1.1 Taleapparatet og de tre aksene i konsonantbeskrivelsen
Talelydenes tre beskrivelsesakser: artikulasjonssted, artikulasjonsmåte og stemthet, og hvordan de til sammen navngir enhver konsonant entydig.
Dette er bokas første fagkapittel, og det bygger apparatet resten av Del 1 til Del 3 hviler på.
- Saksområdet: fonetikk og fonologi står i 6 av 6 terminer og er 29 av 114 poeng (25,4 prosent) — 14 av 49 poeng i den ene poengsatte terminen og 15 av 65 poeng i den andre. Det er det tyngste saksområdet i emnet.
- Sjangeren dette kapitlet trener: beskrivelsesoppgaven, som ber deg oversette mellom et lydtegn og en full artikulatorisk beskrivelse. Den står i 3 av 6 terminer, og i den nyeste terminen gir den 1 poeng per beskrivelse, fem poeng til sammen, uten delpoeng.
- Sensorkravet er uvanlig eksplisitt her. En veiledning fra 2018 ber kandidaten forklare alle leddene i to sammensatte beskrivelser, og sier at systematikken må være forklart, ikke bare nevnt, for full uttelling. Å ramse opp aksene holder altså ikke.
- Rekkefølgen på arbeidet: lær aksene her, tegnene i kap. 1.4, og drill dem til automatikk i kap. 1.5.
Du trenger ingen forkunnskaper om lydskrift for å lese dette kapitlet. Alle tegn forklares der de dukker opp, og hele inventaret er samlet i symbol- og termlisten nederst.
Forkunnskaper
Kap. 0.2 om svarhåndverket. To ting derfra brukes hele veien i dette kapitlet, og de står ferdig oppfrisket her:
Fra kap. 0.2: det holder ikke å nevne en fagterm — systematikken bak den skal forklares. «Konsonanter beskrives etter stemthet, sted og måte» er en oppramsing; å si hva hver av de tre aksene skiller, er en forklaring. Å nevne uten å forklare er feil nummer 4.
Fra kap. 0.2: et eget eksempel skal bindes til definisjonen ledd for ledd. I dette kapitlet betyr det at et eksempelord alltid skal følges av en setning om hvilken lyd i ordet du mener, og hvor i ordet den står.
Hva munnen faktisk gjør (~8 min)
Legg fingertuppene lett på strupen og si en lang sss. Kjenn etter. Så si en lang zzz, eller bare summ. Andre gang kjenner du en vibrasjon under fingrene som ikke var der første gang.
Det du kjente, er stemmebåndene. De sitter i strupehodet, og de kan enten stå åpne så luften passerer fritt, eller ligge tett nok inntil hverandre til at luftstrømmen får dem til å vibrere. Det er den ene av de tre tingene språkvitenskapen bruker for å beskrive en konsonant.
Si så p, t og k etter hverandre, gjerne litt overdrevet. Alle tre lages på samme måte: du stenger luften helt inne et sted og slipper den så ut i et lite smell. Det som skiller dem, er hvor du stenger. Ved p er det leppene. Ved t er tungespissen oppe bak fortennene. Ved k er det bakerst, med tungeryggen mot den myke ganen. Det er den andre tingen.
Si til slutt t og s rett etter hverandre. Nå er stedet omtrent det samme — tungen er på nesten samme plass — men hva du gjør der, er forskjellig. Ved t stenger du helt. Ved s lager du en trang passasje som luften freser gjennom. Det er den tredje tingen.
De tre tingene har navn, og til sammen er de hele beskrivelsesapparatet for konsonanter:
1. Stemthet — vibrerer stemmebåndene eller ikke?
2. Artikulasjonssted — hvor i taleapparatet lages hindringen?
3. Artikulasjonsmåte — hva slags hindring er det?
Resten av kapitlet fyller ut de tre, én om gangen, og setter dem sammen til en beskrivelse som skiller én lyd fra alle andre.
