2.2 Rawls II — de to prinsippene, primærgoder og kritikken

Rawls' første prinsipp: hver person skal ha lik rett til det mest omfattende systemet av grunnleggende friheter som er forenlig med samme frihet for alle. Frihetene det gjelder er de politiske og sivile — stemmerett, ytrings-, forsamlings- og trosfrihet, rettssikkerhet. Sentralt: disse frihetene er like for alle og kan ikke handles bort mot økonomiske goder. Første prinsipp har forrang (leksikalsk prioritet).

Første del av det andre prinsippet: stillinger og posisjoner skal være åpne for alle under rettferdig likhet av muligheter (fair equality of opportunity). Det er mer enn formell åpenhet — like talenter og lik innsats skal gi like utsikter uansett sosial bakgrunn. Sjanselikhet (2a) har forrang foran forskjellsprinsippet (2b): man kan ikke tillate ulike muligheter for å gjøre de dårligst stilte bedre stilt.

Andre del av det andre prinsippet, og teoriens mest særpregede idé: sosiale og økonomiske ulikheter tillates bare hvis de er til størst fordel for de dårligst stilte (the least advantaged). Ulikhet er altså ikke urettferdig i seg selv — den er tillatt så lenge den løfter bunnen. En lege kan tjene mer enn en assistent hvis høyere lønn tiltrekker dyktige leger som gagner alle, også de svakest stilte. Sentralt poeng: ulikhet kun til fordel for de dårligst stilte — dette er kjernen en redegjørelse ikke kan mangle.

Prinsippenes rangorden: 1 før 2a før 2b. «Leksikalsk» (som i en ordbok) betyr at man ikke går videre til neste prinsipp før det foregående er fullt oppfylt. Konkret: grunnleggende friheter (1) kan ikke ofres for økonomisk gevinst (2b) — man kan ikke ta fra folk stemmeretten selv om det skulle gjøre de fattige rikere. Og sjanselikhet (2a) går foran forskjellsprinsippet (2b). Sentralt: frihet har absolutt forrang — dette er et av de subtile poengene en A-besvarelse får med. Se trappefiguren under: hvert trinn (1 → 2a → 2b) må stå ferdig før man klatrer videre — derfor kan frihet aldri byttes mot økonomisk gevinst.

De godene enhver rasjonell person vil ha, uansett hvilken livsplan man ender opp med: rettigheter og friheter, muligheter og makt, inntekt og formue — og selvrespektens sosiale grunnlag. Bak sløret vet ikke partene hva de vil verdsette, så de kan bare måle sin stilling i disse allmenne godene. Primærgodene er derfor «valutaen» for hvem som er dårligst stilt i forskjellsprinsippet. Merk: det viktigste primærgodet er selvrespektens grunnlag.

At naturlige talenter (intelligens, styrke, anlegg) er ujevnt og moralsk vilkårlig fordelt — du har ikke fortjent dine gener. Fordi talent er ufortjent, mener Rawls at avkastningen av det ikke uten videre «tilhører» den talentfulle alene; samfunnet kan legitimt la den komme fellesskapet til gode. Det naturlige lotteriet er en av hovedbegrunnelsene for forskjellsprinsippet.

At sosial bakgrunn — klasse, familieformue, oppvekstvilkår — er tilfeldig og moralsk vilkårlig fordelt. Ingen har fortjent å bli født inn i en rik eller fattig familie. Sammen med det naturlige lotteriet begrunner dette hvorfor fordelingen ikke bør speile disse tilfeldighetene: forskjellsprinsippet korrigerer for begge lotterier ved å binde tillatt ulikhet til at den gagner de dårligst stilte.

Innvendingen om at Rawls behandler familien som en gitt bakgrunnsinstitusjon utenfor prinsippenes rekkevidde. Sløret dekker den offentlige sfæren, men arbeidsdelingen i hjemmet — som oftest belaster kvinner — formes «før» prinsippene får virke. Kritikken hevder at kjønnsulikhet dermed unnslipper Rawls' rettferdighet. En sentral drøftingsressurs i en HYB: den viser hvor langt teorien faktisk rekker.

Innvendingen om at Rawls' apparat forutsetter parter som er «fullt samarbeidende samfunnsmedlemmer over et helt liv», og at varig funksjonshemmede eller alvorlig syke dermed faller utenfor. Primærgode-listen (inntekt, muligheter) fanger kanskje ikke behovene til dem som ikke kan delta i det økonomiske samarbeidet på vanlig vis. En klassisk drøftingsakse: dekker forskjellsprinsippet virkelig de aller dårligst stilte?

Rawls kaller dette det viktigste primærgodet: de sosiale betingelsene som lar en person ha en trygg følelse av eget verd og tro på at ens livsplan er verdt å gjennomføre. Uten selvrespekt mister andre goder sin verdi. At det er et primærgode, understreker at Rawls-rettferdighet ikke bare handler om penger, men om betingelsene for et verdig liv.

Referansegruppen i forskjellsprinsippet: de som har minst av de sosiale primærgodene (typisk lavest inntekt/formue og færrest muligheter). Rettferdigheten måles ved deres stilling — en ulikhet er tillatt bare hvis den gjør denne gruppen best mulig stilt. Å identifisere gruppen i primærgode-termer (ikke i én bestemt livsplans termer) er presist.

Rettferdighetsprinsippene retter seg mot grunnstrukturen — de store institusjonene (forfatning, økonomi, eiendomsordning) som fordeler rettigheter, plikter og livsutsikter. De gjelder ikke enkelthandlinger, men de rammene som former alle borgeres muligheter. Spørsmålet om hvorvidt familien hører til grunnstrukturen er nettopp det den feministiske kritikken reiser.

