Tilbake
3.3

3.3 Multippel regresjon: matriseform, justert R² og konfundering

Modellen på matriseform Y=Xβ+ε med β̂=(XᵀX)⁻¹XᵀY, valget mellom R² og justert R² for modellvalg, og konfundering — hvorfor en koeffisient endrer seg når en variabel legges til.

65 min
12 oppgaver
Multippel regresjonmatriseformjustert R²konfundering
Din fremgang i kapitlet
0 / 12 oppgaver
Forkunnskaper: Dette kapitlet bygger direkte på enkel regresjon i kap. 3.1 (minste kvadrater, S2S^2, t-inferens) og utskriftslesingen i kap. 3.2 — alle R-utskriftene her leses med verktøyene derfra. Koblingen til to-utvalgs-t-testen og ANOVA bruker kap. 2.3 og kap. 2.6.

Av matriseregning trenger du bare transponering, matriseprodukt og invers av en 2×22\times 2-matrise — alt repeteres i en egen boks underveis. Du trenger ikke ha hatt noe eget lineær algebra-kurs.

Sist du var her (fra kap. 3.1–3.2 — det du trenger nå):

β^1=SxySxx,S2=SSEn2,T=β^jse(β^j),R2=1SSESST.\hat\beta_1=\frac{S_{xy}}{S_{xx}},\qquad S^2=\frac{\text{SSE}}{n-2},\qquad T=\frac{\hat\beta_j}{se(\hat\beta_j)},\qquad R^2=1-\frac{\text{SSE}}{\text{SST}}.

I R-utskriften er Estimate =β^j=\hat\beta_j, Std. Error =se(β^j)=se(\hat\beta_j), t value == Estimate//Std. Error, og Pr(>|t|) er den tosidige P-verdien. Alt dette gjelder fortsatt — det nye er at modellen får flere forklaringsvariabler, at frihetsgradene blir nk1n-k-1, og at R2R^2 må erstattes av justert R2R^2 når modeller skal sammenlignes.

Én forklaringsvariabel er sjelden nok. Strømforbruket til en bolig avhenger av både areal og antall beboere; leieprisen av både størrelse og avstand til sentrum. Multippel regresjon lar oss modellere responsen som en funksjon av flere variabler samtidig — og det endrer tolkningen: hver koeffisient måler nå effekten av sin variabel med de andre holdt konstant.

Kapitlet svarer på tre eksamensspørsmål: (1) Hvordan skrives og løses modellen kompakt på matriseform — og når har den en entydig løsning? (2) Hvordan sammenligner vi modeller med ulikt antall variabler — og hvorfor duger ikke vanlig R2R^2? (3) Hvorfor endrer en koeffisient seg når en ny variabel legges til modellen?

Løkke 1 — Modellen på matriseform og minste kvadrater (~30 min)

