7.2 Språkhandlinger: performativer, vellykkethetsbetingelser og talerens autorisasjon

En handling utført ved å ytre noe: å love, å beklage, å advare, å bestille, å gratulere, å utnevne, å si opp. Å si noe er ikke bare å formidle innhold — det er å gjøre noe med og overfor noen.

Begrepet dekker alle ytringer, ikke bare de spesielle. Også en helt vanlig påstand er en handling: å hevde noe er å påta seg ansvar for at det stemmer.

Distinksjonen mot setning: setningen er en grammatisk enhet som kan analyseres i ledd og fraser. Språkhandlingen er det denne setningen gjør når noen ytrer den til noen. Den samme setningen kan utføre ulike språkhandlinger i ulike situasjoner, og det er hele grunnen til at pragmatikken finnes som eget fagfelt.

En ytring som utfører den handlingen den nevner, i det øyeblikket den blir ytret. Når en møteleder sier Jeg erklærer årsmøtet for satt, er møtet satt fordi hun sa det. Ytringen beskriver ikke en handling som skjer et annet sted — den er handlingen.

Fordi en performativ ytring ikke beskriver noe, kan den ikke være sann eller usann. Den kan derimot lykkes eller mislykkes, og det er nettopp derfor vellykkethetsbetingelsene trengs. Spørsmålet er ikke om ytringen stemmer, men om den virket.

Distinksjonen mot den konstative ytringen: den konstative beskriver et saksforhold og kan prøves mot verden. Årsmøtet startet klokka atten er sant eller usant. Jeg erklærer årsmøtet for satt er ingen av delene — det er enten vellykket eller ikke.

Bruk termen presist på eksamen: skriv ordet performativ, og skriv hva som gjør ytringen performativ. Å beskrive fenomenet uten å navngi det er den enkeltfeilen som koster mest i denne oppgaven.

En ytring som beskriver et saksforhold og som derfor kan være sann eller usann. Broen ble åpnet i mai, Han var utvist i tjue minutter og Hun er sykmeldt er alle konstative.

Konstative ytringer er de fleste av ytringene våre, og det er derfor de performative skiller seg ut. Legg merke til at en konstativ ytring gjerne kan handle om en performativ handling — Ordføreren erklærte broen for åpnet er en beskrivelse av at en performativ ytring fant sted, og er selv fullstendig konstativ.

Distinksjonen mot den performative ytringen: prøven er hvilket innvendingsord som passer. Kan noen svare «det er ikke sant», er ytringen konstativ. Må de i stedet svare «det har du ikke lov til» eller «det gjelder ikke», er den performativ.

Merk grensen: skillet er ikke så skarpt som det ser ut. Å hevde noe er også en handling, og en beskrivelse kan brukes til å gjøre noe. Det er verdt å nevne i et svar — men først etter at hovedskillet er gjort tydelig.

En performativ ytring der handlingen er navngitt med et verb i første person entall presens: Jeg lover å levere før fredag, Jeg beklager forsinkelsen, Jeg utnevner deg til verneombud.

Formen er gjenkjennelig og lar seg prøve: du kan sette inn ordet herved uten at setningen blir rar. Jeg lover herved å levere før fredag går fint. Jeg bor herved i Bergen går ikke.

Distinksjonen mot den implisitte performativen: den eksplisitte navngir handlingen sin, den implisitte gjør den bare. Jeg lover å komme mot Jeg kommer — begge kan være løfter, men bare den første sier det.

Hvorfor den eksplisitte formen er nyttig i et svar: den viser termen i arbeid. Bruker du en eksplisitt performativ som ditt eksempel, kan du peke rett på verbet og si hvorfor ytringen utfører det den nevner.

En ytring som utfører en handling uten å navngi den med et performativt verb. Jeg kommer klokka sju kan være et løfte. Det trekker her inne kan være en anmodning. Du er ute fra en dommer er en utvisning.

De implisitte performativene er de vanligste i dagligtalen. Vi sier sjelden jeg lover, jeg advarer eller jeg ber deg om — vi bare gjør det, og situasjonen bærer resten.

Distinksjonen mot den eksplisitte performativen: forskjellen ligger i formen, ikke i virkningen. Et implisitt løfte forplikter like mye som et eksplisitt. Til gjengjeld er den eksplisitte formen tydeligere når noe skal kunne etterprøves, og det er derfor kontrakter og seremonier bruker den.

