2.3 Post-NPM og styringsreformenes pendel
Reaksjonen på NPMs fragmentering — samordning, sammenslåing og «hele
- Frekvens. Temabolken fristilling, New Public Management og markedsmekanismer dekker 13 slots fordelt på 11 av 16 terminer, og ligger inne i 4 av 18 essay-slots og 4 av 6 terminer i dagens format. Post-NPM er den delen av bolken som sjelden bærer en hel oppgave alene.
- Slik leser du kodene. H19-K4 betyr høsteksamen 2019, kortspørsmål 4. H25-E1 betyr høsteksamen 2025, essayalternativ 1, mens u står for utsatt eksamen — H18u er den utsatte eksamenen i H2018. Kodene er der for at du skal kunne etterprøve påstandene, ikke for å pugges.
- Hvor stoffet dukker opp. Post-NPM er testet direkte som kortspørsmål i H19-K4, og ellers som drøftingsledd inne i de store oppgavene om New Public Management og politisk styring — H13-E1, H18u-E1 og H25-E1. Det er altså sjelden hele oppgaven, men ofte det som løfter drøftingen.
- Sjangeren. Stoffet kommer som KS — kortsvar, det korte «hva er X»-spørsmålet, og som drøftingsledd i L — essay etter malen «Redegjør for X. Drøft deretter Y.», formen alle 39 essayalternativene i arkivet har hatt. KS er ikke lenger en egen eksamensdel — formen forsvant etter H2019 — men begrepene lever videre i essayenes redegjørelsesdel.
- Prioritet: kunne, men med høy avkastning. Kapitlet er kort, og det gir deg en av de billigste A-markørene i hele boka: å se reformene som en pendel i stedet for som framskritt.
Sist du var her bygde du handlekurven. Tre ting derfra må sitte. New Public Management er en handlekurv, ikke én modell: oppsplitting, mål- og resultatstyring, prestasjonslønn, konkurranseutsetting, privatisering og brukerorientering kan plukkes hver for seg. Oppsplittingen var forutsetningen for resultatstyringen — en enhet med ett avgrenset oppdrag kan måles på det oppdraget. Og fragmentering var den utilsiktede virkningen: hver enhet optimaliserer sitt eget mål, og ingen svarer for det som faller mellom dem.
Det er den siste setningen dette kapitlet svarer på. Fragmenteringen ble et problem, og problemet fikk et svar.
Løkke 1 — Når oppsplittingen får en regning (~12 min)
Tenk på en person som trenger hjelp fra flere hold samtidig: helsehjelp, en ytelse å leve av, og hjelp til å komme i arbeid. Hver av delene har sin etat, sitt regelverk, sitt skjema og sitt mål. Hver etat gjør jobben sin godt målt på sitt eget mål. Likevel opplever personen å bli sendt rundt, fordi ingen har ansvar for helheten.
Dette er hverdagsankeret for kapitlet — en inngang, ikke eksamensempiri. På eksamen skal du bruke navngitte norske reformer og etater, og lageret står lenger nede.
Erfaringen har et navn i faget, og navnet er fra forrige kapittel: fragmentering. Fra rundt årtusenskiftet begynte reformene å svare på den, og svaret fikk sin egen samlebetegnelse.
Betegnelsen kan leses som om noe er over. Det er den ikke. Post-NPM er en reaksjon som legger seg oppå New Public Management, ikke en avløsning: mål- og resultatstyringen ligger der fortsatt, de fristilte enhetene består, og samordningsgrepene kommer i tillegg.
Distinksjonen mot nabobegrepet — den som testes: New Public Management sprer og splitter opp, post-NPM samler og koordinerer. Å bytte om på dem, eller å skrive at post-NPM «erstattet» New Public Management, er feil #8 — begrepsforveksling, og det gjør hele pendelpoenget umulig å skrive.
Problemet har to sider som bør skilles. Den ene er brukerens: den som trenger flere tjenester samtidig, må selv koble dem sammen. Den andre er statens: sammensatte samfunnsproblemer lar seg ikke løse innenfor én sektor, og ingen etat har mandat eller budsjett til å ta helheten.
