5.3 Leddsetninger, subjunksjonaler og innleiring

En setning som står på egne bein: den har sitt eget finitte verbal og er ikke et ledd inne i noen annen setning. Studenten sovnet på lesesalen er en helsetning, og det er også hele den lengre setningen der relativsetningen er skjøvet inn.

Mot nabobegrepet: en leddsetning har også eget finitt verbal, men den fyller en leddfunksjon inne i en annen setning. Prøven er om setningen kan stå alene som en ytring uten at noe mangler.

En setning som fyller en leddfunksjon inne i en annen setning: subjekt, direkte objekt, adverbial eller en utfylling inne i en frase. Leddsetningen har eget finitt verbal, men kan ikke stå alene — at biblioteket skulle holde åpent er ingen ytring i seg selv.

Mot nabobegrepet: en helsetning er selvstendig. Merk deg konsekvensen: en leddsetning skal alltid merkes med den funksjonen den fyller, ikke bare med at den er en leddsetning.

Den setningen en leddsetning ligger inne i. I Kommunen vedtok at biblioteket skulle holde åpent på søndager er hele setningen oversetning for at-setningen. En leddsetning kan selv være oversetning for en ny leddsetning inne i seg.

Mot nabobegrepet: helsetningen er den ytterste oversetningen, den som ikke ligger inne i noe. Begrepet oversetning er relativt: det sier hvem som er nærmeste vert, ikke hvem som er øverst.

At en setning er plassert inne i en annen setning og fyller et ledd der. Innleiring er grunnen til at norske setninger kan bli vilkårlig lange: en leddsetning kan romme en ny leddsetning, som kan romme en tredje.

Mot nabobegrepet: sideordning legger to setninger ved siden av hverandre med og, eller eller men, uten at den ene blir et ledd i den andre. Hun ventet, og bussen kom er sideordning; hun ventet til bussen kom er innleiring.

Regelen som avgjør hvor mange setninger du har: ett finitt verbal er én setning. Har setningen tre tidsbøyde verb, har du tre setninger — én helsetning og to leddsetninger — uansett hvor mange kommaer det står.

Mot nabofeilen: å telle etter komma gir feil svar begge veier. Et komma kan mangle foran en leddsetning, og det kan stå komma inne i en enkelt setning ved oppramsing. Verbene lyver ikke; tegnsettingen gjør det.

Stedet der en setning slutter og en annen begynner. Grensen går der et nytt finitt verbal hører til et nytt subjekt, og den er ofte, men langt fra alltid, markert med komma eller med en subjunksjonal.

Mot nabobegrepet: en frasegrense går mellom to ledd inne i samme setning. Frasegrensene finner du med flyttetesten fra kap. 5.1; setningsgrensene finner du ved å telle finitte verbal.

Etiketten for det ordet som innleder en leddsetning og binder den til oversetningen: at, om, hvis, fordi, som, når. Subjunksjonalen står alltid først i leddsetningen, og den får en egen linje i analysetreet fordi den ikke fyller noen av de vanlige leddfunksjonene — den er selve koblingen.

Mot nabobegrepet: subjunksjon er ordklassen, altså hva ordet er. Subjunksjonal er funksjonen i analysen, altså hva ordet gjør i denne setningen. Det er samme skille som mellom verb og verbal.

To ord som ligner og betyr forskjellige ting. Subjunksjon er en ordklasse: gruppa av ord som at, om, fordi, hvis. Subjunksjonal er en funksjonsetikett i analysen: plassen først i leddsetningen der koblingsordet står.

Mot nabobegrepet: en preposisjon ligner i at den også står foran noe, men den styrer en nominalfrase, ikke en hel setning. Etter kampen har preposisjon; etter at kampen var slutt har subjunksjonal, fordi det som følger, er en setning med eget finitt verbal.

Mot nabobegrepet: prøven er å flytte. En leddsetning kan som regel flyttes samlet fremst i oversetningen — Fordi bussen kom for sent, rakk hun ikke møtet — mens en sideordnet setning ikke lar seg flytte inn i den andre på den måten.

Hvor dypt inne i strukturen en leddsetning ligger. Helsetningen er nivå null; en leddsetning i den er første nivå; en leddsetning inne i den leddsetningen igjen er andre nivå. Innrykket i treet er det som viser nivået, og det er derfor innrykket må være konsekvent.

Mot nabobegrepet: funksjonen sier hva leddsetningen gjør, mens nivået sier hvor den sitter. Du trenger begge deler i en merking: en at-setning kan være direkte objekt på første nivå i én setning og på andre nivå i en annen.

Hvor i strukturen en frase eller en leddsetning festes. Samme leddsetning kan hektes på ulike steder, og valget forandrer hva setningen betyr. Tilhektingen vises i treet ved hvilket innrykk leddet står på, og hvilken linje det ligger under.

Mot nabobegrepet: funksjonen følger av tilhektingen: hekter du en betingelsessetning på helsetningen, er den adverbial i helsetningen, og hekter du den på en leddsetning, er den adverbial der. En avvikende tilhekting som er begrunnet med flytting og erstatning, kan telle positivt.

En leddsetning som fyller subjektsplassen i oversetningen: At bussene kom for sent, irriterte hele klassen. Prøven er den vanlige: hele leddsetningen kan byttes mot det — Det irriterte hele klassen.

