyset, og alle mottar den beskjeden som var ment.

Distinksjonen i praktisk bruk: spør om taleren ønsker å bli trodd. Vil hun det, er det en løgn. Vil hun ikke det, er det et åpent brudd, og da skal du lete etter implikaturen.

Hvorfor dette er verdt en egen setning i et svar: å skrive at «brudd på kvalitetsmaksimen betyr at taleren lyver» er en feil som fjerner hele mekanismen bak ironi, underdrivelse og overdrivelse.

En implikatur kan trekkes tilbake uten at taleren motsier seg selv. Noen av dem har levert — faktisk har alle levert er merkelig, men ikke selvmotsigende.

Dette er den mest brukbare enkeltprøven i hele kapitlet, fordi den er rask og gir et tydelig utslag.

Distinksjonen mot en logisk følge: følgen kan ikke kanselleres. Alle har levert, men ikke Kari er direkte motstridende. Det er nettopp derfor følgen ikke er noe lytteren må regne ut — den er allerede sagt.

En konversasjonell implikatur følger av innholdet, ikke av de bestemte ordene. Bytter du ut formuleringen med en annen som betyr det samme, blir implikaturen som regel med.

Ingen sovnet, Alle holdt seg våkne og Publikum var ved bevissthet hele veien bærer alle den samme implikaturen om en middelmådig presentasjon.

Distinksjonen mot den konvensjonelle implikaturen og mot måtebrudd: den konvensjonelle henger i ordet og forsvinner om du bytter det. Det samme gjelder implikaturer som skyldes brudd på måtemaksimen — der er det jo nettopp formuleringen som er poenget. Å nevne dette unntaket er en presis nyansering.

En implikatur skal kunne regnes ut fra det som ble sagt, samarbeidsprinsippet og situasjonen. Er den ikke mulig å regne ut, er den heller ikke en implikatur — da er den en gjetning eller en privat assosiasjon.

Dette er kravet som gjør trinn to i prosedyren obligatorisk: du skal kunne skrive antakelsen som en hel setning.

Distinksjonen mot en tolkning generelt: enhver leser kan lese hva som helst inn i en ytring. Implikaturen er den lesningen som følger av forutsetningen om samarbeid, og som en annen lytter i samme situasjon ville kommet fram til.

En implikatur som oppstår fordi taleren valgte et svakere uttrykk enn hun kunne ha brukt. Noen, ofte, varm, tre er punkter på skalaer der sterkere alternativer finnes: alle, alltid, het, fire.

Sier noen Noen av søknadene er behandlet, regner du med at ikke alle er det — ellers ville hun sagt alle.

Distinksjonen mot det som er sagt: rent logisk utelukker ikke noen at det er alle. Implikaturen kommer fra valget, ikke fra ordet, og derfor lar den seg kansellere: Noen er behandlet, faktisk alle sammen.

Merk hvorfor typen er nyttig på eksamen: den er den enkleste å demonstrere med et eget eksempel, fordi mekanismen er så gjennomsiktig.

Ironi oppstår når taleren sier noe åpenbart usant i en situasjon der alle ser at det er usant, slik at lytteren må lete etter en annen beskjed — typisk den motsatte.

En trener som sier Nydelig avslutning til en spiller som nettopp bommet på åpent mål, forventer ikke å bli trodd. Beskjeden ligger i avstanden mellom det sagte og det åpenbare.

Distinksjonen mot løgn: ironien vil bli gjennomskuet, løgnen vil ikke. Det er den samme maksimen som brytes, og de to utfallene er motsatte.

Merk begrensningen: ironi krever felles bakgrunn. Er situasjonen ukjent for lytteren, eller er avstanden for liten, faller den til jorden og leses som en påstand. Det er en god påminnelse om at implikaturer hviler på kulturkonteksten fra kap. 7.1.

To andre åpne brudd på kvalitetsmaksimen. Underdrivelsen sier mindre enn saken tilsier — Det var litt kaldt, sagt om en dag med tjue kuldegrader. Overdrivelsen sier mer — Jeg har ringt deg tusen ganger.

