2.1 Fon, fonem og allofon — distinktiv opposisjon og minimale par
Skillet mellom den fysiske lyden, den betydningsskillende enheten og dens varianter, og minimale par som verktøyet som avgjør hva som er hva.
Fonetikk og fonologi er det tyngste saksområdet i emnet: det står i 6 av 6 terminer, utgjør 8 av 45 spørsmål og 29 av 114 poeng. Skillet mellom fon, fonem og allofon er selve kjernen i det saksområdet.
I H2022 lå hele fonologispørsmålet samlet i én oppgave som alene var 14 av 49 poeng — den dyreste enkeltoppgaven i den terminen. Det samme skillet ble prøvd igjen i H2021.
Tre oppgavesjangre møter deg her. Redegjørelsesoppgaven (kode RED i denne boka) ber deg forklare et begrep presist og sette det opp mot nabobegrepet; den står i 6 av 6 terminer og er den vanligste byggeklossen i hele emnet. Egeneksempel-oppgaven (EGE) ber deg lage eksempelet selv — «et ord du velger selv», «et ordpar du velger selv» — og står også i 6 av 6 terminer. Klassifiserings- og begrunnelsesoppgaven (KLA) ber deg avgjøre hva noe er og begrunne avgjørelsen; den står i 3 av 6 terminer.
Det som gir uttelling her, er ikke selve konklusjonen, men veien til den. Et ordpar uten forklaring på hva paret viser, er et halvt svar. Skriv begrunnelsen først, konklusjonen sist.
Forkunnskaper
Dette kapitlet bygger på hele beskrivelsesapparatet i kap. 1.1, kap. 1.2, kap. 1.3, kap. 1.4 og drillen i kap. 1.5. Tre ting derfra må sitte før du leser videre, og de står ferdig oppfrisket her.
Fra kap. 1.4 — de to klammetypene. Klammer omslutter en fonetisk form: [ˈtʰɑːk] er en beskrivelse av hva munnen faktisk gjør, aspirasjonen medregnet. Skråstreker omslutter en fonemisk form: /ˈtɑːk/ er en beskrivelse av hvilke betydningsskillende enheter ordet består av. Ortografisk form, altså skrivemåten, skrives i kursiv, og betydningen står i enkle anførselstegn: tak ‘tak’.
Fra kap. 1.1 — beskrivelsens faste rekkefølge. En konsonant navngis med stemthet, så artikulasjonssted, så artikulasjonsmåte: s er en ustemt alveolar frikativ. En vokal navngis med tungehøyde, plassering, rundethet og lengde.
Fra kap. 1.3 — de norske særfenomenene. r pluss en dental gir en retrofleks — ɳ ʈ ɖ ɭ ʂ — og regelen virker også over ordgrensen i en sammensetning. p t k uttales aspirert, altså med et lite luftpust etter lukket, i trykksterk ansats: pʰ tʰ kʰ. Etter s uteblir pustet.
To ord som skiller lag på én lyd (~10 min)
Si fin og vin høyt etter hverandre. Munnen gjør nesten nøyaktig det samme to ganger: underleppa mot fortennene, luft presset gjennom en trang passasje, så en lang i og en n. Det eneste som skiller, er om stemmebåndene svinger mens luften slipper ut. De gjør det ikke i fin og de gjør det i vin. Den ene bittelille forskjellen gjør at du har sagt to helt ulike ting.
Prøv så fin og fiin, der du drar den lange i-en dobbelt så lenge. Nå har du også endret noe fysisk — men du har ikke endret hva ordet betyr. Du har sagt fin to ganger, én gang med en litt lengre vokal.
Der har du hele kapitlet. Noen forskjeller i lyd skiller ord fra hverandre, og noen gjør det ikke. Fonologien er læren om hvilke forskjeller som gjør hva — og de tre begrepene fon, fonem og allofon er verktøyene for å si det presist.