Om stemmebåndene i strupehodet vibrerer mens lyden lages. Gjør de det, er lyden stemt; står de åpne så luften passerer fritt, er lyden ustemt.
De fleste norske konsonantpar er bygget på nettopp denne aksen: p og b er samme sted og samme måte, og skiller seg bare i stemthet. Det samme gjelder t og d, k og g, f og v.
Forskjellen mot lydstyrke: en ustemt lyd er ikke svakere enn en stemt. s kan sies veldig kraftig og er likevel ustemt. Stemthet er en beskrivelse av hva strupehodet gjør, ikke av hvor mye lyd som kommer ut.
Testen: fingertuppene på strupen, eller fingrene for ørene. Vibrasjon betyr stemt.
Du får fire norske lyder: f, v, s og l. Hvilke er stemte, hvilke er ustemte, og hvordan viser du det?
- f — ingen vibrasjon. Ustemt. Du kan hviske en lang fff uten at noe skjer i strupen.
- v — vibrasjon. Stemt. Samme sted og samme måte som f, bare med stemmebåndene i sving.
- s — ingen vibrasjon. Ustemt.
- l — vibrasjon. Stemt.
Det som er verdt å merke seg: f og v danner et par på stemthetsaksen. s og l gjør ikke det — de skiller seg både i måte og i stemthet, og de er derfor ikke et par i det hele tatt.
Og det som er verdt å legge seg på minnet allerede nå: i norsk er de fleste konsonantene stemte. De ustemte er en mindretallsgruppe: p, t, k, f, s, ʃ, ç og h. Klarer du å huske den lista, har du stemthetsaksen gratis for resten av emnet.
(Innstegsoppgave. Svar med egne ord, uten å slå opp i listen over.)
a) Forklar med egne ord hva stemthet er, og hvordan du kan kjenne etter selv.
b) Hvorfor er det galt å si at en ustemt lyd er «svakere» enn en stemt?
c) Nevn to norske konsonantpar der de to lydene bare skiller seg i stemthet.
Hvor hindringen lages (~14 min)
Den andre aksen er artikulasjonssted: hvor i taleapparatet luftstrømmen møter hindringen. Tenk på munnen som en gang fra leppene og innover: leppene, tennene, kanten bak tennene, ganen, den myke ganen bakerst, og til slutt strupehodet. Hvert punkt i gangen har et navn, og navnet blir en akseverdi.
De stedene norsk faktisk bruker, i rekkefølge fra ytterst til innerst:
bilabial — begge leppene · labiodental — underleppe mot overtenner · dental — tungespiss mot tennene · alveolar — tungen mot kanten rett bak fortennene · postalveolar — like bak den kanten · retrofleks — tungespissen bøyd bakover · palatal — tungeryggen mot den harde ganen · velar — tungeryggen mot den myke ganen · uvular — helt bakerst, ved drøvelen · glottal — i selve strupehodet.
Du skal ikke pugge lista som en remse. Du skal kunne kjenne den igjen ved å følge din egen tunge fra fortennene og bakover mens du sier lydene.
Stedet i taleapparatet der luftstrømmen møter hindringen som gjør lyden til nettopp den lyden. Aksen løper fra leppene ytterst til strupehodet innerst.
Forskjellen mot artikulasjonsmåte: stedet sier hvor, måten sier hva slags hindring. t og s har omtrent samme sted, men helt ulik måte; p og k har samme måte, men helt ulikt sted. Begge aksene trengs, og ingen av dem kan erstatte den andre.
Praktisk kontroll: si lyden langsomt og merk hvor tungen eller leppene faktisk tar.
Et sted er egentlig et møte mellom to deler: en som beveger seg, og en som står stille. Den som beveger seg, er den aktive artikulatoren — som regel underleppen eller en del av tungen. Den som står stille, er den passive — tennene, ganen eller den myke ganen.