Multippel lineær regresjonsmodell
Modellen forklarer responsen med flere forklaringsvariabler samtidig — som et plan (eller hyperplan) pluss tilfeldig støy. For observasjon ii:
Yi=β0+β1xi1+β2xi2++βkxik+εi,εiN(0,σ2) uavhengige.Y_i=\beta_0+\beta_1 x_{i1}+\beta_2 x_{i2}+\dots+\beta_k x_{ik}+\varepsilon_i,\qquad \varepsilon_i\sim N(0,\sigma^2)\ \text{uavhengige}.
Her er xijx_{ij} verdien av forklaringsvariabel jj for observasjon ii (faste tall), og βj\beta_j er endringen i forventet respons når xjx_j øker med én enhet og alle de andre variablene holdes konstant. Som alltid: annet argument i N(0,σ2)N(0,\sigma^2) er variansen.
Prediktorer og antall parametre
En prediktor (forklaringsvariabel) er en av xx-ene i modellen; tell dem nøye, for frihetsgradene avhenger av antallet. Med kk prediktorer har modellen k+1k+1 regresjonsparametre — de kk helningene β1,,βk\beta_1,\dots,\beta_k pluss konstantleddet β0\beta_0. Klassisk tellefeil: å glemme β0\beta_0 og dermed få feil frihetsgrader.
Vektorene YY, β\beta og ε\varepsilon
Matriseformen samler alle observasjonene i kolonnevektorer. Responsvektoren Y=(Y1,,Yn)TY=(Y_1,\dots,Y_n)^T er n×1n\times 1, koeffisientvektoren β=(β0,β1,,βk)T\beta=(\beta_0,\beta_1,\dots,\beta_k)^T er (k+1)×1(k+1)\times 1, og feilvektoren ε=(ε1,,εn)T\varepsilon=(\varepsilon_1,\dots,\varepsilon_n)^T er n×1n\times 1 med E(ε)=0E(\varepsilon)=0 og Cov(ε)=σ2I\text{Cov}(\varepsilon)=\sigma^2 I (II er identitetsmatrisen — enerne på diagonalen betyr lik varians, nullene utenfor betyr ukorrelerte feilledd).
Designmatrisen XX
Designmatrisen stabler forklaringsvariablene: én rad per observasjon, én kolonne per parameter. Den er n×(k+1)n\times(k+1), og første kolonne består av bare 1-ere (den «bærer» konstantleddet β0\beta_0):
X=(1x11x1k1x21x2k1xn1xnk).X=\begin{pmatrix}1 & x_{11} & \cdots & x_{1k}\\ 1 & x_{21} & \cdots & x_{2k}\\ \vdots & & & \vdots\\ 1 & x_{n1} & \cdots & x_{nk}\end{pmatrix}.
Rad ii inneholder alt vi vet om observasjon ii; kolonne j+1j+1 inneholder alle verdiene av prediktor jj.
Modellen på matriseform
Hele modellen — alle nn ligningene på én gang — skrives som ett matriseprodukt:
Y=Xβ+ε.Y=X\beta+\varepsilon.
Rad ii av produktet XβX\beta er nettopp β0+β1xi1++βkxik\beta_0+\beta_1x_{i1}+\dots+\beta_kx_{ik}, så dette er bare en kompakt omskriving av modellen over. Formen er verdt å kunne skrive opp fra hukommelsen — H2024 ba eksplisitt om den.
Mini-repetisjon av matriseregning (alt du trenger her): XTX^T (transponert) bytter rader og kolonner. Matriseproduktet ABAB krever at antall kolonner i AA er lik antall rader i BB; element (i,j)(i,j) er rad ii i AA prikket med kolonne jj i BB. XTXX^TX blir alltid en kvadratisk (k+1)×(k+1)(k+1)\times(k+1)-matrise, og XTYX^TY en (k+1)×1(k+1)\times 1-vektor. En invers A1A^{-1} oppfyller A1A=IA^{-1}A=I — den «opphever» AA, slik 1/a1/a opphever tallet aa.
Invers av en 2×22\times 2-matrise (regneregel)
For håndregning trenger du bare 2×22\times2-inversen — bytt diagonalen, skift fortegn på resten, og del på determinanten:
(abcd)1=1adbc(dbca),adbc0.\begin{pmatrix}a & b\\ c & d\end{pmatrix}^{-1}=\frac{1}{ad-bc}\begin{pmatrix}d & -b\\ -c & a\end{pmatrix},\qquad ad-bc\neq 0.
Er determinanten adbc=0ad-bc=0, finnes ingen invers — det er nøyaktig dette som går galt når designmatrisen ikke har full rang (nedenfor).
Utledning av normalligningene (må kunne gjøres aktivt — utledningen står ikke i formelsamlingen, bare sluttformelen). Minste kvadrater minimerer
Q(β)=i=1n(yiβ0β1xi1βkxik)2=yXβ2.Q(\beta)=\sum_{i=1}^n\Bigl(y_i-\beta_0-\beta_1x_{i1}-\dots-\beta_kx_{ik}\Bigr)^2=\lVert y-X\beta\rVert^2.
Deriverer vi QQ med hensyn på hver βj\beta_j og setter alle deriverte lik null, får vi (på matriseform)
XT(yXβ)=0XTXβ=XTy.X^T(y-X\beta)=0\quad\Longleftrightarrow\quad X^TX\,\beta=X^Ty.
Intuisjon: i minimum skal residualvektoren yXβy-X\beta stå «vinkelrett» på hver kolonne i XX — ingen av forklaringsvariablene har mer å forklare. Det er nøyaktig hva XT(yXβ)=0X^T(y-X\beta)=0 sier, kolonne for kolonne.