En fon er en fysisk talelyd: én konkret lyd slik den faktisk uttales, uansett om den skiller ord fra hverandre eller ikke. Fonen er det klammer omslutter. I [ˈtʰɑːk] er tʰ, ɑː og k tre foner.
Distinksjonen mot fonem: fonen tilhører fonetikken og beskriver en hendelse i munnen. Fonemet tilhører fonologien og beskriver en enhet i språksystemet. Du kan høre en fon; du kan bare slutte deg til et fonem.
Et fonem er den minste betydningsskillende enheten i et språk: den minste biten du kan bytte ut og få et annet ord. Fonemet er det skråstreker omslutter. I /ˈfiːn/ er /f/, /iː/ og /n/ tre fonemer, fordi bytte av hver av dem gir et annet norsk ord.
Distinksjonen mot fon: en fon er én uttalt lyd; et fonem er en klasse av lyder som språket behandler som samme enhet. Fonemet /t/ i norsk dekker både den aspirerte tʰ i tak og den uaspirerte t i stak.
Distinksjonen mot bokstav: et fonem er ikke en bokstav. Sjø skrives med tre bokstaver og har to fonemer, /ʃ/ og /øː/.
En allofon er en variant av ett og samme fonem: en fon som språket regner som en utgave av en enhet, ikke som en egen enhet. Bytter du en allofon mot en annen allofon av samme fonem, får du en rar eller fremmed uttale — men ikke et nytt ord.
tʰ i tak og t i stake er to allofoner av fonemet /t/. Sier du tak med uaspirert t, høres det utenlandsk ut; du har ikke sagt et annet ord.
Distinksjonen mot fonem: fonemet er enheten, allofonen er én av dens opptredener. Allofonene av ett fonem har til felles at ingen av dem kan brukes til å skille to ord fra hverandre.
To lyder står i distinktiv opposisjon når byttet mellom dem kan skille to ord fra hverandre. Det er kriteriet som gjør en lyd til et eget fonem, og det er en egenskap ved forholdet mellom to lyder — ikke ved den ene lyden alene.
/f/ og /v/ står i distinktiv opposisjon i norsk, fordi fin og vin er to ord. tʰ og t gjør det ikke, fordi ingen norske ord skilles av bare det.
Distinksjonen mot ren lydforskjell: to lyder kan høres tydelig forskjellige ut uten å stå i distinktiv opposisjon. Hørbarhet er et fonetisk spørsmål, distinktivitet er et fonologisk.
Et minimalt par er to ord med ulik betydning som skiller seg i nøyaktig én lyd i én og samme posisjon, mens alt annet er likt. Fin og vin er et minimalt par; lys /lyːs/ og lus /lʉːs/ er et annet.
Det minimale paret er testen, ikke svaret. Finner du et minimalt par, har du bevist at de to lydene er ulike fonemer i denne varieteten.
Distinksjonen mot et vanlig ordpar: hage og hakke skiller seg i mer enn én lyd — både i konsonantens stemthet og i lengdeforholdet — og beviser derfor ingenting alene.
Vis at /k/ og /g/ er to ulike fonemer i norsk. Skriv begrunnelsen før konklusjonen.
Trinn 2 — kontroller at bare én lyd skiller dem, og at alt annet er likt. Fonemisk står de som /kʉːl/ og /gʉːl/. Vokalen er den samme lange ʉː i begge, sluttkonsonanten er den samme l, og stavelsesbygningen er identisk. Den eneste forskjellen sitter i første posisjon: ustemt velar plosiv mot stemt velar plosiv. Alt annet er likt, og forskjellen står i én og samme posisjon.
Trinn 3 — konkluder. Siden bytte av bare denne ene lyden gir et annet norsk ord, står /k/ og /g/ i distinktiv opposisjon, og de er to ulike fonemer i norsk. Kul og gul er et minimalt par.
Merk hva som ble gjort, og i hvilken rekkefølge. Konklusjonen kom sist. Setningen «/k/ og /g/ er ulike fonemer fordi kul og gul er ulike ord» er riktig, men den hopper over trinn 2 — og trinn 2 er der begrunnelsen bor.