Hvorfor det er verdt å skrive ut begge: fordi de gir hver sin type reform. Brukersiden gir felles inngangsdører og samordnede tjenester. Statssiden gir sammenslåinger, tverrsektorielle mål og sterkere sentral koordinering. En besvarelse som ser begge, forklarer hvorfor post-NPM-grepene er så ulike seg imellom.
Grepet er post-NPMs mest synlige, og det er også det som lettest lar seg måle: antall etater går ned, og en ny og større organisasjon oppstår. Begrunnelsen er alltid den samme — at oppdelingen har kostet helhet.
Distinksjonen mot nabobegrepet: reintegrering er det motsatte av oppsplitting og desintegrering i handlekurven. Merk likevel at reintegreringen sjelden fører tilbake til utgangspunktet: den nye, store enheten styres som regel fortsatt etter mål og resultater, altså med New Public Managements redskaper. Det er nettopp derfor lagene stables oppå hverandre i stedet for å avløse hverandre.
Redskapene er blant annet felles mål som gjelder flere etater, felles tildelingsbrev eller likelydende oppdrag, faste samarbeidsfora, og krav om at et vedtak skal forankres hos flere departementer før det treffes.
Distinksjonen mot nabobegrepet: horisontal samordning går på tvers, vertikal samordning går oppover og nedover i én og samme sektor — fra departement til direktorat til ytre etat. Norsk forvaltning har tradisjonelt vært sterk på den vertikale og svakere på den horisontale, og det er nettopp derfor sektorprinsippet er både en styrke og et problem.
Begrepet kom inn i forvaltningsdebatten som en uttrykkelig motvekt til New Public Managements oppsplitting, og det dekker både organisatoriske grep — sammenslåinger, felles kontorer, felles digitale løsninger — og kulturelle: at etatene skal se seg selv som deler av en helhet, ikke som konkurrenter om oppmerksomhet og budsjett.
Hva som er verdt å skrive ut: at ideen er lettere å formulere enn å gjennomføre. Så lenge hver etat har sitt eget budsjett, sitt eget tildelingsbrev og sine egne resultatkrav, peker insentivene fortsatt innover i sektoren. Å se den motsetningen — mellom helhetsretorikken og styringssystemet som ligger under — er en presis og treffsikker nyansering.
En bruker med sammensatte behov må forholde seg til tre etater. Reformlogikken fra New Public Management og reformlogikken fra post-NPM foreslår hver sin løsning. Hva er de, og hva sier motsetningen om reformer generelt?
New Public Managements svar er å gjøre hver etat bedre på sitt. Gi den ett tydelig oppdrag, mål den på det, og la den finne den mest effektive veien dit. Blir hver enkelt etat rask og treffsikker, blir også brukerens samlede møte med det offentlige bedre. Logikken er spesialisering.
Post-NPMs svar er å samle. Slå etatene sammen, eller lag ett kontor der de tre møter brukeren i fellesskap, med felles mål og et delt ansvar for resultatet. Logikken er koordinering.
Poenget er at begge svarene er rasjonelle, og at de peker i hver sin retning. Spesialisering gir dybde og målbarhet, men skaper grenseflater ingen eier. Koordinering gir helhet, men gjør ansvaret mer diffust og organisasjonene større og tregere.
Hva eksempelet viser: at reformbølgene ikke er framskritt fra dårlig til bedre, men en pendel mellom to hensyn som begge er ekte. Hva det ikke viser: at det finnes et riktig punkt på pendelen. Hvor tyngdepunktet bør ligge, avhenger av oppgaven — og av hvilket hensyn man vekter tyngst.
b) Forklar med én setning hva som skiller post-NPM fra New Public Management.
c) Forklar hvorfor det er upresist å si at post-NPM «erstattet» New Public Management.
Løkke 2 — Virkemidlene i post-NPM (~14 min)
Diagnosen er stilt. Nå til grepene. De faller i tre grupper — å slå sammen, å koordinere fra sentrum, og å bygge samarbeid på tvers uten å endre strukturen — og det er nyttig å kunne dem gruppert, fordi de har ulik styrke og ulik pris.
— naturlig pausepunkt —
Norsk forvaltning har flere eksempler. Arbeids- og velferdsforvaltningen ble bygd ved å slå sammen to statlige etater og koble dem til kommunenes sosialtjeneste i felles kontorer. Politiet er slått sammen til vesentlig færre distrikter enn før. På beredskapsområdet og på digitaliseringsområdet er fagmiljøer ført sammen i felles direktorater.