Normalligningene på matriseform
Normalligningene er ligningssystemet som bestemmer minste kvadraters løsning — de sier at residualene skal være ukorrelerte med hver kolonne i designmatrisen:
XTXβ^=XTY.X^TX\,\hat\beta=X^TY.
Dette er k+1k+1 lineære ligninger med k+1k+1 ukjente. I enkel regresjon (k=1k=1) er de nøyaktig de to normalligningene fra kap. 3.1 — matriseformen er samme innhold i kompakt drakt.
Minste kvadraters estimator på matriseform
Når XTXX^TX kan inverteres, løses normalligningene direkte, og svaret er bokas viktigste matriseformel:
β^=(XTX)1XTY.\hat\beta=(X^TX)^{-1}X^TY.
Vektoren β^\hat\beta inneholder alle estimatorene β^0,β^1,,β^k\hat\beta_0,\hat\beta_1,\dots,\hat\beta_k på én gang. Husk skillet: β^\hat\beta med store YY er en stokastisk vektor (estimator); setter du inn tallene yy, får du estimatet (tall).
Full kolonnerang — entydighetskravet
Løsningen er entydig bare når ingen kolonne i XX kan skrives som en lineær kombinasjon av de andre — da sier vi at XX har full kolonnerang. Har XX full kolonnerang (rang k+1k+1), er XTXX^TX inverterbar og β^=(XTX)1XTY\hat\beta=(X^TX)^{-1}X^TY veldefinert og entydig. Hvis derimot én kolonne er en lineær kombinasjon av andre (f.eks. samme pris målt i to valutaer), er XTXX^TX singulær: normalligningene har uendelig mange løsninger, og koeffisientene kan ikke skilles fra hverandre. Dette kravet ble testet i H2024.
Tilpassede verdier og residualvektoren
Tilpassede verdier er modellens forklarte del; residualene er resten. På matriseform:
y^=Xβ^,e=yy^=yXβ^.\hat y=X\hat\beta,\qquad e=y-\hat y=y-X\hat\beta.
Elementvis er y^i=β^0+β^1xi1++β^kxik\hat y_i=\hat\beta_0+\hat\beta_1x_{i1}+\dots+\hat\beta_kx_{ik} og ei=yiy^ie_i=y_i-\hat y_i, akkurat som i enkel regresjon — bare med flere ledd.
SSE i multippel regresjon
Residualkvadratsummen måler den uforklarte variasjonen — det minste kvadraters metode faktisk minimerte:
SSE=i=1nei2=i=1n(yiy^i)2.\text{SSE}=\sum_{i=1}^n e_i^2=\sum_{i=1}^n(y_i-\hat y_i)^2.
SSE kan aldri øke når en ny prediktor legges til modellen (mer om det i løkke 2).
Variansestimatoren S2=SSE/(nk1)S^2=\text{SSE}/(n-k-1)
Feilvariansen σ2\sigma^2 estimeres med SSE delt på frihetsgradene:
S2=SSEnk1,σ^=S.S^2=\frac{\text{SSE}}{n-k-1},\qquad \hat\sigma=S.
I R-utskriften er σ^\hat\sigma tallet på «Residual standard error»-linja, og frihetsgradene står rett bak («on nk1n-k-1 degrees of freedom»).
Frihetsgradene nk1n-k-1
Hver estimert regresjonsparameter «koster» én frihetsgrad. Vi estimerer k+1k+1 parametre (β0,,βk\beta_0,\dots,\beta_k), så det gjenstår n(k+1)=nk1n-(k+1)=n-k-1 frihetsgrader til å estimere σ2\sigma^2. Sjekk: k=1k=1 gir n2n-2 (enkel regresjon, kap. 3.1) — formlene henger sammen. Feil frihetsgrader er blant de hyppigst straffede feilene i regresjonsoppgavene (§5.2).
Forventning og kovariansmatrise til β^\hat\beta
Minste kvadraters estimator treffer riktig i snitt, og all usikkerheten dens står i én matrise. Under modellantakelsene er
E(β^)=β,Cov(β^)=σ2(XTX)1.E(\hat\beta)=\beta,\qquad \text{Cov}(\hat\beta)=\sigma^2(X^TX)^{-1}.
Diagonalelementene i σ2(XTX)1\sigma^2(X^TX)^{-1} er variansene V(β^j)V(\hat\beta_j); kvadratrøttene av dem (med σ\sigma byttet ut med SS) er standardfeilene i R-utskriftens «Std. Error»-kolonne. At E(β^)=βE(\hat\beta)=\beta betyr at estimatoren er forventningsrett.
t-inferens for én koeffisient (df =nk1=n-k-1)
Hver koeffisient testes og intervallestimeres nøyaktig som i enkel regresjon — men med frihetsgrader nk1n-k-1. Standardfeilen se(β^j)se(\hat\beta_j) er roten av diagonalelement jj i S2(XTX)1S^2(X^TX)^{-1}, og
T=β^jβj0se(β^j)tnk1,KI: β^j±tnk1,α/2se(β^j).T=\frac{\hat\beta_j-\beta_j^0}{se(\hat\beta_j)}\sim t_{n-k-1},\qquad \text{KI: }\hat\beta_j\pm t_{n-k-1,\,\alpha/2}\,se(\hat\beta_j).
I praksis leser du β^j\hat\beta_j og se(β^j)se(\hat\beta_j) rett ut av R-utskriften (kap. 3.2). Husk: testen for βj=0\beta_j=0 er betinget på at de øvrige variablene står i modellen.
✏️Eksempel 1: Minste kvadrater med matriser — hele kjeden for hånd

