7.1 Migrasjon, mobilitet og transnasjonalisme — med fattigdom og ulikhet

Begrepet holder tre ting sammen samtidig:
(1) den fysiske bevegelsen — at noen faktisk flytter seg;
(2) meningen som legges i bevegelsen — hva den betyr, hvordan den fortelles, om den regnes som frihet, plikt eller nød;
(3) maktforholdene som gjør bevegelsen mulig eller vanskelig — visum, penger, ruter, kontrakter, forpliktelser hjemme.

Distinksjonen sensor ser etter: mobilitet er ikke det samme som forflytning. Et svar som definerer mobilitet som «at folk flytter på seg», har definert bort de to leddene som gjør begrepet samfunnsgeografisk.

Eksempelet: to reiser over samme grense på samme dag — en forretningsreisende med flere gyldige visum og en arbeidssøker som venter på svar på en søknad — er den samme strekningen og to helt ulike mobiliteter. Forskjellen ligger ikke i kilometerne, men i vilkårene.

Dette er skillet som gjør et kortsvar presist, og det tar to setninger.

Bevegelse er den rene forflytningen: en kropp, en vare eller et signal som skifter posisjon. Den kan telles og kartlegges uten at man vet noe om den som beveger seg.

Mobilitet er den samme bevegelsen sett sammen med meningen den har og vilkårene den skjer under. Den kan ikke telles alene, fordi to identiske forflytninger kan være ganske ulike mobiliteter.

Eksempelet: statistikken over grensepasseringer er en beskrivelse av bevegelse. Spørsmålet om hvem som fikk passere, hvem som måtte snu, og hva passeringen betydde for dem som kom gjennom, er en beskrivelse av mobilitet. Den første kan lages uten den andre — men bare den andre forklarer noe.

Den eldre måten å tenke på så samfunn som beholdere — et land, en by, en befolkning — der bevegelse var noe som skjedde mellom dem. Mobilitetsparadigmet snur dette: samfunnet forstås gjennom strømmene av mennesker, varer, penger, informasjon og ideer, og gjennom infrastrukturen som bærer dem.

Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er en analytisk innfallsvinkel, ikke en påstand om at alle er blitt mer mobile. En av innfallsvinkelens hovedgevinster er faktisk at den gjør immobiliteten synlig — de som ikke kan bevege seg, og hva som holder dem i ro.

Eksempelet: en analyse av en småby som teller innbyggere, ser en stabil befolkning. En analyse som ser på strømmer, ser de samme innbyggerne som pendlere til en annen kommune, som mottakere av sesongarbeidere om sommeren, og som avsendere av ungdom til studiestedene. De to analysene beskriver samme sted og finner to helt ulike samfunn.

Fordelingen har minst tre lag:
(1) hvem som kan bevege seg — hvem som har penger, papirer og rett til å reise;
(2) på hvilke vilkår — frivillig eller påtvunget, med rett til å bli eller uten;
(3) hvem som beveger seg for at andre skal slippe — den som pendler langt fordi boligen nær arbeidet er for dyr.

Distinksjonen: dette er ikke et poeng om at noen reiser mer enn andre. Det er et poeng om at retten til bevegelse er en ressurs, og at den er fordelt som andre ressurser.

Eksempelet: to personer bosatt i samme by kan ha svært ulik reisefrihet i verden avhengig av hvilket statsborgerskap de har. Passet er et dokument som fordeler mobilitet, og det er tildelt ved fødsel.

Poenget i faget er at immobilitet ikke er fravær av noe interessant. Den er ofte produsert av det samme systemet som produserer andres mobilitet: noen kan reise lett fordi andre står i produksjonen, i omsorgen eller i kassen.

Distinksjonen mot nabobegrepet: immobilitet er ikke det samme som stedbundethet eller sterk stedstilknytning. Å ville bli er noe annet enn å måtte bli, og et godt svar skiller de to.

Eksempelet: i en familie der ett medlem arbeider i utlandet, er den høye mobiliteten til den ene ofte betinget av at en annen blir igjen og tar omsorgsarbeidet. Mobiliteten og immobiliteten er to sider av samme ordning.

Begrepet har ingen enkeltavsender i pensum, men det er selve mekanismen bak den ujevne fordelingen: grenser, visumordninger, oppholdstillatelser knyttet til én arbeidsgiver, billettpriser og krav om forhåndsbetalt returbillett.