Prisen som må med i en drøfting: sammenslåing løser samordningsproblemet ved å flytte det innenfor organisasjonen, ikke ved å fjerne det. Den nye enheten blir større, mer kompleks og ofte tyngre å styre — og den interne samordningen mellom de gamle kulturene kan ta år. Det er ikke et argument mot sammenslåing, men det er en kostnad som må stå i regnestykket.
Mekanismen er konkret. Saker som skal til regjeringen, forberedes gjennom faste regjeringskonferanser, og de må være forelagt de berørte departementene på forhånd. SMK holder oversikt over hvilke saker som er på vei, sørger for at de er avklart, og kan trekke saker fram eller holde dem tilbake.
Hva det viser i en besvarelse: at samordning i norsk statsforvaltning skjer i skyggen av ministerstyret. Hvert departement svarer for sitt, og SMK har ingen instruksjonsmyndighet over statsrådene — koordineringen må derfor skje gjennom prosess og forankring, ikke gjennom kommando. Det gjør norsk sentral samordning mildere enn i land med sterkere regjeringssjef, og det er en observasjon som gir uttelling.
Norske varianter er blant annet departementer som får et lovfestet eller pålagt samordningsansvar på et felt, faste tverrdepartementale utvalg, og etater som gis en pådriverrolle overfor andre etater på et område.
Den innebygde svakheten, som er drøftingsstoff: samordningsrollen har som regel ansvar uten myndighet. Den som skal koordinere, kan invitere, påpeke og rapportere, men ikke pålegge — for pålegg ville brutt med ministerstyret og sektorprinsippet. Det gjør rollen avhengig av autoritet og av at toppledelsen faktisk vil noe.
Grepet er mildere enn sammenslåing og krever ingen organisasjonsendring. Det virker gjennom styringssystemet som allerede finnes: siden virksomhetene uansett styres etter mål, kan et felles mål legges inn ved siden av de sektorspesifikke.
Distinksjonen som er verdt å se: her brukes New Public Managements eget redskap — mål- og resultatstyringen — til å bøte på New Public Managements egen bivirkning. Det er lagdelingen i praksis, og det er også grepets svakhet: når et mål deles av flere, blir det uklart hvem som svarer for det, og det taper ofte i konkurransen med de målene den enkelte etaten måles på alene.
Tre trekk kjennetegner dem. Problemet lar seg beskrive på flere måter, og beskrivelsen avgjør hvilken løsning som virker riktig. Ingen enkelt etat har mandat, budsjett eller kompetanse til å håndtere hele problemet. Og tiltakene lar seg vanskelig evaluere, fordi resultatet avhenger av mange forhold samtidig.
Hvorfor begrepet er kapitlets nøkkel: fordi det forklarer hvorfor samordningsbehovet ikke forsvinner. Så lenge forvaltningen er organisert i sektorer og problemene ikke er det, vil det finnes saker som faller mellom, uansett hvordan grensene trekkes. Post-NPM demper problemet; det løser det ikke.
Et tverrsektorielt problem krever innsats fra tre etater under tre departementer. Regjeringen vurderer tre grep: å slå etatene sammen, å gi dem et felles mål i tildelingsbrevene, eller å utpeke en koordinator. Hva taler for og mot hvert av dem?
Sammenslåing er det sterkeste grepet. Samordningen blir et internt ledelsesspørsmål i stedet for en forhandling mellom likeverdige parter, og ansvaret samles hos én virksomhetsleder og én statsråd. Prisen er at den nye enheten blir stor og kompleks, at omstillingen koster tid og oppmerksomhet i flere år, og at problemet med grenseflater ikke forsvinner — det flyttes inn i organisasjonen og blir en intern kulturutfordring.
Felles mål i tildelingsbrevene er det billigste grepet. Ingen må omorganiseres, og styringssystemet som allerede finnes, brukes til å peke etatene i samme retning. Prisen er at et delt mål lett taper mot de målene hver etat måles på alene, og at ansvaret blir uklart nettopp fordi det er felles. Grepet er dessuten avhengig av at departementene faktisk skriver likelydende, noe som selv krever samordning.
