7.1 Kontekst: språklig kontekst, situasjonskontekst og kulturkontekst

Læren om hva språkbrukere gjør med ytringer, og om hvordan ytringer tolkes i den situasjonen de faller i. Pragmatikken spør ikke bare hva setningen betyr, men hva taleren mente med å si nettopp den, nettopp der.

Distinksjonen mot semantikk: semantikken beskriver betydningen som ligger i uttrykkene selv, uavhengig av hvem som bruker dem. Setningen Det er kaldt her inne har den samme semantiske betydningen hver gang den sies. Pragmatikken tar seg av alt som kommer i tillegg når noen faktisk sier den til noen: at det kan være en anmodning om å lukke vinduet, en klage på strømregningen eller en unnskyldning for å låne en genser.

Grensen er ikke skarp, og det er greit å si i et svar. Tommelfingerregelen som holder på eksamen: trenger du å vite noe om situasjonen for å avgjøre spørsmålet, er du i pragmatikken.

Alt som ligger utenfor selve uttrykket, men som må trekkes inn for at ytringen skal kunne tolkes. Faget deler det opp i tre nivåer: språklig kontekst, situasjonskontekst og kulturkontekst.

Distinksjonen mot betydning: betydningen ligger i uttrykket og følger med det overalt. Konteksten ligger utenfor og skifter fra gang til gang. En setning har derfor én semantisk betydning, men kan formidle ulike ting i ulike kontekster uten at et eneste ord har byttet mening.

Bruk begrepet presist: «kontekst» alene er ikke et svar på en eksamensoppgave. Det er navnet på spørsmålet, ikke på svaret. Svaret er hvilket av de tre nivåene som gjorde arbeidet, og hva som skjer med tolkningen om du fjerner det.

De språklige omgivelsene til en ytring: setningene, avsnittene og replikkene som kommer før og etter. Den avgjør blant annet hva pronomen viser tilbake til, hvilken betydning et flertydig ord får, og hvilket spørsmål en ytring skal leses som svar på.

I replikkvekslingen «Rekker du bussen?» og «Jeg har fem minutter» er det den språklige konteksten alene som gjør den andre replikken til et ja. Løsrevet fra spørsmålet er Jeg har fem minutter bare en opplysning om tid.

Distinksjonen mot situasjonskontekst: den språklige konteksten står på papiret eller i lydfilen. Du kan sitere den. Situasjonskonteksten står ikke noe sted — den må observeres eller rekonstrueres. En god test: kan du klippe ut opplysningen og lime den inn i teksten, er den språklig kontekst.

Et snevrere ord for den rent språklige omgivelsen, brukt når man vil markere at man snakker om teksten rundt og ingenting annet. Mange skriver ganske enkelt «språklig kontekst» i stedet, og det er fullt gangbart.

Distinksjonen mot kontekst i vid forstand: kotekst er en del av konteksten, aldri hele. Bruker du ordet, bør du si hvorfor du valgte det — ellers ser det ut som pynt. Den nyttige anledningen er når en oppgave ber deg skille skarpt mellom det som står i teksten og det som må hentes utenfra.

En anafor er et uttrykk som henter innholdet sitt fra noe som er nevnt tidligere; det tidligere uttrykket er antesedenten. I «Naboen kjøpte en elsykkel. Den står alltid ulåst» er den anaforen og en elsykkel antesedenten.

Anaforer er den reneste demonstrasjonen av språklig kontekst i arbeid: uten antesedenten er den tom, og ingen kunnskap om verden eller situasjonen fyller den.

Distinksjonen mot deiksis: anaforen peker innover i teksten, deiksis peker utover i situasjonen. Samme ord kan gjøre begge deler. Sier du den der mens du nikker mot sykkelen, er ordet deiktisk; skriver du den etter å ha nevnt sykkelen, er det anaforisk.

Den konkrete situasjonen ytringen faller i: hvem som er til stede og hvilke roller de har, hvor det skjer, når det skjer, og hva som foregår rundt ytringen.

En vaktmester som sier Vi stenger om ti minutter i et svømmehallsanlegg, sier noe helt annet enn en butikkeier som sier den samme setningen til en leverandør på telefon. Rollene og stedet er en del av det ytringen betyr.

