2.3 Locke og kontrakten som pågående samtykke

For Locke er samfunnskontrakten ikke et engangsvalg av prinsipper, men et faktisk, vedvarende samtykke. Menneskene forlater naturtilstanden og danner et politisk samfunn ved å samtykke — og regjeringens legitimitet hviler på de styrtes fortsatte tilslutning. Kontrakten er altså en levende relasjon: trekker folket samtykket tilbake (f.eks. ved tyranni), mister regjeringen sin rett. Sentralt: kontrakten er et pågående samtykke, ikke en historisk engangshendelse eller et hypotetisk tankevalg.

Den aktive, erklærte tilslutningen til et samfunn — for eksempel når en innvandrer sverger borgerskapsed, eller når man uttrykkelig lover troskap. Uttrykkelig samtykke gjør en til fullt medlem av samfunnet. Problemet Locke må løse er at de aller fleste aldri gir noe uttrykkelig samtykke — de er født inn i samfunnet. Derfor trenger han også stilltiende samtykke.

Lockes løsning på at få gir uttrykkelig samtykke: den som nyter godt av samfunnets goder — bruker veiene, eier eller arver eiendom, ferdes trygt under lovene — har dermed stilltiende samtykket til samfunnets myndighet. Ved å ta imot fordelene aksepterer man forpliktelsene. Sentralt: stilltiende samtykke er det som binder det store flertallet som aldri uttrykkelig har lovet noe — og det er nettopp her Hume angriper.

Lockes parter samtykker med fullt kjennskap til egen livssituasjon — de vet hvem de er, sin stand, sin eiendom, sine interesser. Dette er selve motstykket til Rawls' uvitenhetsslør, der partene ikke vet hvem de er. Sentralt (den presise sammenligningsdimensjonen): forskjellen Locke/Rawls ligger i informasjonsbetingelsen (full informasjon vs. slør), ikke bare i «historisk vs. hypotetisk». Å treffe akkurat denne dimensjonen er det som løfter en sammenligning.

Den mest presise dimensjonen i sammenligningen: hva partene vet når de samtykker/velger. Hos Locke samtykker partene med full informasjon om egen livssituasjon (stand, eiendom, interesser). Hos Rawls velger partene bak uvitenhetssløret, uten å vite hvem de er. Denne forskjellen er dypere enn «historisk vs. hypotetisk»: det er informasjonsbetingelsen som forklarer hvorfor Rawls får upartiske prinsipper, mens Locke kan få en kontrakt som speiler faktiske interesser.

David Hume innvender at stilltiende samtykke er en fiksjon: de aller fleste kan ikke reelt forlate samfunnet de er født inn i — de mangler språk, midler og muligheter andre steder. Å bli er derfor ikke et fritt valg, og kan ikke telle som et ekte samtykke. Humes bilde: en mann som sover om bord på et skip har ikke «samtykket» til å bli med, bare fordi han i teorien kunne kastet seg i havet. Merk: Hume-kritikken er en drøftingsressurs (ikke et stabilt anker) — den brukes til å teste holdbarheten av Lockes samtykke-mekanisme.

Rettigheter menneskene har forut for staten, i naturtilstanden: liv, frihet og eiendom (gods). De er ikke skapt av staten, men finnes før den. Kontraktens formål er nettopp å beskytte disse rettighetene. Dette skiller Locke fra Rawls: Locke verner førpolitiske rettigheter, mens Rawls' prinsipper konstruerer rettferdigheten fra utgangsposisjonen.

Locke sier at menneskene forener seg i samfunn med «ett stort og hovedsakelig formål: å bevare sin eiendom» — forstått vidt som liv, frihet og gods. Staten er altså et middel til å verne naturlige rettigheter, ikke et mål i seg selv. Denne instrumentelle forståelsen begrunner også retten til å trekke samtykket tilbake dersom staten svikter formålet.

En regjerings rett til å styre hviler på de styrtes fortsatte samtykke. Svikter regjeringen sitt formål (å beskytte rettighetene) eller blir tyrannisk, kan folket trekke samtykket tilbake, og regjeringen mister sin legitimitet. Dette gjør Lockes kontrakt til en levende relasjon og gir grunnlag for en rett til motstand — i skarp kontrast til en engangsavtale man er bundet av for alltid.

