2.4 Platon — rettferdighet som arbeidsdeling i «Staten»

Rettferdighet i samfunnet er at hver gjør sitt — den ene oppgaven han er best naturlig egnet til — og ikke griper inn i de andres. Arbeidsdeling etter anlegg og spesialisering er ikke bare effektivt; det er rettferdigheten. Urett oppstår når en borger forlater sin plass og blander seg inn i en annens oppgave.

Det sentrale poenget: mister du «etter naturlige anlegg», mister du Platon. Det er ikke arbeidsdeling som sådan (enhver økonomi har det), men arbeidsdeling forankret i medfødt egnethet — hver på sin rette plass — som utgjør rettferdigheten.

Den medfødte egnetheten som avgjør hvilken oppgave en person passer til. Platon antar at mennesker fra fødselen av er ulikt utrustet: noen har anlegg for håndverk og næring, noen for kamp og mot, noen for innsikt og styring. Rettferdighet forutsetter at samfunnet leser disse anleggene riktig og plasserer hver der han hører hjemme — uavhengig av hvilken familie han er født inn i (Platon åpner i prinsippet for sosial mobilitet begge veier).

Platons idealstat har tre klasser, hver med sin oppgave og dyd: produsentene (materiell forsyning — måtehold), krigerne/hjelperne (forsvar — mot), og de styrende/vokterne (styring med innsikt — visdom). Rettferdighet er at hver gruppe gjør sitt og bare sitt.

Merk terminologien: «voktere» brukes noen ganger vidt (både krigere og styrende) og noen ganger snevert (bare de styrende, filosofkongene). Hold gruppene fra hverandre — å blande dem er en typisk presisjonsfeil (#7).

Platon trekker en parallell mellom staten og den enkelte sjel. Som staten har tre grupper, har sjelen tre deler: fornuften (svarer til de styrende), motet/viljen (svarer til krigerne) og begjæret (svarer til produsentene). Rettferdighet i mennesket er samme orden som i staten: hver del gjør sitt, og fornuften styrer. Poenget med parallellen er at rettferdighet i staten er lettere å se «i stort», og så overføres til den enkelte.

Tabellen under stiller de tre gruppene, dydene og sjelsdelene side om side, så hele stat–sjel-parallellen kan leses av i én rad hver: produsent–måtehold–begjær, kriger–mot–vilje, styrende–visdom–fornuft.

Platons rettferdighetsargument kombinerer deskriptive antagelser (mennesker er ulikt utrustet; en oppgave gjøres best av den med anlegg for den) med normative premisser (det er godt at hver er på sin rette plass; enhet er et gode) og trekker konklusjonen at den rettferdige staten er ordnet ved arbeidsdeling etter anlegg. Å se dette samspillet — at teorien bygges, ikke bare hevdes — er et subtilt A-poeng.

Når hver gruppe gjør sitt og ingen strider om plassene, blir staten samstemt — den henger sammen som en velfungerende organisme og «går av seg selv». Enhet og enighet er både et tegn på og et gode ved den rettferdige staten: uenighet og splittelse er symptomer på at arbeidsdelingen er brutt (noen har forlatt sin plass). Dette er Platons svar på hva et velordnet samfunn kjennes som.

For at de styrende ikke skal styre for egen vinning i stedet for statens beste, fratar Platon vokterne privateiendom og egen familie: de skal ikke ha noe å berike seg selv eller sine på. Fjerner man de personlige interessene, fjerner man motivet til å misbruke makten. Poenget er at det er et middel mot maktmisbruk — ikke en tilfeldig asketisk detalj, men selve mekanismen som holder de styrende bundet til fellesskapets beste. I tillegg formes vokterne gjennom en streng oppdragelse og utdanning som skal vende dem mot fellesskapets beste — Platon setter altså inn både institusjonelle grep (eiendoms- og familieløshet) og formende grep (oppdragelsen) mot maktmisbruk.

Platons dialog der rettferdighet undersøkes ved at en idealstat bygges opp fra bunnen. Grepet: se rettferdigheten «i stort» i staten før den overføres «i smått» til den enkelte sjel. Det er bok II–IV som leses i STV1100 — ikke idélæren og hulelignelsen i de senere bøkene.

Den første av de tre gruppene: bønder, håndverkere og kjøpmenn som sørger for den materielle forsyningen. Deres dyd er måtehold. I sjelsparallellen svarer de til begjæret.

Den andre gruppen: forsvarer staten mot ytre og indre fiender. Deres dyd er mot. I sjelsparallellen svarer de til motet/viljen. Kalles noen ganger «voktere» i vid forstand.

Den tredje gruppen: styrer staten med innsikt. Deres dyd er visdom. I sjelsparallellen svarer de til fornuften. «Voktere» i snever forstand betyr denne gruppen alene.

Prinsippet om at hver borger skal fylle den ene oppgaven anleggene passer til, og ikke gripe inn i andres. Spesialiseringen er ikke bare økonomisk effektiv — den er rettferdigheten når den følger anlegg.

Motstykket til rettferdighet: at en borger forlater sin oppgave og blander seg inn i en annens. Særlig alvorlig når gruppene bytter roller (en produsent griper etter styringen). Urett er brudd på arbeidsdelingen — kilden til splittelse i staten.

En påstand i argumentet om hvordan mennesker og samfunn faktisk er — f.eks. at folk er ulikt utrustet, og at en oppgave gjøres best av den med anlegg for den. Skilles fra de normative premissene som sier hva som bør være.

En verdipåstand i argumentet om hva som bør være — f.eks. at det er godt at hver er på sin rette plass, og at enhet er et gode. Sammen med de deskriptive antagelsene gir de konklusjonen om rettferdighet som arbeidsdeling.

Regelen om at de styrende ikke skal eie noe eget eller ha egen familie, slik at de mangler motivet til å styre for egen vinning. Middel mot maktmisbruk, ikke asketisk detalj — det binder de styrende til fellesskapets beste.

Den sentrale sammenligningsdimensjonen mot Nussbaum: Platon bygger rettferdighet på at menneskene er ulike (og plasseres etter egnethet), mens Nussbaum bygger den på at menneskene er like (og alle sikres de samme kapabilitetene).

Følgen av arbeidsdeling etter anlegg: de styrende styrer med innsikt over krigere og produsenter. Kontrast til Nussbaums likebehandling. Å navngi hierarki vs. likebehandling er en presis sammenligningsdimensjon.

Fellespunktet i Platon–Nussbaum-sammenligningen: begge mener staten skal legge til rette for at menneskelige anlegg/evner utvikles. Dette aristoteliske slektskapet gjør sammenligningen presis i stedet for bare kontrasterende.

Rettferdighet er ikke én av de tre gruppenes særdyd (visdom, mot, måtehold), men ordenen som lar de tre gjøre sitt uten å gripe inn i hverandre. Den fjerde dyden som gjennomsyrer staten som helhet.

Platons metodiske grep: staten (tre grupper) speiler sjelen (fornuft, mot, begjær). Rettferdighet i mennesket er samme indre orden som i staten — fornuften styrer, hver del gjør sitt. Å nevne parallellen viser at man har forstått hvorfor Platon bygger staten: for å se rettferdigheten «i stort» først.

Platons utgangspunkt: fordi ingen enkeltperson mestrer alt vi trenger (mat, klær, hus, redskaper), slår folk seg sammen og deler arbeidet. Staten oppstår av behov — og arbeidsdelingen som følger, blir stedet der rettferdigheten kan realiseres når den følger anlegg.