1.4 IPA-tegnene, diakritikaene og hvordan de settes

Grunnregelen i lydskrift: hver lyd har sitt eget tegn, og hvert tegn står for én bestemt lyd uansett hvilket språk eller hvilken rettskriving lyden opptrer i.

Forskjellen mot rettskriving: en rettskriving er en avtale om hvordan ord skal skrives, og den bærer på historie, tradisjon og kompromisser. Lydskriften er et måleredskap. Derfor kan ett bokstavtegn stå for flere lyder i norsk, mens ett lydtegn aldri gjør det.

Praktisk følge: når to ord skrives likt men uttales ulikt, får de ulike transkripsjoner. Og når to ord skrives ulikt men uttales likt, får de identiske transkripsjoner.

Oppsettet der artikulasjonssted løper vannrett fra leppene til strupehodet og artikulasjonsmåte loddrett, med ustemt lyd til venstre og stemt til høyre i hver celle.

Forskjellen mot en alfabetisk liste over tegn: en liste gir deg tegnet hvis du allerede vet hvilket du leter etter. Kartet gir deg tegnet ut fra beskrivelsen, og beskrivelsen ut fra tegnet — begge veier, som er nettopp de to retningene beskrivelsesoppgaven prøves i.

Praktisk lesemåte: en tom celle betyr at norsk ikke har den lyden. En celle med bare ett tegn betyr at norsk bare har den ene stemthetsvarianten.

De fem retroflekse tegnene ʈ ɖ ɳ ɭ ʂ fyller hver sin måterad i kartet, og hver av dem har en alveolar partner: t d n l s.

Systematikken: stemthet og måte holdes, stedet flyttes. Kolonnen kan derfor leses av fra den alveolare kolonnen i stedet for å pugges.

Forskjellen mot postalveolarkolonnen: ʃ ligger i postalveolarkolonnen og lages med tungebladet. Retrofleksene lages med tungespissen bøyd bakover. ʂ og ʃ er derfor naboer i kartet og likevel to ulike lyder.

De fem nasalene i norsk: m bilabial, ɱ labiodental, n alveolar, ɳ retrofleks og ŋ velar. Alle er stemte.

Systematikken: hver nasal deler sted med en plosiv i raden over — m med b, n med d, ɳ med ɖ, ŋ med g. Det er den parallellen nasalassimilasjonen utnytter.

Forskjellen mellom de fem i bruk: m, n og ŋ kan stå fritt, mens ɱ og ɳ bare oppstår i bestemte omgivelser. En lyd som bare finnes i én omgivelse, oppfører seg annerledes i systemet — og det skillet er kjernen i kap. 2.2.

De åtte plosivene i norsk, parvis etter stemthet: p b bilabiale, t d alveolare, ʈ ɖ retroflekse og k g velare.

Systematikken: plosivraden er den eneste raden i kartet der hvert sted har både en ustemt og en stemt lyd. Det gjør stemthetsaksen mest informativ nettopp her.

Forskjellen mot nasalraden rett under: samme fire steder, men bare stemte lyder, og luften slipper ut gjennom nesen. De to radene ligger over hverandre fordi de deler sted — og det er den parallellen nasalassimilasjonen bruker.

Frikativene i norsk: f v labiodentale, s alveolar, ʃ postalveolar, ʂ retrofleks, ç palatal, ʁ uvular og h glottal.

Systematikken: dette er raden med flest steder og færrest stemthetspar. Bare f og v danner et par; resten står alene.

Forskjellen som er lettest å bomme på: s, ʃ og ʂ ligger tett etter hverandre langs stedsaksen og er alle ustemte. Det betyr at bare stedet skiller de tre, og en beskrivelse uten sted peker ikke på noen av dem.

Lateralene l og ɭ, og tappene ɾ og ɽ. Alle fire er stemte, og alle fire ligger i den alveolare eller den retroflekse kolonnen.

Systematikken: hvert par består av en alveolar lyd og dens retroflekse motstykke, akkurat som i plosiv- og nasalraden.

⚠ Forskjellen som må sitte: ɭ er retrofleks lateral og oppstår av r pluss l. ɽ er tjukk l, en selvstendig dialektlyd i tappraden. De to ser like ut i tegnform, ligger i samme kolonne og er likevel ulike lyder med helt ulik opprinnelse.

Et norsk tastatur dekker p b t d k g m n f v s l r h j blant konsonantene og i y e o u æ ø blant vokalene, pluss vanlige skilletegn.

Forskjellen mot det du trenger: over tjue av tegnene i norsk transkripsjon mangler, og de mangler i de mest brukte gruppene — retroflekser, de fremre frikativene, de fleste vokaltegnene og samtlige diakritika.

Praktisk følge: planlegg for innliming. Å oppdage under eksamen at halve inventaret må hentes fra et vedlagt dokument, er ikke det du vil bruke tenketiden på.

De tegnene som ikke finnes på et vanlig tastatur: ɑ ɛ ə ʉ ʊ œ ɔ ŋ ɱ ç ʃ ʂ ʈ ɖ ɳ ɭ ɾ ʁ ɽ og alle diakritikaene ː ˈ ˌ ʰ pluss de tre merkene under.

