3.1 Familie og familieformer

Familien regnes ofte som samfunnets grunnleggende enhet. I alle kjente samfunn finner vi en eller annen form for familieorganisering, men hvordan familien er sammensatt og hvilke oppgaver den fyller, varierer enormt – både mellom kulturer og over tid. I dette kapittelet ser vi på ulike familieformer, familiens funksjoner og hvordan familiemønstre har endret seg i Norge og verden.

Kjernefamilien består av to voksne (foreldre) og deres barn. Denne familieformen har vært dominerende i vestlige industrisamfunn, særlig fra etterkrigstiden og fremover. Kjernefamilien ble lenge betraktet som den «normale» familieformen, men i dag er det viktig å forstå at dette er en historisk og kulturelt betinget oppfatning. Sosiologer peker på at kjernefamilien fikk sin sterke posisjon i sammenheng med industrialiseringen, da arbeid ble flyttet ut av hjemmet og familien ble mer spesialisert som arena for omsorg og følelsesmessig støtte.

I tillegg til kjernefamilien og storfamilien finner vi en rekke andre familieformer. Enslige forsørgere (aleneforeldre) utgjør en betydelig andel av norske familier – om lag én av fire barn bor med bare én forelder. Stefamilier, der en eller begge voksne har barn fra tidligere forhold, er også blitt vanlig. Samkjønnede familier, der to personer av samme kjønn lever sammen med barn, har fått juridisk anerkjennelse i Norge siden partnerskapsloven i 1993 og felles ekteskapslov i 2009. Noen sosiologer bruker begrepet «valgfamilie» om nære relasjoner som ikke nødvendigvis bygger på blodsbånd eller juridiske bånd, men på følelsesmessig tilknytning og gjensidig omsorg.

Ulrich Beck og Elisabeth Beck-Gernsheim har i boken «The Normal Chaos of Love» (1995) analysert hvordan individualiseringen av moderne samfunn påvirker familielivet. De hevder at det senmoderne samfunnet skaper et grunnleggende dilemma: på den ene siden forventes det at vi skal realisere oss selv som individer – gjennom karriere, personlig utvikling og selvstendige valg. På den andre siden krever familielivet kompromisser, tilpasning og hensynstaking til andre. Denne spenningen mellom individuelle ambisjoner og familiemessige forpliktelser gjør familielivet mer ustabilt enn i tidligere generasjoner. Beck og Beck-Gernsheim bruker begrepet «individualisert biografi» om det moderne livsløpet, der hver person forventes å forme sin egen livsvei snarere enn å følge tradisjonelle mønstre. Når to individualiserte biografier skal forenes i et parforhold og en familie, oppstår det nye typer konflikter – om fordeling av husarbeid, om karriereprioriteringer, om hvor man skal bo, og om hvordan barna skal oppdras. Individualiseringen fører ikke nødvendigvis til at mennesker ønsker seg mindre familie, men til at forventningene til hva familien skal gi dem, øker dramatisk. Familien skal gi kjærlighet, intimitet, personlig vekst og mening – alt dette samtidig som begge parter skal kunne forfølge sine egne mål. Når forventningene ikke innfris, er veien til samlivsbrudd kortere enn den var i et samfunn der familien primært ble holdt sammen av økonomisk nødvendighet og sosiale normer.

Anthony Giddens har utviklet begrepet «det rene forholdet» (pure relationship) for å beskrive en ny form for intimitet i det senmoderne samfunnet. Et rent forhold er et forhold som opprettholdes utelukkende fordi det gir tilstrekkelig tilfredsstillelse til begge parter – ikke på grunn av økonomiske bånd, religiøse forpliktelser eller sosiale forventninger. Forholdet eksisterer så lenge begge ønsker det, og kan avsluttes av hvem som helst når som helst. Giddens ser dette som en demokratisering av privatlivet: relasjoner baseres på likeverd, gjensidig respekt og åpen kommunikasjon. Men det rene forholdet innebærer også en iboende sårbarhet. Når forholdet ikke lenger holdes sammen av ytre bånd, krever det kontinuerlig vedlikehold og forhandling. Tillit blir en sentral ressurs, fordi partnerne hele tiden vet at den andre kan velge å gå. Giddens kobler dette til begrepet «ontologisk sikkerhet» – den grunnleggende tryggheten mennesker trenger for å fungere. Nære relasjoner er avgjørende for ontologisk sikkerhet, men det rene forholdet gjør denne sikkerheten mer skjør enn i tradisjonelle ekteskapsformer. Kritikere av Giddens peker på at det rene forholdet er et idealtypisk begrep som ikke nødvendigvis beskriver faktiske relasjoner – selv i senmoderne samfunn spiller økonomiske hensyn, barns behov og sosiale forventninger en betydelig rolle i parforhold.

Sosiologer har identifisert flere sentrale funksjoner familien fyller. Den funksjonalistiske tradisjonen, representert ved Talcott Parsons, fremhever særlig to: primærsosialisering av barn og stabilisering av voksne personligheter. Gjennom primærsosialiseringen lærer barn språk, normer og verdier, og utvikler sin identitet. Familien gir også økonomisk trygghet gjennom fordeling av ressurser mellom medlemmene. I tillegg fyller familien en reproduktiv funksjon – den sikrer nye generasjoner – og en omsorgsfunksjon for både barn, syke og eldre. Kritikere av det funksjonalistiske perspektivet peker på at familien også kan være en arena for maktutøvelse, undertrykkelse og vold, noe det er viktig å ta med i en helhetlig analyse.