I en finkornet stedsangivelse navngis begge. Forleddene sier hva som beveger seg: apiko- for tungespissen, lamino- for tungebladet rett bak spissen, dorso- for tungeryggen. Etterleddet sier hva den beveger seg mot: -dental, -alveolar, -postalveolar. En apiko-alveolar lyd lages altså med tungespissen mot alveolarkanten.
Forskjellen mot en enkel stedsangivelse: «alveolar» sier bare hvor lyden ender opp. «Lamino-alveolar» sier i tillegg hvilken del av tungen som gjør jobben. Det er nettopp denne todelingen en sensorveiledning ber om å få forklart — og å forklare den er noe annet enn å gjengi termen.
Lyd laget med begge leppene mot hverandre. Aktiv artikulator er underleppen, passiv er overleppen.
Norske bilabiale lyder: p, b og m.
Forskjellen mot labiodental: ved bilabial møtes leppe og leppe; ved labiodental møter underleppen overtennene. Prøv selv — si pappa og så fafa, og kjenn at underleppen skifter mål.
Lyd laget med underleppen mot overtennene. Aktiv artikulator er underleppen, passiv er de øvre fortennene.
Norske labiodentale lyder: f, v og nasalen ɱ, som du møter i kap. 1.3.
Forskjellen mot dental: ved labiodental er det leppen som gjør jobben; ved dental er det tungen. Begge involverer tenner, men den aktive artikulatoren er helt ulik — og det er den aktive artikulatoren som er poenget i en finkornet beskrivelse.
Lyd laget med tungen mot fortennene. Aktiv artikulator er tungespissen eller tungebladet, passiv er tennene.
I norsk ligger t, d, n, l og s i grenselandet mellom dental og alveolar, og hvor de plasseres, varierer både mellom talere og mellom framstillinger. Denne boka bruker alveolar som hovedetikett for dem, og nevner den dentale plasseringen der den er relevant.
Forskjellen mot alveolar: dental betyr mot selve tennene, alveolar mot kanten like bak dem. Avstanden er noen millimeter, og for de fleste norske talere er det glidende.
Lyd laget med tungespissen eller tungebladet mot alveolarkanten — den lille ryggen du kjenner rett bak de øvre fortennene når du drar tungespissen bakover.
Norske alveolare lyder: t, d, n, s, l og tappen ɾ.
Forskjellen mot postalveolar: postalveolar ligger like bak alveolarkanten, i overgangen mot den harde ganen. Si sss og deretter den lyden du bruker i sju, og kjenn at tungen sklir litt bakover. Den lille bevegelsen er hele forskjellen mellom s og ʃ.
Lyd laget like bak alveolarkanten, i overgangen mot den harde ganen.
Den norske postalveolare lyden er ʃ, som i sjø og skje.
Forskjellen mot palatal: palatal ligger enda lenger bak, med tungeryggen mot midten av den harde ganen. Skillet er hørbart: ʃ og ç er to ulike lyder i norsk, selv om mange talere har falt sammen om den ene. Det sammenfallet er et valg du må ta stilling til når du skal transkribere din egen uttale, og det utfoldes i kap. 1.3.
Lyd laget med tungeryggen mot den harde ganen — taket i munnen, foran den myke delen.
Norske palatale lyder: frikativen ç, som i kino og kjole, og approksimanten j, som i ja.
Forskjellen mot velar: velar ligger bak den harde ganen, mot den myke. Prøv å si j og så g etter hverandre og kjenn hvordan tungeryggen flytter seg bakover. Skillet mellom palatal og velar er nettopp denne forflytningen.
Lyd laget med tungeryggen mot den myke ganen bakerst i munntaket.
Norske velare lyder: k, g og nasalen ŋ, som i sang.
Forskjellen mot uvular: uvular ligger enda lenger bak, ved drøvelen. For de fleste norske talere er det bare skarre-r-en som er uvular, og hele resten av det bakre området er velart.
Lyd laget helt bakerst i munnhulen, ved drøvelen. Aktiv artikulator er den bakerste delen av tungeryggen.
