3.2 Samliv og parforhold

Hvordan mennesker organiserer sine nære relasjoner, har stor betydning både for den enkelte og for samfunnet. I dette kapittelet ser vi nærmere på ulike samlivsformer – ekteskap, samboerskap og andre typer parforhold – og på de juridiske rammene som regulerer samliv i Norge. Vi undersøker også hvordan synet på samliv har endret seg, med særlig vekt på likekjønnet samliv og skilsmisse.

Ekteskapet har historisk sett vært langt mer enn en kjærlighetsrelasjon. I førindustrielle samfunn var ekteskapet først og fremst en økonomisk og politisk allianse mellom familier. Valg av ektefelle var ofte styrt av foreldrene, og kjærlighet mellom ektefellene ble sett på som en bonus, ikke en forutsetning. I løpet av 1800- og 1900-tallet skjedde en gradvis overgang til det som sosiologer kaller «det romantiske kjærlighetsidealet», der gjensidig tiltrekning og følelser ble den viktigste begrunnelsen for ekteskap. I dag snakker noen forskere om «det rene forholdet» (Anthony Giddens), der relasjonen opprettholdes så lenge begge parter opplever den som tilfredsstillende.

Anthony Giddens utviklet i boken «The Transformation of Intimacy» (1992) en analyse av hvordan nære relasjoner har endret seg i det senmoderne samfunnet. Han hevder at vi lever i en tid preget av «plastisk seksualitet» – seksualitet som er frigjort fra reproduksjon og fra faste normer om kjønn og samliv. Preventivteknologi, særlig p-pillen fra 1960-tallet, var en nøkkelfaktor i denne utviklingen. Når seksualitet og reproduksjon ikke lenger er uløselig knyttet sammen, åpner det for en grunnleggende endring i parforholdets karakter. Giddens knytter dette til fremveksten av «det rene forholdet» – en relasjon som opprettholdes fordi den gir emosjonell tilfredsstillelse, ikke fordi den er nødvendig for økonomisk overlevelse eller for å oppfylle sosiale forventninger. Det rene forholdet bygger på «sammenflettende intimitet» (confluent love), en form for kjærlighet som forutsetter likeverd mellom partene og åpen kommunikasjon om behov og følelser. Dette skiller seg fra det romantiske kjærlighetsidealet, som var mer absolutt («den eneste rette») og asymmetrisk (med forskjellige roller for mann og kvinne). Giddens ser transformasjonen av intimitet som del av en bredere demokratisering av det personlige livet – men erkjenner at den også skaper nye former for usikkerhet og sårbarhet.

Hvem vi forelsker oss i og velger som partner, oppleves ofte som dypt personlig og tilfeldig. Sosiologisk forskning viser imidlertid at partnervalg langt fra er tilfeldig – det følger tydelige sosiale mønstre. Begrepet homogami beskriver tendensen til at mennesker danner par med noen som ligner dem selv med hensyn til utdanning, sosial bakgrunn, etnisitet, religion og alder. I Norge er utdanningshomogami særlig fremtredende: personer med høy utdanning finner oftest partnere med tilsvarende utdanningsnivå, og det samme gjelder i den andre enden av utdanningsskalaen. Forskning fra SSB viser at graden av utdanningshomogami har økt over tid, noe som kan bidra til å forsterke sosial ulikhet mellom familier. Når to høytutdannede danner par, får familien en dobbel inntektsfordel – både økonomisk og kulturelt. Omvendt kan par med lav utdanning stå svakere på begge dimensjoner. Homogami forklares dels av strukturelle faktorer (vi møter potensielle partnere i miljøer med mennesker lik oss selv), dels av sosialpsykologiske faktorer (vi tiltrekkes av det kjente og gjenkjennelige), og dels av kulturell kapital (vi søker partnere som «snakker samme språk» i overført betydning).

Norsk lov skiller mellom ekteskap og samboerskap når det gjelder rettigheter og plikter. Ektefeller har gjensidig forsørgelsesplikt, rett til å sitte i uskiftet bo ved dødsfall, og likedeling av felleseie ved samlivsbrudd. Samboere har langt svakere juridisk beskyttelse – det er ingen automatisk forsørgelsesplikt, og uten samboerkontrakt eller testament kan den ene parten stå svakt økonomisk ved brudd eller dødsfall. Samboere med felles barn har riktignok visse arverettigheter. Forskjellene i juridisk vern har ført til debatt om samboere bør få sterkere lovbeskyttelse, eller om ekteskapet fortsatt bør ha en særstilling.

Skilsmisseraten i Norge økte kraftig fra 1960-tallet og fremover, og i dag ender om lag 40 prosent av alle ekteskap i skilsmisse. Fra et sosiologisk perspektiv kan den økte skilsmisseraten forstås som et resultat av flere faktorer: kvinner er blitt mer økonomisk selvstendige, velferdsstatens sikkerhetsnett gjør det mulig å klare seg alene, og holdningene til skilsmisse har blitt mer aksepterende. Individualiseringen av samfunnet har også spilt inn – når ekteskapet primært begrunnes med kjærlighet og personlig tilfredsstillelse, er terskelen for å bryte opp lavere enn når ekteskapet ses som en økonomisk nødvendighet. Skilsmisse har både positive og negative konsekvenser. For noen er det en befrielse fra et dysfunksjonelt forhold, mens forskning viser at det kan ha negative virkninger for barn, særlig på kort sikt.