Forskjellen i arbeidsmengde: et langt sammensatt ord kan kreve ti til femten innlimte tegn, og hver innliming er noen sekunder med leting i et vedlagt dokument.

Grepet som sparer mest tid: skriv hele transkripsjonen med vanlige bokstaver først og sett inn spesialtegnene i én omgang etterpå. Da leter du i dokumentet i én arbeidsøkt i stedet for tjue.

Regelen om å levere de to transkripsjonsformene i den rekkefølgen oppgaven ber om, og merke hver av dem tydelig med sin egen klammetype.

Forskjellen mot å levere dem uten merking: to transkripsjoner uten klammer eller skråstreker er to like former uten opplysning om hvilken som er hvilken. Sensor kan ikke gjette, og oppgaven ber om begge.

Praktisk: skriv gjerne en liten overskrift foran hver — «fonetisk» og «fonemisk» — i tillegg til klammetypen. Det koster to ord og fjerner all tvil.

Oppsettet der tungehøyde løper loddrett og horisontal plassering vannrett, med rundetheten som skille innenfor hver posisjon.

Forskjellen mot konsonanttabellen: konsonanttabellen har diskrete celler — en lyd er enten alveolar eller postalveolar. Vokalfirkanten er kontinuerlig, og mellom to høydetrinn finnes uendelig mange mellomposisjoner.

Praktisk følge: vokalbeskrivelse er alltid litt mer omtrentlig enn konsonantbeskrivelse, og grensene mellom trinn varierer mellom talere og dialekter. Det er en av grunnene til at en transkripsjon vurderes mot kandidatens egen oppgitte bakgrunn.

Tegnet som viser at vokalen foran er lang. Står umiddelbart etter vokalsymbolet: ɑː, iː, uː.

Forskjellen mot et kolon: de to tegnene ser nesten like ut i mange skrifttyper, men de er ulike tegn. Lengdetegnet består av to små trekanter; kolonet av to prikker. En transkripsjon med kolon er ikke feilfri — den er skrevet med feil tegn, og i en oppgave med trekk på 0,5 poeng per feil er det en unødvendig utgift.

Praktisk: tegnet finnes ikke på et norsk tastatur og må limes inn.

Tegnet som viser at stavelsen som følger, bærer hovedtrykket. Står foran stavelsen, ikke over vokalen.

Forskjellen mot en apostrof: apostrofen er et skilletegn i rettskriving; hovedtrykkstegnet er et fonetisk tegn med en helt bestemt betydning. De to ligner, og de er ulike tegn.

Forskjellen mot bitrykkstegnet: hovedtrykkstegnet står øverst i linjen, bitrykkstegnet nederst. Hovedtrykket forekommer én gang per ord; bitrykk kan forekomme flere ganger.

Tegnet som viser at stavelsen som følger, har et svakere men hørbart trykk. Står foran stavelsen.

Forskjellen mot et komma: kommaet står på grunnlinjen og er et skilletegn; bitrykkstegnet henger under linjen og er et fonetisk tegn.

Praktisk bruk: i et sammensatt ord setter du hovedtrykkstegnet foran første stavelse i første ledd og bitrykkstegnet foran første stavelse i neste ledd. Da har du samtidig markert hvor sammensetningsfugen går.

Et lite hevet tegn etter en ustemt plosiv, som viser at det kommer et pust mellom slippet og den følgende vokalen: pʰ, tʰ, kʰ.

Forskjellen mot en vanlig h: den vanlige h er en selvstendig lyd med eget artikulasjonssted i strupehodet. Aspirasjonstegnet er et diakritisk merke som beskriver en egenskap ved plosiven foran, ikke en lyd for seg.

Når det skal stå: bare der plosiven faktisk er aspirert, altså i starten av en trykksterk stavelse. Å strø tegnet utover alle plosivene i ordet er å legge til lyd som ikke er der.

Et lite loddrett merke under konsonanten, som viser at den fyller kjernen i stavelsen alene: n̩, l̩.

Tegnet skrives som grunntegnet pluss det kombinerende merket — to skrifttegn som til sammen viser én lyd.

Forskjellen mot lengdetegnet: lengde gjelder hvor lenge lyden varer, stavelsesbærende gjelder hvilken rolle lyden har i stavelsen. En stavelsesbærende konsonant er ikke nødvendigvis lang.

⚠ Merket må alltid stå rett etter grunntegnet. Skriver du et mellomrom imellom, fester merket seg på mellomrommet.

En liten ring under en ellers stemt lyd, som viser at den er ustemt i denne bestemte forekomsten: n̥.

Du trenger det sjelden i norsk, men det dukker opp der en stemt konsonant devoiseres i nabolaget av en ustemt lyd.

Forskjellen mot å bytte tegn: norsk har ikke egne tegn for ustemte nasaler og lateraler, siden de ikke er selvstendige enheter i systemet. Diakritikaen løser dette: du beholder grunntegnet og legger til opplysningen om stemthet.

Et lite merke under konsonanten som viser at den lages mot tennene i stedet for mot alveolarkanten: t̪.