Den norske uvulare lyden er skarre-r-en ʁ, som mange talere på Sør- og Vestlandet bruker.
Forskjellen mot den alveolare tappen ɾ: de to er ulike lyder som fyller samme rolle i systemet. Hvilken av dem du har, er en dialektsak — og det er nettopp derfor du må oppgi din språklige bakgrunn før du transkriberer. Valget får følger, blant annet for om du i det hele tatt kan få de lydene som beskrives i kap. 1.3.
Lyd laget i selve strupehodet, i åpningen mellom stemmebåndene. Her er det ingen tunge og ingen lepper involvert i det hele tatt.
Den norske glottale lyden er h, som i hus.
Forskjellen mot alle de andre stedene: glottal er det eneste stedet der hindringen ligger under munnhulen. Det gjør h til en lyd uten eget artikulasjonssted i munnen — den tar formen av vokalen som kommer etter, og det er grunnen til at hi og hu høres så ulike ut i starten.
b) Forklar hva forleddene apiko-, lamino- og dorso- betyr, og hvorfor et sammensatt stedsnavn sier mer enn et enkelt.
c) En kandidat skriver bare «alveolar» der oppgaven ber om en finkornet stedsangivelse. Hva mangler, og hvilken feilkode er det?
Hva slags hindring det er (~14 min)
Den tredje aksen er artikulasjonsmåte. Nå er stedet gitt; spørsmålet er hva som skjer der. Hindringen kan være total, delvis eller nesten fraværende, og luften kan ledes ut gjennom munnen eller gjennom nesen.
De måtene norsk bruker:
plosiv — full stenging, så slipp · nasal — full stenging i munnen, men luften går ut gjennom nesen · frikativ — trang passasje som luften freser gjennom · approksimant — åpning som er trang nok til å forme lyden, men for vid til å lage frikstøy · lateral — luften går ut langs sidene av tungen · tapp og vibrant — ett raskt slag mot stedet, eller flere · affrikat — plosiv som slippes gradvis, så det oppstår frikstøy rett etterpå.
De fire første er de du kommer til å bruke mest. De tre siste er de som skiller r-lydene og som gjør at norsk trenger et par ekstra tegn.
Hva slags hindring luftstrømmen møter på artikulasjonsstedet: helt stengt, trang nok til å lage frikstøy, eller så vid at det bare formes.
Forskjellen mot artikulasjonssted: stedet er en posisjon, måten er en handling. En beskrivelse med bare måte er like ufullstendig som en med bare sted — «ustemt frikativ» passer på f, s, ʃ, ç og h samtidig, og skiller dem derfor ikke. Å beskrive et fonem så løst at det ikke skiller det fra andre fonemer, er feil nummer 16, og en beskrivelse med bare to av tre akser er nettopp det.
Lyd der luftstrømmen stenges helt et sted i munnen og deretter slippes brått. Kalles også lukkelyd.
Norske plosiver: p, b, t, d, k og g.
Forskjellen mot nasal: også en nasal har full stenging i munnen — men der slippes luften ut gjennom nesen i stedet, og lyden kan derfor holdes ut så lenge du vil. En plosiv kan ikke holdes; det er nettopp slippet som er lyden. Prøv å holde en lang b, og du får enten stillhet eller en m.
Lyd der munnhulen er helt stengt, men den myke ganen er senket slik at luften slipper ut gjennom nesen.
Norske nasaler: m (bilabial), n (alveolar), ŋ (velar) og ɱ (labiodental), som du møter i kap. 1.3.
Forskjellen mot plosiv: stengingen i munnen er den samme; det som skiller, er om nesepassasjen er åpen. Alle norske nasaler er stemte.
Testen: hold for nesen og prøv å si en lang m. Lyden stopper, fordi luften ikke har noe sted å gå.
Lyd der artikulatorene lager en så trang passasje at luften blir turbulent på vei gjennom, og det oppstår et hørbart friksjonsstøy.
Norske frikativer: f, v, s, ʃ, ç og h.
