1.3 Den historiske konteksten — Golden Age, avkolonisering og den kalde krigen

Hvorfor perioden er viktig for faget, i ett punkt: den skapte en utbredt tro på at vekst kunne styres. Hadde Vest-Europa latt seg gjenoppbygge planmessig etter krigen, burde det samme kunne gjøres andre steder. Det er denne troen utviklingsprosjektet hviler på.

⚠ Merk at perioden var gyllen for de industrialiserte landene. Betegnelsen er ikke en beskrivelse av verden som helhet, og bør brukes med det forbeholdet.

Rundt 1950 blir utvikling for første gang et eget felt for planlagt, internasjonal innsats: egne institusjoner, egne budsjetter, egne eksperter.

Det er en historisk nyvinning. Fattigdom hadde alltid eksistert; det nye var forestillingen om at den kunne avskaffes gjennom målrettet inngrep utenfra, etter en plan.

Bruk til: å vise at «utvikling» ikke bare er et begrep som skiftet innhold, men en praksis som ble oppfunnet på et bestemt tidspunkt — og derfor kunne vært oppfunnet annerledes.

Etterkrigstidens erfaring var at store, koordinerte inngrep virket: gjenoppbyggingen av Vest-Europa, utbyggingen av velferdsstater, styringen av krigsøkonomier.

Denne erfaringen ble overført til det som nå skulle bli utviklingspolitikk, og den forklarer hvorfor de tidlige teoriene er så opptatt av stadier, planer og investeringsnivåer. Rostows modell (se kap. 2.1) er utenkelig uten den.

Det analytiske poenget: teoriens form — en trapp med trinn — er ikke bare en beskrivelse av virkeligheten. Den speiler en samtid som trodde utvikling lot seg planlegge.

For utviklingsstudier er tre følger avgjørende. Ett: et stort antall nye stater trengte en økonomisk strategi, og spørsmålet «hvordan blir vi utviklet?» ble et praktisk politisk spørsmål med frist. To: de nye statene arvet økonomier bygget for å levere råvarer til kolonimakten, ikke for å tjene sin egen befolkning. Tre: de ble et marked for ideer — og for allianser.

Kolonienes økonomier var innrettet mot eksport av få råvarer og import av ferdigvarer, med infrastruktur bygget for å frakte varer ut av landet.

Denne strukturen forsvant ikke ved selvstendighet. Den er selve utgangspunktet for strukturalismen og avhengighetsteorien, som begge tar for seg hva det gjør med et land å være låst i den rollen (se kap. 2.2).

Bruk til: å forklare hvorfor teorier utviklet i Latin-Amerika stilte helt andre spørsmål enn teorier utviklet i USA. De så på ulike økonomier.

Uttrykket «den tredje verden» oppsto i den kalde krigen og betydde opprinnelig noe presist: landene som verken tilhørte den vestlige blokken («den første») eller den sosialistiske («den andre»).

Det var altså en geopolitisk kategori, ikke en økonomisk. At det senere ble et synonym for «fattige land» er en betydningsforskyvning.

På eksamen: bruk «global sør» i egen prosa. Skal du bruke «den tredje verden», ram det inn som den historiske kategorien det var — da viser du presis begrepsbruk i stedet for å ha arvet et uttrykk ukritisk.

Flere av de nye statene forsøkte å unngå å binde seg til noen av blokkene, og organiserte seg i det som ble kalt den alliansefrie bevegelsen.

Hvorfor det er relevant for faget: bevegelsen viser at de nye statene ikke bare var mottakere av andres teorier og penger, men aktører som forsøkte å skaffe seg handlingsrom mellom blokkene. Det er en nyttig korreksjon til framstillinger der det globale sør bare er noe som blir utviklet av andre.

Under den kalde krigen var utviklingspolitikk aldri bare utviklingspolitikk. Den var også et virkemiddel i blokkstriden: bistand, lån og teknisk hjelp fulgte allianser, og begge blokkene tilbød sin modell som veien ut av fattigdom.

Konsekvensen for teoriene: en teori som lovet vekst uten samfunnsomveltning var politisk brukbar i vest, og fikk ressurser og gjennomslagskraft deretter. En teori som pekte på at verdensøkonomien selv var problemet, hadde ikke samme institusjonelle støtte.

Det gir et poeng du kan bruke: hvilke teorier som fikk gjennomslag, avhenger ikke bare av hvor gode de var.

Moderniseringsteorien beskriver utvikling som en rekke stadier alle land kan gå gjennom, med de industrialiserte landene som endepunkt.

Tre grunner til at den var politisk anvendelig i vest. Den lovet framgang uten at eiendomsforhold måtte endres. Den plasserte årsaken til fattigdom inne i landet, og dermed ikke hos handelspartnerne. Og den gjorde vestlige samfunn til målestokk, slik at hjelp til utvikling og utvidelse av innflytelse pekte samme vei.

⚠ Dette er ikke det samme som å si at teorien var propaganda. Å forklare hvorfor en teori fikk gjennomslag, er noe annet enn å avvise innholdet. Sensorene belønner det første og straffer sammenblandingen.

Latin-Amerika hadde en erfaring resten av det globale sør ennå ikke hadde rukket å få: over hundre år med formell selvstendighet uten at moderniseringens lovede utvikling hadde kommet.

Den erfaringen gjør et bestemt spørsmål naturlig: hvis det ikke er kolonistyret som holder oss tilbake, hva er det da? Svaret ble at relasjonen til verdensøkonomien fortsetter etter at flagget er skiftet — og det er kjernen i både strukturalismen og avhengighetsteorien.

