5.5 Norsk setningsskjema: temaposisjon og finittposisjon
Setningsstrukturen i norsk beskrevet med posisjoner, og hvorfor flytting til finittposisjonen er obligatorisk mens flytting til temaposisjonen ikke er det.
- Belegget: H2020-6 og H2020-7. Sjangeren er redegjørelsesoppgaven — kodet RED i denne boka, og heretter kalt redegjørelsesoppgaven (RED) — som står i 6 av 6 terminer og er den vanligste byggeklossen i emnet.
- Sensorkravet er uvanlig konkret: uttellingen avhenger av at kandidaten faktisk bruker termene tema(tiserings)posisjon og finittposisjon, og av at hun sier at flytting til finittposisjonen er obligatorisk mens flytting til temaposisjonen ikke er det.
- De to termene er to av de seks obligatoriske termene i emnet. Boka kaller dem obligatoriske fordi et svar uten dem er ufullstendig uansett hvor riktig innholdet ellers er. Det er den billigste poengkilden emnet har.
- Dette kapitlet har høyeste prioritet, ikke fordi stoffet er vanskelig, men fordi det er en ren huskeliste med direkte poengverdi.
⚠ Ett forbehold du har krav på å kjenne. H2020 er den ene terminen der oppgaveteksten ikke foreligger ordrett — ordrett tekst finnes for 5 av 6 terminer. Sensorveiledningen for H2020 forteller hva det ble spurt om og hva som skulle til for å få uttelling, men ikke hvordan spørsmålet var formulert. Boka kan derfor gjengi kravet, men sier ingenting om ordlyden i oppgaven, og du bør ikke stole på noen som gjør det. Alle oppgaveformuleringene i dette kapitlet er skrevet av oss.
Og én ærlig opplysning om vurderingen: det veiledningene sier, er hva sensor forventer på forhånd. Ingen av dem rapporterer hva kandidater faktisk gjorde.
Forkunnskaper
Forkunnskaper: kap. 5.3 og kap. 5.2.
To påstander fra de kapitlene er hele fundamentet her, og de står ferdig oppfrisket:
Fra kap. 5.2 — skillet finitt mot infinitt verbal. Det finitte verbalet er den verbformen som bærer tid: leser, leste, har. Det infinitte verbalet er infinitiven eller partisippet som henger under et hjelpeverb: lese, lest. I «Barna har lest boka» er har finitt og lest infinitt. Hele dette kapitlet handler om hvor det finitte verbalet må stå, så skillet må sitte før du leser videre.
Fra kap. 5.3 — helsetning mot leddsetning. En helsetning står på egne bein. En leddsetning fyller en leddfunksjon inne i en annen setning og innledes av en subjunksjonal som at, som, hvis eller fordi. De to setningstypene har hvert sitt skjema, og forskjellen mellom dem er et av de sikreste poengene i dette kapitlet.
Plassene i setningen, før de får navn (~8 min)
Ta setningen «Barna leser tegneserier om kvelden». Nå bytter vi om på leddene, uten å legge til eller fjerne noe:
Om kvelden leser barna tegneserier.
Tegneserier leser barna om kvelden.
Legg merke til hva som skjer, og hva som ikke skjer. Det som er fritt: hvilket ledd som står først. Subjektet, adverbialet og objektet kan alle ta den plassen, og setningen blir like god norsk. Det som ikke er fritt: hvor verbet står. Leser står på plass nummer to i alle tre setningene. Prøv å flytte det, og du får noe som ikke er norsk i det hele tatt.
Legg også merke til at når et annet ledd tar førsteplassen, må subjektet flytte seg bakover, til plassen rett etter verbet. Det er ikke et valg — det følger automatisk, fordi andreplassen allerede er opptatt.
Dette er hele innholdet i det som kalles setningsskjemaet: norsk fortellende helsetning har en rekke plasser i fast rekkefølge, og hvert ledd hører hjemme på én av dem. To av plassene har egne navn du må kunne, og det er de to første.
