1.1 Hva er «utvikling»? Mål, prosess, historie

Målforståelsen bærer alltid et innhold. Er det ønskede samfunnet ett med høy inntekt? Med lav barnedødelighet? Med politisk frihet? Med lave utslipp? Ulike svar gir ulike land plassering på rangstigen — og det er nettopp derfor målforståelsen ikke er nøytral.

På eksamen: dette er laget som gjør det mulig å rangere land, og dermed laget der verdiladningen er lettest å vise.

Prosessforståelsen reiser andre spørsmål enn målforståelsen: hva driver endringen, hvem styrer den, og hvem bærer kostnadene underveis? To land kan nå samme sluttilstand gjennom helt ulike prosesser — den ene gradvis og innenfra, den andre raskt og påtvunget utenfra.

Dette laget er det som oftest mangler i middels besvarelser. Den som bare har mål og prosess, kan beskrive uenighet i samtiden. Den som også har historien, kan vise at dagens definisjon er én av flere mulige, og at den avløste noe annet av grunner som lar seg forklare.

Lagene svarer på hvert sitt spørsmål, og en presis besvarelse sier hvilket den bruker:

Et omstridt begrep er et der uenigheten om innholdet er vedvarende og faglig meningsfull — ikke et tegn på at faget ennå ikke har ryddet opp.

Skillet er verdt å holde klart. Noen begreper er uklare fordi de er dårlig definert, og da er løsningen å definere dem bedre. «Utvikling» er ikke slik: uenigheten kommer av at begrepet inneholder en verdivurdering, og verdivurderinger lar seg ikke avgjøre ved definisjon.

Konsekvensen: å etterlyse «den riktige definisjonen» er å ha misforstått hva slags begrep dette er. Det du kan kreve, er at hver besvarelse gjør sitt eget valg eksplisitt.

Styrken er at det finnes for nesten alle land og alle år, og at det lar seg sammenlikne. Uten et slikt tall blir sammenlikning over tid vanskelig.

Tre ting det ikke fanger. Det sier ingenting om fordeling — et gjennomsnitt kan stige mens flertallet får det verre. Det teller ikke ubetalt arbeid, som i mange samfunn utgjør en stor del av det som faktisk holder folk i live. Og det skiller ikke mellom verdiskaping og nedbygging av naturgrunnlag — å hogge en skog øker tallet.

Epoke 1 hvilte på en antakelse: at økonomisk vekst av seg selv ville sive nedover og løfte også de fattigste, slik at fordeling ikke trengte å være et eget mål.

Antakelsen er ikke uten videre gal — den holder i noen sammenhenger. Men erfaringen fra 1960-tallet var at den ikke holdt generelt: land kunne ha betydelig vekst uten at fattigdommen falt merkbart.

Hvorfor dette er verdt å kunne presist: det er den konkrete erfaringen som utløste grunnbehovsvendingen. Uten den blir epokeskiftet en dato å pugge i stedet for en forklaring.

Poenget er at ressurser bare er midler, og at forholdet mellom middel og frihet varierer sterkt mellom mennesker. To personer med samme inntekt kan ha svært ulik reell frihet, avhengig av helse, funksjonsevne, utdanning, kjønn og hvilke hindringer samfunnet setter opp.

Distinksjonen mot grunnbehov: grunnbehovstilnærmingen spør hva folk har. Sen spør hva de kan gjøre med det. Mat i huset er et grunnbehov dekket; å kunne velge hva man skal bli, er en kapabilitet.

Den klassiske definisjonen av bærekraftig utvikling stammer fra Brundtland-kommisjonens rapport i 1987: utvikling som dekker dagens behov uten å ødelegge framtidige generasjoners mulighet til å dekke sine.

Formuleringen gjør to ting samtidig. Den innfører en tidsdimensjon som de tre foregående forståelsene manglet, og den gjør det uten å velge mellom vekst og vern — noe som er grunnen til at den kunne samle bred tilslutning.

⚠ Tilskriv den riktig: formuleringen er kommisjonens, ikke Sens. Å blande de to er en av de vanligste tilskrivningsfeilene i faget.

Definisjonen inneholder to ledd. «Endring» er beskrivende og ukontroversielt: noe blir annerledes. «God» er normativt, og det er her hele faget ligger. Så snart definisjonen er sagt, står spørsmålet igjen: god ifølge hvem?