Bruk til: å vise at teoriene ikke bare speiler ideologi, men også hvilken empiri opphavsmennene hadde foran seg.

1. Én setning om situasjonen teorien vokste ut av.
2. Én setning om hvilket spørsmål situasjonen gjorde naturlig.
3. Én setning om hvordan det spørsmålet formet teoriens innhold.

Tre setninger. De skiller en besvarelse som forklarer, fra en som gjengir.

Å slutte fra en teoris opphav til dens gyldighet er en kjent tankefeil: «moderniseringsteorien tjente vestlige interesser, altså er den gal.»

Hvorfor det er en feil: en teori kan være politisk anvendelig og likevel beskrive noe riktig — og motsatt. Opphavet forklarer hvorfor teorien fikk gjennomslag; om den holder, må avgjøres på annet grunnlag.

Hvordan du unngår den uten å bli tannløs: si begge deler eksplisitt. «Teoriens gjennomslag lar seg ikke forklare uten den geopolitiske situasjonen. Om mekanismen den beskriver holder, er et annet spørsmål, og det avhenger av …»

Den vanligste svakheten i dette stoffet er å levere en kronologi: Marshallhjelpen, avkoloniseringen, Bandung, gjeldskrisen — riktig og irrelevant.

Testen du kan bruke på egen tekst: stryk alle årstall og alle hendelsesnavn. Står det igjen en påstand om hvordan konteksten formet teorien? Hvis ikke, er avsnittet en ramse.

Historiestoffet skal alltid ende i en kobling, aldri i en hendelse.

Hopper brukes der du kobler konteksten tilbake til selve utviklingsbegrepet — at det ble et politikkområde, og hva det gjorde med begrepets innhold.

⚠ Tilskrivningsregelen gjelder her også: skriv «en vanlig lesning er at …» framfor å legge en påstand i munnen på en navngitt forfatter du ikke er sikker på har den.

Fra begynnelsen av 1970-tallet svekkes den lange vekstperioden i de industrialiserte landene, og med den svekkes troen på at vekst lar seg styre planmessig.

Dette er bakteppet for to skift du møter senere. Grunnbehovsvendingen (se kap. 1.2) var det ene svaret: mål det folk faktisk har. Det nyliberale skiftet på 1980-tallet var det andre: la staten trekke seg tilbake og markedet styre.

At de to svarene er så ulike, er poenget. Samme erfaring — at den gamle modellen ikke lenger leverte — ga to motsatte konklusjoner, avhengig av hvem som trakk dem.

På 1950-tallet møttes ledere fra nylig selvstendige stater i Asia og Afrika for å samordne en linje som verken var vestlig eller sovjetisk. Bandung-konferansen står som symbolet på dette.

Hvorfor det hører hjemme i en utviklingsbok: møtet formulerte krav om en annen internasjonal økonomisk orden — bedre bytteforhold, mindre avhengighet av tidligere kolonimakter — og det er de samme kravene strukturalismen ga teoretisk form.

Bruk til: å vise at teoriene fra det globale sør hadde en politisk bevegelse i ryggen, ikke bare akademiske forfattere.

Sammen med utviklingsprosjektet kom institusjonene: internasjonale finansinstitusjoner, FN-organer, nasjonale bistandsdirektorater og et yrke som ikke hadde eksistert før — utviklingseksperten.

Det analytiske poenget: et apparat som skal levere utvikling, trenger en definisjon av hva utvikling er, og det trenger å kunne måle den. Institusjonene ble dermed selv en av de sterkeste kildene til definisjonsmakt, jf. kap. 1.1.

Du møter apparatet igjen i kap. 3.1.

En feilslutning som ligger nær: at når to teorier fra samme tiår er uenige, må minst én av dem være uttrykk for ideologi framfor analyse.

Den bedre forklaringen er tredelt. De så på ulike økonomier — nyfrigjorte stater mot land med hundre års selvstendighet. De hadde ulike spørsmål — hvordan komme i gang, mot hvorfor det ikke holdt fram. Og de skrev inn i ulike politiske situasjoner, med ulike muligheter for gjennomslag.

Bruk til: enhver sammenlikning av to teorier. Det er sjelden riktig å framstille uenigheten som at den ene bare tok feil.

Etterkrigstidens utviklingstenkning hadde et innebygd referansepunkt: de industrialiserte landene i vest. Å utvikle seg betydde i praksis å bevege seg i deres retning.

Det er ikke nødvendigvis feil at industrialiserte samfunn har egenskaper andre ønsker seg. Poenget er at referansepunktet ble valgt uten å bli diskutert, og at det derfor formet både teoriene og målene uten at noen måtte forsvare det.

Dette er broen til post-utvikling (se kap. 2.5), som gjør nettopp dette valget til sitt hovedanliggende.

Historisk kontekst brukes ikke bare i ii-leddet. Den er også det som gjør relevansleddet mulig å svare på uten å gjette.

Framgangsmåten: si hvilke av teoriens premisser som var tidsbundne, hvilke som fortsatt holder, og hva som følger av det. «Avhengighetsteorien forutsatte en arbeidsdeling der sør leverte råvarer. Den arbeidsdelingen er endret, men mekanismen — at posisjon i en relasjon kan låse en rolle — lar seg prøve på dagens verdikjeder.»

Uten kapitlet her blir relevansleddet en mening. Med det blir det et argument.