Boka bruker alveolar som hovedetikett for t, d, n, l og s i norsk. Dentaltegnet er der for de tilfellene der du vil være mer presis om din egen artikulasjon.

Forskjellen mot en finkornet stedsangivelse i ord: «lamino-dental» er en beskrivelse i prosa. Dentaltegnet er den samme opplysningen skrevet inn i transkripsjonen. De to sier det samme på to steder, og du trenger sjelden begge deler.

Rammen rundt en fonemisk transkripsjon, altså en gjengivelse av enhetene i lydsystemet.

Her står bare det som er et valg i språket. Alt som er forutsigbart av omgivelsen — aspirasjon, retroflekser som følge av en r, nasalens tilpasning til lyden etter — holdes utenfor.

Forskjellen mot klammer: klammer viser hva som sies, skråstreker viser hva som velges. To ord som uttales ulikt, kan ha samme fonemiske form hvis forskjellen er forutsigbar.

Rammen rundt en fonetisk transkripsjon, altså en gjengivelse av hva som faktisk uttales.

Her skal detaljene med: aspirasjon, retroflekser, reduksjonsvokal, stavelsesbærende konsonant, assimilasjoner og trykk.

Forskjellen mot skråstreker: en fonetisk transkripsjon er en observasjon, en fonemisk er en analyse. Det er derfor den fonetiske formen kan variere mellom talere uten at noen av dem tar feil — og hvorfor vurderingsregelen i transkripsjonsoppgaven måler konsistens mot din egen oppgitte bakgrunn.

Konvensjonen om at et ord i sin vanlige skriftform settes i kursiv når det omtales som språklig materiale: kjeks.

Forskjellen mot en transkripsjon: kursiv viser hvordan ordet skrives, ikke hvordan det uttales. De tre skrivemåtene — kursiv, klammer og skråstreker — svarer til tre helt ulike spørsmål om det samme ordet.

Praktisk følge: når du skriver om et ord i en besvarelse, marker hvilken av de tre du mener. Et ord uten markering leses som løpende tekst, og da har leseren ingen anelse om du snakker om skriften, uttalen eller systemet.

Konvensjonen om at betydningen til et ord settes i enkle anførselstegn: hage ‘inngjerdet område med planter’.

Forskjellen mot en definisjon i prosa: anførselstegnene sier at dette er ordets betydning, ikke en påstand om verden. Det er en presisjon som blir viktig i semantikken, der hele poenget er å skille mellom ordets betydning og den tingen ordet viser til.

Sammen med de tre andre skrivemåtene gir dette deg fire klart adskilte måter å snakke om et ord på: skriften, uttalen, systemenhetene og betydningen.

Denne boka bruker vanlig g for den stemte velare plosiven, både i løpende tekst og i transkripsjoner.

Lydskriften har en egen g-form som er visuelt nesten identisk med den vanlige, og som i noen skrifttyper ikke lar seg skille fra den i det hele tatt.

Begrunnelsen for valget: det er tegnet studenten faktisk har på tastaturet, og en framstilling som blander de to formene lærer bort en forskjell som ikke finnes i faget. De to formene står for samme lyd.

Praktisk følge for deg: bruk den g-en du har. Ingen sensor kan skille dem, og ingen av dem er feil.

Muligheten for å markere hvilket av de to norske tonelagene et ord har, med et hevet ett-tall eller to-tall foran den trykksterke stavelsen.

Markeringen er valgfri. Materialet dokumenterer ikke at tonelag kreves i en transkripsjon, og denne boka påstår derfor ikke at det gjør det.

Regelen hvis du velger å markere: vær konsekvent. Markerer du tonelag i ett ord, skal du gjøre det i alle. En halvveis gjennomført markering er verre enn ingen, fordi leseren ikke kan vite om et umarkert ord mangler tonelag eller mangler markering.

Den praktiske arbeidsmåten der lydtegn som ikke finnes på tastaturet, kopieres fra et vedlagt dokument og limes inn i besvarelsen ett for ett.

Dette er dokumentert for den nyeste terminen, og det betyr at besvarelsen skrives på maskin.

Forskjellen mot håndskrift: for hånd tegner du et symbol på under et sekund. Digitalt må du finne det i en liste og lime det inn, og et langt sammensatt ord kan kreve ti til femten slike operasjoner.

Praktisk følge: legg tidsbruken inn i budsjettet, og skriv forklaringsleddet før du perfeksjonerer selve transkripsjonen.

Hvordan et analysetre leveres på en digital eksamen, står ikke i noen av de sju dokumentene i materialet.

Det som er dokumentert: at den nyeste terminen er digital, og at lydtegn limes inn fra et vedlagt dokument.

Det som ikke er dokumentert: om et tre skal tegnes for hånd og lastes opp, skrives med innrykk i tekstfeltet, eller leveres på en helt annen måte.

Hva du gjør med det: øv på en form som er lesbar uansett. Et tre satt med innrykk i ren tekst kan skrives i et hvilket som helst felt og leses av hvem som helst, og det er formen kap. 5.4 bruker.