(Innstegsoppgave. Bruk begrepene fra de fire definisjonene over, med dine egne ord.)
a) Forklar i to setninger hva som skiller en fon fra et fonem.
b) Forklar i to setninger hva som skiller et fonem fra en allofon.
c) Hvilken av de tre enhetene omslutter klammer, og hvilken omslutter skråstreker?
Slik viser du at to lyder er ulike fonemer i én bestemt varietet:
(1) Sett opp kandidatparet. Finn to virkelige ord som du mener skiller seg i bare den ene lyden du undersøker.
(2) Kontroller at bare én lyd skiller dem, og at alt annet er likt. Skriv begge ordene fonemisk og sammenlign posisjon for posisjon. Kontroller også vokallengde og konsonantlengde — de er selvstendige forskjeller i norsk.
(3) Konkluder, med begrunnelsen først. Holder kontrollen, står lydene i distinktiv opposisjon og er ulike fonemer. Holder den ikke, har du ikke vist noe, og du må finne et nytt par.
Regelen som avgjør de fleste feilsvar: testen kan bare bevise noe positivt. Finner du ikke et minimalt par, har du ikke bevist at lydene er allofoner — du har bare ikke bevist at de er fonemer.
En kandidat vil vise at /h/ og /k/ er ulike fonemer, og setter opp hakke mot hage. Holder paret? Skriv kontrollen ut.
Trinn 2 — kontrollen. Fonemisk står de som /ˈhɑkːe/ og /ˈhɑːge/. Sammenlign posisjon for posisjon: h mot h er likt. ɑ mot ɑː er ikke likt — den ene vokalen er kort og den andre lang, og lengde er distinktiv i norsk. kː mot g er heller ikke bare en stemthetsforskjell: den ene konsonanten er lang og den andre kort.
Trinn 3 — konklusjon. Paret er ikke minimalt. Det skiller seg i minst to uavhengige forhold — konsonantens stemthet og lengdeforholdet mellom vokal og konsonant — og beviser derfor ingenting om /h/ og /k/ i det hele tatt. Kandidaten har dessuten satt opp et par som skulle prøve h mot k, men som i realiteten varierer inni ordet.
Et par som holder: hus /hʉːs/ mot mus /mʉːs/ viser at /h/ og /m/ er ulike fonemer. Vil du prøve /k/ mot noe, er kul mot gul det rene paret.
Avgjør for hvert par om det er et minimalt par. Sett opp kontrollen posisjon for posisjon før du konkluderer.
a) sal og sjal
b) bønn og bunn
c) tak og takk
d) fem og femte
Hvorfor kravet «alt annet likt» er hele testen (~10 min)
Det er lett å tro at et minimalt par bare er to ord som ligner. Kravet er strengere enn som så, og grunnen er logisk. Testen skal isolere én variabel. Hvis to ord skiller seg i to forhold samtidig, kan du ikke vite hvilket av dem som gjorde ordene forskjellige.
Sammenlign lang /lɑŋ/ og rang /rɑŋ/. Her er vokalen den samme, sluttlyden den samme, og bare første posisjon er byttet. Konklusjonen er derfor entydig: /l/ og /r/ er ulike fonemer i norsk.
Sammenlign så lang med ring. Nå er både første lyd og vokalen byttet. Ordene er forskjellige — men du vet ikke om det er l mot r, ɑ mot i, eller begge deler som gjorde det. Paret er ubrukelig som bevis, uansett hvor tydelig forskjellen høres.
Sal og las inneholder de samme tre lydene, men i ulik rekkefølge. Det er ikke ett bytte i én posisjon, og paret er derfor ikke minimalt.
Distinksjonen mot lydinventar: to ord kan ha nøyaktig samme lyder og likevel ikke danne et minimalt par, fordi rekkefølgen er en del av ordet.
I norsk kan lengde alene skille to ord. Tak /tɑːk/ har lang vokal og kort konsonant; takk /tɑkː/ har kort vokal og lang konsonant. Ingen segmenter er byttet ut — bare fordelingen av lengde.