Merk hvorfor dette er verdt å ta med: et svar som bare behandler herved-formene, gir inntrykk av at performativer er noe som forekommer i rettssaler. Ett implisitt eksempel viser at du har forstått at det er virkningen, ikke formelen, som avgjør.

Et verb som navngir den handlingen ytringen utfører: love, beklage, erklære, døpe, utnevne, si opp, advare, takke, gratulere, invitere, bestille.

Verbet er performativt i én bestemt bruk, ikke som ordbokoppslag. Jeg lover å komme er en performativ ytring; Han lovet å komme og Jeg lover ofte for mye er begge konstative beskrivelser der det samme verbet inngår.

Distinksjonen mot verbet i andre former: det er kombinasjonen første person, entall, presens og aktiv som gjør verbet performativt i bruk. Bytter du person eller tid, får du en beskrivelse av en handling i stedet for handlingen selv.

Nyttig presisering i et svar: si at det ikke er verbet i seg selv som er performativt, men ytringen. Det er en billig setning som viser at du ikke forveksler et ord med en handling.

En enkel formprøve på om en ytring er en eksplisitt performativ: sett inn ordet herved ved verbet. Blir setningen fortsatt naturlig, er ytringen performativ.

Jeg sier herved opp stillingen min fungerer. Jeg liker herved kaffe fungerer ikke, fordi det å like ikke er noe man gjør ved å si det.

Distinksjonen mot en test på virkning: prøven fanger bare de eksplisitte tilfellene. En implisitt performativ som Du er ute fra en dommer består ikke prøven, og er likevel performativ. Prøven er altså et hjelpemiddel, ikke en definisjon — og det er verdt å si i et svar, fordi det viser at du kjenner rekkevidden av ditt eget verktøy.

Kravene som må være oppfylt for at en performativ ytring skal utføre handlingen sin. Boka bruker fire: en anerkjent prosedyre, riktige omstendigheter, riktig person og korrekt og fullstendig utførelse. I tillegg kommer en oppriktighetsbetingelse, som virker annerledes enn de fire andre.

Betingelsene er ikke gradvise. Svikter en av de fire, blir handlingen ikke til — ikke halvveis til, ikke svakere, men ikke til.

Distinksjonen mot sannhetsbetingelser: en konstativ ytring prøves mot verden og er sann eller usann. En performativ prøves mot betingelsene og er vellykket eller ikke. Det er samme skille formulert to ganger, og å sette de to opp mot hverandre i én setning er et av de enkleste grepene som løfter et svar.

Det må finnes en etablert framgangsmåte som gir ytringen den virkningen den skal ha, og ytringen må høre inn under den. Vielser, oppsigelser, utvisninger og vedtak har alle en slik prosedyre, nedfelt i lov, reglement eller fast praksis.

Betingelsen forklarer hvorfor du ikke kan finne opp performativer. Sier du Jeg omdøper herved denne gaten til Grønnliveien, skjer det ingenting, uansett hvor tydelig du sier det — det finnes ingen framgangsmåte der en enkeltperson kan gjøre dette med ord.

Distinksjonen mot betingelsen om riktig person: prosedyren gjelder om handlingen i det hele tatt kan gjøres slik. Personbetingelsen gjelder om nettopp denne taleren kan gjøre den. Finnes ingen prosedyre, hjelper det ikke hvem du er.

Merk: løfter, advarsler og beklagelser har også en prosedyre, den er bare uskreven. Det er derfor betingelsen gjelder langt utenfor rettssaler og seremonier.

Situasjonen må være av det slaget prosedyren forutsetter: rett sted, rett tid, rett anledning og de rette deltakerne til stede.

En vielse krever at begge parter er til stede. En utvisning krever at kampen pågår. En oppsigelse krever at det finnes et arbeidsforhold å si opp. Er noe av dette borte, kan ordene være aldri så riktige uten at handlingen blir til.

Distinksjonen mot utførelsesbetingelsen: omstendighetene gjelder rammen rundt ytringen, utførelsen gjelder selve gjennomføringen. Rammen kan være perfekt og gjennomføringen likevel mislykkes, og motsatt.

Direkte kobling til kap. 7.1: dette er situasjonskonteksten gjort til et formelt krav. Deltakere, sted, tid og aktivitet — de samme fire størrelsene, nå med rettsvirkning. Å si det i et svar viser sammenhengen i faget og koster én setning.