Forskjellen mot approksimant: en approksimant har den samme typen tilnærming, men åpningen er for vid til at det blir frikstøy. Grensen er glidende, og den norske v-en ligger nettopp i grenselandet — mange talere har en v som er nærmere en approksimant enn en ekte frikativ.
Forskjellen mot plosiv: en frikativ kan holdes ut så lenge du har luft. En plosiv kan ikke.
Lyd der artikulatorene nærmer seg hverandre, men ikke kommer nær nok til å lage friksjonsstøy. Lyden formes altså av munnhulen uten at det oppstår turbulens.
Den tydeligste norske approksimanten er j, som i ja.
Forskjellen mot vokal: en approksimant er akustisk svært lik en vokal — j ligger tett opp til vokalen i. Skillet er funksjonelt: approksimanten opptrer i randen av stavelsen, vokalen i kjernen. Det skillet blir viktig i kap. 2.3.
Lyd der tungen stenger midt i munnen, men lar luften gå ut langs den ene eller begge sidene.
Den norske lateralen er l, og i mange dialekter i tillegg tjukk l ɽ, som du møter i kap. 1.3.
Forskjellen mot nasal: begge har stenging med åpen omvei, men veien er ulik — nasalen slipper luften ut gjennom nesen, lateralen langs siden av tungen. Prøv å si en lang l og pust inn samtidig: du kjenner kulden langs tungekanten, og det er nettopp der luften går.
En tapp er ett enkelt, raskt slag av den aktive artikulatoren mot den passive. En vibrant er en serie slike slag, der artikulatoren settes i svingning av luftstrømmen.
Den norske rulle-r-en er en alveolar tapp ɾ eller vibrant, alt etter hvor lenge den holdes.
Forskjellen mot plosiv: en plosiv har en holdt stenging med et tydelig trykkoppbygg før slippet. En tapp har ingen holdefase i det hele tatt — kontakten er så kort at det ikke rekker å bygge seg opp trykk. Det er derfor en tapp høres helt annerledes ut enn en d, selv om stedet er det samme.
Lyd som begynner som en plosiv og slippes så gradvis at det oppstår frikstøy rett etter slippet. Den er altså én lyd med to faser, ikke to lyder etter hverandre.
Norsk har ingen affrikater i kjernevokabularet, men de forekommer i importord og i noen dialekter.
Forskjellen mot en sekvens av plosiv pluss frikativ: i en affrikat er de to fasene bundet sammen til én enhet i systemet, og de kan ikke skilles av en stavelsesgrense. I en sekvens er de to selvstendige lyder. Skillet er ikke alltid lett å høre, og det er derfor det er verdt å nevne at det er et skille i systemet, ikke bare i lyden.
For hvert par under: hvilken av de tre aksene skiller de to lydene, og hvilke to akser har de felles?
a) p og b
b) p og k
c) t og s
d) m og b
e) s og ʃ
Gitt et lydtegn, slik finner du beskrivelsen:
1. Kjenn etter stemtheten. Hold lyden ut med fingertuppene på strupen, eller slå opp: i norsk er p, t, k, f, s, ʃ, ç og h ustemte, resten stemte.
2. Finn stedet. Si lyden langsomt og merk hvor leppene eller tungen tar. Følg gangen fra leppene og innover til du treffer punktet.
3. Finn måten. Spør: er hindringen total (plosiv eller nasal), trang (frikativ), vid (approksimant), langs siden (lateral) eller et raskt slag (tapp)? Er den total, spør du i tillegg om luften går ut gjennom nesen.
Og skriv beskrivelsen i fast rekkefølge: stemthet, sted, måte. «Ustemt alveolar frikativ», ikke «frikativ som er alveolar og ustemt». Den faste rekkefølgen er ikke pedantisk — den gjør at sensor finner de tre opplysningene uten å lete.
Den faste rekkefølgen en konsonantbeskrivelse skrives i: stemthet, artikulasjonssted, artikulasjonsmåte. Altså «stemt bilabial nasal», ikke noen annen sortering.