Lengdetegnet er ː, ikke kolon, og det står etter det segmentet som er langt.
Distinksjonen mot vokalkvalitet: lengde er en egen akse. To vokaler kan ha samme kvalitet og ulik lengde, og de kan ha samme lengde og ulik kvalitet. I et minimalt par må du derfor kontrollere begge deler.
/m/ og /n/ er ulike fonemer i norsk. Skriv begge ordene fonemisk.b) Skriv én setning som sier eksplisitt hvilken del av paret ditt som svarer til hvilken del av definisjonen av et minimalt par.
c) Skriv én setning om hva som ville gjort eksempelet ditt til et dårlig eksempel.
Når det minimale paret ikke finnes (~10 min)
Noen ganger leter du forgjeves. Du er sikker på at to lyder er ulike, men finner ikke to ord som skiller seg i bare den ene lyden. Hva kan du da slutte?
Mindre enn du tror. Testen er ensrettet. Et funnet minimalt par beviser at lydene er ulike fonemer. Et minimalt par du ikke finner, beviser ingenting: det kan bety at lydene er allofoner av samme fonem, men det kan like gjerne bety at ordforrådet tilfeldigvis ikke inneholder paret. Ordforrådet i et språk er full av tomme luker.
For å vise det motsatte — at to lyder er varianter av samme fonem — trenger du en annen framgangsmåte: distribusjonsanalysen, som er tema i kap. 2.2. Der lister du opp hvilke omgivelser hver lyd opptrer i, og ser om listene overlapper.
Det er også et poeng at fonemer hører til en varietet, ikke til «norsk» som en enhet. Kjære og skjære er et minimalt par for en som skiller ç og ʃ. For en som uttaler begge med ʃ, er de to ordene homofone, og paret finnes ikke i den varieteten. Det er ikke en feil hos noen av dem — de har ulike fonemsystemer. Denne innsikten bærer hele kap. 3.2 om uttalekontrakten: hvilke fonemer et menneske har, avhenger av hvilken varietet hun snakker.
To kandidater får spørsmålet «er kjære og skjære et minimalt par i din uttale?». Den ene svarer ja, den andre nei. Kan begge ha rett?
Kandidat 1 oppgir østnorsk bakgrunn med skille mellom de to lydene. Hun skriver: «I min uttale er kjære /ˈçæːre/ og skjære /ˈʃæːre/. Ordene har ulik betydning, og de skiller seg i nøyaktig én lyd i første posisjon: palatal frikativ mot postalveolar frikativ. Resten er identisk. Paret er derfor minimalt, og /ç/ og /ʃ/ er ulike fonemer hos meg.»
Kandidat 2 oppgir en bakgrunn der de to lydene har falt sammen. Han skriver: «I min uttale er begge ordene /ˈʃæːre/. De er homofone, altså uttalt likt med ulik betydning. Siden det ikke finnes noe lydbytte mellom dem, er de ikke et minimalt par hos meg, og /ç/ er ikke et eget fonem i min varietet.»
Hva de to har felles: begge har oppgitt hvilken uttale de beskriver, begge har satt opp formene, og begge har konkludert ut fra kontrollen sin. Hva som skiller dem: bare premissen om egen uttale — og den er kandidatens eget opplyste utgangspunkt, ikke noe som kan være galt.
Det som ville vært galt hos begge, er å konkludere uten å si hvilken uttale konklusjonen gjelder for. Da vet ikke sensor hva svaret er et svar om.
Gjør kort rede for forholdet mellom fon, fonem og allofon, og bruk /t/ i norsk som gjennomgangseksempel. Svaret skal være på fem til åtte setninger.
(Krevende, eksamenslik. Klassifiserings- og begrunnelsesoppgaven — KLA — kombinert med egeneksempel-oppgaven — EGE.)