Distinksjonen: vilkårene er ikke bare hindringer. De former også hva bevegelsen betyr. En oppholdstillatelse som er knyttet til én arbeidsgiver, gjør at det å si opp jobben også er å miste retten til å være i landet — og det endrer forholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver på arbeidsplassen.

Eksempelet: sesongarbeid i jordbruket i mange europeiske land er organisert med tidsbegrensede tillatelser knyttet til en bestemt arbeidsgiver. Det gir arbeidskraft når den trengs, og det gir arbeidstakeren svært lite forhandlingsrom mens hun er der.

Poenget er at infrastrukturen ikke er nøytral. Den er lagt et sted og ikke et annet, den koster noe å bruke, og den bestemmer hvilke forbindelser som er lette og hvilke som er tunge.

Distinksjonen mot nabobegrepet: infrastruktur er ikke bare teknikk. Et rekrutteringsbyrå som formidler arbeidskraft mellom to land, er like mye en del av mobilitetens infrastruktur som flyruten er — og det tar seg ofte betalt av den som reiser.

Eksempelet: der det finnes direkte flyruter og billige overføringstjenester mellom to land, blir arbeidsmigrasjon mellom dem både vanligere og mer varig. Ruten skaper ikke migrasjonen, men den former hvor den går og hvor tett båndene kan holdes.

Mobilitetsbegrepet blir vesentlig skarpere når du legger rombegrepene fra kap. 1.2 på det.

I absolutt rom er en reise et antall kilometer. I relativt rom er den en reisetid, en kostnad og en tilgjengelighet — og da blir to like lange reiser plutselig ulike. I relasjonelt rom er den mobile personen et bånd som knytter to steder sammen, slik at det ene stedet blir en del av hva det andre er.

Distinksjonen som er verdt en setning på eksamen: den tredje forståelsen er den som gjør migrasjon til et stedsspørsmål og ikke bare et befolkningsspørsmål.

Eksempelet: en arbeidsmigrant som sender penger hjem hver måned, gjør at et arbeidsmarked i ett land blir en del av hverdagsøkonomien i en landsby i et annet. I absolutt rom ligger de to stedene langt fra hverandre. I relasjonelt rom er de tett forbundet.

Avgrensningen er verdt en setning, fordi den er uskarp med vilje: sesongarbeid, langpendling og studieopphold ligger i grenselandet, og hvor grensen settes, avhenger av hva som skal undersøkes.

Distinksjonen mot nabobegrepet: migrasjon er en kategori av bevegelser definert ved bosted og varighet. Mobilitet er et perspektiv som kan legges på alle bevegelser, også dem som ikke er migrasjon. Å bruke ordene om hverandre er en av de vanligste upresishetene i dette stoffet.

Eksempelet: en sesongarbeider som kommer tre måneder hvert år i ti år, er vanskelig å plassere i migrasjonsstatistikken, men helt uproblematisk å analysere med mobilitetsbegrepet. Det er en god illustrasjon på hvorfor faget trenger begge ordene.

Mobilitet navngir en måte å se bevegelse på: hvem som beveger seg, på hvilke vilkår og med hvilken mening. Perspektivet gjelder like mye pendling, turisme, varetransport og kapitalflyt som det gjelder migrasjon.

Poenget for faget er at mobilitetsperspektivet omfatter migrasjonen, men ikke omvendt. Det er derfor mobilitet regnes som et romlig kjernebegrep, mens migrasjon er et tema.

Eksempelet: en analyse av arbeidsinnvandring til en region kan telle hvor mange som kom (migrasjon), og deretter spørre hvem som kunne komme, hvem som ble værende, hvem som pendlet fram og tilbake, og hva bevegelsen betydde for dem (mobilitet). Det andre spørsmålet er det som gir en samfunnsgeografisk analyse.

Tre ting må stå i en presis definisjon:
(1) båndene er vedvarende, ikke bare et minne eller en sporadisk kontakt;
(2) de er praksiser — noe som gjøres regelmessig, ikke bare en følelse;
(3) de går begge veier og involverer også dem som ble igjen.