En oppstilling av setningen som en rekke plasser i fast rekkefølge, der hvert ledd fyller én plass. Skjemaet beskriver ordstillingen uten å si noe om hvilke ord som står der.
For en fortellende helsetning i norsk ser rekka slik ut: temaposisjon, finittposisjon, subjektsplass, setningsadverbial, infinitt verbal, øvrige ledd.
Distinksjonen mot leddanalysen: leddanalysen spør hva hvert ledd er — subjekt, objekt, adverbial. Skjemaet spør hvor hvert ledd står. De to henger sammen, men de er ikke det samme: det samme subjektet kan stå på to forskjellige plasser i to setninger som betyr det samme.
En plass i skjemaet, ikke et ledd. Posisjonen finnes selv når ingenting står i den, og den kan fylles av ulike ledd i ulike setninger.
Det er derfor man kan si at et ledd er flyttet til en posisjon: posisjonen lå der først, og leddet kom dit.
Distinksjonen mot setningsledd: subjekt og objekt er ledd, og de har funksjoner. Temaposisjon og finittposisjon er plasser, og de har ingen funksjon i seg selv. Å blande dem gir setninger som «objektet er en finittposisjon», som ikke betyr noe. Det heter at objektet står i temaposisjonen.
I «Barna leser tegneserier om kvelden» står leser der. I «Om kvelden leser barna tegneserier» står leser fortsatt der, selv om alt annet har flyttet seg. Plassen er den samme; det er bare naboene som har byttet.
Flyttingen til finittposisjonen er obligatorisk. Det finitte verbalet har ikke noe valg, og en fortellende helsetning der det står et annet sted, er ugrammatisk.
Distinksjonen mot temaposisjonen: temaposisjonen er den første plassen, og hvilket ledd som havner der, er et valg. Finittposisjonen er den andre plassen, og hva som havner der, er bestemt på forhånd. Bytter du om på hvilken av de to som er obligatorisk, har du sagt det motsatte av det som er riktig — og det er en av de vanligste feilene i denne oppgavetypen.
Plassen rommer nøyaktig ett ledd, og hvilket ledd det blir, er et valg. Subjektet er det vanligste, men et adverbial, et objekt, et predikativ eller en hel leddsetning kan like gjerne stå der.
Flyttingen til temaposisjonen er ikke obligatorisk. Setningen er fullt grammatisk med subjektet på plassen, altså uten at noe er flyttet dit i det hele tatt.
Distinksjonen mot finittposisjonen: temaposisjonen er valgfri i den forstand at valget av ledd er fritt; finittposisjonen er obligatorisk i den forstand at det finitte verbalet må dit. Merk at plassen som sådan alltid er der — det er ikke plassen som er valgfri, men hvilket ledd du putter i den.
Skjemaet med navn på plassene (~7 min)
Nå kan de samme setningene settes opp med navn på plassene. Tabellen leses radvis: hver rad er én setning, og en tankestrek betyr at plassen står tom.
| Temaposisjon | Finittposisjon | Subjektsplass | Setningsadverbial | Infinitt verbal | Øvrige ledd |
|---|---|---|---|---|---|
| Barna | leser | — | — | — | tegneserier om kvelden |
| Om kvelden | leser | barna | — | — | tegneserier |
| Tegneserier | leser | barna | — | — | om kvelden |
| Barna | har | — | ikke | lest | tegneserien ennå |
| Om kvelden | har | barna | ikke | lest | tegneserien |
Tre ting kan leses rett ut av tabellen.
Finittposisjonen er alltid fylt, og alltid av det finitte verbalet. Kolonne to har ingen tomme celler, og den inneholder aldri noe annet enn leser eller har.
Temaposisjonen skifter innhold fra rad til rad. Subjekt, adverbial og objekt står der etter tur, og alle radene er like grammatiske.
Subjektsplassen er tom når subjektet står i temaposisjonen. Subjektet står ikke to steder; det står ett sted, og hvilket sted avhenger av hva du valgte å sette først.
