5.4 Analysetreet: å bygge et funksjonsmerket konstituenttre

Et oppsett som viser hvilke ord som utgjør en enhet i setningen, og hva hver enhet gjør. En konstituent er en ordgruppe som oppfører seg som én klump: den kan flyttes samlet, byttes ut med ett ord, og svare på ett spørsmål.

Treet er altså et svar på to spørsmål samtidig — hvilke ord henger sammen, og hva heter jobben deres.

Distinksjonen mot en ren leddanalyse: en leddanalyse merker leddene i én rekke, uten å vise hva som ligger inni hva. Treet viser i tillegg nivåene — at en hel setning kan sitte inne i et ledd, og at en preposisjonsfrase kan sitte inne i et annet ledd i stedet for å stå ved siden av det. Der oppgaven ber om et tre, er nivåene selve bestillingen.

Navnet på jobben et ledd gjør i sin egen setning: SUBJEKT, FINITT VERBAL, INFINITT VERBAL, DIREKTE OBJEKT, INDIREKTE OBJEKT, SUBJEKTSPREDIKATIV eller ADVERBIAL. Boka skriver dem med store bokstaver, slik at de er lette å skille fra alt annet i treet.

Funksjonen er alltid relativ til én setning. Det samme leddet kan være subjekt i leddsetningen sin og samtidig sitte inne i det som er objektet i helsetningen.

Distinksjonen mot frasekategori: funksjonen sier hva leddet gjør, frasekategorien sier hva det er. Bussen er en nominalfrase uansett hvor den står, men den er subjekt bare i den setningen der verbalet retter seg etter den. Å skrive frasekategori der oppgaven ber om funksjon, er den vanligste enkeltfeilen i denne oppgavetypen.

Rett bak funksjonsetiketten setter boka frasetypen i parentes. Ved første bruk skrives navnet fullt ut, deretter holder forkortelsen:

nominalfrase (NP) — har et substantiv eller pronomen som hode
verbalfrase (VP) — har et verb som hode
adjektivfrase (AdjP) — har et adjektiv som hode
adverbfrase (AdvP) — har et adverb som hode
preposisjonsfrase (PP) — har en preposisjon som hode

Frasen heter det hodet heter. Uvanlig mild er en adjektivfrase fordi mild er hodet, selv om uvanlig står først.

Distinksjonen mot ordklasse: frasekategorien gjelder gruppen, ordklassen gjelder det enkelte ordet. En ny bru er én nominalfrase som består av tre ord fra tre forskjellige ordklasser.

Nederst i treet står ordklassen til hvert enkelt ord, skrevet med små bokstaver: substantiv, pronomen, verb, determinativ, adjektiv, adverb, preposisjon, subjunksjon.

Laget er der av to grunner. Det tvinger deg til å ta stilling til hvert eneste ord, slik at ingen blir stående umerket, og det gjør det synlig for sensor at frasekategorien over faktisk følger av hodet.

Distinksjonen mot funksjonslaget: ordklassen er en egenskap ved ordet i ordboka, funksjonen er en jobb ordet får i en bestemt setning. Bru er substantiv uansett; det er direkte objekt bare her.

To etiketter i små bokstaver holder styr på hvor mange setninger treet inneholder.

helsetning står øverst og markerer setningen som står på egne bein.
leddsetning står inne i treet, på den plassen der en hel setning fyller en leddfunksjon i setningen over.

Du finner ut hvor mange av dem du trenger ved å telle finitte verbal. To finitte verbal betyr to setninger, og da skal ordet leddsetning stå ett sted i treet.

Distinksjonen mot funksjonsetikettene: strukturetikettene sier hva slags enhet dette er, funksjonsetikettene sier hva enheten gjør. En innleid setning trenger begge deler — først funksjonen den fyller, så ordet leddsetning under.

Det innledende ordet i en leddsetning — at, som, hvis, da, om eller infinitivsmerket å — får sin egen linje i treet, merket SUBJUNKSJONAL.

Ordet får en egen linje fordi det verken er subjekt, verbal eller adverbial i leddsetningen. Jobben er å koble setningen til plassen den skal fylle over, og den jobben har ingen av de vanlige funksjonsetikettene navn på.