Distinksjonen sensor ser etter: transnasjonalisme er ikke det samme som å savne hjemlandet, og heller ikke det samme som å ha to statsborgerskap. Det er en beskrivelse av at det sosiale livet faktisk foregår på tvers av grensen, økonomisk, politisk og familiært.

Eksempelet: en husholdning der én person arbeider i utlandet, sender penger hjem hver måned, deltar i beslutninger om hus og skolegang over videosamtale, kommer hjem i ferier og eier jord i hjemlandet, lever transnasjonalt. Familien er ikke delt mellom to steder; den er ett sosialt hushold som befinner seg på to steder.

De vanligste er:
(1) økonomiske — pengeoverføringer, investeringer, eiendom, varehandel;
(2) sosiale og familiære — daglig kontakt, oppdragelse på avstand, omsorg for eldre foreldre, giftermål;
(3) politiske og kulturelle — stemmegivning, foreningsliv, innsamling til lokale prosjekter, religiøse og kulturelle arrangementer.

Distinksjonen: det er praksisene som gjør begrepet brukbart på eksamen. Et svar som nevner praksisene, har automatisk eksempelet med seg; et svar som bare sier «de holder kontakten», har det ikke.

Eksempelet: en forening av utvandrede fra samme distrikt som samler inn penger til et vannanlegg eller en skole i hjembygda, er en transnasjonal praksis i alle tre kategoriene på én gang — økonomisk, sosial og politisk.

Et transnasjonalt sosialt felt er det rommet av relasjoner som praksisene til sammen danner — et nettverk som binder mennesker på begge sider av grensen inn i det samme sosiale livet.

Nøkkelen er at feltet også omfatter dem som aldri har flyttet. Naboen i hjembygda som får arbeid fordi pengene kom, tenåringen som planlegger utdanning etter det slektningen i utlandet forteller om arbeidsmarkedet der — begge lever i feltet uten selv å ha vært mobile.

Distinksjonen mot nabobegrepet: feltet er ikke en gruppe mennesker, men et sett av relasjoner. Det er derfor det kan omfatte folk som verken kjenner hverandre eller har flyttet.

Eksempelet: i et lokalsamfunn med lang utvandringshistorie kan boligpriser, forventninger til utdanning og arbeidsmarkedet være formet av inntekter tjent i et annet land. Stedet er økonomisk innvevd i et arbeidsmarked det ligger langt unna.

De er den mest håndfaste transnasjonale praksisen, og de har to trekk faget legger vekt på: de går direkte til husholdninger framfor gjennom offentlige budsjetter, og de er relativt stabile — de pleier å holde seg oppe, og noen ganger øke, når hjemlandet rammes av krise.

Distinksjonen mot nabobegrepet: overføringer er ikke bistand og ikke investering i vanlig forstand. De er en familieforpliktelse i pengeform, og det forklarer både stabiliteten og hva pengene brukes til: mat, helse, skolegang, hus.

Eksempelet: i mange lokalsamfunn brukes overføringer først til forbruk og bolig, deretter til skolegang. Det gir en tydelig velferdsforbedring i husholdningene som mottar dem — og en like tydelig forskjell mellom dem som har noen ute, og dem som ikke har det. Overføringer løfter og sorterer samtidig, og et godt svar sier begge deler.

Ved siden av pengene går det også ideer, forventninger og praksiser tilbake: syn på utdanning, på kjønnsroller, på hvordan et hus skal se ut, på hva som er et rimelig krav til myndighetene.

Begrepet har ingen enkeltavsender i pensum, men fenomenet er godt dokumentert i litteraturen om transnasjonalisme og er ofte det mest interessante å drøfte, fordi virkningen kan gå begge veier: den kan utvide handlingsrommet for dem som blir igjen, og den kan skape spenninger mellom generasjoner og mellom dem som har vært ute og dem som ikke har det.

Distinksjonen: dette er ikke «kulturpåvirkning» i vid forstand. Det er overføringer som går gjennom konkrete relasjoner — familie, venner, landsmannsforeninger — og det er derfor de treffer bestemte steder og ikke andre.

Eksempelet: at forventningen om at jenter skal ta høyere utdanning, endrer seg raskere i landsbyer med mange utvandrede enn i nabolandsbyer uten, er en overføring av praksis og ikke av penger.

Dette skillet er selve grunnen til at begrepet ble innført, og det er verdt to setninger i et kortsvar.