Kravet om at det finitte verbalet må stå på den andre plassen i en fortellende helsetning, uansett hvilket ledd som står først.
Kravet gjelder bare det finitte verbalet. Et infinitt verbal blir stående lenger bak: i «Om kvelden har barna ikke lest tegneserien» er det har som har flyttet, mens lest står igjen.
Distinksjonen mot valgfri flytting: her finnes det ikke noe valg. «Om kvelden barna leser tegneserier» er ikke en mulig norsk setning, og det er nettopp fordi finittposisjonen ikke kan hoppes over. Sier du at denne flyttingen er valgfri, har du byttet om på de to reglene, og svaret regnes som feil på det punktet uansett hvor godt resten er skrevet.
Muligheten for å sette et annet ledd enn subjektet på den første plassen. Flyttingen er ikke obligatorisk: setningen er fullt grammatisk uten den.
«Barna leser tegneserier om kvelden» og «Om kvelden leser barna tegneserier» er begge korrekte. Den første har ingen tematisering, den andre har tematisert adverbialet.
Distinksjonen mot den obligatoriske flyttingen: valget her gjelder hvilket ledd som havner i posisjonen, og du kan velge å ikke flytte noe i det hele tatt. Ved finittposisjonen finnes ikke det valget. Å skrive begge delene eksplisitt — den ene flyttingen er obligatorisk, den andre er det ikke — er nettopp det H2020 knytter uttellingen til.
Ordstillingen der subjektet står i temaposisjonen og ingenting er tematisert: «Barna leser tegneserier om kvelden».
Formen kalles nøytral fordi den ikke framhever noe enkeltledd. Den er utgangspunktet du sammenligner de andre variantene med når du skal forklare hva tematiseringen gjør.
Distinksjonen mot en setning uten temaposisjon: en fortellende helsetning har alltid en temaposisjon, også i nøytral ordstilling — den er da fylt av subjektet. Det finnes altså ingen norsk fortellende helsetning med tom temaposisjon; det er bare ja-nei-spørsmål som har den formen.
Å sette et annet ledd enn subjektet i temaposisjonen, og dermed løfte det fram som setningens utgangspunkt.
«Tegneserier leser barna om kvelden» tematiserer objektet. Setningen betyr det samme som den nøytrale varianten, men den henger annerledes sammen med det som er sagt før: den knytter an til tegneseriene i stedet for til barna.
Distinksjonen mot en betydningsendring: tematisering endrer ikke hvem som gjør hva. Subjektet er subjekt uansett hvor det står, og objektet blir ikke subjekt av å stå først. Det er nettopp derfor posisjon og funksjon må holdes fra hverandre: leddet har byttet plass, ikke jobb.
Plassen subjektet havner på når et annet ledd har tatt temaposisjonen. Den ligger rett bak finittposisjonen.
I «Om kvelden leser barna tegneserier» står barna der. Det er ikke et selvstendig valg kandidaten tar — det følger av at temaposisjonen er opptatt og at det finitte verbalet må stå på plass nummer to.
Distinksjonen mot en egen regel: dette er ikke en tredje regel du må huske, men en konsekvens av de to første. Beskriver du det som en selvstendig regel om at «subjektet flyttes bak verbet», har du beskrevet det som skjer, men ikke hvorfor — og redegjørelsesoppgaven belønner nettopp systematikken bak, ikke bare observasjonen.
Sett opp de tre setningene «Kommunen åpner svømmehallen i august», «I august åpner kommunen svømmehallen» og «Svømmehallen åpner kommunen i august» i skjemaet, og forklar hva som er likt og hva som er forskjellig.
| Temaposisjon | Finittposisjon | Subjektsplass | Øvrige ledd |
|---|---|---|---|
| Kommunen | åpner | — | svømmehallen i august |
| I august | åpner | kommunen | svømmehallen |
| Svømmehallen | åpner | kommunen | i august |
Det som er likt: åpner står i finittposisjonen i alle tre. Det er den obligatoriske flyttingen, og den har ingen unntak i fortellende helsetninger. Funksjonene er også de samme hele veien: kommunen er subjekt i alle tre setningene, svømmehallen er direkte objekt i alle tre, og i august er adverbial i alle tre.