Distinksjonen mot et vanlig ledd: stryker du subjunksjonalen, forsvinner koblingen, men resten av leddsetningen står igjen som en fullstendig setning. Stryker du subjektet, blir setningen ufullstendig. Det er derfor subjunksjonalen har fått sin egen etikett i det apparatet H2025s modellsvar bruker, og boka bruker det samme.

Den kompakte skrivemåten der hvert nivå settes i sine egne klammer, med etiketten først: [helsetning [SUBJEKT Kommunen] [FINITT VERBAL bygde]].

Formen er praktisk når treet skal stå inne i en setning du skriver, eller når en enkelt konstituent skal vises fram uten at hele setningen tegnes opp på nytt.

Distinksjonen mot den innrykkede formen: informasjonen er den samme, og ingen av dem er mer korrekt enn den andre. Forskjellen er praktisk — klammeformen blir uleselig ved tre nivåer innleiring, mens den innrykkede formen tåler det uten videre.

Arbeidsrekkefølgen der du begynner med de enkelte ordene, samler dem i fraser, gir frasene funksjon, og setter strukturetikettene til slutt.

Rekkefølgen er en arbeidsmetode, ikke en påstand om treet. Det ferdige treet leses ovenfra og ned uansett hvordan det ble til.

Distinksjonen mot å bygge ovenfra og ned: starter du med helsetning øverst og gjetter deg nedover, må du bestemme hvor mange ledd setningen har før du har undersøkt ordene — og da havner ofte de siste ordene utenfor treet eller i feil klump. Nedenfra og opp kan du ikke gå tom for plass, fordi du hele tiden vet hvor mange ord som gjenstår.

Vurderingsformen H2025 bruker på analysetrær: et tre som treffer strukturen og de fleste funksjonene, får full uttelling selv om det ikke er feilfritt.

Vurderingen kombineres med trekket på 0,5 poeng per feilanalysert setningsledd, og de to henger sammen: fordi trekket regnes per ledd, ødelegger ikke ett feilmerket ledd resten av treet.

Distinksjonen mot «omtrent riktig»: nær korrekt gjelder analysen, ikke innsatsen. Et tre der ledd mangler helt, eller der frasekategorier står på funksjonenes plass hele veien, er ikke nær korrekt — det er et tre som svarer på et annet spørsmål. Nær korrekt betyr at strukturen er den samme som i en riktig analyse, med enkeltavvik i etikettene.

En hel setning som står inne i et ledd i en annen setning, i stedet for ved siden av det.

I treet ser innleiringen slik ut: funksjonsetiketten står øverst, ordet leddsetning står under den, og inne i leddsetningen begynner et helt nytt sett funksjonsetiketter med SUBJUNKSJONAL først.

Distinksjonen mot to sideordnede setninger: i «Bussen kom, og alle gikk om bord» står to helsetninger ved siden av hverandre, og ingen av dem er et ledd i den andre. Da får treet to helsetning-noder og ingen innleiring. Testen er å spørre om den ene setningen fyller en funksjon i den andre: kan den byttes ut med et enkelt ledd, er den innleid.

En innleid setning skal alltid merkes to ganger: med funksjonen den fyller i setningen over, og med strukturetiketten leddsetning.

«Forskerne meldte at isbreen krympet» har objektet realisert som en hel setning. I treet står derfor DIREKTE OBJEKT på én linje, og leddsetning på linja under, med innholdet inni.

Distinksjonen mot bare å skrive leddsetning: skriver du bare strukturetiketten, har du fortalt sensor at dette er en setning — noe som allerede var synlig — og latt være å svare på det oppgaven spurte om, nemlig hvilken jobb den gjør. Det regnes som et feilanalysert ledd, og koster 0,5 poeng.

Hvor dypt inne i treet en leddsetning ligger. En leddsetning som er ledd i helsetningen, ligger på første nivå. En leddsetning inne i den, på andre nivå. En leddsetning inne i den igjen, på tredje.

Nivået leses av innrykket: hver leddsetning som står lenger inn enn en annen, ligger et nivå dypere. Det er derfor innrykket må være konsekvent — det er innrykket som bærer påstanden.

Distinksjonen mot antall leddsetninger: en setning kan ha to leddsetninger som begge ligger på første nivå, side om side. To leddsetninger er altså ikke det samme som to nivåer. Tell nivåer ved å følge veien fra helsetning og ned til den innerste leddsetningen.