Distinksjonen mot kulturkontekst: situasjonskonteksten kan endres i løpet av samtalen — noen kommer inn i rommet, klokka blir mer, dere flytter dere ut. Kulturkonteksten er den bakgrunnen begge hadde med seg inn, og den skifter ikke fordi dere bytter rom.

Bruk dette presist: når du besvarer en oppgave om situasjonskontekst, nevn minst to av de fire størrelsene — deltakere, sted, tid, aktivitet — og si hvilken av dem som faktisk avgjorde tolkningen. Å ramse opp alle fire uten å velge er å beskrive apparatet i stedet for å bruke det.

Situasjonen har flere posisjoner enn taler og lytter. Taleren produserer ytringen, adressaten er den ytringen er rettet til, og tilhøreren er en som hører den uten å være adressat.

Skillet er ikke pedanteri. En lærer som sier Nå roer vi oss med blikket festet på én elev, har hele klassen som tilhørere og én adressat, og det er den fordelingen som gjør ytringen både virksom og skånsom.

Distinksjonen mot deiksis: deiktiske uttrykk henter innholdet sitt fra rollene, men rollene finnes uansett om ytringen inneholder deiktiske uttrykk eller ikke. Rollene er en del av situasjonen; deiksis er de språklige uttrykkene som griper tak i den.

De felles forutsetningene som gjør ytringen tolkbar: kunnskap om institusjoner, om hvordan ting pleier å gå for seg, om verdier og om hva som er selvsagt i et miljø. Det er nivået taleren regner med uten å nevne.

Beskjeden Husk å ta med matpakke, det blir ikke kantine på turen forutsetter at mottakeren vet hva en matpakke er, at norske skoler har kantine eller ikke, og at det å ikke ha mat med seg på en heldagstur er et problem. Ingenting av dette sies, og ingenting av det kan hentes fra teksten eller fra rommet.

Distinksjonen mot situasjonskontekst: situasjonen er det du kunne filmet. Kulturkonteksten ville ikke vært synlig på filmen — den ligger i hodet på deltakerne. Det er en brukbar test når du er i tvil i en oppgave.

Merk: kulturkontekst betyr ikke nasjonalkultur. Et fagmiljø, en arbeidsplass, et idrettslag og en vennegjeng har hver sin, og de fleste misforståelser i arbeidslivet skjer mellom to norske avdelinger, ikke mellom to land.

Den delen av kulturkonteksten to samtalepartnere faktisk deler, og som begge regner med at den andre har. Taleren doserer hvor mye hun må si ut fra hvor stor denne felles beholdningen er.

To sykepleiere på samme avdeling kan si Har du sjekket 214? og bli forstått umiddelbart. Den samme setningen til en vikar fra byrået må utvides til Har du vært innom pasienten på rom 214 og målt blodtrykket?

Distinksjonen mot kulturkontekst i vid forstand: kulturkonteksten er hele bakgrunnen som finnes; den felles bakgrunnskunnskapen er det utsnittet disse to deler. Det er utsnittet som styrer ordvalget, og derfor det som er interessant når du analyserer en konkret ytring.

En forutsetning som må være på plass for at ytringen skal gi mening i det hele tatt, og som taleren behandler som allerede avgjort. Spørsmålet Har du sluttet å sykle til jobben? forutsetter at du har syklet til jobben.

Presupposisjonen overlever nektelse: både Jeg har sluttet å sykle til jobben og Jeg har ikke sluttet å sykle til jobben forutsetter at syklingen har funnet sted. Det er den vanlige prøven.

Distinksjonen mot det som blir sagt: det som blir sagt, kan bestrides direkte. Presupposisjonen må avvises med et eget grep — jeg har aldri syklet til jobben — fordi den ikke ble lagt fram som en påstand. Nettopp derfor er presupposisjoner et effektivt retorisk redskap, og nettopp derfor hører de hjemme i pragmatikken og ikke i semantikken.

Et uttrykk som peker ut personer, steder eller tidspunkter ved hjelp av situasjonen ytringen faller i, og som ikke kan tolkes uten den. Jeg, du, her, dit, nå, i går, denne og hun er alle deiktiske i vanlig bruk.