Det som er forskjellig: hvilket ledd som står i temaposisjonen. I den første er det subjektet, altså nøytral ordstilling uten tematisering. I den andre er adverbialet tematisert, i den tredje objektet.
Det som følger av forskjellen: i rad to og tre er subjektsplassen fylt, fordi subjektet har måttet flytte bakover. I rad én er den tom, fordi subjektet allerede står i temaposisjonen.
Én setning om informasjonsstrukturen: den tredje varianten er den mest markerte av de tre. Den passer der svømmehallen alt er nevnt, og den ville virket underlig som åpningssetning i en tekst — men den er fullt grammatisk, og det er poenget.
b) Si hvilken av de to flyttingene som er obligatorisk, og hvilken som ikke er det.
(Redegjørelsesoppgaven — RED, med skjemaoppsett. Sett hver setning inn i skjemaet med kolonnene temaposisjon, finittposisjon, subjektsplass og øvrige ledd, og si for hver setning hvilket ledd som står i temaposisjonen.)
a) Bussen stopper ved biblioteket hver morgen.
b) Hver morgen stopper bussen ved biblioteket.
c) Ved biblioteket har bussen alltid stoppet.
d) Den nye rutetabellen forstår ingen.
Nesten hvilket som helst ledd, men bare ett om gangen: subjektet, et adverbial, et direkte objekt, et predikativ eller en hel leddsetning.
«Hvis brua stenger, tar vi ferja» har en hel leddsetning i temaposisjonen. Plassen rommer altså ikke bare korte ledd — den rommer ett ledd, uansett hvor langt det er.
Distinksjonen mot to ledd foran verbalet: står det to selvstendige ledd før det finitte verbalet, er setningen ugrammatisk i norsk. Prøven er derfor enkel og mekanisk: tell leddene foran det finitte verbalet, og svaret skal alltid være ett.
Fordelingen av kjent og ny informasjon i setningen. Det som er kjent fra før, står gjerne tidlig; det som er nytt, gjerne sent.
Tematisering er verktøyet norsk bruker for å styre denne fordelingen. Setter du adverbialet først, knytter du setningen til tid eller sted som allerede er etablert, og lar subjektet bli det nye.
Distinksjonen mot grammatikalitet: informasjonsstrukturen avgjør om setningen passer der den står, ikke om den er korrekt. Alle tematiseringsvariantene er grammatiske; de er bare ikke like naturlige i enhver sammenheng. Å blande de to spørsmålene — hva som er mulig, og hva som passer — er en vanlig unøyaktighet i redegjørelser om ordstilling.
Tematisering som framhever leddet ved å sette det opp mot noe annet: «Tegneseriene leser hun, men romanene lar hun ligge».
Effekten kommer av plasseringen alene. Ingen ord er lagt til, og ingen funksjoner er endret — objektet er fortsatt objekt.
Distinksjonen mot vanlig tematisering: all tematisering løfter fram et ledd, men den kontrastive varianten setter det i tillegg opp mot et alternativ, uttalt eller underforstått. I en redegjørelse er dette et godt sted å vise at du kan si noe om hva flyttingen gjør, ikke bare at den er mulig.
Ordet det satt inn i temaposisjonen når det egentlige subjektet står lenger bak: «Det kom en buss til holdeplassen».
Konstruksjonen finnes fordi temaposisjonen skal være fylt i en fortellende helsetning, samtidig som et langt eller nytt subjekt gjerne skal komme sent av hensyn til informasjonsstrukturen. Det holder plassen.