Assimileringstankegangen forutsetter en enveisbevegelse: over tid erstattes tilknytningen til opprinnelseslandet av tilknytning til det nye. Båndene bakover er en overgangsfase.

Transnasjonalismen sier at dette ofte ikke skjer, og at det ikke behøver å skje: sterke bånd bakover og full deltakelse i det nye samfunnet kan finnes samtidig, og det ene svekker ikke nødvendigvis det andre.

Merk at dette er en faglig uenighet der begge posisjoner har empirisk belegg, ikke et spørsmål der faget har konkludert. Et godt svar beskriver begge og sier hva som eventuelt skiller dem.

Eksempelet: en person kan være yrkesaktiv, politisk aktiv og språkmektig i bosettingslandet og samtidig sende penger, eie hus og delta i lokale beslutninger i opprinnelseslandet. Enveismodellen har ingen god plass til den personen; transnasjonalismebegrepet har det.

Forskjellen fra transnasjonalisme er verdt å ha klar: transnasjonalisme beskriver praksiser mellom to eller flere steder, mens diaspora beskriver en kollektiv identitet som spenner over mange land og ofte over flere generasjoner.

Distinksjonen: en diaspora kan være transnasjonalt aktiv, men trenger ikke være det — og transnasjonale praksiser finnes i mengder uten at noen tenker på seg selv som del av en diaspora.

Eksempelet: etterkommere i tredje generasjon som markerer opphavslandets nasjonaldag og støtter en organisasjon der, men som verken sender penger til slektninger eller planlegger å flytte, er en diaspora uten løpende transnasjonale husholdspraksiser.

Dette er kapitlets viktigste kobling til Del 1, og den er ofte det som løfter et svar.

Transnasjonalismen utfordrer forestillingen om at tilhørighet er stedbundet på ett sted. Med Agnews tredeling fra kap. 1.3 kan man si det presist: location er utvetydig — man befinner seg på ett sted om gangen. Locale er delt — det sosiale livet har materielle rammer begge steder. Og sense of place, stedsfølelsen, kan være sterk begge steder samtidig, uten at den ene svekker den andre.

Distinksjonen: dette er ikke et poeng om at sted er blitt uviktig. Det er det motsatte poenget — at stedene blir viktigere, men at de nå må forstås relasjonelt, som knutepunkter i et nettverk framfor som lukkede beholdere.

Eksempelet: en person kan planlegge sitt liv rundt to steder samtidig — arbeid, bolig og barns skolegang det ene stedet, hus, jord og eldre foreldre det andre. Spørsmålet «hvor hører hun til?» har da ingen god enkeltsvar, og det er nettopp funnet.

Poenget med begrepet er at det gjør sammenligning på tvers av land mulig, og at det retter oppmerksomheten mot overlevelse og grunnleggende verdighet.

Distinksjonen mot nabobegrepet: terskelen er fastsatt, ikke relativ. Det er både begrepets styrke og dets svakhet — styrke fordi den er sammenlignbar, svakhet fordi den ikke fanger opp hva det koster å delta i akkurat det samfunnet man lever i.

Eksempelet: en husholdning som må velge mellom mat og medisin i en tørkeutsatt jordbruksregion, er absolutt fattig. Beskrivelsen ville vært den samme uansett hvilket land regionen lå i.

Terskelen settes altså i forhold til samfunnet rundt, ikke i forhold til en fast grense. Begrepet fanger noe absolutt fattigdom ikke fanger: at fattigdom også handler om å være utenfor.

Distinksjonen mot nabobegrepet: relativ fattigdom kan finnes i svært rike samfunn, og et land kan bli rikere uten at den relative fattigdommen går ned. Det er nettopp den observasjonen som gjør begrepet nødvendig.

Eksempelet: en familie i et høyinntektsland som har mat og bolig, men ikke råd til bursdagsgaver, ferier eller fritidsaktiviteter, er ikke absolutt fattig. Den er relativt fattig, og konsekvensen — barn som faller utenfor det sosiale livet — er reell.

Dette er den distinksjonen sensor oftest tester i dette stoffet, og den koster ingenting å ha klar.

Absolutt fattigdom måles mot en fast terskel og handler om grunnleggende behov. Den kan i prinsippet forsvinne helt.