Fire observasjoner av (x,y)(x,y): (0,1)(0,1), (1,3)(1,3), (2,4)(2,4), (3,8)(3,8). Bruk matriseformen til å finne minste kvadraters estimater i modellen Yi=β0+β1xi+εiY_i=\beta_0+\beta_1x_i+\varepsilon_i, og estimer σ2\sigma^2.

Designmatrisen og responsvektoren (n=4n=4, k=1k=1):
X=(10111213),y=(1348).X=\begin{pmatrix}1&0\\1&1\\1&2\\1&3\end{pmatrix},\qquad y=\begin{pmatrix}1\\3\\4\\8\end{pmatrix}.
Byggeklossene:
XTX=(46614),XTy=(1635).X^TX=\begin{pmatrix}4&6\\6&14\end{pmatrix},\qquad X^Ty=\begin{pmatrix}16\\35\end{pmatrix}.
Determinanten er 41466=2004\cdot 14-6\cdot 6=20\neq 0, så XX har full kolonnerang og løsningen er entydig:
(XTX)1=120(14664),β^=(XTX)1XTy=120(1416635616+435)=(0,72,2).(X^TX)^{-1}=\frac{1}{20}\begin{pmatrix}14&-6\\-6&4\end{pmatrix},\qquad \hat\beta=(X^TX)^{-1}X^Ty=\frac{1}{20}\begin{pmatrix}14\cdot16-6\cdot35\\-6\cdot16+4\cdot35\end{pmatrix}=\begin{pmatrix}0{,}7\\2{,}2\end{pmatrix}.
Altså y^=0,7+2,2x\hat y=0{,}7+2{,}2x. Tilpassede verdier (0,7;2,9;5,1;7,3)(0{,}7;\,2{,}9;\,5{,}1;\,7{,}3) gir residualene (0,3;0,1;1,1;0,7)(0{,}3;\,0{,}1;\,-1{,}1;\,0{,}7) og
SSE=0,09+0,01+1,21+0,49=1,8,S2=1,8411=0,9.\text{SSE}=0{,}09+0{,}01+1{,}21+0{,}49=1{,}8,\qquad S^2=\frac{1{,}8}{4-1-1}=0{,}9.
Kontroll: ei=0\sum e_i=0 ✓.
📝Oppgave 1

En modell skal forklare leiepris med de to prediktorene areal og avstand til sentrum, basert på n=6n=6 leiligheter.

a) Hvilke dimensjoner har designmatrisen XX, vektoren β\beta og produktet XTXX^TX?

b) Hva inneholder første kolonne i XX, og hvorfor?

📝Oppgave 2

Fire observasjoner: x=(0,1,2,3)x=(0,1,2,3) og y=(2,3,7,8)y=(2,3,7,8).

a) Sett opp XTXX^TX og XTyX^Ty, og finn β^\hat\beta med matriseformelen.

b) Beregn SSE og S2S^2. Hvor mange frihetsgrader har S2S^2?

📝Oppgave 3

En student vil forklare bruktbilpris med både «pris som ny, i kroner» (x1x_1) og «pris som ny, i euro» (x2x_2), der x2=x1/11,5x_2=x_1/11{,}5 for alle bilene. Forklar hvorfor minste kvadraters estimator ikke er entydig i denne modellen. Hvilket krav er brutt?

✏️Eksempel 2: Multippel regresjon fra R-utskrift — leiepriser

For n=8n=8 leiligheter er månedsleie (i tusen kroner) modellert med areal (m²) og avstand til sentrum (km):

Coefficients:
             Estimate Std. Error t value Pr(>|t|)
(Intercept)   4.36753    1.25974   3.467  0.01791 *
areal         0.11135    0.01524   7.306 0.000752 ***
avstand      -0.51023    0.11921  -4.280  0.00786 **
---
Residual standard error: 0.9536 on 5 degrees of freedom
Multiple R-squared:  0.9413,   Adjusted R-squared:  0.9178
F-statistic: 40.08 on 2 and 5 DF,  p-value: 0.0008355

a) Tolk koeffisienten for avstand. b) Verifiser t-verdien for areal. c) Angi frihetsgradene og forklar tallet. d) Gi et 95 %-konfidensintervall for avstandskoeffisienten.

a) β^2=0,510\hat\beta_2=-0{,}510: én kilometer lenger fra sentrum reduserer forventet månedsleie med om lag 510 kroner, for leiligheter med samme areal (betinget tolkning — de andre variablene holdes konstant).

b) t value == Estimate//Std. Error =0,11135/0,01524=7,31=0{,}11135/0{,}01524=7{,}31 ✓ (stemmer med utskriften).

c) nk1=821=5n-k-1=8-2-1=5 — vi har estimert k+1=3k+1=3 parametre av n=8n=8 observasjoner. Tallet står bak «Residual standard error».

d) Kvantilen er t5,0,025=2,571t_{5,\,0{,}025}=2{,}571 (formelsamlingen — tren oppslaget: 5 frihetsgrader, øvre haleareal 0,0250{,}025). KI:
0,51023±2,5710,11921=0,510±0,306=(0,817, 0,204).-0{,}51023\pm 2{,}571\cdot 0{,}11921=-0{,}510\pm 0{,}306=(-0{,}817,\ -0{,}204).
Intervallet inneholder ikke 0, i samsvar med at Pr(>|t|) =0,0079<0,05=0{,}0079<0{,}05.