En lapp på et kjøleskap med teksten Jeg er tilbake om en time er ubrukelig hvis du ikke vet hvem som skrev den og når. Setningen er fullt grammatisk og semantisk gjennomsiktig, og likevel kan du ikke handle på den.

Distinksjonen mot vanlige beskrivende uttrykk: rektoren ved Fagerhaug skole peker ut en bestemt person uansett hvem som sier det og når. Hun der gjør det bare i én bestemt situasjon. Det er der skillet går: er referenten avhengig av hvem som ytrer setningen, hvor og når, er uttrykket deiktisk.

Deiksis som griper tak i deltakerrollene: jeg og vi peker på taleren og talerens gruppe, du og dere på adressaten, og pronomen i tredje person peker på noen som ikke er noen av delene.

Norsk vi er dessuten dobbelttydig på en måte som stadig gir misforståelser: Vi tar en runde til kan inkludere eller utelate den du snakker med, og situasjonen må avgjøre hvilken lesning som gjelder.

Distinksjonen mot sosial deiksis: persondeiksis peker ut hvem. Sosial deiksis signaliserer forholdet mellom dem — høflighet, avstand, rang. Et pronomen kan gjøre begge deler samtidig, og da bør du si det i et svar framfor å velge én av dem.

Deiksis som griper tak i stedet: her, der, dit, hit, denne og hin, og verb som komme og dra, som forutsetter et bestemt ståsted.

Legg merke til at kom hit og dra dit beskriver samme bevegelse fra to ståsteder. Det er stedsdeiksisen som velger ståstedet, og valget er ikke nøytralt: Kan du komme innom? plasserer taleren som den bevegelsen går mot.

Distinksjonen mot en vanlig stedsangivelse: utenfor Domkirken i Trondheim fungerer i enhver situasjon. Her utenfor fungerer bare der taleren står. Prøven er å tenke seg ytringen sendt som brev til en annen by.

Deiksis som griper tak i tidspunktet for ytringen: nå, i går, i morgen, neste uke, for tre timer siden, og hele tempussystemet, som plasserer hendelsen før, samtidig med eller etter ytringsøyeblikket.

Tidsdeiksis er den typen som oftest slår feil i skrift, fordi ytringstidspunktet og lesetidspunktet ikke er det samme. En vaktliste der det står i morgen er ubrukelig uten dato, og en e-post som lover svar i løpet av dagen betyr noe annet når den leses tre dager senere.

Distinksjonen mot en absolutt tidsangivelse: 12. mars klokka ni står støtt uansett når det leses. I morgen tidlig er festet til ytringsøyeblikket. Det er samme prøve som for sted: tenk deg ytringen lest på et annet tidspunkt.

Nullpunktet de deiktiske uttrykkene måles fra: som hovedregel taleren, på talestedet, i taleøyeblikket. Her betyr der taleren er, nå betyr når taleren snakker, og til venstre betyr som regel talerens venstre.

Sentrum kan flyttes, og det er der det blir interessant. En bruksanvisning som sier skru til høyre har flyttet sentrum til leseren. En forelder som sier Nå går vi og legger oss til et barn, har flyttet det til barnet. Og en fortelling i presens flytter tidssentrum inn i fortellingen.

Distinksjonen mot deiksis generelt: deiksis er uttrykkene, sentrum er punktet de peker fra. Å nevne sentrum eksplisitt er et av de billigste grepene som løfter et kontekstsvar, fordi det viser at du forstår mekanismen og ikke bare kjenner igjen ordene.

En konkret språkhandling utført av en bestemt person på et bestemt sted til et bestemt tidspunkt. Den samme setningen kan ytres tusen ganger og gir tusen ytringer.

Distinksjonen mot setning: setningen er en abstrakt språklig enhet som kan skrives ned og analyseres grammatisk. Ytringen er én forekomst av den i verden. Pragmatikken studerer ytringer; syntaksen studerer setninger. Er du i tvil om hvilket ord du skal bruke i et svar, spør om det du beskriver har et tidspunkt.

Har du klokke? har setningsmeningen «spør om adressaten er i besittelse av en klokke» og som regel ytringsmeningen «be om å få vite hva klokka er».