Familiemønstrene i Norge har gjennomgått store endringer de siste tiårene. Gjennomsnittsalderen for førstegangsforeldre har steget markant – fra rundt 23 år for kvinner på 1970-tallet til over 30 år i dag. Samboerskap har blitt langt vanligere enn ekteskap som første samlivsform. Skilsmisseraten økte kraftig fra 1960-tallet, men har stabilisert seg noe de siste årene. Fødselstallene har gått ned, og fruktbarhetsraten i Norge ligger nå under reproduksjonsnivået på 2,1 barn per kvinne. Disse endringene henger sammen med økt likestilling, bedre tilgang til prevensjon, velferdsstatens utbygging og endrede verdier knyttet til individualisme og selvrealisering. Noen forskere ser endringene som uttrykk for økt valgfrihet, mens andre uttrykker bekymring for svakere sosiale bånd og lavere fødselstall.

Mens funksjonalistiske perspektiver fremhever familiens positive funksjoner, har feministiske og konfliktteoretiske perspektiver pekt på at familien også kan være en arena for maktutøvelse og vold. Vold i nære relasjoner er et alvorlig samfunnsproblem i alle land, også i Norge. Studier viser at om lag 8–9 prosent av kvinner og 1–2 prosent av menn i Norge har vært utsatt for alvorlig vold fra en partner i løpet av livet. Familien kan fungere som en «lukket institusjon» der overgriperen har stor kontroll over offerets dagligliv, økonomi og sosiale kontakter. Feministiske sosiologer har pekt på at vold i familien ikke er tilfeldig, men henger sammen med patriarkalske maktstrukturer som gir menn kontroll over kvinner og barn. Krisesentre, lovgivning mot familievold og holdningsarbeid er viktige tiltak for å bekjempe problemet. Erkjennelsen av familiens mørke side er viktig for en balansert sosiologisk forståelse av familien som institusjon – familien kan både gi trygghet og være farlig, avhengig av maktrelasjonene innad.

Fordelingen av arbeid mellom kvinner og menn innad i familien er et sentralt tema i familiesosiologien. Til tross for at Norge regnes som et av verdens mest likestilte land, viser tidsbruksundersøkelser at kvinner fortsatt gjør mer husarbeid og omsorgsarbeid enn menn – selv når begge jobber fulltid. Sosiologen Arlie Hochschild brukte begrepet «det andre skiftet» (the second shift) om det unbetalie arbeidet som særlig kvinner gjør etter den formelle arbeidsdagen. I norsk sammenheng har fedrekvoten bidratt til å endre menns rolle i familien: de fleste norske fedre tar ut fedrekvoten, og forskning viser at fedre som tar lengre permisjon, er mer involvert i barneomsorgen også på lengre sikt. Likevel er det fortsatt betydelige kjønnsforskjeller i fordeling av husarbeid og omsorg. Noen sosiologer peker på at tradisjonelle kjønnsnormer er seige strukturer som endres langsomt, selv i samfunn med progressive lovverk og politikk.

Familieformer og familiemønstre varierer enormt mellom verdens kulturer og regioner. I mange deler av Sør-Asia, Midtøsten og Afrika er storfamilien fortsatt den dominerende familieformen, og ekteskapet er primært en allianse mellom slektsgrupper. I deler av Vest-Afrika praktiseres polygami (flergifte), der en mann kan ha flere koner. I Kina har ettbarnspolitikken (1979–2015) hatt dramatisk innvirkning på familiestrukturene, med en generasjon av «små keisere» uten søsken og en voksende ubalanse mellom kjønnene på grunn av selektiv abort av jentefostre. I Latin-Amerika er «machismo»-kulturen knyttet til bestemte kjønnsroller i familien, men disse er under endring. Globaliseringen fører til at vestlige familieidealer – kjernefamilien, romantisk kjærlighet, individuell frihet – sprer seg til andre deler av verden, men de møter ofte motstand fra lokale tradisjoner og religiøse normer. Sosiologer advarer mot å se vestlige familiemønstre som en universell utviklingsnorm – mangfoldet av familieformer er en påminnelse om at det finnes mange måter å organisere nære relasjoner og omsorg på.

Familien er en universell sosial institusjon, men den tar svært ulike former i ulike samfunn og historiske perioder. De viktigste familieformene er kjernefamilien, storfamilien, aleneforeldrefamilien, stefamilien og samkjønnede familier. Familiens sentrale funksjoner omfatter sosialisering, omsorg, reproduksjon og økonomisk trygghet. I Norge har familiemønstrene endret seg dramatisk de siste tiårene, med høyere alder for førstegangsforeldre, mer samboerskap, flere skilsmisser og lavere fruktbarhet. Disse endringene reflekterer bredere samfunnsmessige utviklingstrekk som økt likestilling, velferdsstat og endrede verdier.

Oppsummering

I dette kapittelet har du lært:

- Familie: En familie er en gruppe mennesker som er knyttet sammen gjennom slektskap, ekteskap, samboerskap eller adopsjon, og som ofte deler husholdning.
- Storfamilie: En storfamilie (utvidet familie) omfatter flere generasjoner og/eller sideledd som bor sammen eller i tett tilknytning.
- Individualisering (Beck): Individualisering er en samfunnsprosess der tradisjonelle sosiale bånd og tilhørigheter svekkes, og den enkelte i økende grad forventes å forme sin egen biografi…
- Det andre skiftet (Hochschild): «Det andre skiftet» er et begrep fra sosiologen Arlie Hochschild som beskriver det ubetalt omsorgs- og husarbeidet som særlig kvinner utfører etter den formelle…

Nøkkelbegreper