📝Oppgave 4

Bruk R-utskriften i eksempel 2.

a) Gi et 95 %-konfidensintervall for arealkoeffisienten (t5,0,025=2,571t_{5,\,0{,}025}=2{,}571).

b) Er arealeffekten signifikant på 1 %-nivå? Begrunn ut fra utskriften.

c) Hva er σ^\hat\sigma, og hvilken linje henter du den fra?

Løkke 2 — R2R^2 og justert R2R^2: modellvalg (~15 min)

Godt pausepunkt: løkke 1 er unnagjort — resten av kapitlet er lettere regning og mer tolkning.

Kvadratsum-dekomponeringen
Total variasjon deles i forklart og uforklart del — samme regnskap som i enkel regresjon:
SST=SSR+SSE,\text{SST}=\text{SSR}+\text{SSE},
der SST=(yiyˉ)2\text{SST}=\sum(y_i-\bar y)^2 (total variasjon rundt gjennomsnittet), SSR=(y^iyˉ)2\text{SSR}=\sum(\hat y_i-\bar y)^2 (forklart av modellen) og SSE=(yiy^i)2\text{SSE}=\sum(y_i-\hat y_i)^2 (residualene).
R2R^2 i multippel regresjon
Determinasjonskoeffisienten er andelen av variasjonen i responsen som modellen forklarer:
R2=1SSESST=SSRSST.R^2=1-\frac{\text{SSE}}{\text{SST}}=\frac{\text{SSR}}{\text{SST}}.
I R-utskriften heter den «Multiple R-squared». Med flere prediktorer er R2R^2 ikke lenger kvadratet av én enkelt korrelasjon — men spesialtilfellet med ukorrelerte prediktorer i løkke 3 gir en vakker sum-formel.
Hvorfor R2R^2 aldri synker når en variabel legges til
R2R^2 kan bare øke (eller stå stille) når modellen utvides — uansett hvor irrelevant den nye variabelen er. Grunnen: minste kvadrater minimerer SSE over alle koeffisientverdier, og den store modellen inneholder den lille som spesialtilfelle (sett den nye koeffisienten til null). Minimum over en større mengde kan aldri bli større, så SSE synker (eller er uendret) — og R2=1SSE/SSTR^2=1-\text{SSE}/\text{SST} øker. Derfor er høy R2R^2 i seg selv aldri et argument for en større modell.
Justert R2R^2
Justert R2R^2 straffer modellen for hver ekstra parameter ved å bruke frihetsgradsjusterte varianser i stedet for rå kvadratsummer:
Rjust2=1SSE/(nk1)SST/(n1)=1(1R2)n1nk1.R^2_{\text{just}}=1-\frac{\text{SSE}/(n-k-1)}{\text{SST}/(n-1)}=1-(1-R^2)\,\frac{n-1}{n-k-1}.
Legges en variabel til, synker SSE — men nk1n-k-1 synker også. Justert R2R^2 øker bare hvis SSE-reduksjonen er stor nok til å forsvare den tapte frihetsgraden. Den kan derfor synke (og til og med bli negativ), og det er nettopp det som gjør den brukbar til modellvalg. I utskriften: «Adjusted R-squared».
Modellvalg med justert R2R^2
Regelen på eksamen: sammenlign modeller med justert R2R^2 — velg modellen med høyest justert R2R^2, aldri høyest R2R^2. Vanlig R2R^2 premierer alltid den største modellen (monotoni-egenskapen), så den kan ikke skille nyttige utvidelser fra støy. En utvidelse som øker R2R^2 men senker justert R2R^2, har ikke tilført nok forklaringskraft til å forsvare ekstra kompleksitet — behold den lille modellen. (Å jage stadig større modeller kalles overtilpasning; se begrepsbanken.)
✏️Eksempel 3: Er den utvidede modellen verdt det?

For n=20n=20 bedrifter er omsetning modellert med to konkurrerende modeller (SST=200\text{SST}=200 for begge):

- Modell A (k=2k=2 prediktorer): SSE=30\text{SSE}=30.
- Modell B (k=3k=3 prediktorer, A pluss én ekstra variabel): SSE=28,6\text{SSE}=28{,}6.