Taleren må være den prosedyren utpeker. En vigsler må ha vigselsrett, en dommer må være oppnevnt til kampen, en leder må ha personalansvar, en lege må ha autorisasjon.

Dette er den betingelsen som løftes særskilt fram i den terminen som gir språkhandlinger flest poeng, og den har sitt eget navn: talerens autorisasjon.

Distinksjonen mot de andre betingelsene: de tre andre kan i prinsippet håndteres av hvem som helst — man kan vente til rett anledning, gjennomføre riktig og følge framgangsmåten. Personbetingelsen kan taleren ikke ordne opp i selv. Enten har du myndigheten, eller så må noen gi deg den.

Slik nevner du den i et svar: ikke som «det må være riktig person», men som «taleren må ha den autorisasjonen framgangsmåten krever — en vigsler må ha vigselsrett». Den konkretiseringen er forskjellen mellom å nevne kravet og å vise at du forstår det.

Den myndigheten taleren må ha for at den performative ytringen skal virke. Autorisasjonen er ikke en egenskap ved personen, men en rolle personen er tildelt innenfor en ordning som andre anerkjenner.

Den har tre vanlige kilder: tildeling fra en instans, som når en kommune gir vigselsrett; rolle i en organisasjon, som når en avdelingsleder har fullmakt til å innvilge permisjon; og posisjon i situasjonen, som når den som eier noe, kan gi det bort.

Distinksjonen mot personlig autoritet: en trener kan ha stor tyngde i garderoben uten å kunne utvise noen fra kampen. Autoritet er innflytelse, autorisasjon er formell rett innenfor framgangsmåten. Ytringer virker på det siste, ikke det første.

Dette er den ene av kapitlets to obligatoriske komponenter. Et svar som gjør rede for performativer helt uten å nevne hvem som har lov til å utføre handlingen, mister sin andel av uttellingen selv om alt annet er riktig.

Framgangsmåten må gjennomføres slik den skal, og den må gjennomføres helt. Et ledd som utelates eller sies feil, kan velte handlingen.

En møteleder som erklærer et vedtak fattet før stemmene er talt, har hoppet over et ledd. En som døper en båt med feil navn, har utført feil. En som starter en avstemning og aldri avslutter den, har ikke fullført.

Distinksjonen mellom de to halvdelene: korrekt gjelder måten — sagt riktig, med de rette ordene, i rett rekkefølge. Fullstendig gjelder omfanget — ingen ledd utelatt. Begge deler kan svikte hver for seg, og et godt svar skiller dem.

Merk i praksis: i uformelle performativer som løfter er utførelsen sjelden et problem, mens den er hovedkilden til svikt i seremonier og formelle vedtak. Å si hvor betingelsen har mest å si, viser at du bruker apparatet og ikke bare gjengir det.

Taleren må ha de tankene, følelsene eller hensiktene handlingen forutsetter: den som lover, må ha til hensikt å holde løftet; den som beklager, må mene det; den som gratulerer, må unne den andre framgangen.

Denne betingelsen virker annerledes enn de fire andre. Svikter en av dem, blir handlingen ikke til. Svikter oppriktigheten, blir handlingen til likevel — men den er hul. Et løfte gitt uten hensikt om å holde det, er fortsatt et løfte, og det er nettopp derfor det kan brytes.

Distinksjonen mot de fire kjernebetingelsene: de fire gjelder om handlingen finner sted. Oppriktigheten gjelder om den er redelig. Å få fram akkurat denne forskjellen er et av de sikreste grepene som løfter et svar over gjennomsnittet, fordi de fleste behandler betingelsene som én lang liste.

To slags svikt, med helt ulike følger. Et feilslag er når handlingen ikke blir til: framgangsmåten mangler, omstendighetene er gale, taleren mangler autorisasjon eller utførelsen svikter. Et misbruk er når handlingen blir til, men taleren ikke har den holdningen den forutsetter.

Roper en tilskuer Jeg utviser deg, er det feilslag — ingen er utvist. Lover en leverandør en leveranse han vet han ikke kan holde, er det misbruk — løftet er reelt, og det er derfor han kan holdes til det.

Distinksjonen i praktisk bruk: spør om det er noe å bryte. Er det ingenting å bryte, var handlingen aldri der, og du har et feilslag. Kan noen med rette si «du lovet», var handlingen der, og du har et misbruk.