Hvorfor dette er en sterk definisjon å bruke på eksamen: den er kort nok til å siteres presist, og den gjør problemet synlig i stedet for å skjule det. En definisjon som lyder «utvikling er bedring av levekår» ser mer innholdsrik ut, men den har smuglet inn svaret på det spørsmålet Chambers holder åpent.

Spørsmålet Chambers etterlater, har et empirisk svar: noen definerer faktisk «god», og de har mer makt enn andre.

Historisk har målestokken vært satt av giverland, internasjonale finansinstitusjoner, FN-organer og forskningsmiljøer i det globale nord — sjeldnere av dem endringen gjelder. Når en indikator velges, følger det med et syn på hva et godt liv er, og det synet blir målt på mennesker som ikke ble spurt.

Begrepet du trenger, er definisjonsmakt: makten til å bestemme hva ord skal bety, og dermed hva som teller som framgang. Den er mindre synlig enn økonomisk eller militær makt, og desto mer virksom.

At utviklingsbegrepet er verdiladet betyr at det inneholder en vurdering av hva som er bra, ikke bare en beskrivelse av hva som er.

Sammenlikn med et rent beskrivende begrep som «befolkningsvekst»: det sier hvor mange flere det ble, uten å si om det er bra. «Utvikling» kan ikke brukes slik. Sier du at et samfunn har utviklet seg, har du samtidig sagt at endringen var til det bedre.

Konsekvensen for skrivingen: du kan ikke bruke ordet nøytralt, og derfor må du si hvilken verdimålestokk du legger til grunn. Det er ikke en svakhet ved besvarelsen — det er kravet.

At begrepet er maktladet betyr at det har virkninger i verden: det legitimerer handling.

Når et tiltak kalles «utviklingstiltak», er det allerede rettferdiggjort. Omplassering av mennesker, omlegging av jordbruk og salg av naturressurser har alle blitt gjennomført under den merkelappen. Ordet gjør et arbeid: det flytter noe fra å måtte begrunnes til å være selvforklarende.

Derfor er spørsmålet «hvem kaller dette utvikling, og hva oppnår de med det?» et faglig spørsmål, ikke et polemisk.

De to henger sammen, men er ikke det samme, og en besvarelse som skiller dem er tydelig sterkere enn en som bruker dem om hverandre:

At utviklingsbegrepet er sted- og tidsspesifikt betyr at hva som teller som utvikling, skifter mellom kontekster og mellom epoker.

Stedsspesifikt: et tiltak som er en klar forbedring i én sammenheng, kan være meningsløst eller skadelig i en annen. Vanntilgang, elektrifisering og skolegang har ulik betydning avhengig av hva som allerede finnes.

Tidsspesifikt: målestokken har skiftet fire ganger på sytti år, og hver gang har den forrige framstått som selvsagt like før den ble forlatt. Det er den observasjonen som gjør det rimelig å tro at også dagens målestokk vil bli avløst.

Utvikling ble forstått som økonomisk vekst, målt i bruttonasjonalprodukt per innbygger. Antakelsen var at vekst ville sive nedover av seg selv og løfte alle.

Epoken faller sammen med etterkrigstidens gjenoppbygging, avkoloniseringen og den kalde krigen. Å bli «utviklet» betydde i praksis å bli mer lik de industrialiserte landene — og målestokken var deres.

Hva den ikke fanget: at vekst kan skje uten at de fattigste merker det. Det var denne erfaringen som utløste neste skift.

Skiftet kom av en erkjennelse som var vanskelig å komme utenom: land hadde hatt betydelig vekst uten at fattigdommen gikk ned. Målestokken hadde altså vist framgang der folk ikke opplevde noen.

Hva den ikke fanget: behov kan dekkes uten at folk får noen innflytelse over eget liv. En befolkning kan være mettet og likevel ufri.

Grepet er at ressurser bare er midler. To personer med samme inntekt kan ha svært ulik frihet, avhengig av helse, utdanning, kjønn og hvilke hindringer samfunnet setter opp.

Hva den ikke fanget: at framgang for dagens mennesker kan tas ut på bekostning av naturgrunnlaget og av dem som kommer etter.

Epoken er den vi står i, og den institusjonaliserte seg gjennom tusenårsmålene og senere bærekraftsmålene.

Hva kritikken peker på: at «bærekraftig utvikling» kan romme både en radikal og en svært moderat lesning, og at nettopp den elastisiteten gjør begrepet lett å slutte seg til og vanskelig å forplikte noen med.