Beregn R2R^2 og justert R2R^2 for begge, og avgjør hvilken modell som bør velges.

Modell A: R2=130/200=0,850R^2=1-30/200=0{,}850 og
Rjust2=130/(2021)200/19=130/17200/19=11,76510,526=0,832.R^2_{\text{just}}=1-\frac{30/(20-2-1)}{200/19}=1-\frac{30/17}{200/19}=1-\frac{1{,}765}{10{,}526}=0{,}832.
Modell B: R2=128,6/200=0,857R^2=1-28{,}6/200=0{,}857 og
Rjust2=128,6/16200/19=11,78810,526=0,830.R^2_{\text{just}}=1-\frac{28{,}6/16}{200/19}=1-\frac{1{,}788}{10{,}526}=0{,}830.
R2R^2 økte som den alltid gjør (0,8500,8570{,}850\to 0{,}857), men justert R2R^2 sank (0,8320,8300{,}832\to 0{,}830): SSE-reduksjonen på 1,41{,}4 forsvarer ikke den tapte frihetsgraden. Velg modell A.
📝Oppgave 5

To modeller for samme datasett med n=15n=15: modell 1 har k=2k=2 og R2=0,62R^2=0{,}62; modell 2 har k=4k=4 og R2=0,66R^2=0{,}66.

a) Beregn justert R2R^2 for begge.

b) Hvilken modell velger du, og hvorfor holder det ikke å se på R2R^2?

📝Oppgave 6

En medstudent sier: «Modellen min har R2=0,91R^2=0{,}91 mot din 0,880{,}88, så min er best.» Din modell bruker k=2k=2 prediktorer, medstudentens k=7k=7; begge har n=25n=25.

a) Beregn justert R2R^2 for begge modellene.

b) Skriv et kort svar (2–3 setninger) til medstudenten.

Løkke 3 — Konfundering, multikollinearitet og ukorrelerte prediktorer (~20 min)

Betinget tolkning av en regresjonskoeffisient
I multippel regresjon måler βj\beta_j effekten av xjx_j når alle de andre variablene i modellen holdes konstant («alt annet likt»). Koeffisienten er altså ikke «hele effekten» av xjx_j — den er effekten justert for de øvrige variablene. Derfor kan samme variabel få helt ulik koeffisient i to modeller med ulike medspillere, uten at noe er galt.
Konfundering
Konfundering er at sammenhengen mellom en prediktor og responsen helt eller delvis skyldes en tredje variabel som henger sammen med begge. Utelates den tredje variabelen, «arver» den inkluderte prediktoren dens effekt, og koeffisienten blir misvisende stor (eller får galt fortegn). Når den tredje variabelen tas inn i modellen, endrer koeffisienten seg — det er dette eksamen ber deg forklare, ikke bare konstatere.
Konfunderende variabel
En konfunderende variabel (konfunder) er en variabel som både (1) påvirker responsen og (2) er korrelert med prediktoren du er interessert i. Begge kravene må være oppfylt: en variabel som bare påvirker responsen, men er ukorrelert med prediktoren, endrer ikke prediktorens koeffisient når den legges til (se ortogonale prediktorer nedenfor).
Hvorfor endrer koeffisienten seg? Tenk deg at den sanne modellen har både x1x_1 og x2x_2, men du tilpasser bare x1x_1. I dataene følger x2x_2 med x1x_1 (de er korrelerte), så hver gang x1x_1 øker, øker som regel x2x_2 også — og responsen endres av begge. Den enkle regresjonen kan ikke skille bidragene og legger hele den samlede endringen på x1x_1.

Intuisjon: koeffisienten i den enkle modellen svarer på «hva skjer med yy når x1x_1 øker — med x2x_2 på slep?», mens den multiple svarer på «hva skjer når x1x_1 øker og x2x_2 holdes fast?». To ulike spørsmål gir to ulike tall. Endringen er stor når korrelasjonen mellom x1x_1 og x2x_2 er sterk og x2x_2 har stor egen effekt.

✏️Eksempel 4: Konfundering i praksis — strømforbruk (eksamensnivå)

For n=8n=8 boliger er årlig strømforbruk (i tusen kWh) først regressert på boligareal alene, deretter på areal og antall beboere. Korrelasjonen mellom areal og antall beboere i utvalget er 0,980{,}98.