En koordinator ligger i mellom. Grepet gir en synlig adresse for problemet, og noen som kan holde saken varm på tvers. Prisen er den innebygde svakheten i alle samordningsroller: ansvar uten myndighet. Koordinatoren kan ikke pålegge etater under andre statsråder noe, fordi det ville bryte med ministerstyret.
Landingen: de tre grepene er ikke bedre eller dårligere enn hverandre, de bytter samordningsproblemet mot ulike kostnader. Det er en faglig påstand som kan skrives skarpt.
Hva eksempelet viser: at samordning alltid har en pris, og at drøftingen blir presis når prisen navngis. Hva det ikke viser: hvilket grep som faktisk virker best — det avhenger av problemet, av hvor sterke sektorgrensene er, og av hvor mye politisk kapital regjeringen vil bruke.
Redegjør for forskjellen på New Public Management og post-NPM som reformbølger.
Bruk minst tre sammenligningsakser, og gi minst ett navngitt norsk eksempel på hver av dem. Cirka 250 ord.
Løkke 3 — Pendelen, og hva den koster (~14 min)
Nå har du begge bølgene. Da kommer kapitlets egentlige poeng, det som gir A-markøren: hvordan man skal forstå at reformene beveger seg fram og tilbake. Og etterpå den prisen samordningen faktisk har — for den har en, og det er den mange besvarelser glemmer.
Mekanismen er ikke tilfeldig. Spesialisering gir dybde, målbarhet og tydelig ansvar — og grenseflater ingen eier. Samordning gir helhet og felles innsats — og større enheter, tregere beslutninger og mer diffust ansvar. Ingen organisering kan maksimere begge.
Hvorfor dette er kapitlets viktigste kort: fordi det gir deg en analyse i stedet for en fortelling. «Først kom New Public Management, så kom post-NPM» er en fortelling. «Reformene svinger mellom to hensyn som ikke kan maksimeres samtidig, og derfor kommer bevegelsen tilbake» er en analyse — og det er analysen sensor belønner.
Det ser du direkte i norsk statsforvaltning. Det klassiske byråkratiets regelstyring og rettssikkerhetsgarantier ligger der fortsatt. New Public Managements mål- og resultatstyring ligger oppå. Post-NPMs samordningskrav og tverrsektorielle mål ligger oppå igjen. En etatsleder forholder seg til alle tre samtidig.
Hva det viser i en drøfting: at spørsmålet «har post-NPM gjenopprettet styrbarheten?» ikke har et enkelt ja eller nei. Lagene kan forsterke hverandre — samordningsmål gjør resultatstyringen mindre snever. De kan også motvirke hverandre — en etat som måles på egne resultater, har lite å hente på å bruke tid i et samordningsforum. Å se den doble muligheten er det som skiller en god drøfting fra en påstand.
Prinsippet utdypes i kap. 4.1. Her trengs ett poeng: sektorprinsippet er ikke en organisatorisk slurv som kan ryddes bort, men en direkte følge av ministeransvaret. Skal én statsråd kunne stilles til ansvar for et område, må området ha en grense — og den grensen er samtidig siloveggen.
Hvorfor koblingen gir uttelling: fordi den forklarer hvorfor samordning er så vanskelig i Norge, uten å skylde på vond vilje. Det er ikke fordi etatene er sneversynte, men fordi ansvarssystemet krever klare grenser. Samordning på tvers og entydig ministeransvar trekker i hver sin retning, og det er en ekte motsetning i den norske styringsformen.
Norsk forvaltning er tradisjonelt sterk på den vertikale. Styringslinjen fra departement til underliggende virksomhet er godt utbygd, med tildelingsbrev, styringsmøter og rapportering, og den ble ytterligere formalisert under New Public Management. Den horisontale linjen har ingen tilsvarende infrastruktur.
Hva det viser: at samordningsproblemet ikke er at forvaltningen mangler styring, men at styringen går én vei. Hver etat er godt koblet oppover til sitt eget departement og dårlig koblet sidelengs til naboetaten. Post-NPM-grepene er forsøk på å bygge den manglende sidelengs-koblingen — og de må gjøre det uten å bryte den vertikale ansvarslinjen.
Tid: en sak som skal forankres hos flere organer, tar lengre tid enn en sak som avgjøres av ett. Møter, høringsrunder og felles utredninger er reelle ressurser.