En medstudent påstår: «ç og ʃ må være allofoner av samme fonem i norsk, for jeg finner ikke noe minimalt par i min egen uttale.»
a) Er slutningen gyldig? Begrunn med utgangspunkt i hva fonemtesten kan og ikke kan vise.
b) Formuler påstanden om på en måte som er holdbar, og som fortsatt sier noe.
c) Gi ditt eget ordpar som ville avgjort spørsmålet for en som skiller de to lydene, og si hva paret viser.
Begrepsbank
Begrepsbanken er flashcard- og repetisjonsstoff — den gjentar det du nettopp har lest. Hopp trygt over ved førstegangslesing; tidsanslaget for kapitlet gjelder kjernestoffet.
ç og ʃ falle sammen, er kjære og skjære homofone.Distinksjonen mot minimalt par: et minimalt par har ulik uttale og ulik betydning; homofone ord har lik uttale og ulik betydning. De to er hverandres motsetning, og hvilken av dem du har foran deg, avhenger av varieteten.
En varietet er en bestemt språkbruk med sitt eget lydsystem: en dialekt, et talemål, en individuell uttale. Fonemer hører til en varietet.
Distinksjonen mot språk: «norsk» er ikke ett lydsystem. Antallet fonemer, og hvilke lyder som står i distinktiv opposisjon, varierer mellom varieteter — og det er derfor transkripsjonsoppgaven ber deg oppgi din bakgrunn.
Et segment er én enkelt lyd i rekka, enten den betraktes som fon eller som fonem. Ordet brukes når du vil snakke om plassene i ordet uten å ta stilling til nivå.
Distinksjonen mot stavelse: stavelsen er en større enhet som kan romme flere segmenter, og den har sin egen indre struktur — se kap. 2.3.
Testen som skiller dem: spørsmålet «hva gjør tunga her?» er fonetisk. Spørsmålet «blir dette et annet ord?» er fonologisk.
s lages med tungespissen mot alveolarkanten, luften presses gjennom en trang passasje, og stemmebåndene svinger ikke. Norsk eksempelord: sal.Distinksjonen mot nabolydene: ʃ lages lenger bak, i det postalveolare området, og ç lages med tungeryggen mot den harde ganen. Alle tre er ustemte frikativer, så stemthet og artikulasjonsmåte skiller dem ikke — bare stedet gjør det.
ʃ lages med tungen mot området rett bak alveolarkanten, med trang passasje og uten stemme. Norsk eksempelord: sjal.Distinksjonen mot ʂ: retrofleksen ʂ lages med tungespissen bøyd bakover og oppstår i norsk der en r møter en s. ʃ står i skriftbildets sj, skj og ski, uten noen r i nærheten.
ç lages med tungeryggen løftet mot den harde ganen, uten stemme. Norsk eksempelord: kjære.Distinksjonen mot ʃ: stedet er lenger fram i ganen, og lyden høres lysere. Hos mange talere har ç falt sammen med ʃ, og da er begge lydene i skriftbildet uttalt ʃ. Det er en variantregel, ikke en feil.
En plosiv, også kalt lukkelyd, lages ved at luftstrømmen sperres helt av et sted i munnen og så slippes brått. p b t d k g er plosiver.
Distinksjonen mot frikativ: frikativen sperrer ikke helt, men lar luften presse seg gjennom en trang passasje som lager støy. Plosiven har et øyeblikk med full stillhet inne i seg; frikativen kan holdes i det uendelige.
En vokal lages uten hindring i munnen; luften strømmer fritt, og lyden formes av tungas og leppenes stilling. En konsonant lages med en hindring, enten full eller delvis.
Distinksjonen der den er nyttig: i et minimalt par må du kontrollere om byttet gjelder en vokal eller en konsonant, fordi vokalene har fire beskrivelsesakser og konsonantene tre.
Distinksjonen mot lydinventar: inventaret er en liste over lyder som forekommer; systemet er hvilke av dem som står i opposisjon til hverandre.
Distinksjonen mot variasjon: der to lyder ikke kontrasterer, varierer de — enten styrt av omgivelsen eller fritt.