Distinksjonen er selve arbeidsdelingen i faget: semantikken beskriver setningsmeningen, pragmatikken forklarer hvordan man kommer fra den til ytringsmeningen. Å oppgi begge, og si hva som skiller dem i akkurat ditt eksempel, er et enkelt grep som viser at du kjenner grensen mellom disiplinene.

Et uttrykk som må ha opplysninger utenfra for å få en bestemt referent eller en bestemt tolkning. Alle deiktiske uttrykk er kontekstavhengige, men ikke alle kontekstavhengige uttrykk er deiktiske: den lille, naboen og saken trenger også hjelp utenfra.

Distinksjonen mot deiksis: deiksis henter alltid fra talesituasjonen — hvem, hvor, når. Et uttrykk som saken kan like gjerne hente fra teksten foran eller fra felles bakgrunnskunnskap. Deiksis er altså en undergruppe, og det er verdt å si i et svar, fordi det viser at du ikke behandler de to ordene som synonymer.

Språklige valg som signaliserer forholdet mellom deltakerne: rang, avstand, høflighet og gruppetilhørighet. Valget mellom fornavn og etternavn, mellom du og en tiltaleform med tittel, og mellom dialektord og skriftnære ord, er sosialt deiktisk.

Norsk har lite grammatisert sosial deiksis sammenlignet med mange språk, men den finnes: en søknad som åpner med Hei! og en som åpner med Til rette vedkommende plasserer avsender og mottaker i ulike forhold til hverandre før innholdet er lest.

Distinksjonen mot persondeiksis: persondeiksis peker ut hvem deltakerne er. Sosial deiksis sier noe om hva slags forhold de står i. Et og samme pronomen kan gjøre begge deler, og da er det verdt å si det.

Uttrykk som peker på deler av teksten eller samtalen selv: som nevnt over, i neste avsnitt, dette argumentet, det jeg nettopp sa.

Diskursdeiksis er grensetilfellet mellom språklig kontekst og deiksis, og nettopp derfor et godt eksempel å ha klart i et svar. Uttrykket peker på tekst, men det gjør det fra et sted i teksten — og det stedet er et deiktisk sentrum.

Distinksjonen mot anafor: anaforen henter innholdet sitt fra antesedenten og viser til det samme som den. Diskursdeiksisen peker på selve tekststykket som språklig objekt. I «Han sa at han kom. Det var en løgn» viser det til utsagnet som sådan, ikke til personen eller til komme-hendelsen.

Den gjenkjennelige typen situasjon en ytring faller innenfor: en konsultasjon, et jobbintervju, en handel over disk, en middag med venner. Typen bringer med seg forventninger om hvem som snakker når, hvor direkte man kan være, og hva som er relevant.

Situasjonstypen er et nyttig mellomledd i analysen, fordi den binder de to ytre nivåene sammen: den konkrete situasjonen er en forekomst av typen, og kunnskapen om typen er kulturkontekst.

Distinksjonen mot den konkrete situasjonen: situasjonen er denne ene hendelsen med disse menneskene. Typen er mønsteret. Sier du i et svar at «dette er en konsultasjon, og i en konsultasjon stiller den ene spørsmål og den andre svarer», har du brukt kulturkonteksten presist uten å måtte ty til store ord om kultur.

Konteksten gjør tre forskjellige jobber, og det lønner seg å holde dem fra hverandre: den fyller ut tomme uttrykk som jeg og her, den velger mellom flere mulige betydninger av et flertydig ord, og den legger til innhold som ikke står noe sted, som når Det er trekk her inne leses som en oppfordring.

Distinksjonen mellom de tre jobbene: utfylling er nødvendig — uten den er ytringen tom. Valg er nødvendig når uttrykket er flertydig. Tillegg er aldri nødvendig for at setningen skal være forståelig, men det er nesten alltid det taleren var ute etter.

Hvorfor dette lønner seg på eksamen: klarer du å si hvilken av de tre jobbene konteksten gjør i ditt eksempel, har du levert en analyse i stedet for en observasjon. Det tredje tilfellet, tillegget, er dessuten inngangen til hele kap. 7.3.