Distinksjonen mot et vanlig subjekt i temaposisjonen: her står ikke det egentlige subjektet i temaposisjonen i det hele tatt — en buss står bak verbalet. Konstruksjonen er derfor et godt argument for at temaposisjonen er en plass og ikke et ledd: plassen må fylles selv når det ikke er noe naturlig ledd å fylle den med.
Her er to varianter av samme setning. Forklar hvorfor den ene passer bedre i sammenhengen enn den andre, uten å påstå at den andre er ugrammatisk.
Sammenhengen: «Klubben har trent inne hele vinteren.»
Variant 1: «Laget flytter ut på grusbanen i mars.»
Variant 2: «I mars flytter laget ut på grusbanen.»
Variant 1 har nøytral ordstilling. Subjektet laget står i temaposisjonen, og ingenting er tematisert. Setningen presenterer laget som utgangspunktet.
Variant 2 har tematisert adverbialet. I mars står i temaposisjonen, og subjektet har flyttet til subjektsplassen bak verbalet.
Hvorfor variant 2 passer bedre her. Setningen foran handler om en tidsperiode: hele vinteren. Ved å sette i mars i temaposisjonen knytter variant 2 an til den tidsakse som allerede er etablert, og lar det nye — flyttingen ut — komme sist. Det er informasjonsstruktur, ikke grammatikk.
Slik ville dette stått i et svar: «Adverbialet i mars er flyttet til temaposisjonen. Flyttingen er ikke obligatorisk — setningen er fullt grammatisk med subjektet der — men den knytter setningen til tidsangivelsen i setningen foran og lar den nye opplysningen komme sist.» Legg merke til at termen står i setningen, og at det står hva flyttingen gjør.
b) Skriv om setningen din slik at et adverbial er tematisert, og si hva som skjedde med subjektet.
c) Skriv om den en gang til slik at objektet er tematisert, og si hvorfor setningen fortsatt betyr det samme.
d) Si hva som ville gjort et av eksemplene dine til et dårlig eksempel.
Et adverbial som sier noe om hele setningen i stedet for om selve handlingen: ikke, aldri, alltid, kanskje, dessverre.
Plassen setningsadverbialet tar, er den mest pålitelige prøven på om du har en helsetning eller en leddsetning foran deg.
Distinksjonen mot et vanlig adverbial: grundig i «Styret behandlet søknaden grundig» sier noe om måten handlingen ble utført på, og oppfører seg som et vanlig ledd. Ikke sier noe om setningen som helhet, og har sin egen faste plass i skjemaet. Det er derfor bare setningsadverbialet som kan brukes som prøve.
Leddsetningen har sin egen posisjonsrekke, og den avviker fra helsetningens på ett avgjørende punkt: setningsadverbialet står foran det finitte verbalet.
Rekka er: subjunksjonal, subjekt, setningsadverbial, finitt verbal, øvrige ledd. «... at barna ikke leser tegneserier» mot helsetningen «Barna leser ikke tegneserier».
Distinksjonen mot helsetningsskjemaet: i helsetningen står det finitte verbalet på plass nummer to, foran setningsadverbialet. I leddsetningen står det bak. Leddsetningen har heller ingen fri temaposisjon — plassen først er reservert subjunksjonalen. Det er derfor «at om kvelden barna leser» ikke er mulig, mens «Om kvelden leser barna» er det.
Den første plassen i leddsetningsskjemaet, reservert for innledningsordet: at, som, hvis, fordi, da.
Plassen er ikke en temaposisjon, selv om den ligger først. Den kan ikke fylles av et hvilket som helst ledd, og den er ikke et valg — leddsetningen krever et innledningsord av denne typen.
Distinksjonen mot temaposisjonen: temaposisjonen er fri og kan fylles av mange slags ledd. Subjunksjonalplassen er bundet og kan bare fylles av en subjunksjonal. Det er denne forskjellen som gjør at tematisering hører hjemme i helsetninger, og at et svar som beskriver tematisering i leddsetninger, har blandet de to skjemaene.