Tre ja gir et minimalt par. Ett nei gjør paret ubrukelig som bevis. Typisk frasekategori for feilsvar: par som skiller seg i lengde i tillegg til kvalitet, som hage mot hakke.
Tre nivåer, én rekkefølge: du hører fonen, du slutter deg til fonemet, og du kaller fonen en allofon når du har plassert den under et fonem. Snur du rekkefølgen, får du et svar som ser riktig ut og som ikke sier hva som følger av hva.
ŋ lages ved at bakre del av tunga sperrer mot den bløte ganen mens luften slipper ut gjennom nesa, og stemmebåndene svinger. Norsk eksempelord: lang.Distinksjonen mot n: n sperrer med tungespissen mot alveolarkanten, altså mye lenger fram. Skriftbildet skjuler forskjellen, fordi begge skrives med bokstaven n.
p t k i trykksterk ansats: pʰ tʰ kʰ. Etter s og i trykksvak stavelse uteblir pustet.Hva som utløser det: trykksterk ansats. Hva som skjer med det mellom skråstreker: ingenting — aspirasjonen er forutsigbar fra omgivelsen og skrives derfor ikke i den fonemiske formen. Den hører hjemme i klammer.
Aspirasjonen i tak, retrofleksen i kart og reduksjonsvokalen i endelser består alle den testen og skal derfor stå i den fonetiske formen. Den lange vokalen i tak består den ikke — byttes den mot en kort, blir takk et annet ord — og hører derfor hjemme i begge formene.
Setningsmalen som får begrunnelsen inn naturlig: «Ordene har ulik betydning, de skiller seg i nøyaktig én lyd i samme posisjon, og resten er identisk — derfor er de et minimalt par, og derfor står lydene i distinktiv opposisjon.»
Hvorfor malen lønner seg: den setter kontrollen først og konklusjonen sist, som er nøyaktig den rekkefølgen som betales. Snur du på den, står begrunnelsen igjen som en ettertanke — eller den faller bort når tiden blir knapp.
Å velge et par som skiller seg i mer enn én lyd. Den vanligste varianten er par der lengden også er byttet, som hage mot hakke. Varsellampe: du har ikke skrevet begge ordene fonemisk under hverandre før du konkluderte.
Å bruke klammer og skråstreker om hverandre. Allofoner skrives i klammer, aldri mellom skråstreker, fordi en allofon er en fon. Skriver du /tʰ/, har du sagt at aspirasjonen er betydningsskillende i norsk, og det er den ikke. Varsellampe: du finner et diakritisk tegn inne i en form med skråstreker.
Å tro at to lyder som høres forskjellige ut, uten videre er forskjellige fonemer. Hørbarhet er fonetikk. En norsktalende hører fint forskjellen på tʰ og t når den påpekes — de er likevel allofoner av samme fonem. Varsellampe: begrunnelsen din er «man hører jo forskjell».
Feil #8 — å konkludere i et klassifiseringsspørsmål uten begrunnelse. «Ja, dette er et minimalt par» er ett ord av et svar. Kontrollen posisjon for posisjon er resten.
Grepet som løfter svaret fra midt på treet til toppsjiktet i akkurat dette temaet, er å binde konklusjonen til en oppgitt varietet.
Et svar som sier «/ç/ og /ʃ/ er ulike fonemer i norsk» er en påstand om alle norsktalende på én gang, og den er ikke sann for alle. Et svar som sier «i min uttale, som skiller de to lydene, er kjære og skjære et minimalt par, og /ç/ er derfor et eget fonem hos meg — for talere som har latt lydene falle sammen, finnes ikke dette paret» sier mer, er sant, og viser at kandidaten har forstått at fonemer hører til systemer og ikke til lyder.
Det andre grepet er billigere og virker hver gang: skriv formene ut. En kandidat som setter /sɑːl/ over /ʃɑːl/ og peker på første posisjon, har allerede levert begrunnelsen sin. En som bare navngir ordene, har ikke.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av Universitetet i Oslo. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.