Innvendingen om at den som yter mer fortjener mer, uavhengig av om bunnen løftes — forskjellsprinsippet ser bort fra fortjeneste. Rawls' svar: også flid, arbeidsevne og motivasjon skyldes delvis lotteriet (oppvekst, anlegg), så fortjeneste kan ikke være det grunnleggende fordelingskriteriet. En sentral drøftingsressurs i HYB — husk å gi Rawls' motsvar.

Formuleringen i frihetsprinsippet: hver har lik rett til det mest omfattende systemet av grunnleggende friheter som er forenlig med samme frihet for alle. Frihetene begrenses altså bare av andres like frihet, ikke av økonomiske hensyn. Dette markerer at frihetsprinsippet gjelder de politiske og sivile frihetene, ikke f.eks. eiendom generelt.

Rawls' presise poeng (utdrag b)): selve fordelingen av talenter er verken rettferdig eller urettferdig — den er et faktum. Det som kan bedømmes moralsk, er hvordan institusjonene håndterer tilfeldighetene. Dette skiller Rawls fra den enkle tanken at «ulik talent er urettferdig»: urettferdigheten ligger i strukturen, ikke i naturen.

Rawls' teori er formet i motsetning til utilitarismen, som maksimerer samlet nytte og i prinsippet kan ofre noen for et høyt gjennomsnitt. Forskjellsprinsippet + den leksikalske forrangen for frihet forbyr nettopp slike ofringer: individets grunnleggende friheter og de dårligst stiltes stilling kan ikke handles bort mot større samlet velferd. En nyttig kontrastdimensjon i drøftinger.

Kjernen i sjanselikheten (2a): ikke bare formell åpenhet (ingen juridiske hindre), men at personer med samme talent og samme innsatsvilje skal ha samme utsikter, uansett hvilken samfunnsklasse de fødes inn i. Det stiller krav til utdanning og oppvekstvilkår. Dette er mer krevende enn ren «karriere åpen for talentene».

Et presist poeng ofte oversett: Rawls forbyr ikke ulikhet. Ulikhet er tillatt — men betinget av at den er til størst fordel for de dårligst stilte (2b) og knyttet til posisjoner åpne for alle (2a). Å lese Rawls som en ren likhetsteoretiker («alle skal ha like mye») er feil; han er en teoretiker om rettferdiggjort ulikhet.

Hvorfor tillater forskjellsprinsippet ulikhet i det hele tatt? Fordi høyere belønning kan motivere de talentfulle til å yte mer (bli leger, ingeniører, gründere), noe som øker det samlede produktet — og en del av dette kan komme de dårligst stilte til gode. Ulikheten er altså instrumentelt begrunnet: den er lov fordi og i den grad den løfter bunnen, ikke fordi noen «fortjener» den.

Rawls' rettferdighetsprinsipper vurderer institusjoner (grunnstrukturen), ikke enkeltpersoners handlinger direkte. Forskjellsprinsippet er ikke en regel for hva du personlig skal gjøre med lønnen din, men et krav til hvordan økonomien og eiendomsordningen er innrettet. Å bruke prinsippene på enkelthandlinger er en vanlig upresishet.

Rawls modellerer parter som «fullt samarbeidende samfunnsmedlemmer over et helt liv». Varig funksjonshemmede og alvorlig syke faller da i utgangspunktet utenfor. Dette er en klassisk rekkevidde-innvending (bl.a. utviklet av Nussbaum, kap. 2.5, mot Rawls): fanger primærgode-listen dem som ikke kan delta i samarbeidet? En sterk HYB-drøftingsakse.

Kritikkens hjertepunkt: Rawls' prinsipper retter seg mot den offentlige grunnstrukturen, mens familien behandles som privat og faller utenfor. Men familien er der barns livsutsikter formes og der arbeidsdelingen mellom kjønnene avgjøres. Kritikken utnytter en spenning: sjanselikheten (2a) krever at oppvekst ikke bestemmer utsikter, men da kan ikke familien være unntatt.

Den leksikalske forrangen for frihet uttrykker at mennesker er mål i seg selv: deres grunnleggende friheter kan ikke ofres for kollektiv velstand. Dette er en anti-utilitaristisk kjerne — selv en stor økonomisk gevinst rettferdiggjør ikke å frata noen stemmerett eller ytringsfrihet. Forrangen er derfor ikke en teknisk detalj, men et moralsk hovedpoeng.

De to prinsippene skal, i tillegg til å følge av utgangsposisjonen, bestå prøven i refleksiv likevekt (kap. 2.1): de sjekkes mot våre veloverveide overbevisninger. At forskjellsprinsippet stemmer med intuisjonen om at ufortjente fortrinn ikke bør berike den heldige alene, er en del av dets rettferdiggjøring.

De sosiale primærgodene: (i) rettigheter og friheter, (ii) muligheter og makt/posisjoner, (iii) inntekt og formue, (iv) selvrespektens sosiale grunnlag. De er sosiale fordi de fordeles av grunnstrukturen. At listen er allmenn (relevant uansett livsplan) er det som gjør den brukbar bak sløret.

De dårligst stilte identifiseres i termer av primærgoder — typisk laveste forventede inntekt og formue over et livsløp — ikke i termer av subjektiv lykke eller én bestemt livsplan. Denne objektive målestokken er nødvendig fordi partene bak sløret ikke kjenner sine egne preferanser. Å måle i lykke i stedet for primærgoder er en upresishet.