Relativ fattigdom måles mot samfunnet rundt og handler om deltakelse. Den forsvinner ikke av vekst alene, fordi terskelen flytter seg med velstanden.

Den praktiske konsekvensen som er verdt å skrive: tiltak som virker mot den ene, virker ikke nødvendigvis mot den andre. Økonomisk vekst kan løfte mange over den absolutte terskelen og samtidig la den relative fattigdommen stå uendret, eller øke den, hvis gevinsten fordeles skjevt.

Eksempelet: en region med sterk vekst der andelen som mangler mat, går klart ned samtidig som avstanden mellom de best og dårligst stilte øker, har mindre absolutt og mer relativ fattigdom på én gang. Å bare oppgi det ene tallet ville gitt et misvisende bilde.

Begrepet er svaret på at inntekt alene er et for smalt mål. To husholdninger med samme inntekt kan ha helt ulike levekår hvis den ene har trygg bolig, skole i nærheten og et helsetilbud, og den andre ikke har det.

Distinksjonen mot nabobegrepet: fattigdom måles typisk på inntekt eller forbruk; deprivasjon måles på levekår i flere dimensjoner. Deprivasjon er dessuten ofte romlig konsentrert — den samler seg i bestemte nabolag og regioner, og det er nettopp derfor det er et samfunnsgeografisk begrep.

Eksempelet: et bomiljø der lav inntekt faller sammen med trangboddhet, dårlig luftkvalitet, lange avstander til helsetjenester og få arbeidsplasser innen rimelig reisetid, er deprivert på en måte inntektstallet alene ikke fanger. Det er også grunnen til at tiltak som bare øker inntekten, ofte virker svakere enn ventet.

Det avgjørende ordet er systematisk. Eksklusjon er ikke uflaks eller enkelthendelser, men et mønster som opprettholdes av hvordan institusjoner, markeder og praksiser virker.

Distinksjonen mot nabobegrepet: fattigdom beskriver en tilstand, mens eksklusjon beskriver en prosess og en relasjon — noen blir holdt utenfor av noe. Det flytter spørsmålet fra «hvor lite har de?» til «hva er det som stenger?».

Eksempelet: at et krav om fast arbeid for å få leiekontrakt, og et krav om fast adresse for å få arbeid, sammen kan låse en person ute av begge markedene, er sosial eksklusjon som mekanisme. Ingen av kravene er ment å ekskludere noen.

Begrepet er beslektet med eksklusjon, men mindre absolutt: den marginaliserte er innenfor, men i utkanten, med løs tilknytning til arbeidsmarkedet, liten innflytelse og få reserver.

Distinksjonen: eksklusjon er å være stengt ute; marginalisering er å være innenfor på svake vilkår. Marginalisering har også ofte en romlig side — den kan falle sammen med å bo i områder med dårligere tjenester, dårligere forbindelser og lavere politisk gjennomslag.

Eksempelet: en arbeidstaker med løse, korte kontrakter er ikke stengt ute av arbeidsmarkedet. Men hun er i utkanten av det, uten den forutsigbarheten som gjør det mulig å planlegge bolig, utdanning og familieliv.

De to ordene brukes om hverandre i dagligtalen og betyr ulike ting i faget.

Fattigdom handler om nivået i bunnen — hvor lite de dårligst stilte har.

Ulikhet handler om fordelingen i hele befolkningen — hvor stor avstanden er mellom topp og bunn, og hvordan det som skapes, fordeles.

Konsekvensen er at de to kan bevege seg i hver sin retning samtidig, og at et svar som slår dem sammen, mister nettopp den observasjonen. Ulikhet er dessuten et romlig fenomen i faget: den finnes mellom land, mellom regioner i samme land og mellom nabolag i samme by, og de tre nivåene kan peke ulikt.

Eksempelet: en region kan ha færre absolutt fattige enn for tjue år siden og samtidig større avstand mellom de rikeste og de fattigste bydelene. Sier du bare det første, har du fortalt en framgangshistorie. Sier du bare det andre, har du fortalt en nedgangshistorie. Begge deler er sanne, og et av de beste svarene sier begge.

Konsentrasjonen betyr noe fordi tjenester, arbeidsmarkeder, nettverk og forventninger er stedbundne. Å være fattig i et område der de fleste andre også er det, er noe annet enn å være fattig i et område med gode skoler, mange arbeidsplasser innen rekkevidde og naboer med kontakter.

Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er ikke det samme som at fattige mennesker tilfeldigvis bor nær hverandre. Det er et poeng om at stedet legger til noe — eller trekker fra noe — utover den enkeltes egen situasjon.

Eksempelet: to husholdninger med samme inntekt, den ene i en bydel med korte avstander til arbeidsplasser og et bredt tjenestetilbud, den andre i et område med lange reiseavstander og få tilbud, har ulike muligheter. Forskjellen ligger i geografien, ikke i inntekten.

Dette er et krav til hvordan fattigdom og migrasjon skal skrives om, og det er også et faglig poeng.

Mennesker i fattigdom, i prekært arbeid eller på flukt er handlende aktører som treffer valg, legger strategier og organiserer seg — innenfor rammer de i stor grad ikke har satt selv. Dette er Giddens' poeng om strukturering: strukturer både muliggjør og begrenser handling, og de reproduseres eller endres gjennom handlingen. Begrepet utfoldes i kap. 6.2.

Distinksjonen: verken ren determinisme («de har ikke noe valg») eller ren frihet («de kunne bare flyttet»). Begge feilene gir dårlige analyser, og den første gir i tillegg en fremstilling der mennesker blir kulisser.

Eksempelet: at en husholdning sender ett medlem til arbeid i utlandet, er en strategi — en gjennomtenkt spredning av risiko for hele husholdningen. Beslutningen er tatt under sterke begrensninger, og den er likevel en beslutning. Å beskrive den som noe som bare skjedde med dem, er både unøyaktig og en dårligere analyse.

Distinksjonen mot nabobegrepet er viktig og er verdt en setning i alle svar om temaet: vekst er at det produseres mer verdi i et område. Utvikling er at dette faktisk endrer levekårene der. Det ene medfører ikke automatisk det andre, og hele drøftingen om produksjonsnettverk og utvikling hviler på det skillet.

Merk også ordbruken: boka bruker global sør og global nord, ikke betegnelser som plasserer samfunn på en utviklingstrapp. Trappemetaforen tilhørte en eldre teoritradisjon som faget har lagt bak seg, og som du møter som faghistorisk bakteppe i kap. 2.2.

Eksempelet: en gruvedrift som gir stor eksportinntekt, men få lokale arbeidsplasser, ingen videreforedling og lite skatteinntekt til regionen, gir vekst i tallene og lite utvikling på stedet. Det er akkurat denne forskjellen begrepsparet er laget for å fange.

Spørsmålet i dette stoffet er om det å bli koblet inn i et globalt produksjonsnettverk fører til utvikling i regionen som kobles inn.

Argumentet for er konkret: koblingen gir arbeidsplasser, lønnsinntekt, valuta, teknologi, kompetanse og krav til kvalitet og organisering som kan spre seg videre i det lokale næringslivet.

Argumentet mot er like konkret: koblingen skjer ofte på ledd med lav verdi, kontraktene kan flyttes, kravene fra kjøper kan presse marginene, og de leddene der verdien fanges — merkevare, design, programvare, finansiering — ligger andre steder.

Distinksjonen som gjør svaret presist: spørsmålet er ikke om regionen deltar, men på hvilke vilkår og hvor mye av verdien som blir igjen. Det er samme spørsmål som mobilitetsbegrepet stilte i løkke 1, stilt til en økonomi i stedet for til en reise.

Eksempelet: en monteringsindustri kan gi titusenvis av arbeidsplasser i en region og likevel etterlate en liten del av salgsverdien der, fordi de dyreste innsatsfaktorene importeres og de mest verdifulle leddene er utenlandske.

De tre begrepene fra kap. 3.3 er hele verktøykassen i denne drøftingen, og de er frisket opp her så du slipper å bla.

Verdiskaping er å frembringe verdi — å gjøre arbeid, kompetanse og innsatsfaktorer om til noe som er mer verdt enn delene.

Verdifangst er å sitte igjen med den — gjennom eierskap, kontroll over kjeden, merkevare, patenter eller forhandlingsmakt.

Oppgradering er å flytte seg til ledd som gir høyere verdi: bedre prosesser, mer avanserte produkter, flere funksjoner i egen regi, eller inn i en ny næring.