Tilstanden før det politiske samfunnet, der menneskene har sine naturlige rettigheter, men mangler en felles dommer og håndhevende makt. Ulempene (usikker håndhevelse, konflikt om egen sak) er grunnen til at menneskene samtykker i å danne stat. Naturtilstanden er Lockes utgangspunkt — hos Rawls erstattes den av den hypotetiske utgangsposisjonen bak slør.

Mekanismen bak stilltiende samtykke: den som nyter godt av samfunnets goder — bruker veiene, eier/arver eiendom, ferdes trygt under lovene — har dermed akseptert forpliktelsene. Forpliktelsen er betinget («så lenge han nyter godene»). Det er nettopp denne mekanismen Hume angriper som fiktiv: å nyte godene er ikke et fritt valg om man ikke reelt kunne latt være.

Humes bilde mot stilltiende samtykke: en mann som sover om bord på et skip har ikke «samtykket» til å bli med, bare fordi han i teorien kunne ha kastet seg i havet. Poenget: en teoretisk mulighet til å forlate (som er katastrofal eller urealistisk) gjør ikke det å bli til et fritt samtykke. Illustrasjonen brukes til å avvise Lockes stilltiende samtykke for det store flertallet.

Hume-kritikken er en drøftingsressurs, ikke et stabilt eksamensanker som Rawls eller frihetsdebatten. Den dukker opp som valgfri del (2020) og brukes til å teste holdbarheten av Lockes samtykke. På eksamen: nevn den som en presis innvending mot stilltiende samtykke, men bygg ikke hele svaret på den.

Repertoaret for sammenligningsoppgaven: (1) hypotetisk vs. faktisk kontrakt; (2) informasjonsbetingelsen — slør vs. full informasjon (den dypeste); (3) prinsippvalg vs. samtykke — Rawls konstruerer rettferdighet, Locke verner førpolitiske rettigheter. Å sette opp minst to av disse eksplisitt, med begge posisjoner presise, er kjernen i et A-svar (mot ensidighet, feil #8).

Matrisen under setter opp de tre dimensjonene eksplisitt, med informasjonsbetingelsen uthevet som den dypeste — nettopp det grepet som gjør et SAM-svar til et A-svar.

Hos Locke er samtykke selve grunnlaget for politisk autoritet: ingen har rett til å styre en annen uten dennes tilslutning. Dette skiller ham fra Rawls, der det bindende ikke kommer fra faktisk samtykke, men fra at valgbetingelsene er rimelige. For Locke er spørsmålet «har de styrte samtykket?»; for Rawls «ville rasjonelle parter valgt dette bak sløret?».

Lockes stilltiende samtykke hviler stilltiende på at man kunne ha forlatt samfunnet. Er denne muligheten reell, gir det å bli en viss samtykkekraft; er den illusorisk (Hume), faller argumentet. Exit-betingelsen er derfor stridspunktet mellom Locke og Hume: hvor fritt kan man egentlig velge å bli?

For Locke er staten instrumentell: den finnes for å beskytte de naturlige rettighetene, ikke som et mål i seg selv. Derfor kan legitimiteten falle bort hvis staten svikter formålet. Rawls' teori handler derimot om hvordan grunnstrukturen skal være rettferdig innrettet — et annet spørsmål enn Lockes «beskytter staten rettighetene mine?».

Humes presise poeng: et samtykke må være et fritt valg for å binde. Når alternativet (å forlate landet uten språk, midler eller nettverk) er urealistisk eller ruinerende, er det å bli ikke fritt valgt, og «stilltiende samtykke» blir tomt. Kritikken rammer ikke uttrykkelig samtykke (det er faktisk erklært), bare det stilltiende — en presisjon en A-besvarelse får med.

En god sammenligning nevner også likhetene: begge er kontraktteoretikere som begrunner politisk autoritet ved en form for avtale/tilslutning, begge tar individet som utgangspunkt, og begge avviser at makt i seg selv gir rett. En sammenligning som bare fremhever forskjeller (eller bare likheter) er ubalansert; A-svaret behandler begge deler.

I en ANV-oppgave («er denne personen forpliktet?») skal du bruke Lockes begreper: har vedkommende gitt uttrykkelig samtykke (ed)? Hvis ikke — har hun stilltiende samtykket ved å nyte godene? Og ville Hume avvist samtykket som ufritt? Å bare gjengi Lockes teori generelt uten å svare på det konkrete tilfellet er feil #9.