Hvorfor skillet gir uttelling: en oppgave som ber deg vise hva som skjer når en betingelse svikter, ber egentlig om dette skillet. Å svare at «ytringen mislykkes» på alle tilfeller er å behandle fem forskjellige utfall som ett.

Selve det å ytre en meningsfull setning: lydene, ordene og den grammatiske strukturen, med det innholdet ordene har. Når naboen sier Den greina kommer til å ryke, er lokusjonen setningen med sitt innhold om greina.

Distinksjonen mot illokusjonen: lokusjonen er hva som ble sagt, illokusjonen hva som ble gjort ved å si det. Den samme lokusjonen kan bære ulike illokusjoner: setningen om greina kan være en advarsel, en klage eller en oppfordring om å felle treet.

Handlingen som utføres i det å ytre setningen: å advare, å love, å be, å hevde, å utnevne. Dette er språkhandlingen i egentlig forstand, og det er her performativene hører hjemme.

Når naboen sier Den greina kommer til å ryke med et bestemt blikk, er illokusjonen en advarsel, uavhengig av at setningen formelt er en forutsigelse.

Distinksjonen mot perlokusjonen: illokusjonen er fullført i det ytringen er sagt og forstått. Perlokusjonen avhenger av hva mottakeren gjør etterpå, og den kan utebli uten at illokusjonen mislykkes. Naboen har advart selv om ingen feller treet.

Virkningen ytringen har på mottakeren: at hun blir overbevist, skremt, trøstet, irritert eller får seg til å handle. Perlokusjonen ligger utenfor selve ytringen og er ikke i talerens kontroll.

Distinksjonen mot illokusjonen: illokusjonen er noe taleren gjør, perlokusjonen noe som skjer med den andre. Derfor kan en advarsel være fullt vellykket som språkhandling og likevel ikke føre til noe som helst. Å holde de to fra hverandre er den vanligste kilden til presisjon i et svar om språkhandlinger — det er lett å beskrive virkningen når spørsmålet gjelder handlingen.

Det som avgjør hvilken handling ytringen utfører: om Du kommer klokka sju er en beskjed, et løfte, en ordre eller en forutsigelse. Kraften kommer fra formen, fra situasjonen og fra forholdet mellom deltakerne.

Norsk markerer kraft blant annet med setningstype, med modalverb, med trykk og tonefall, og med høflighetsformer: Lukk døra, Kan du lukke døra, Det trekker her inne er tre grader av samme kraft.

Distinksjonen mot innhold: innholdet er hva ytringen handler om, kraften er hva den gjør med det innholdet. Samme innhold kan bæres av ulik kraft, og det er nettopp derfor du kan love, forutsi og be om det samme.

En ytring der setningstypen og handlingen faller sammen: en fortellende setning brukt til å hevde noe, en spørresetning brukt til å spørre, en bydesetning brukt til å be om noe. Lukk vinduet er en direkte anmodning.

Distinksjonen mot den indirekte: den direkte kan leses rett fram uten hjelp fra situasjonen. Den indirekte krever at mottakeren regner ut noe, og den utregningen er selve emnet for kap. 7.3.

En ytring der setningstypen og handlingen ikke faller sammen: Kan du sende saltet? er formelt et spørsmål om evne og reelt en anmodning. Det er kaldt her inne er formelt en påstand og ofte en oppfordring om å lukke vinduet.

Indirekte språkhandlinger er hovedregelen, ikke unntaket, i høflig omgang. Å be om noe direkte er ofte for sterkt, og språket tilbyr en hel skala av mildere former.

Distinksjonen mot flertydighet: en indirekte språkhandling er ikke uklar. Mottakeren forstår som regel umiddelbart hva som menes, og svaret Ja, det kan jeg etterfulgt av at ingenting skjer, er en vits nettopp fordi den bokstavelige lesningen er den upassende.

Koblingen framover: hvordan mottakeren kommer fra den bokstavelige lesningen til den reelle, forklares av samarbeidsprinsippet i kap. 7.3.

Den ordningen som gir en performativ ytring virkning: et lovverk, et reglement, vedtektene i en forening, eller en fast praksis alle i miljøet regner med. Rammen er det som gjør at framgangsmåten finnes og at noen kan være autorisert innenfor den.