Mot nabobegrepet: en leddsetning som DIREKTE OBJEKT står etter verbalet og blir subjekt i passiv. Testen er den samme som for nominalfraser, brukt på en hel setning.

En leddsetning som fyller objektsplassen: Kommunen vedtok at biblioteket skulle holde åpent på søndager. Prøven er pronomenerstatning — Kommunen vedtok det — og formen er nesten alltid en at-setning eller et innleiret spørsmål.

Mot nabobegrepet: en leddsetning som ADVERBIAL kan flyttes fritt og strykes uten at setningen blir ugrammatisk. Objektsleddsetningen kan ikke strykes: Kommunen vedtok alene henger i lufta.

En leddsetning som sier noe om hendelsen som helhet — tid, årsak eller betingelse: da snøen kom, fordi bussen var forsinket, hvis snøen kommer tidlig. Prøven er flyttetesten: adverbialsetningen kan stå både først og sist i oversetningen.

Mot nabobegrepet: en leddsetning som objekt kan ikke flyttes fremst uten videre og kan ikke strykes. Denne forskjellen er også den sikreste måten å avgjøre hvor betingelsessetningen skal hektes.

Leddsetningen som innledes av subjunksjonalen at: at biblioteket skulle holde åpent. At-setningen oppfører seg som en nominalfrase og fyller derfor som regel subjekt eller direkte objekt. Subjunksjonalen kan i noen tilfeller utelates i talespråksnær stil, men den skrives i analysen når den står der.

Mot nabobegrepet: en spørresetning innledes av om eller av et spørreord og gjengir et spørsmål. Sammenlign Hun sa at vi hadde sett postkassen med Hun spurte om vi hadde sett postkassen.

Leddsetningen som beskriver et substantiv nærmere, innledet av som: som hadde jobbet gjennom natta. Relativsetningen er ikke et selvstendig ledd i oversetningen — den er en utfylling inne i den nominalfrasen den beskriver, og den hektes derfor på inne i det leddet.

Mot nabobegrepet: en at-setning er selv et helt ledd og kan byttes mot det. En relativsetning kan ikke det: stryker du den, står nominalfrasen fortsatt igjen, bare mindre presist.

Det innleirede spørsmålet, innledet av om i ja-nei-spørsmål eller av et spørreord i andre: om vi hadde sett postkassen, hvorfor bussen var forsinket. Ordstillingen er leddsetningens, ikke spørsmålets: hvorfor bussen var forsinket, ikke hvorfor var bussen forsinket.

Mot nabobegrepet: et selvstendig spørsmål er en helsetning med spørsmålsordstilling. Ordstillingen er derfor det sikreste kjennetegnet på at spørsmålet er innleiret.

Leddsetningen som setter en betingelse, innledet av hvis, dersom eller om: hvis snøen kommer tidlig. Den fyller nesten alltid funksjonen ADVERBIAL, og den kan stå både først og sist i oversetningen.

Mot nabobegrepet: en tidssetning med da eller når sier når noe skjedde, ikke under hvilken betingelse. Begge er adverbialer, men innholdet er forskjellig, og om kan innlede både en betingelsessetning og et innleiret spørsmål — der må du lese sammenhengen.

Setningen som har infinitiv i stedet for et finitt verbal, innledet av å: å bestille strøsand i tide. Infinitivssetningen har ikke noe eget finitt verbal, og den teller derfor ikke når du teller tidsbøyde verb — men den fyller likevel en leddfunksjon, oftest subjekt eller direkte objekt.

Mot nabobegrepet: en at-setning har eget finitt verbal og teller i tellingen. Dette er det ene unntaket fra regelen om at ett finitt verbal er én setning, og det er verdt å merke seg: en infinitivssetning er en setning uten finitt verbal.

Det leddet en relativsetning beskriver, altså det ordet som viser tilbake til. I studenten som hadde jobbet gjennom natta er studenten korrelat for relativsetningen.

Mot nabobegrepet: subjunksjonalen som er selve koblingsordet inne i relativsetningen; korrelatet står utenfor den, i oversetningen. Å finne korrelatet er den raskeste måten å avgjøre hvor relativsetningen skal hektes.

En relativsetning som ligger inne i subjektets nominalfrase og beskriver hodet der: Studenten som hadde jobbet gjennom natta, sovnet på lesesalen. Hele gruppa, relativsetningen inkludert, er ett subjekt.

Mot nabofeilen: å hekte relativsetningen rett på helsetningen gjør den til et selvstendig ledd, og da påstår analysen at setningen har et ledd den ikke har. Prøven er erstatningstesten: hele gruppa, relativsetningen inkludert, kan byttes mot hun — altså hører den til inne i subjektet.

Ordet som innleder relativsetningen og binder den til korrelatet. Det står alltid først i relativsetningen og merkes SUBJUNKSJONAL i treet. Legg merke til at som ofte også fyller en leddfunksjon inne i relativsetningen — i studenten som sovnet er det som som er den som sovner.

Mot nabobegrepet: subjunksjonalen at innleder en setning som selv er et helt ledd. Subjunksjonalen som innleder en setning som er en utfylling inne i et ledd. Det er derfor de to hektes på ulikt sted i treet.