Sett opp «Brua stenger ikke i sommer» og «... fordi brua ikke stenger i sommer» i hvert sitt skjema, og forklar hvordan plasseringen av ikke skiller dem.
| Temaposisjon | Finittposisjon | Subjektsplass | Setningsadverbial | Øvrige ledd |
|---|---|---|---|---|
| Brua | stenger | — | ikke | i sommer |
Leddsetningen:
| Subjunksjonal | Subjekt | Setningsadverbial | Finitt verbal | Øvrige ledd |
|---|---|---|---|---|
| fordi | brua | ikke | stenger | i sommer |
Forskjellen, med termene: i helsetningen må det finitte verbalet stenger stå i finittposisjonen, altså på plass nummer to, og setningsadverbialet ikke havner derfor bak det. I leddsetningen finnes ingen finittposisjon på plass nummer to — den plassen er tatt av subjektet, etter subjunksjonalen — og ikke står foran det finitte verbalet.
Slik brukes prøven i praksis. Er du i tvil om du har en helsetning eller en leddsetning foran deg, sett inn ikke og se hvor det havner naturlig. Havner det bak det finitte verbalet, er setningen en helsetning. Havner det foran, er den en leddsetning.
Og legg merke til hva prøven ikke krever: du trenger ikke lete etter subjunksjonalen eller telle kommaer. Plasseringen av ikke er nok alene, og den virker også i setninger der subjunksjonalen er utelatt.
(Redegjørelsesoppgaven — RED. Fire setninger. Avgjør for hver om den følger helsetningsskjemaet eller leddsetningsskjemaet, begrunn med plasseringen av setningsadverbialet, og sett den setningen som er ugrammatisk, opp i den formen den skulle hatt.)
a) Kommunen har dessverre utsatt saken igjen.
b) ... at kommunen dessverre har utsatt saken igjen.
c) ... fordi ferja går ikke etter klokka ti.
d) Etter klokka ti går ferja ikke lenger.
Spørsmålsformen der temaposisjonen står tom og det finitte verbalet kommer først: «Stenger brua i sommer?»
Rekka er ellers den samme som i den fortellende helsetningen: subjektet står på subjektsplassen rett bak verbalet, og resten følger etter.
Distinksjonen mot den fortellende helsetningen: den fortellende helsetningen har alltid noe i temaposisjonen. Ja-nei-spørsmålet er den ene formen som har den tom, og det er nettopp det tomrommet som signaliserer at setningen er et spørsmål. Det finitte verbalet står altså ikke lenger på plass nummer to i ordrekka, men det står fortsatt i finittposisjonen — plassen foran er bare tom.
Spørsmålsformen der et spørreord fyller temaposisjonen: «Hvem måker fortauet?» og «Når stenger brua?»
Spørreordet oppfører seg som et hvilket som helst annet tematisert ledd: det tar den første plassen, og det finitte verbalet står rett bak.
Distinksjonen mot ja-nei-spørsmålet: ja-nei-spørsmålet har tom temaposisjon, hv-spørsmålet har en fylt. Begge har det finitte verbalet i finittposisjonen, og det er nettopp likheten som gjør skjemaet nyttig: én regel dekker fortellende setninger og begge spørsmålstypene.
Fire trinn. De tar til sammen fem til sju setninger, og de dekker nøyaktig det H2020 knytter uttellingen til.
Trinn 1 — navngi begge posisjonene eksplisitt. Skriv ordene tema(tiserings)posisjon og finittposisjon ut, og si hvilken plass hver av dem er. «Temaposisjonen er den første plassen i en fortellende helsetning, og finittposisjonen er den andre.»
Trinn 2 — si hvilken flytting som er obligatorisk. «Flyttingen av det finitte verbalet til finittposisjonen er obligatorisk: det finitte verbalet må stå på plass nummer to i en fortellende helsetning.»