Modell 1 (kun areal):

             Estimate Std. Error t value Pr(>|t|)
(Intercept)   0.68690    0.62293   1.103    0.312
areal         0.06577    0.00452  14.551 6.61e-06 ***
---
Residual standard error: 0.5858 on 6 degrees of freedom
Multiple R-squared:  0.9725,   Adjusted R-squared:  0.9679

Modell 2 (areal + beboere):

             Estimate Std. Error t value Pr(>|t|)
(Intercept)   1.63929    0.57331   2.859   0.0354 *
areal         0.02411    0.01623   1.486   0.1977
beboere       1.42857    0.54560   2.618   0.0472 *
---
Residual standard error: 0.4167 on 5 degrees of freedom
Multiple R-squared:  0.9884,   Adjusted R-squared:  0.9837

a) Arealkoeffisienten faller fra 0,06580{,}0658 til 0,02410{,}0241 og mister signifikansen. Forklar hvorfor. b) Hvilken modell foretrekkes ut fra justert R2R^2? c) Hva har skjedd med standardfeilen til arealkoeffisienten, og hvorfor?

a) Antall beboere er en konfunderende variabel: den påvirker strømforbruket (flere folk bruker mer strøm) og er sterkt korrelert med areal (r=0,98r=0{,}98 — store boliger huser flere). I modell 1 fanger arealkoeffisienten derfor både arealets egen effekt og beboereffekten som «følger med på slep». Når beboere inkluderes, måler arealkoeffisienten bare effekten av mer areal ved fast antall beboere — en mye mindre (og her ikke-signifikant, p=0,198p=0{,}198) effekt.

b) Justert R2R^2 stiger fra 0,96790{,}9679 til 0,98370{,}9837, så modell 2 foretrekkes — beboervariabelen tilfører reell forklaringskraft.

c) Den mer enn tredobles: 0,004520,016230{,}00452\to 0{,}01623. Det er multikollinearitet: med r=0,98r=0{,}98 inneholder de to prediktorene nesten samme informasjon, og det blir vanskelig å skille effektene fra hverandre — usikkerheten i hver enkelt koeffisient blåses opp, selv om modellen som helhet er god.

Multikollinearitet
Multikollinearitet er sterk (men ikke perfekt) korrelasjon mellom prediktorene. Modellen kan fortsatt estimeres (XX har full rang), men XTXX^TX er «nesten singulær»: standardfeilene til de involverte koeffisientene blåses opp, t-verdiene blir små, og enkeltkoeffisienter kan bli ikke-signifikante selv når modellen samlet forklarer mye (høy R2R^2, sterk F-test). Perfekt korrelasjon er grensetilfellet der full rang ryker helt.
Ortogonale (ukorrelerte) prediktorer
Når prediktorene er ukorrelerte i utvalget (og sentrerte — gjennomsnittet trukket fra), blir XTXX^TX en diagonalmatrise. Da faller alt fra hverandre på fineste vis: hver koeffisient estimeres som om de andre variablene ikke fantes (β^j=Sxjy/Sxjxj\hat\beta_j=S_{x_jy}/S_{x_jx_j}), og koeffisientene endrer seg ikke når en annen ukorrelert variabel legges til eller fjernes. Konfundering krever korrelasjon — uten korrelasjon, ingen konfundering. Balanserte, planlagte forsøk konstrueres nettopp slik.
R2=r12+r22R^2=r_1^2+r_2^2 ved ukorrelerte prediktorer
Med to sentrerte, ukorrelerte prediktorer deler forklaringskraften seg additivt:
R2=r12+r22,R^2=r_1^2+r_2^2,
der rjr_j er utvalgskorrelasjonen mellom xjx_j og yy. Hver prediktor forklarer sin egen bit av variasjonen, og bitene overlapper ikke — det er overlappet korrelerte prediktorer krangler om. (Testet i H2018 og H2025.)
✏️Eksempel 5: Ortogonalt design — alt blir diagonalt

Et balansert forsøk har n=4n=4 observasjoner med sentrerte prediktorer x1=(1,1,1,1)x_1=(-1,-1,1,1) og x2=(1,1,1,1)x_2=(-1,1,-1,1), og respons y=(2,4,6,10)y=(2,4,6,10).

a) Vis at XTXX^TX er diagonal. b) Finn β^\hat\beta. c) Verifiser at R2=r12+r22R^2=r_1^2+r_2^2.

a) xi1=xi2=0\sum x_{i1}=\sum x_{i2}=0 (sentrerte) og xi1xi2=111+1=0\sum x_{i1}x_{i2}=1-1-1+1=0 (ukorrelerte), så alle kryssledd forsvinner:
XTX=(400040004).X^TX=\begin{pmatrix}4&0&0\\0&4&0\\0&0&4\end{pmatrix}.