I begge tilfeller er avstanden mellom det sagte og det åpenbare selve virkemidlet, og lytteren regner ut den egentlige beskjeden fra størrelsen på avstanden.

Distinksjonen mot ironi: ironien peker mot det motsatte, underdrivelsen og overdrivelsen mot noe på samme skala, bare et annet sted. Å nevne alle tre i et svar viser at du kan behandle kvalitetsmaksimen som noe mer enn løgn.

En taler kan avvise ansvar for en implikatur på en måte hun ikke kan avvise ansvar for det sagte: Jeg sa aldri at prosjektet gikk dårlig er en gyldig innvending, selv om alle forsto det.

Distinksjonen er hele grunnen til at implikaturer er nyttige for talere: de gjør det mulig å formidle noe uten å stå til ansvar for å ha sagt det. Å nevne dette i et svar er en presis observasjon om hvorfor mekanismen brukes så mye i arbeidsliv og politikk.

Det lytteren ville regnet som et normalt, samarbeidende svar på dette punktet i samtalen. Uten en forestilling om dette finnes det ingen målestokk å oppdage brudd mot.

Det er derfor det lønner seg å skrive ned det forventede bidraget først når du analyserer en utveksling: implikaturen er alltid en funksjon av avstanden mellom det forventede og det faktiske.

Distinksjonen mot en norm for hva som er høflig: det forventede bidraget gjelder informasjonsmengde og relevans, ikke tone. Et uhøflig svar kan være et helt normalt bidrag informasjonsmessig, og et svært høflig svar kan bryte kvantitetsmaksimen grovt.

Mange maksimebrudd er høflighetsmotiverte: vi svarer indirekte for å slippe å si nei, vi omtaler uenighet vagt for å unngå konfrontasjon, vi overdriver takknemlighet.

Dette er en av de vanligste årsakene til at maksimene brytes i praksis, og det gir en enkel forklaring på hvorfor implikaturer er så utbredt i arbeidsliv og servicesituasjoner.

Distinksjonen mot maksimene selv: høflighet er en motivasjon, ikke en femte maksime. Å blande dem inn i listen er en feil; å nevne dem som forklaring på hvorfor brudd forekommer, er en nyansering som løfter.

Noen implikaturer gjelder det samtalen handler om — presentasjonen gikk middelmådig. Andre gjelder taleren selv — hun vet ikke sikkert, eller hun vil ikke svare.

Maksimekollisjonen gir typisk den andre typen: når kvantitet og kvalitet kolliderer, sier det knappe svaret noe om talerens kunnskapsgrunnlag, ikke om saken. Det samme gjelder utmeldingen.

Distinksjonen er verdt en setning i et svar, fordi den forklarer hvorfor to helt like brudd kan gi svar på to helt forskjellige spørsmål.

Mekanismen gjelder ikke bare samtaler. En attest, et referat, en produktbeskrivelse og en anmeldelse leses alle mot en forventning om hva som ville vært det normale å nevne, og det som utelates, blir betydningsbærende.

En attest som bare nevner presis frammøte, en produktbeskrivelse som fremhever emballasjen, en anmeldelse som roser lengden — alle bærer implikaturer gjennom kvantitetsmaksimen.

Distinksjonen mot muntlig samtale: i skrift er det forventede bidraget mer sjangerbestemt, siden leseren har klare forventninger til hva en attest eller et referat skal inneholde. Det gjør bruddene lettere å påvise, og derfor er skriftlige eksempler ofte de klareste å bruke i et svar.

Den vanligste formen for åpent brudd i dagligtale: en replikk som tilsynelatende ikke besvarer spørsmålet, og som lytteren likevel behandler som svar.

Kommer du på julebordet? — Jeg har vakt til klokka ti. Mekanismen er relasjonsmaksimen: fordi svaret må høre hjemme, må vaktlisten være grunnen.

Distinksjonen mot faktisk temaskifte: noen ganger skifter folk virkelig tema, og da oppstår ingen implikatur — bare forvirring, eller en ny samtale. Prøven er om lytteren klarer å regne ut en forbindelse. Klarer hun ikke det, var samarbeidet reelt brutt.