Forskning på skilsmissens konsekvenser for barn gir et sammensatt bilde. Studier viser at barn som opplever foreldrenes skilsmisse, i gjennomsnitt har noe høyere risiko for emosjonelle vansker, svakere skoleresultater og relasjonsproblemer i voksen alder, sammenlignet med barn fra intakte familier. Samtidig er det viktig å understreke at forskjellene i gjennomsnitt er relativt små, og at det store flertallet av skilsmissebarn klarer seg godt. Forskning tyder dessuten på at det ofte er konfliktnivået mellom foreldrene – ikke skilsmissen i seg selv – som er mest skadelig for barna. Barn som lever i familier med høyt konfliktnivå, kan faktisk ha det bedre etter en skilsmisse som reduserer konflikten. Den norske ordningen med delt bosted (der barnet bor omtrent like mye hos begge foreldre) har blitt stadig vanligere, og forskning tyder på at dette kan være gunstig for barna forutsatt at samarbeidet mellom foreldrene fungerer. Familiepolitiske ordninger som obligatorisk mekling ved skilsmisse med barn er ment å sikre at barnas interesser ivaretas.

I et stadig mer flerkulturelt Norge møtes ulike samlivstradisjoner og familieformer. Tvangsekteskap og arrangerte ekteskap har vært tema for offentlig debatt. Det er viktig å skille mellom disse: arrangerte ekteskap, der familien foreslår potensielle partnere men de unge har reell valgfrihet, aksepteres som en legitim samlivsform. Tvangsekteskap, der en eller begge parter presses til ekteskap mot sin vilje, er forbudt ved lov og anerkjent som en menneskerettighetsbrøytelse. Noen innvandrergrupper praktiserer transnasjonale ekteskap, der en partner hentes fra opprinnelseslandet. Dette reiser spørsmål om integrasjon, ekteskapsmigrasjon og forholdet mellom kulturell tradisjon og norsk lov. Sosiologisk forskning viser at samlivsmønstre blant innvandrere endres over generasjoner: andregenerasjonsinnvandrere har samlivsmønstre som i mange henseender nærmer seg befolkningen for øvrig, med høyere giftealder, flere samboerskap og færre barn. Denne utviklingen illustrerer hvordan samlivsnormer formes i møtet mellom kulturelle tradisjoner og det samfunnet man lever i.

Norge har vært et foregangsland når det gjelder juridisk anerkjennelse av likekjønnet samliv. Partnerskapsloven av 1993 ga homofile par mulighet til å registrere partnerskap med mange av de samme rettighetene som ekteskap. I 2009 ble ekteskapsloven gjort kjønnsnøytral, slik at homofile og lesbiske par kan gifte seg på lik linje med heterofile par. Loven ga også likekjønnede par rett til å bli vurdert som adoptivforeldre og rett til assistert befruktning. Fra et sosiologisk perspektiv representerer denne utviklingen en betydelig endring i synet på hva en familie er. Mens familien tradisjonelt ble definert ut fra heteroseksuelle normer, har den juridiske og sosiale anerkjennelsen av likekjønnede familier utvidet familiebegrepet.

En økende andel av befolkningen i Norge bor alene – om lag 40 prosent av alle husholdninger består av én person. For noen er dette et aktivt valg om frihet og selvstendighet, mens andre opplever ufrivillig ensomhet. Sosiologisk forskning har vist at ensomhet er et voksende folkehelseproblem i mange vestlige land. Ensomhet handler ikke bare om å bo alene – det handler om opplevd mangel på meningsfulle sosiale relasjoner. Forskning viser at kronisk ensomhet er forbundet med økt risiko for hjerte-karsykdommer, depresjon, demens og tidlig død. Statistikken over ensomhet er særlig bekymringsfull blant eldre og blant unge voksne – to grupper som befinner seg i overgangsfaser av livet der sosiale nettverk kan være sårbare. Det senmoderne samfunnets vekt på individuell selvrealisering og uavhengighet kan gjøre det vanskeligere å etablere og opprettholde dype sosiale bånd. Noen sosiologer peker på at velferdsstaten, ved å gjøre det økonomisk mulig å bo alene, paradoksalt nok kan bidra til ensomhet – selv om den selvsagt også beskytter mot tvungne og dysfunksjonelle relasjoner.

Samliv og parforhold i Norge har gjennomgått store endringer. Ekteskapet har gått fra å være en økonomisk og sosial allianse til å bli en relasjon basert på kjærlighet og personlig tilfredsstillelse. Samboerskap har blitt den vanligste samlivsformen blant unge voksne, men gir svakere juridisk vern enn ekteskap. Skilsmisseraten har økt markant som følge av blant annet økt likestilling og endrede holdninger. Norge har vært et foregangsland i å anerkjenne likekjønnet samliv juridisk, med kjønnsnøytral ekteskapslov fra 2009.

Oppsummering

I dette kapittelet har du lært:

- Ekteskap: Ekteskap er en formell, juridisk anerkjent samlivsform mellom to personer.
- Samboerskap: Samboerskap innebærer at to personer lever sammen i et parforhold uten å være gift.
- Plastisk seksualitet (Giddens): Plastisk seksualitet er et begrep fra Anthony Giddens som beskriver en form for seksualitet som er frigjort fra reproduksjon og fra tradisjonelle normer om kjønn og…
- Homogami: Homogami betegner mønsteret der mennesker danner par med noen som ligner dem selv med hensyn til sosial bakgrunn, utdanning, etnisitet, religion eller andre sosiale…

Nøkkelbegreper