Er stedsangivelsen finkornet, står den aktive artikulatoren først i stedsleddet: «stemt lamino-alveolar plosiv».
Forskjellen mot rekkefølgen for vokaler: vokaler har fire akser og sin egen faste rekkefølge — tungehøyde, plassering, rundethet, lengde. De to rekkefølgene skal ikke blandes, og de øves hver for seg i kap. 1.2.
Beskriv lyden ŋ fullt ut, og legg ved et norsk eksempelord. Oppgaven er verdt 1 poeng, uten delpoeng.
Trinn 2 — sted. Si lyden langsomt og merk hvor tungen tar: langt bak, med tungeryggen mot den myke ganen. Lyden er velar.
Trinn 3 — måte. Munnen er helt stengt, men lyden kan holdes ut. Da må luften gå et annet sted, og den går ut gjennom nesen. Lyden er en nasal.
Ferdig beskrivelse i fast rekkefølge: ŋ er en stemt velar nasal, som i sang.
Kontrollen som gjør svaret trygt: finnes det en annen norsk lyd som passer på «stemt velar nasal»? Nei. g er velar og stemt, men plosiv. n er stemt nasal, men alveolar. m er stemt nasal, men bilabial. Ingen nabo passer, og beskrivelsen skiller altså lyden fra alle andre.
Poengregnskap: oppgaven gir 1 poeng, og det gis ingen delpoeng. En beskrivelse som mangler én av de tre aksene, gir derfor null — ikke to tredeler.
Hvilket lydtegn passer på beskrivelsen «ustemt postalveolar frikativ»? Og hva ville skjedd om beskrivelsen bare hadde sagt «ustemt frikativ»?
- Ustemt stryker alle de stemte lydene. Igjen står p, t, k, f, s, ʃ, ç og h.
- Frikativ stryker plosivene. Igjen står f, s, ʃ, ç og h.
- Postalveolar stryker f (labiodental), s (alveolar), ç (palatal) og h (glottal). Igjen står én lyd.
Svaret er ʃ, som i sjø og skje.
Og det som skjer med en for løs beskrivelse: «ustemt frikativ» stopper etter det andre strykningstrinnet. Da står f, s, ʃ, ç og h igjen — fem lyder. Beskrivelsen har altså ikke pekt på noen bestemt lyd i det hele tatt.
Margnotat: dette er feil nummer 16 vist innenfra. Kandidaten har ikke skrevet noe galt — «ustemt frikativ» er sant om ʃ. Feilen er at beskrivelsen ikke skiller. Og fordi beskrivelsesoppgaven i den nyeste terminen gir 1 poeng per lyd uten delpoeng, koster den manglende aksen hele poenget.Kontrollen du skal gjøre hver gang: når beskrivelsen er ferdig, gå gjennom nabolydene og spør om noen av dem også passer. Gjør de det, mangler du en akseverdi.
Beskriv hver av lydene fullt ut i fast rekkefølge, og legg ved ett norsk eksempelord til hver.
a) b
b) s
c) j
d) h
Symbolkartet for norske konsonanter (~10 min)
Nå kan du sette tegnene inn i systemet. Les tabellen som et kart: stedene løper fra venstre mot høyre, altså fra leppene og innover, og måtene ligger nedover. Der en celle har to tegn, er det første ustemt og det andre stemt.
| Måte | Bilabial | Labiodental | Alveolar | Postalveolar | Palatal | Velar | Uvular | Glottal |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Plosiv | p b | t d | k g | |||||
| Nasal | m | ɱ | n | ŋ | ||||
| Frikativ | f v | s | ʃ | ç | ʁ | h | ||
| Approksimant | j | |||||||
| Lateral | l | |||||||
| Tapp | ɾ |
Tre ting er verdt å legge merke til med en gang:
Norsk har full stemthetsmotsetning bare i plosivene og i det labiodentale paret.