Distinksjonen som avgjør drøftingen: verdi kan skapes ett sted og fanges et annet. Det er det enkeltpoenget hele utviklingsspørsmålet hviler på, og det er også grunnen til at nettverksperspektivet gir et annet svar enn en ren kjedeanalyse ville gjort.

Eksempelet: i elektronikkproduksjon skjer monteringen i land der arbeidskraften er rimeligst, mens design, programvare og merkevare ligger i høyinntektsland. Verdien skapes med i monteringen, men fanges i stor grad der de immaterielle leddene er.

Mekanismene har ingen enkeltavsender i pensum, men de er godt beskrevet: kjøperen kan ha interesse av at leverandøren ikke tar over lønnsomme funksjoner; konkurransen mellom leverandørregioner presser prisen; og investeringene som skal til for å oppgradere, forutsetter en forutsigbarhet korte kontrakter ikke gir.

Distinksjonen: låsing er ikke det samme som at oppgradering er umulig. Det finnes regioner som har flyttet seg oppover, og et godt svar bruker variasjonen framfor å postulere et fast utfall — akkurat som med ressursforbannelsen i kap. 5.2, som er en observert og omstridt tendens og ikke en lovmessighet.

Eksempelet: en region som i mange år har sydd ferdig klær etter kjøperens mønster, uten å få inn design, mønsterkonstruksjon eller egen merkevare, har vekst i sysselsettingen og lite oppgradering. En annen region i samme næring kan ha bygget opp egne merkevarer. Forskjellen er det interessante, og et av de beste svarene forklarer hva den kan skyldes.

Poenget for faget er asymmetrien, og den er ofte det skarpeste enkeltpoenget i en utviklingsdrøfting: kapital er langt mer mobil enn arbeidskraft. En produksjon kan flyttes til en annen region på måneder; menneskene som arbeidet der, kan ikke følge etter.

Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er ikke et poeng om at kapital er skadelig. Det er et poeng om forhandlingsmakt. Den som kan gå, forhandler fra en annen posisjon enn den som må bli — og det gjelder i lønnsforhandlinger, i skattespørsmål og i miljøkrav.

Eksempelet: et selskap som vurderer å flytte monteringen til et annet land, har en troverdig utgang. De ansatte og kommunen har det ikke. Den asymmetrien former hva slags avtaler som blir mulige, uavhengig av om flyttingen skjer.

Denne distinksjonen binder de to halvdelene av kapitlet sammen, og den er derfor et naturlig sted å hente et løft.

Kapital beveger seg med få formelle hindringer og lave kostnader: investeringer kan flyttes gjennom en beslutning.

Arbeidskraft beveger seg gjennom visum, oppholdstillatelser, kvalifikasjonskrav, reisekostnader og familieforpliktelser — altså gjennom alle vilkårene for bevegelse fra løkke 1.

Poenget er at de to bevegelsene lever under helt ulike regimer, og at ulikheten mellom dem er politisk skapt og kan endres. Det er en av grunnene til at globaliseringen fordeler gevinstene som den gjør.

Eksempelet: en produksjon som flyttes fra ett land til et annet, krysser grensen på papiret. En arbeidstaker som vil følge etter, må ha en tillatelse hun sannsynligvis ikke får. Samme grense, to helt ulike gjennomtrengeligheter.

Push- og pull-modellen, knyttet til Everett Lee, forklarer migrasjon med at forhold på avreisestedet skyver folk ut (arbeidsledighet, tørke, konflikt) mens forhold på ankomststedet trekker dem til seg (arbeid, trygghet, familie), modifisert av hindringer underveis og av personlige forhold.

Grunnen til at faget har flyttet tyngdepunktet bort fra modellen, er verdt å kjenne: den behandler bevegelsen som et resultat av krefter som virker på mennesker, og den sier lite om vilkårene, om meningen og om at migrasjon ofte er en husholdsstrategi framfor en individuell reaksjon. Mobilitetsbegrepet ble utviklet nettopp for å få tak i det modellen ikke fanget.

Eksempelet på forskjellen: modellen ville forklart at en person reiser fra en region med svikt i avlingene til en by med arbeid. Mobilitetsperspektivet spør i tillegg hvem i husholdningen som ble sendt, hvorfor akkurat den personen, hvem som ble igjen, og hva reisen kostet i penger og forpliktelser.