Trinn 3 — si hvilken som ikke er det. «Flyttingen til temaposisjonen er ikke obligatorisk. Setningen er fullt grammatisk med subjektet på den plassen, og hvilket ledd som eventuelt tematiseres, er et valg.»
Trinn 4 — gi ett eget eksempel per posisjon, og pek på leddet. Ett eksempel som viser det finitte verbalet på plass nummer to i to setninger med ulikt førsteledd, og ett som viser at ulike ledd kan stå i temaposisjonen.
Rekkefølgen er ikke tilfeldig. Trinn 1 sikrer termene, som er selve poengkravet. Trinn 2 og 3 er paret som må stå samlet — sier du bare det ene, har du levert halve svaret. Trinn 4 er det som skiller et gjengitt svar fra et forstått svar, og egne eksempler teller litt mer i dette emnet selv når oppgaven ikke ber om begrunnelse.
Setningsmalen som får dem inn naturlig: «Leddet X står i temaposisjonen, som er den første plassen i en fortellende helsetning, mens det finitte verbalet Y står i finittposisjonen, som er den andre.»
Distinksjonen mot en riktig beskrivelse uten termene: «det første leddet kan variere, men verbet står alltid på andreplass» er faglig riktig og fullt forståelig. Den setter likevel ikke termene, og et svar uten dem får redusert uttelling selv om innholdet er korrekt. Termen er ikke pynt her — den er halve bestillingen.
To ulike måter å beskrive den samme setningen på. Leddet er en jobb: subjekt, objekt, adverbial. Posisjonen er en plass: temaposisjon, finittposisjon, subjektsplass.
«Fortauet måker naboen hver vinter» har objektet i temaposisjonen. Leddet er objekt, plassen er temaposisjonen, og de to opplysningene er uavhengige av hverandre.
Distinksjonen skrevet ut begge veier: det er galt å si at temaposisjonen er et setningsledd, og det er like galt å si at subjektet er en posisjon. Et ledd står i en posisjon. Denne forvekslingen er den vanligste kilden til svar som bruker de riktige ordene på feil måte — og et svar som bruker termen galt, viser tydeligere enn et svar uten term at innholdet ikke sitter.
Gjør rede for hvordan ordstillingen i en fortellende norsk helsetning kan beskrives med posisjoner, og si hvilken flytting som er obligatorisk. Gi egne eksempler.
Under står svaret skrevet ut i sin helhet, slik det kunne stått i en besvarelse. Det er nyskrevet av oss for denne boka.
«Ordstillingen i en fortellende norsk helsetning kan beskrives som en rekke av plasser, der hvert ledd fyller én plass. De to første plassene har egne navn. Den første kalles tema(tiserings)posisjonen, og den andre kalles finittposisjonen.
Flyttingen av det finitte verbalet til finittposisjonen er obligatorisk. Det finitte verbalet må stå på plass nummer to, uansett hvilket ledd som står først. I «Naboen måker fortauet hver vinter» står måker der, og i «Hver vinter måker naboen fortauet» står måker fortsatt der, selv om alt annet har byttet plass. En setning som «Hver vinter naboen måker fortauet» er ikke mulig i norsk, nettopp fordi finittposisjonen da står tom.
Flyttingen til temaposisjonen er derimot ikke obligatorisk. Setningen er fullt grammatisk med subjektet på førsteplassen, og hvilket ledd som eventuelt flyttes dit, er et valg. I «Hver vinter måker naboen fortauet» er adverbialet hver vinter tematisert, og i «Fortauet måker naboen hver vinter» er objektet tematisert. Begge setningene er korrekte, og de betyr det samme som den nøytrale varianten: funksjonene er uendret, det er bare plasseringen som er ny.
Når et annet ledd tar temaposisjonen, må subjektet flytte til plassen rett bak det finitte verbalet. Det er ikke en egen regel, men en følge av at temaposisjonen rommer bare ett ledd og at det finitte verbalet må stå på plass nummer to.»