Ansvar: når flere deler ansvaret, kan ingen holdes entydig til ansvar. Det er en direkte kostnad i et system som bygger på ministeransvaret.
Faglig dybde: store, sammenslåtte enheter må dekke flere fagfelt, og spesialiseringsgevinsten som begrunnet oppsplittingen, går delvis tapt.
Hvorfor kortet er nødvendig: fordi post-NPM er lett å skrive positivt om — helhet og samordning låter selvsagt riktig. En besvarelse som bare beskriver grepene og deres begrunnelse, har ikke drøftet, den har referert. Prisen er det som gjør avveiningen mulig.
Begrep det belegger: reintegrering og helhetlig statsstyring.
Hva det viser: at samordning kan gjøres til et internt ledelsesspørsmål — men at prisen er en større og mer kompleks organisasjon, og år med omstilling.
Begrep det belegger: gjenstridige tverrsektorielle problemer og sektorprinsippets grenser.
Hva det viser: at svikt kan oppstå i grenseflatene selv når hver etat gjør jobben sin målt på eget mandat.
Begrep det belegger: sentral koordinering og ministeransvaret som grense for samordning.
Hva det viser: at norsk sentral samordning virker gjennom prosess og forankring, ikke gjennom kommando.
Oppgaven ber deg drøfte om post-NPM-reformene har gjenopprettet den politiske styringen New Public Management svekket. Hvordan ser en drøfting ut som faktisk veier, og ikke bare beskriver?
Begynn med å gjøre spørsmålet presist. «Gjenopprettet styringen» kan bety to ting: at politisk ledelse har fått tilbake redskaper den mistet, eller at den har fått evne til å håndtere problemer som ikke lot seg løse før. De to gir ulike svar, og det er verdt å si det med én gang.
Det som taler for at styrbarheten er styrket. Sammenslåingene har gitt færre og større enheter, og færre grensesnitt betyr færre steder saker kan falle mellom. Ansvaret er samlet: der to etatsledere før kunne peke på hverandre, er det nå én som svarer. Tverrsektorielle mål gir politisk ledelse et redskap til å rette flere etater mot samme sak samtidig, og sentral koordinering gjør at saker med virkning på flere felt faktisk blir avklart før de avgjøres.
Det som taler for at nye lag bare er lagt til. Post-NPM har ikke fjernet noe. De fristilte virksomhetene består, mål- og resultatstyringen består, og samordningskravene kommer i tillegg — så den samlede styringsbelastningen på en etat har økt, ikke minket. Samordningsrollene har ansvar uten myndighet, fordi ministerstyret setter grensen. Og de sammenslåtte enhetene styres fortsatt etter sine egne resultatmål, slik at insentivene peker innover selv i den nye organisasjonen. Det som skulle koordinere, konkurrerer altså med det som allerede måler.
Avveiningen: den avgjørende observasjonen er at samordning og entydig ansvar trekker i hver sin retning i det norske systemet. Skal én statsråd svare for et område, må området ha en grense — og grensen er samtidig siloveggen. Post-NPM kan derfor dempe fragmenteringen, men kan ikke fjerne den uten å røre ved ministeransvaret, som ingen har foreslått å oppgi.
Landingen: post-NPM har styrket evnen til å håndtere problemer på tvers, men har gjort det ved å legge nye lag oppå de gamle, ikke ved å gjenopprette en enklere styringssituasjon. Det er en faglig påstand, og den kan skrives skarpt. Spørsmålet om hvor langt samordningen bør drives — på bekostning av spesialisering og klart ansvar — er derimot et verdispørsmål, og der lander du betinget.
Hva eksempelet viser: hvordan en drøfting gjøres presis ved først å avklare hva spørsmålet kan bety, og deretter la avveiningen følge av en motsetning som faktisk finnes i systemet.
Redegjør for post-NPM som reformbølge. Drøft deretter om post-NPM-reformene har gjenopprettet den politiske styringen New Public Management svekket.
Skriv en disposisjon på åtte til ti punkter, ikke et fullt essay. Marker hvor hvert punkt hører hjemme: redegjørelse, drøfting, empiri eller landing.
Løkke 4 — Drøftingsaksen: hvor mye samordning? (~8 min)
Redegjørelsen er på plass. Da begynner det som avgjør karakteren. Husk drøftingsterskelen: en besvarelse må inneholde drøfting for å nå C eller bedre, og en ren redegjørelse stopper på D eller E. Dette er feil #1 — manglende drøfting, den mest kostbare feilen i hele arkivet.