De fire epokene er ikke bare en tidslinje å pugge. Skiftene har et felles mønster, og det er mønsteret som er verdt poeng:

Hver ny forståelse oppstår som en kritikk av det den forrige ikke fanget. Vekst fanget ikke fordeling. Grunnbehov fanget ikke frihet. Menneskelig utvikling fanget ikke naturgrunnlaget.

To ting følger av det, og begge er poenggivende:

Ett. Begrepet utvides — det favner stadig mer. Det gjør det rikere, men også vagere og vanskeligere å forplikte noen med.

To. Hver forståelse framsto som selvsagt i sin tid. Det gir god grunn til å behandle også dagens som historisk betinget — ikke som endelig.

Det er hos Hopper du finner Chambers' «god endring» gjengitt, og det er slik du skal tilskrive den: Chambers' formulering, gjengitt hos Hopper.

Bruk dem der du forklarer HVORFOR en forståelse ble avløst, ikke bare at den ble det.

Bruk ham i drøftingen av om utvidelsen er framgang, som motvekt til modningsargumentet.

Begrepene avløste eldre uttrykk som «u-land», «den tredje verden» og «underutviklede land». Grunnen er at de eldre uttrykkene bærer en rangering: de plasserer land på en stige der alle antas å skulle bevege seg mot samme sted.

Bruk global sør/nord i besvarelser. Skal du bruke et av de eldre uttrykkene, ramm det inn — «det som i samtiden ble kalt …».

⚠ Ikke overkorriger. «Underutvikling» som teoribegrep — Franks «utvikling av underutvikling» — er fritt og skal brukes. Det er landkategorien «underutviklede land» som er problematisk, ikke mekanismebegrepet.

Å dele verden i «utviklede» og «utviklings»-land er ikke bare en praktisk gruppering. Kategorien bærer med seg målforståelsen: den forutsetter at det finnes én tilstand alle er på vei mot, og at noen er kommet fram.

To innvendinger, begge brukbare i drøfting. Kategorien skjuler at landene i gruppa er svært ulike — de har til felles at de ikke er noe, ikke at de er noe. Og den plasserer forklaringen på forskjellene inne i hvert land, mens de kan ligge i relasjonene mellom dem (peker fram til avhengighetsteori).

Kategorien er likevel ikke ubrukelig — den svarer til reelle forskjeller i levekår. Poenget er å bruke den bevisst, ikke å slutte å bruke den.

Alle de fire epokene deler en antakelse de sjelden gjør eksplisitt: at utvikling innebærer en bevegelse mot noe som likner de industrialiserte samfunnene — i teknologi, institusjoner og økonomisk organisering.

Denne antakelsen får sin teoretiske form i moderniseringsteorien, som du møter i kap. 2.1. Her holder det å se at antakelsen ligger under, også der den ikke sies.

Bruk til: å vise at utviklingsbegrepets verdiladning ikke bare er et spørsmål om hvilken indikator man velger, men om hvilken samfunnsform som gjelder som referanse.

Du møter posisjonen i kap. 2.5. Grunnen til at den nevnes allerede her, er at den er det naturlige motpolet i enhver drøfting av om begrepet er brukbart — og en drøfting som mangler den, mangler den sterkeste innvendingen.

Kortversjonen du kan bruke nå: der de fire epokene diskuterer hva utvikling skal bety, spør post-utvikling om ordet i det hele tatt bør brukes.

To feil som går igjen:

Ett. Å tilskrive Chambers hele det kritiske utviklingsbegrepet. Han ga formuleringen «god endring»; kritikken av definisjonsmakt er en bredere faglig posisjon.

To. Å tilskrive Sen bærekraftsdimensjonen. Sen står for menneskelig utvikling som utvidelse av valgmuligheter; bærekraftsformuleringen kommer fra Brundtland-kommisjonen.

Et navn uten et presist poeng gir uansett lite. Et navn med feil poeng trekker ned.

Får du et kortsvar direkte om begrepet, er dette rekkefølgen som virker:

1. Definer, og velg side. Bruk Chambers' «god endring», og si med én gang hva som følger av den: spørsmålet om hvem som definerer «god».

2. Del i tre lag. Mål, prosess, historie — med ett eksempel på at de gir ulike svar.

3. Vis at det er verdi- og maktladet. Verdiladet med definisjonen selv, maktladet med et konkret tilfelle.

4. Land på historikken. De fire epokene, mønsteret i skiftene, og hva det gir grunn til å tro om dagens forståelse.

Fire trinn på tjue til tjuefem minutter. Det er nok til toppkarakter på et kortsvar.

De skillene sensor faktisk ser etter i dette stoffet: