1.2 Vokalene og vokalbeskrivelsens akser

En lyd der luftstrømmen passerer gjennom munnhulen uten hindring som er trang nok til å lage friksjonsstøy. Vokalen får sin karakter av formen på hulrommet, ikke av et hinder.

Forskjellen mot konsonant: konsonanten beskrives ved hvor og hvordan luften hindres; vokalen ved hvordan rommet er formet. Derfor har de to helt ulike aksesett, og derfor kan man ikke si at en vokal er «alveolar».

Forskjellen mot approksimant: en approksimant har heller ingen friksjon, og j ligger akustisk svært nær vokalen i. Skillet er funksjonelt: vokalen fyller kjernen i stavelsen, approksimanten står i randen. Det utfoldes i kap. 2.3.

Hvor høyt tungekroppen ligger i munnhulen. Norsk bruker fire trinn: trang, trang-midtre, åpen-midtre og åpen.

Jo trangere, jo høyere ligger tungen og jo mindre er munnåpningen. i og u er trange, ɑ og æ er åpne.

Forskjellen mot horisontal plassering: høyden er den loddrette aksen, plasseringen den vannrette. To vokaler kan ha samme høyde og likevel være helt ulike, som i og u — begge er trange, men den ene er fremre og den andre bakre.

Hvor langt fram eller bak i munnen tungekroppen ligger. Norsk bruker tre trinn: fremre, midtre og bakre.

De fremre vokalene er i, y, e, ø, ɛ, œ og æ. De bakre er u, o, ɔ og ɑ. Midtre er ʉ og reduksjonsvokalen ə.

Forskjellen mot rundethet: plasseringen gjelder tungen, rundetheten leppene. De to er helt uavhengige av hverandre — og det er nettopp uavhengigheten som gjør at norsk kan ha i og y som to ulike vokaler med samme tungeposisjon.

Om leppene er rundet eller ikke mens vokalen uttales. Rundet: leppene formes til en ring og skytes gjerne litt fram. Urundet: leppene er nøytrale eller trukket litt til siden.

Dette er den aksen norsk trenger mest. Norsk har tre rundede fremre vokaler — y, ø og œ — der mange språk ikke har én eneste. Hver av dem har en urundet partner med nesten samme tungeposisjon: y mot i, ø mot e, œ mot ɛ.

Forskjellen mot tungehøyde og plassering: de to andre aksene gjelder tungen, denne gjelder leppene. Å utelate rundetheten er derfor ikke en liten unøyaktighet i norsk — det er å slå sammen to vokaler som språket holder fra hverandre, og det er nøyaktig det feil nummer 16 rammer.

Om vokalen holdes lenge eller kort. Lengde markeres med tegnet ː etter vokalsymbolet: ɑː er lang, ɑ er kort.

Lengde skiller ord i norsk: tak med lang vokal betyr noe annet enn takk med kort. Aksen er altså ikke pynt, den er betydningsskillende.

Forskjellen mot trykk: trykk gjelder hvilken stavelse som framheves i ordet, lengde gjelder hvor lenge selve vokalen varer. En trykksterk stavelse har ofte lang vokal i norsk, men de to er ulike ting, og de markeres med hvert sitt tegn.

⚠ Merk at lengdetegnet er ː, ikke et vanlig kolon. De to ser like ut i noen skrifttyper og er likevel ulike tegn.

Kartet vokalene plasseres i, med tungehøyde loddrett og horisontal plassering vannrett. Formen er en firkant fordi rommet for tungebevegelse er bredere øverst enn nederst.

Firkanten er et kart, ikke en liste: naboer i firkanten er lyder som er lette å forveksle, og avstand i firkanten svarer omtrent til hørbar avstand.

Forskjellen mot konsonanttabellen: konsonanttabellen har diskrete celler — en lyd er enten alveolar eller postalveolar. Vokalfirkanten er kontinuerlig: mellom to trinn finnes det uendelig mange mellomposisjoner, og hvor grensene går, varierer mellom talere og dialekter. Derfor er vokalbeskrivelse alltid litt mer omtrentlig enn konsonantbeskrivelse.

Nærmeste nabo: y, som har samme høyde og samme plassering, men er rundet. Utelater du rundetheten i beskrivelsen, har du beskrevet begge to.

Nærmeste naboer: i, som skiller seg bare i rundethet, og ʉ, som er rundet og trang, men midtre. Beskrivelsen må derfor ha både plassering og rundethet for å skille y fra begge.

Dette er lyden skriftbildets u har i norsk, og den er den eneste midtre vokalen som bærer trykk.

Nærmeste naboer: y, som er fremre, og u, som er bakre. Alle tre er trange og rundede — det er altså bare plasseringen som skiller de tre, og en beskrivelse uten plassering skiller ingen av dem.

⚠ Merk at dette tegnet ikke svarer til bokstaven u i norsk skrift, men til bokstaven o i mange ord. Skriftbildet er ikke lydskrift, og det er en av de vanligste kildene til feil i en transkripsjon.

Nærmeste naboer: ʉ, som er midtre, og o, som ligger ett trinn lavere.

Nærmeste naboer: ø, som er rundet, i, som ligger ett trinn høyere, og ɛ, som ligger ett trinn lavere. e har altså tre nære naboer, og beskrivelsen trenger både høyde, plassering og rundethet for å skille den fra alle tre.

