3.1 Familie og familieformer

Samfunnets minste byggestein?

Familien kalles ofte samfunnets grunnleggende enhet. I alle kjente samfunn finner vi en eller annen form for familieorganisering -- men hvordan familien er sammensatt, og hvilke oppgaver den fyller, varierer enormt, både mellom kulturer og over tid. Det du kanskje tenker på som «den normale familien», er i virkeligheten bare én av mange mulige former.

En familie er en gruppe mennesker knyttet sammen gjennom slektskap, ekteskap, samboerskap eller adopsjon, som ofte deler husholdning. Den er en sosial institusjon som finnes i alle samfunn, men som tar svært ulike former. I dette kapittelet ser vi på ulike familieformer, på familiens funksjoner, og på hvordan familiemønstre har endret seg dramatisk i Norge og verden.

Familieformer i endring

Kjernefamilien består av to voksne og deres barn. Denne formen har vært dominerende i vestlige industrisamfunn, særlig fra etterkrigstiden, og ble lenge betraktet som den «normale» familien. Men dette er en historisk og kulturelt betinget oppfatning. Sosiologer peker på at kjernefamilien fikk sin sterke posisjon i sammenheng med industrialiseringen, da arbeid ble flyttet ut av hjemmet og familien ble mer spesialisert som arena for omsorg og følelsesmessig støtte. En storfamilie (utvidet familie) omfatter flere generasjoner eller sideledd som bor sammen eller i tett tilknytning -- besteforeldre, tanter, onkler. Den har vært og er fortsatt vanlig i mange deler av verden, blant annet i Sør-Asia, Midtøsten og deler av Afrika.

I tillegg finnes en rekke andre former. Enslige forsørgere utgjør en betydelig andel av norske familier -- om lag én av fire barn bor med bare én forelder. Stefamilier, der en eller begge voksne har barn fra tidligere forhold, er blitt vanlig. Samkjønnede familier har fått juridisk anerkjennelse i Norge siden partnerskapsloven i 1993 og felles ekteskapslov i 2009. Noen sosiologer bruker også begrepet «valgfamilie» om nære relasjoner som ikke bygger på blodsbånd, men på følelsesmessig tilknytning og gjensidig omsorg.

Familiemønstrene i Norge har endret seg sterkt de siste tiårene. Gjennomsnittsalderen for førstegangsforeldre har steget fra rundt 23 år for kvinner på 1970-tallet til over 30 år i dag. Samboerskap har blitt vanligere enn ekteskap som første samlivsform. Skilsmisseraten økte kraftig fra 1960-tallet, men har stabilisert seg noe. Fødselstallene har gått ned, og fruktbarhetsraten ligger nå under reproduksjonsnivået på 2,1 barn per kvinne. I 1970 var over 90 prosent av barna født innenfor ekteskap; i dag fødes rundt halvparten av samboende foreldre. Endringene henger sammen med økt likestilling, bedre prevensjon, velferdsstatens utbygging og endrede verdier om individualisme og selvrealisering.

Individualisering og det rene forholdet

Ulrich Beck og Elisabeth Beck-Gernsheim analyserte i «The Normal Chaos of Love» (1995) hvordan individualiseringen av moderne samfunn påvirker familielivet. De peker på et grunnleggende dilemma: på den ene siden forventes vi å realisere oss selv som individer gjennom karriere og personlig utvikling; på den andre krever familielivet kompromisser og hensyn til andre. Individualisering er en samfunnsprosess der tradisjonelle bånd svekkes og den enkelte forventes å forme sin egen «biografi» gjennom personlige valg. Når to individualiserte biografier skal forenes i en familie, oppstår nye konflikter -- om husarbeid, karriereprioriteringer og barneoppdragelse. Individualiseringen fører ikke til at folk ønsker seg mindre familie, men til at forventningene til hva familien skal gi, øker dramatisk. Familien skal gi kjærlighet, intimitet og mening samtidig som begge parter forfølger egne mål. Når forventningene ikke innfris, er veien til samlivsbrudd kortere enn i et samfunn der familien ble holdt sammen av økonomisk nødvendighet og sosiale normer.