s, ʃ, ç og h har ingen stemt partner i norsk. Det betyr at «ustemt» ofte er den akseverdien som gir minst informasjon — men den skal likevel stå, fordi beskrivelsen ellers ikke er fullstendig.Nasalradene og plosivradene ligger over hverandre.
m og b deler sted, n og d deler sted, ŋ og g deler sted. Det er ikke tilfeldig, og det er den mekanismen som ligger bak nasalassimilasjonen du møter i kap. 1.3.Kartet er ikke komplett ennå. Retroflekskolonnen mangler, og den kommer i kap. 1.3 sammen med aspirasjonen og tjukk l. Hele det ferdige inventaret står i kap. 1.4.
p — ustemt bilabial plosiv, som i pil. b — stemt bilabial plosiv, som i bil.Paret er bokas reneste eksempel på stemthetsaksen: sted og måte er identiske, og bare stemmebåndene skiller.
Forskjellen mot m: m deler sted med begge, men er nasal. Alle tre lages med leppene; det som skiller nasalen ut, er at den myke ganen er senket.
t — ustemt alveolar plosiv, som i tak. d — stemt alveolar plosiv, som i dag.I en finkornet beskrivelse er de norske variantene av disse to lamino-alveolare: tungebladet er den aktive artikulatoren.
Forskjellen mot retrofleksene: ʈ og ɖ, som du møter i kap. 1.3, har samme stemthet og samme måte, men tungespissen er bøyd bakover. Det er nettopp den forskjellen som gjør retrofleksene til en egen kolonne i kartet.
k — ustemt velar plosiv, som i kort. g — stemt velar plosiv, som i gul.⚠ Merk at boka bruker vanlig g for denne lyden. Lydskriften har en egen g-form som er visuelt nesten identisk, men den brukes ikke her — se kap. 1.4.
Forskjellen mot ŋ: ŋ deler sted og stemthet med g, men er nasal. I skrift ser paret ng ut som to lyder, mens det i uttale ofte er én.
m — stemt bilabial nasal, som i mor. n — stemt alveolar nasal, som i natt. ŋ — stemt velar nasal, som i sang.Alle tre er stemte, alle tre har full stenging i munnen, og alle tre slipper luften ut gjennom nesen. Det eneste som skiller dem, er stedet.
Forskjellen mot plosivene på samme sted: m mot b, n mot d, ŋ mot g. Parene deler sted og stemthet og skilles bare av om nesepassasjen er åpen. Legg merke til at ŋ aldri står først i et norsk ord — det er en fordelingsregel du får bruk for i kap. 2.2.
f — ustemt labiodental frikativ, som i fem. v — stemt labiodental frikativ, som i vin.Forskjellen mot p og b: de bilabiale lages med leppe mot leppe og har full stenging; de labiodentale med underleppe mot overtenner og trang passasje. Både sted og måte er altså ulike, selv om leppene er involvert i alle fire.
⚠ Den norske v-en ligger i grenselandet mot approksimant hos mange talere — friksjonen er ofte svak. Boka fører den som frikativ, men merk at grensen mellom frikativ og approksimant er glidende.
s — ustemt alveolar frikativ, som i sol. ʃ — ustemt postalveolar frikativ, som i sjø. ç — ustemt palatal frikativ, som i kino.De tre ligger etter hverandre langs stedsaksen, og de er alle ustemte frikativer. Det betyr at bare stedet skiller dem — og at en beskrivelse som utelater stedet, ikke peker på noen av dem.
Forskjellen som er verdt mest: ʃ mot ç. Mange norske talere har falt sammen om ʃ i begge tilfeller. Det er en fullt gyldig uttale, men den må oppgis, og den låser flere valg i en transkripsjon. Dette utfoldes i kap. 1.3 og i uttalekontrakten i kap. 3.2.
j — stemt palatal approksimant, som i ja. h — ustemt glottal frikativ, som i hus. l — stemt alveolar lateral, som i lys.De tre har det til felles at de er alene om sin kombinasjon i norsk, og at de derfor er lette å beskrive entydig.