Valget av hvilken node et ledd henges under i treet. Spørsmålet blir aktuelt når en preposisjonsfrase eller en leddsetning står slik at den kan leses som en del av leddet foran seg, eller som et selvstendig ledd i setningen.

«Politiet stanset bilen med de knuste rutene» har to mulige trær. Enten sitter med de knuste rutene inne i objektet og forteller hvilken bil det var, eller den står som et selvstendig adverbial til stanset.

Distinksjonen mot rekkefølge: ordrekkefølgen er den samme i begge trærne. Tilhekting handler ikke om hvor ordene står, men om hvor høyt oppe i treet de festes. To trær med identisk ordrekke kan gjøre helt ulike påstander om hva setningen betyr, og det er derfor oppgaven ber om et tre og ikke om en liste.

Byttet ut hele den mistenkte klumpen med ett enkelt ord — som regel et pronomen som den, det eller ham. Går det, er klumpen én konstituent, og det som står inni, hekter inne i den.

I «Bussen som kjører forbi skolen, er alltid full» kan hele strengen bussen som kjører forbi skolen byttes ut med den. Leddsetningen sitter altså inne i subjektet.

Distinksjonen mot bare å bytte ut hodet: kan du bytte ut bussen alene med den og la resten stå — «den som kjører forbi skolen» — har du fått en ny og annerledes streng, ikke et bevis. Testen krever at hele den mistenkte klumpen forsvinner inn i erstatningsordet. Det er den forskjellen som gjør testen til et argument sensor kan etterprøve.

Flyttet leddet til fronten av setningen. Kan det flyttes alene og setningen fortsatt betyr det samme, er leddet et selvstendig ledd i setningen. Må det ta med seg naboen sin, hører det til naboen.

«Styret har behandlet søknaden grundig» tåler «grundig har styret behandlet søknaden». Adverbialet er altså et eget ledd i helsetningen.

Distinksjonen mot erstatningstesten: erstatningstesten viser at noe er én klump, flyttetesten viser at noe ikke hører til klumpen foran. De trekker altså i hver sin retning, og et sterkt tilhektingsargument bruker begge: den ene testen for det du velger, den andre mot det du velger bort.

En analyse som skiller seg fra den nærliggende, og som ledsages av begrunnelsen for valget. H2018 sier at en alternativ tilhekting kan telle som et pluss når kandidaten argumenterer for den.

Formen som fungerer er kort: si hvilket ledd det gjelder, hvilken test du brukte, hva testen ga, og hvilken lesning du derfor valgte. To til tre setninger holder, og de skrives under treet.

Distinksjonen mot en unnskyldning: «jeg er usikker på hvor denne skal hekte» er ikke et argument, og gir ingenting. Et argument navngir testen og resultatet: «med mobilen kan flyttes til fronten uten at setningen endrer betydning, og derfor har jeg hektet den som adverbial til verbalet i stedet for inne i objektet». Forskjellen mellom de to formuleringene er hele forskjellen mellom et trekk og et pluss.

Regnestykket som viser hva feilene i et konkret tre faktisk koster. H2025 oppgir trekk 0,5 per feilanalysert setningsledd i treoppgaven.

Regnskapet settes opp slik: tell leddene som skal merkes, tell dem du er usikker på, og gang antallet usikre med et halvt poeng. Det tallet er den maksimale kostnaden ved å ta sjansen.

Distinksjonen mot en samlet vurdering: trekket regnes per ledd, ikke per tre. Det betyr at ett galt ledd ikke smitter over på resten, og at et tre med mange riktige ledd og noen få gale fremdeles er et godt svar. Regner du regnskapet ut før du bestemmer deg for å hoppe over oppgaven, oppdager du som regel at du taper mer på å la være.

Et ledd som står i setningen, men ikke i treet — eller som står i treet uten etikett.

Analyserubrikken for denne oppgavetypen begynner nettopp med spørsmålet om hvert eneste ledd er merket. Grunnen er at et manglende ledd er dyrere enn et feilmerket: det feilmerkede leddet viser i det minste at du har analysert det.

Distinksjonen mot et feilmerket ledd: et feilmerket ledd koster 0,5 poeng og viser en vurdering sensor kan følge. Et umerket ledd koster like mye, og viser ingenting. Den mekaniske kontrollen i trinn seks — tell ordene i setningen, tell ordene i treet — finnes for å fjerne denne feilen helt.