Hvorfor dette svaret får uttelling. Begge termene står skrevet ut, ikke omskrevet. Det står eksplisitt hvilken flytting som er obligatorisk og hvilken som ikke er det, i to setninger som står ved siden av hverandre. Det er gitt egne eksempler for hver posisjon, og det er pekt på hvilket ledd som står hvor. Til slutt er systematikken forklart — subjektets plassering følger av de to reglene — i stedet for å bli gjengitt som en tredje regel.
(Redegjørelsesoppgaven — RED, med vurdering av et svar. Under står et nyskrevet svarutkast. Det er faglig riktig, og det får likevel redusert uttelling.)
«I norsk må verbet stå som nummer to i setningen. Det første leddet kan derimot være hva som helst — subjektet, et tidsuttrykk eller objektet. Når noe annet enn subjektet står først, må subjektet flytte bak verbet.»
a) Hva mangler i utkastet, og hvorfor koster det uttelling selv om innholdet er riktig?
b) Skriv utkastet om slik at det oppfyller kravet, uten å gjøre det vesentlig lengre.
c) Et annet utkast bytter om og skriver at flyttingen til temaposisjonen er obligatorisk mens flyttingen til finittposisjonen ikke er det. Forklar hvorfor dette er en dyrere feil enn den i det første utkastet.
tema(tiserings)posisjon — den første plassen i en fortellende helsetning. Hvilket ledd som står der, er et valg. Flyttingen dit er ikke obligatorisk.
finittposisjon — den andre plassen i en fortellende helsetning. Der står det finitte verbalet, alltid. Flyttingen dit er obligatorisk.
Begge ordene skal stå skrevet ut i svaret ditt. Skriver du «førsteplassen» og «andreplassen» i stedet, har du sagt det samme og mistet poengene som lå i ordene.
Og paret må stå samlet: den ene er obligatorisk, den andre er det ikke. Sier du bare det ene, har du levert halve svaret — og bytter du om på dem, har du sagt noe som er galt.
Å beskrive ordstillingen korrekt og likevel få redusert uttelling. Det er den samme feilen sett fra kandidatens side, og den er verdt å nevne for seg, fordi den ikke føles som en feil. Svaret er riktig, det er forståelig, og det er godt formulert — det mangler bare to ord. Det er dette som gjør termene til den billigste poengkilden i emnet: kunnskapen sitter allerede, det er bare ordene som mangler.
Å bytte om på hvilken flytting som er obligatorisk. Å skrive at tematiseringen er obligatorisk og at verbalets plassering er fri, er ikke en ufullstendighet, men en påstand som er gal. Motprøven tar tre sekunder: prøv å flytte det finitte verbalet i en setning du selv lager, og se om resultatet er norsk.
Å blande posisjon og setningsledd. «Objektet er temaposisjonen» er en setning som ikke betyr noe. Et ledd står i en posisjon. Rett formulering: «objektet står i temaposisjonen».
Å beskrive tematisering i en leddsetning. Leddsetningen har ingen fri temaposisjon — den første plassen er reservert subjunksjonalen. Et eksempel på tematisering må derfor hentes fra en helsetning, og et eksempel hentet fra en leddsetning viser noe annet enn det du påstår.
De fleste som kan stoffet, skriver tre regler: verbet på andreplass, fritt førsteledd, og subjektet bak verbet når noe annet står først. Den tredje er ikke en regel — den er en følge av de to første. Temaposisjonen rommer ett ledd, det finitte verbalet må stå på plass nummer to, og dermed har subjektet ingen annen plass å gå til.
Å skrive den ene setningen — «subjektets plassering følger av de to reglene og er ikke en egen regel» — er nettopp det H2018 belønner når det heter at systematikken skal forklares og ikke bare gjengis.
Det andre grepet er billigere og enda sikrere: gi ett eget eksempel per posisjon. Egne, begrunnede eksempler teller litt mer i dette emnet, også når oppgaven ikke ber om begrunnelse. To korte setninger du har laget selv, er nok.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av Universitetet i Oslo. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.