Forskjellen mellom j og ç: samme sted, men j er stemt approksimant og ç ustemt frikativ. To akser skiller dem, og det er uvanlig mye — de fleste nabopar i norsk skilles av bare én.
ɾ — stemt alveolar tapp, rulle-r-en. ʁ — stemt uvular frikativ eller vibrant, skarre-r-en.Begge fyller samme rolle i systemet, og hvilken av dem en taler har, er en dialektsak.
Forskjellen som får følger: bare den alveolare r-en kan smelte sammen med en etterfølgende alveolar lyd til en retrofleks. En taler med skarre-r får derfor som regel ikke retroflekser i det hele tatt. Dette er den enkeltopplysningen om din egen uttale som låser flest andre valg i en transkripsjon, og det er derfor uttalekontrakten i kap. 3.2 begynner nettopp her.
Finn lydtegnet som passer på hver beskrivelse, og skriv ett norsk ord der lyden finnes.
a) stemt velar plosiv
b) ustemt alveolar plosiv
c) stemt bilabial nasal
d) ustemt palatal frikativ
e) stemt alveolar lateral
b) Gi tre norske ord som begynner med en stemt bilabial nasal, med samme forklaring.
c) Hvilken feilkode ville rammet et svar som ga to ord i stedet for tre, og hvorfor er den feilen spesielt irriterende?
En kandidat har fått i oppgave å forklare alle leddene i den sammensatte beskrivelsen «ustemt lamino-alveolar frikativ», og svarer slik:
«Dette er en beskrivelse med tre deler. Ustemt betyr uten stemme, lamino-alveolar er artikulasjonsstedet, og frikativ er artikulasjonsmåten. Beskrivelsen passer på lyden s.»a) Hva er riktig i svaret?
b) Hva mangler, og hvilken feilkode er det?
c) Skriv om svaret slik at det oppfyller kravet om at systematikken skal være forklart.
Feil nummer 16 — å beskrive en lyd så løst at beskrivelsen passer på flere lyder. «Ustemt frikativ» passer på fem norske lyder samtidig. Fordi beskrivelsesoppgaven i den nyeste terminen gir 1 poeng per lyd uten delpoeng, koster en manglende akse hele poenget. Motgiften er kontrollen mot nabolydene: når beskrivelsen er ferdig, gå gjennom naboene og spør om noen av dem også passer.
Å blande aktiv og passiv artikulator i de sammensatte stedstermene. Forleddet skal alltid være den delen som beveger seg — apiko-, lamino-, dorso- — og etterleddet det den beveger seg mot. Å skrive alveolo-apikal er ikke en variant, det er en feil.
Å høre etter volum i stedet for vibrasjon. En ustemt lyd kan være svært kraftig. Bruk fingertuppene på strupen, ikke øret alene.
Å beskrive to akser og tro at den tredje er underforstått. Den er den ikke, og i en oppgave uten delpoeng er halve beskrivelsen verdt like mye som ingen beskrivelse.
Ett grep skiller et svar i toppsjiktet fra et korrekt svar i dette kapitlet: skriv kontrollen mot nabolydene ut, ikke bare gjør den i hodet.
Slik ser det ut i praksis: «ŋ er en stemt velar nasal, som i sang. Beskrivelsen skiller lyden fra g, som deler sted og stemthet men er plosiv, og fra n og m, som er nasaler på andre steder.»
Hvorfor det virker: setningen viser at du har brukt systemet, ikke bare hentet fram en huskeregel. Den er dessuten det eneste stedet i en beskrivelsesoppgave der du faktisk kan vise systematikken en sensorveiledning ber om — og den koster én setning per lyd.
Og et grep til, som er enda billigere: legg alltid ved et norsk eksempelord. Det er et av de fire trinnene i beskrivelsesprosedyren, det tar tre sekunder, og det er den delen kandidater oftest hopper over fordi den føles selvsagt.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av Universitetet i Oslo. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.