Dette er svaret på beskrivelsen «rundet, trang-midtre, fremre», som er nettopp den formen en oppgave fra 2011 bruker når den går fra beskrivelse til symbol.

Nærmeste naboer: e, som er urundet, y, som ligger ett trinn høyere, og œ, som ligger ett trinn lavere.

⚠ Også her lurer skriftbildet: denne lyden skrives ofte å i norsk, mens bokstaven o som regel står for u.

Nærmeste naboer: u, som ligger ett trinn høyere, og ɔ, som ligger ett trinn lavere. Alle tre er bakre og rundede, så det er høyden som må stå i beskrivelsen for å skille dem.

Nærmeste naboer: œ, som er rundet, e, som ligger ett trinn høyere, og æ, som ligger ett trinn lavere. Skillet mot æ er det som varierer mest mellom norske dialekter, og det er derfor et av punktene du må ta stilling til i uttalekontrakten i kap. 3.2.

Nærmeste nabo: ø, som ligger ett trinn høyere. De to skrives med samme bokstav i norsk ortografi, og skillet mellom dem er derfor usynlig i skrift — men fullt hørbart. Det er et godt eksempel på at lydskrift ikke er en pyntet versjon av rettskrivingen, men et annet system.

Nærmeste nabo: o, som ligger ett trinn høyere. I norsk opptrer ɔ typisk som kort vokal, mens o typisk er lang — men lengden er en egen akse, og den kan ikke erstatte høydeangivelsen i beskrivelsen.

Nærmeste naboer: ɛ, som ligger ett trinn høyere, og ɑ, som er åpen men bakre. æ er den eneste åpne fremre vokalen i norsk, så høyde og plassering til sammen skiller den entydig — men skriv rundetheten likevel, siden det ikke gis delpoeng.

Dette er den letteste norske vokalen å beskrive entydig, fordi den er alene i sitt hjørne av firkanten.

Nærmeste nabo: æ, som er åpen men fremre. Merk at ɑ er urundet — det er lett å anta at bakre vokaler er rundede, siden u, o og ɔ alle er det, men ɑ bryter mønsteret.

Forskjellen mot u: ʊ er litt lavere og litt mer sentralisert, og den opptrer i trykksterke stavelser der vokalen er kort. Paret er et godt eksempel på at norsk lengdemotsetning ofte følges av en liten kvalitetsforskjell: den korte vokalen er ikke bare en kortere utgave av den lange, den er også litt annerledes formet.

Kravet om at en fonembeskrivelse skal skille fonemet fra alle andre fonemer i språket, ikke bare være sann om det.

Forskjellen mot en sann beskrivelse: «fremre urundet vokal» er sant om i, men det er også sant om e, ɛ og æ. Beskrivelsen har altså ikke pekt på noe. Skillekravet er oppfylt først når du har prøvd beskrivelsen mot naboene og ingen av dem passer.

Og konsekvensen er hard: i den nyeste terminen gis det 1 poeng per beskrivelse og ingen delpoeng. En beskrivelse med tre av fire akser er derfor verdt null, ikke tre firedeler.

Den faste rekkefølgen en vokalbeskrivelse skrives i: tungehøyde, horisontal plassering, rundethet, lengde. Altså «trang fremre urundet lang vokal».

Forskjellen mot rekkefølgen for konsonanter: konsonanter skrives som stemthet, sted, måte — tre akser i en annen orden. Å bruke vokalrekkefølgen på en konsonant eller motsatt er et tydelig tegn på at systemet ikke sitter, og systemet er nettopp det en sensorveiledning ber om å få forklart.

⚠ Merk at noen framstillinger setter rundetheten først. Rekkefølgen er en konvensjon, ikke en naturlov — men vær konsekvent, og skriv alle fire verdiene uansett rekkefølge.

En vokal der tungen beveger seg fra én posisjon mot en annen innenfor samme stavelse. Skrives med to vokaltegn: det første viser utgangspunktet, det andre målet.

Norske diftonger finnes i ord som sau, hei og øy.

Forskjellen mot to vokaler etter hverandre: i en diftong hører begge deler til samme stavelseskjerne, og det finnes ingen stavelsesgrense mellom dem. To vokaler i hver sin stavelse er to kjerner og dermed to stavelser. Testen er å telle stavelser: sau er ett slag, en tostavet sekvens er to.

Forskjellen mot en full vokal: en full vokal er et valg i systemet — du kan bytte den ut og få et annet ord. Reduksjonsvokalen er en følge av at stavelsen er trykksvak, og den kan derfor ikke skille ord fra hverandre i samme posisjon.

⚠ Nettopp fordi den er en følge og ikke et valg, blir den behandlet ulikt på de to transkripsjonsnivåene. Det utfoldes i kap. 3.1, og det er en av de sikreste kildene til en god forklaringssetning i transkripsjonsoppgaven.

En trykksterk stavelse er den som framheves i ordet — den uttales med mer kraft, ofte høyere tone og lengre varighet. En trykksvak stavelse er alle de andre.

Skillet styrer flere ting i norsk uttale: bare trykksterke stavelser kan ha lang vokal, bare trykksterke stavelser gir aspirasjon på plosiver, og reduksjonsvokalen finnes bare i trykksvake.

Forskjellen mot lengde: trykk gjelder stavelsen, lengde gjelder vokalen. En trykksterk stavelse kan ha kort vokal, som i takk. De to markeres med hvert sitt tegn, og de forklares nærmere i kap. 1.3 og kap. 1.4.