Aksen her er mildere politisk enn i kap. 2.2, men den er ikke uten strid — spørsmålet om hvor mye staten skal sentralisere og standardisere, berører både lokalt handlingsrom og faglig autonomi. Begge posisjonene skal derfor stå, som argumenter og ikke som konklusjoner.
Posisjon 1 — samordningen bør styrkes videre. Argumentet har flere ledd. Problemene som betyr mest — beredskap, klimatilpasning, integrering, sammensatte brukerbehov — følger ikke sektorgrensene, og en forvaltning som gjør det, vil systematisk levere dårlig på dem. Videre er samordningskostnadene ofte usynlige i den enkelte sektorens regnskap, mens gevinsten, slik posisjonen ser det, tilfaller brukeren og samfunnet. Og et helhetlig apparat gir politisk ledelse mulighet til å prioritere på tvers, i stedet for å måtte forhandle med hver sektor for seg.
Posisjon 2 — samordningen har allerede nådd et punkt der kostnadene er høye. Også dette argumentet har flere ledd. Klart ansvar er en forutsetning for demokratisk kontroll, og delt ansvar er ofte ingens ansvar. Store, sammenslåtte organisasjoner mister den faglige spissingen som var poenget med spesialiseringen, og de bruker en betydelig del av sin egen kapasitet på intern koordinering. Videre koster hver ny samordningsmekanisme tid i et system som allerede har mange, og summen av styringssignaler kan gjøre virksomheter mindre handlekraftige, ikke mer.
Hvordan du bruker aksen på eksamen. Ikke velg side i innledningen. Skill det faglige fra det normative: at samordning har en pris i tid, ansvar og faglig dybde, er et faglig poeng som kan slås fast. Hvor mye samordning som er ønskelig, er et verdi- og prioriteringsspørsmål, og der lander du betinget: vekter man evnen til å håndtere sammensatte problemer tyngst, følger det ene; vekter man klar ansvarsplassering og faglig dybde tyngst, følger det andre.
Drøft påstanden om at post-NPM-reformene har gjort norsk statsforvaltning vanskeligere å holde ansvarlig.
Skriv en disposisjon på seks til åtte punkter. Marker hvor hvert punkt hører hjemme: avklaring, argument for, argument mot, empiri eller landing.
Tre av registerets elleve feilkoder er særlig aktuelle her, og en fjerde ligger og lurer. Kodene forklares første gang de brukes i hvert kapittel, og hele registeret har sitt eget kapittel senere i boka.
#8 — begrepsforveksling. Å bytte om på New Public Management og post-NPM, eller å skrive at den ene avløste den andre. Kontrollspørsmålet: sprer grepet eller samler det? Og: ble noe fjernet, eller kom noe i tillegg?
#6 — irrelevant utenomsnakk. Lange utlegninger om reformhistorie fra det klassiske byråkratiet og framover når oppgaven spør om de to bølgene. Historikk er bakteppe, ikke svar — og i et kort kapittel er plassen dyrebar.
#4 — teori uten norsk empirisk forankring. Å beskrive samordningsidealet uten et eneste navngitt norsk sammenslåings- eller koordineringseksempel. Ett holdepunkt er minimumskravet, og det tar to setninger.
#9 — å hoppe over avveiningen. Den som lurer her. Post-NPM er lett å skrive positivt om, fordi helhet og samordning låter selvsagt riktig. Uten samordningens pris — tid, ansvar, faglig dybde — blir drøftingen en anbefaling og ikke en avveining.
Uttrykket «A-markør» brukes gjennom hele boka om det ene grepet som skiller en god besvarelse fra en av de beste. Det er ikke en oppfordring om å «være selvstendig», men en konkret ting å gjøre.
Grepet i dette kapitlet: les reformene som en pendel drevet av to ekte hensyn, ikke som framskritt. De fleste besvarelser forteller rekkefølgen: først New Public Management, så post-NPM. Et A-svar sier hvorfor rekkefølgen oppsto og hvorfor den vil fortsette: spesialisering gir dybde, målbarhet og klart ansvar — og grenseflater ingen eier; samordning gir helhet — og større enheter, tregere beslutninger og mer diffust ansvar. Ingen organisering kan maksimere begge. Skriv det som en påstand: reformbølgene svinger fordi de to hensynene ikke lar seg oppfylle samtidig, og hver bølge betaler for den forrige.