Distinksjonen mot situasjonen: situasjonen er denne ene hendelsen. Rammen er ordningen som gjør hendelsen mulig, og den finnes også når ingen bruker den. En klubbs vedtekter gjelder mellom årsmøtene.

Hvorfor begrepet er nyttig i et svar: det gir deg et ord for hvorfor du ikke kan finne opp performativer. Uten en ramme andre anerkjenner, er selv en aldri så tydelig formulering bare en formulering.

Setningstypen er grammatisk: fortellende, spørrende, bydende og ønskende. Språkhandlingen er pragmatisk: å hevde, å spørre, å be, å love, å advare. De faller ofte, men ikke alltid, sammen.

Kan du sende saltet? er en spørresetning brukt til en anmodning. Du sender meg det skjemaet i morgen er en fortellende setning brukt til en ordre. Ha en god tur er bydende i formen og en velønskning i handlingen.

Distinksjonen er selve grunnen til at pragmatikken trengs: kunne handlingen leses av formen alene, ville syntaksen holdt. Å si dette i én setning i et svar viser hvorfor spørsmålet du besvarer, ikke er et grammatikkspørsmål.

Hvor myndigheten kommer fra, i praktisk sortering. Tildeling: en instans gir den, som når en kommune tildeler vigselsrett eller et årsmøte velger en styreleder. Rolle: den følger med en stilling, som når en avdelingsleder har fullmakt til å innvilge permisjon. Posisjon i situasjonen: den følger av et forhold, som når den som eier en gjenstand, kan gi den bort, eller den som er invitert, kan takke ja.

Distinksjonen mellom de tre: tildelingen kan dokumenteres, rollen kan slås opp i en stillingsbeskrivelse, og posisjonen følger av sakens natur. Den siste er den som lettest overses, og den forklarer hvorfor helt hverdagslige performativer som løfter og invitasjoner også har en autorisasjonsbetingelse: du kan ikke love bort noe som ikke er ditt.

Bruk dette i et svar når du skal si hvor autorisasjonen i ditt eget eksempel kommer fra. Ett ord — tildelt, rollebestemt eller situasjonsbestemt — gjør setningen presis.

Mange performativer krever at mottakeren gjør noe: et tilbud må aksepteres, en invitasjon må besvares, et veddemål må tas imot. Handlingen er ikke fullført før den andre parten har svart.

Distinksjonen mot perlokusjon: perlokusjonen er en virkning som kan utebli uten at handlingen mislykkes. Mottakerens medvirkning er derimot en del av framgangsmåten: uten den er handlingen ikke utført. En invitasjon er gitt uansett svar, men et veddemål finnes ikke før begge har sagt ja.

Nyttig nyansering i et svar: å nevne at noen performativer er ensidige og andre gjensidige, er et lite grep som viser at du har sett variasjonen i fenomenet i stedet for bare seremoniene.

Skriftlige ytringer kan være performative på samme måte som muntlige: en signert oppsigelse, et vedtak i en protokoll, en e-post som bekrefter en bestilling, en fullmakt. Skriften har ofte strengere krav til utførelse, fordi den skal kunne etterprøves i ettertid.

Distinksjonen mot muntlige performativer: virkningen er den samme, men tidspunktet kan være et annet. En muntlig performativ virker i taleøyeblikket; en skriftlig virker gjerne når den er mottatt, registrert eller signert. Det er derfor utførelsesbetingelsen har mer å si i skrift.

Merk hvorfor dette er verdt å nevne: et svar som utelukkende bruker muntlige eksempler, går glipp av den typen performativer studenter og arbeidstakere faktisk produserer mest av.

Noen ytringer utfører en handling og beskriver noe samtidig. Jeg advarer deg om at greina kommer til å ryke utfører en advarsel og inneholder en påstand om greina som kan være usann.

Poenget er at de to sidene prøves hver for seg. Advarselen er vellykket eller ikke, avhengig av betingelsene. Påstanden om greina er sann eller usann, avhengig av greina. Naboen kan ta feil om treet uten at advarselen mislyktes.

Distinksjonen mot rene tilfeller: i Jeg døper deg Havbris finnes ingen påstand å prøve mot verden. I Jeg advarer deg om at gjør det. Å skille de to i et svar er en presis nyansering, og nyansering er blant det som belønnes i redegjørelsessjangeren.