b) Diagonal matrise inverteres elementvis, så hver koeffisient beregnes for seg: β^0=yˉ=5,5\hat\beta_0=\bar y=5{,}5, β^1=xi1yi/4=(24+6+10)/4=2,5\hat\beta_1=\sum x_{i1}y_i/4=(-2-4+6+10)/4=2{,}5, β^2=xi2yi/4=(2+46+10)/4=1,5\hat\beta_2=\sum x_{i2}y_i/4=(-2+4-6+10)/4=1{,}5.

c) Tilpassede verdier (1,5;4,5;6,5;9,5)(1{,}5;\,4{,}5;\,6{,}5;\,9{,}5) gir SSE=40,25=1\text{SSE}=4\cdot 0{,}25=1 og SST=35\text{SST}=35, så R2=11/35=0,9714R^2=1-1/35=0{,}9714. Korrelasjonene: r12=(xi1(yiyˉ))2xi12SST=102435=0,7143r_1^2=\dfrac{(\sum x_{i1}(y_i-\bar y))^2}{\sum x_{i1}^2\cdot\text{SST}}=\dfrac{10^2}{4\cdot 35}=0{,}7143 og r22=62435=0,2571r_2^2=\dfrac{6^2}{4\cdot 35}=0{,}2571. Sum: 0,7143+0,2571=0,9714=R20{,}7143+0{,}2571=0{,}9714=R^2 ✓.

📝Oppgave 7

I en undersøkelse av n=40n=40 studenter er eksamensskår først regressert på antall timer selvstudium per uke: koeffisient 2,102{,}10 (sterkt signifikant). Når tidligere karaktersnitt legges til modellen, faller selvstudium-koeffisienten til 0,800{,}80, og justert R2R^2 stiger fra 0,410{,}41 til 0,580{,}58.

a) Forklar mekanismen bak fallet i koeffisienten. Hvilke to egenskaper må karaktersnitt ha for å skape denne endringen?

b) Hvilken modell foretrekkes, og hvorfor?

c) Skriv den utvidede modellen på matriseform og angi kravet som sikrer at β^\hat\beta er entydig.

📝Oppgave 8

Samme design som i eksempel 5 (x1=(1,1,1,1)x_1=(-1,-1,1,1), x2=(1,1,1,1)x_2=(-1,1,-1,1)), men med respons y=(1,5,3,8)y=(1,5,3,8).

a) Finn β^\hat\beta ved å utnytte at XTXX^TX er diagonal.

b) Beregn R2R^2 og verifiser at R2=r12+r22R^2=r_1^2+r_2^2.

c) Hva ville skjedd med β^1\hat\beta_1 om du droppet x2x_2 fra modellen? Begrunn uten å regne.

Dummyvariabel
En dummyvariabel koder en kategori som 0 eller 1, slik at grupper kan legges inn i en regresjonsmodell. Med xi=1x_i=1 for gruppe B og xi=0x_i=0 for gruppe A blir modellen Yi=β0+β1xi+εiY_i=\beta_0+\beta_1x_i+\varepsilon_i: β0\beta_0 er forventningen i gruppe A, og β1\beta_1 er forskjellen mellom gruppene.
Dummy-regresjon = to-utvalg og ANOVA
Regresjon med én dummy er nøyaktig to-utvalgsproblemet i ny drakt: t-testen for H0:β1=0H_0:\beta_1=0 er identisk med pooled to-utvalgs-t-testen fra kap. 2.3 — begge har n2n-2 frihetsgrader når nn er samlet antall observasjoner i de to gruppene. Med flere kategorier (flere dummyer) blir F-testen for at alle gruppe-koeffisientene er null det samme som enveis ANOVA fra kap. 2.6. Regresjon er altså paraplyen som samler testene du alt kan.
Flashcard-/repetisjonsstoff — hopp trygt over ved førstegangslesing; tidsanslaget gjelder kjernestoffet. To siste begreper for repetisjonen.
Residualvektorens ortogonalitet (XTe=0X^Te=0)
Minste kvadraters residualer er alltid ukorrelerte med hver kolonne i designmatrisen — det er normalligningene omskrevet:
XTe=XT(yXβ^)=0.X^Te=X^T(y-X\hat\beta)=0.
Spesielt gir 1-erkolonnen ei=0\sum e_i=0: residualene summerer seg alltid til null (når modellen har konstantledd). Nyttig som kontrollregning i alle håndregningsoppgaver.
Overtilpasning (overfitting)
Overtilpasning er å la modellen jage tilfeldig støy i utvalget ved å ta inn flere parametre enn dataene kan bære. Symptomet er høy R2R^2 men synkende justert R2R^2 når modellen vokser. En overtilpasset modell beskriver utvalget godt, men predikerer nye observasjoner dårlig.
Symbol- og formelliste
Repetisjonsoppgaver
Din fremgang
0 / 4 oppgaver

Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.

Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av Universitetet i Oslo. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.