Det andre halve grepet er den norske spissingen: sektorgrensene følger ministeransvaret. Samordning på tvers kan derfor ikke drives lenger enn ansvarssystemet tåler, og det forklarer hvorfor norske samordningsroller får ansvar uten myndighet. Det er en observasjon som kobler dette kapitlet til kap. 4.1 og til styringskjeden i kap. 6.1 — og koblinger på tvers er selvstendighetsmarkøren i faget.
Løkke 5 — Pensumforankring og oppgavemal (~6 min)
Til slutt fire kort som ikke er nytt stoff, men verktøy: hvem som eier begrepene, hvordan redegjørelsen bygges, hvilke drøftingsvinkler oppgaven kan komme med, og distinksjonskortet du bør ha i hodet når du går inn i eksamenslokalet.
*Tom Christensen med flere, i Forvaltning og politikk, er avsenderen for post-NPM som begrep, for koblingen til New Public Managements fragmentering, og for lesningen av reformene som lagdelte bølger.
Slik bruker du dem: skriv «Christensen mfl. beskriver post-NPM som en reaksjon på fragmenteringen New Public Management skapte», og fortsett med innholdet. Det viser hvor apparatet kommer fra, uten at svaret blir en referanseliste.
Om utgaver:* verket foreligger i flere utgaver, og kapittelinndelingen har flyttet seg. Begrepsapparatet er stabilt. Skriv «Christensen mfl. om reformbølgene og samordning» — aldri kapittelhenvisninger, og aldri sidetall.
(1) Diagnosen — fragmenteringen New Public Management skapte, med både brukersiden og statssiden nevnt.
(2) Retningen — fra spredning og oppsplitting til samling og koordinering.
(3) Virkemidlene — sammenslåing og reintegrering, sentral koordinering, samordningsroller, tverrsektorielle mål.
(4) Lagdelingen — at grepene kommer i tillegg til og ikke i stedet for den forrige bølgen.
Hvorfor skjelettet er kort verdt å kunne: fordi post-NPM sjelden bærer en hel oppgave alene. Det er som regel et ledd inne i en større drøfting, og da må det leveres presist på liten plass.
Post-NPM-stoffet dukker som regel opp som drøftingsledd, og to vinkler går igjen.
Vinkel 1 — styrbarhet. Har samordningsreformene gjenopprettet politisk styring, eller bare lagt nye lag oppå? Denne vinkelen krever pendelen, lagdelingen og samordningens pris, og den kan landes skarpt på det faglige punktet: lagene stables.
Vinkel 2 — ansvar og demokratisk kontroll. Hva gjør samordningen med muligheten til å plassere ansvar? Denne vinkelen krever koblingen til ministeransvaret og til sektorprinsippet, og den bruker begrepene fra kap. 4.1 og kap. 6.1.
Hvorfor kortet hører hjemme her: fordi de to vinklene kan gi motsatte svar på samme reform. En sammenslåing kan styrke styrbarheten og samtidig gjøre organisasjonen mer uoversiktlig — og det er nettopp derfor dette er gode drøftingsspørsmål.
(1) Diagnose. New Public Management: byråkratiet er kostbart, tregt og lite brukerorientert. Post-NPM: oppsplittingen har kostet helhet.
(2) Retning. New Public Management sprer og splitter opp. Post-NPM samler og koordinerer.
(3) Virkemidler. New Public Management: oppsplitting, mål- og resultatstyring, konkurranseutsetting, brukervalg. Post-NPM: sammenslåing, tverrsektorielle mål, sentral koordinering, samordningsroller.
(4) Forholdet mellom dem. Post-NPM legger seg oppå — det avløser ikke.
Hvorfor kortet står sist: fordi forvekslingen mellom de to er den enkeltfeilen som oftest koster poeng i dette stoffet, og fordi fire linjer er alt som skal til for å unngå den.
b) Nevn de tre valutaene samordningen betales i.
c) Forklar med én setning hvorfor sektorgrensene er så vanskelige å viske ut i Norge.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av Universitetet i Oslo. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.