Anthony Giddens har utviklet begrepet det rene forholdet (pure relationship) for å beskrive en ny form for intimitet. Et rent forhold opprettholdes utelukkende fordi det gir tilstrekkelig tilfredsstillelse til begge parter -- ikke på grunn av økonomiske bånd, religiøse forpliktelser eller sosiale forventninger. Forholdet eksisterer så lenge begge ønsker det, og kan avsluttes når som helst. Giddens ser dette som en demokratisering av privatlivet: relasjoner baseres på likeverd, gjensidig respekt og åpen kommunikasjon. Men det innebærer også en iboende sårbarhet. Når forholdet ikke lenger holdes sammen av ytre bånd, krever det kontinuerlig vedlikehold, og tillit blir en sentral ressurs fordi partnerne hele tiden vet at den andre kan velge å gå. Giddens kobler dette til ontologisk sikkerhet -- den grunnleggende tryggheten mennesker trenger -- som blir mer skjør i det rene forholdet. Kritikere peker på at det rene forholdet er et idealtypisk begrep, og at økonomiske hensyn, barns behov og sosiale forventninger fortsatt spiller en betydelig rolle i parforhold.

Familiens funksjoner og familiepolitikk

Sosiologer har identifisert flere funksjoner familien fyller. Den funksjonalistiske tradisjonen, representert ved Talcott Parsons, fremhever særlig to: primærsosialisering av barn og stabilisering av voksne personligheter. Gjennom primærsosialiseringen lærer barn språk, normer og verdier og utvikler sin identitet. Familien gir også økonomisk trygghet gjennom fordeling av ressurser, en reproduktiv funksjon som sikrer nye generasjoner, og en omsorgsfunksjon for barn, syke og eldre. Kritikere av det funksjonalistiske perspektivet påpeker at familien også kan være en arena for maktutøvelse, undertrykkelse og vold -- noe en helhetlig analyse må ta med.

Norge har en av verdens mest sjenerøse familiepolitiske ordninger. Foreldrepermisjonen er blant de lengste i verden, med inntil 49 uker med full lønn (eller 59 uker med 80 prosent). Fedrekvoten, innført i 1993, var en internasjonal nyvinning som reserverte en del av permisjonen til far. Subsidierte barnehageplasser med makspris gjør det mulig for begge foreldre å jobbe, og barnetrygden er en universell overføring til alle familier med barn. Sammenlignet med USA, der det ikke finnes lovfestet rett til betalt foreldrepermisjon, og Tyskland, der politikken lenge bygde på en «hjemmeværende mor»-modell, har den norske politikken bidratt til å kombinere høy yrkesdeltakelse blant kvinner med relativt høye fødselstall. Forskning tyder på at den også har bidratt til mer likestilt fordeling av omsorgsarbeid -- selv om kvinner fortsatt tar hovedansvaret i de fleste familier.

Oppsummering

Familien er en sosial institusjon som finnes i alle samfunn, men som tar svært ulike former. Kjernefamilien ble dominerende i vestlige industrisamfunn, men er bare én form ved siden av storfamilien, enslige forsørgere, stefamilier, samkjønnede familier og valgfamilier. Familiemønstrene i Norge har endret seg dramatisk, med eldre foreldre, mer samboerskap og lavere fødselstall.

Individualiseringen (Beck og Beck-Gernsheim) skaper et dilemma mellom selvrealisering og familieforpliktelser, og øker forventningene til hva familien skal gi. Giddens' begrep det rene forholdet beskriver en ny, likeverdig, men sårbar form for intimitet som bare holdes sammen så lenge den gir tilfredsstillelse.

Funksjonalismen fremhever familiens funksjoner -- primærsosialisering og stabilisering av voksne -- mens kritikere minner om at familien også kan være en arena for makt og undertrykkelse. Norge har en sjenerøs familiepolitikk som kombinerer høy kvinnelig yrkesdeltakelse med relativt høye fødselstall.