6.2 Aktørskap, medborgerskap og identitetspolitikk

Begrepet er en påstand om evne under betingelser, ikke om ren vilje. Aktørskapet er alltid situert: det finnes innenfor et sett av regler, ressurser og maktforhold som gjør noen handlinger mulige og andre svært kostbare.

Distinksjonen mot nabobegrepet: aktørskap er ikke det samme som innflytelse. Du kan ha reelt aktørskap — du handler, organiserer og krever — uten å oppnå noe. Og du kan ha innflytelse uten å løfte en finger, fordi noen andre allerede tar hensyn til deg.

Eksempelet: beboere i en bydel som organiserer seg mot en utbygging, utøver politisk aktørskap uansett hvordan saken ender. At de handlet, er observerbart; at de vant, er et annet spørsmål — og å blande de to sammen er en vanlig upresishet.

Strukturer er ikke ting du kan ta på. De er virkelige likevel, i den forstand at de gir systematisk ulike utfall for mennesker som handler likt.

Distinksjonen mot nabobegrepet: struktur er ikke det samme som tvang. Tvang stenger en handling. Struktur gjør noen handlinger billige og andre dyre, og det er en helt annen mekanisme — den virker gjennom valgene, ikke ved siden av dem.

Eksempelet: at det er lettere å delta i et kveldsmøte om reguleringsplanen hvis du har bil, fast arbeidstid og ingen omsorgsoppgaver, er en strukturell forskjell. Ingen er nektet adgang. Deltakelsen fordeles likevel systematisk skjevt.

Poenget er at strukturen ikke finnes utenfor handlingen som en ytre kraft. Den finnes i det at mennesker fortsetter å gjøre det som opprettholder den. Derfor kan den også svekkes når nok mennesker gjør noe annet.

Distinksjonen mot nabobegrepene: Giddens hevder verken at strukturene styrer oss, eller at vi står fritt. Å skrive «Giddens mente at strukturene styrer oss» er en feiltilskrivning, og den koster mer enn de fleste tror. Strukturering er nettopp forsøket på å komme forbi begge ytterpunktene.

Eksempelet: språket. Det er lagt før deg, det begrenser hva du kan si og gjøre deg forstått på — og det er samtidig helt avhengig av at folk snakker det, og endres av at de gjør det på nye måter. Både muliggjørende og begrensende, og reprodusert gjennom bruken.

De to ytterpunktene strukturering forsøker å komme forbi, har hvert sitt navn, og det lønner seg å kunne dem.

Determinisme er posisjonen at handling i realiteten er bestemt av strukturene, slik at aktørens valg ikke har selvstendig betydning. Voluntarisme er den motsatte posisjonen: at utfall følger av det enkeltmennesker vil og velger, slik at strukturene bare er en bakgrunn.

Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er ikke det samme som skillet mellom makro og mikro. Du kan studere et helt samfunn uten å være determinist, og du kan studere ett menneske uten å være voluntarist. Skillet gjelder hva du tillegger forklaringskraft, ikke hvor stort utsnittet er.

Eksempelet: en forklaring på hvorfor få unge deltar i lokalpolitikk kan legge alt på strukturen (møtetider, boligmarked, flyttemønstre) eller alt på viljen (interesse, engasjement). Begge er ufullstendige, og struktureringsperspektivet krever at du sier hvordan de to griper inn i hverandre.

Kollektivt aktørskap er handling gjennom en gruppe som opptrer samlet: en forening, en fagforening, en bevegelse, et lokalt aksjonsutvalg. Det avgjørende er at gruppen kan gjøre noe som summen av enkeltpersoner ikke kan — holde ut over tid, forhandle, og gjøre seg til en part myndighetene må forholde seg til.

Distinksjonen mot nabobegrepet: kollektivt aktørskap er ikke bare mange individer som gjør det samme. Mange som slutter å kjøre bil, er et aggregat; en organisasjon som forhandler om kollektivtilbudet, er en aktør.

Eksempelet: at tusen mennesker hver for seg klager på en plan, gir tusen enkeltbrev forvaltningen kan besvare med standardsvar. At de samme tusen står bak én organisert høringsuttalelse med en talsperson, gir en motpart. Forskjellen er ikke antallet, men formen.

Begrepet forklarer hvorfor samme krav kan lykkes i ett land eller én kommune og mislykkes i en annen, uten at aktørene er ulikt dyktige. Rommet de handler i, er ikke like åpent.

Distinksjonen mot nabobegrepet: mulighetsstrukturer er en egenskap ved systemet, ikke ved bevegelsen. En bevegelses ressurser, organisering og strategi er noe annet — og et godt svar skiller mellom «de var dyktige» og «rommet var åpent».

Eksempelet: en lokal miljøgruppe som får gjennomslag fordi et parti i kommunestyret trenger en sak, mens en tilsvarende gruppe i nabokommunen ikke finner noen alliert. Kravene er de samme; åpningen er ikke det.

En sosial bevegelse er et vedvarende kollektivt forsøk på å endre eller forsvare noe i samfunnet, båret av mange deltakere med en felles sak, og med en organisering som er løsere enn et parti og fastere enn en enkeltaksjon.

Bevegelser opptrer typisk utenfor de faste kanalene før de eventuelt slipper inn i dem, og de bruker et bredt register: demonstrasjon, kampanje, mediearbeid, søksmål, høringsinnspill og forhandling.

Distinksjonen mot nabobegrepet: en bevegelse er verken et parti eller en interesseorganisasjon. Partiet søker verv gjennom valg; interesseorganisasjonen representerer en avgrenset medlemsmasse i faste ordninger; bevegelsen mobiliserer bredt rundt en sak uten å ha en fast plass i systemet.

Eksempelet: klimabevegelsen fra slutten av 2010-tallet, som samlet skoleelever, organisasjoner og forskere i en felles sak, uten felles medlemsregister og uten én ledelse. Den er kollektivt aktørskap i den formen som er vanskeligst å forhandle med — og som samtidig er vanskeligst å avvise.

De tre dimensjonene kan opptre i ulik grad hos samme person. Noen har medlemskap og rettigheter, men deltar ikke. Noen deltar aktivt uten å ha fulle rettigheter. Det er nettopp fordi de kan skille lag at begrepet er analytisk nyttig.

Distinksjonen mot nabobegrepet: medborgerskap er bredere enn det juridiske statsborgerskapet, og forvekslingen av de to er en dokumentert enkeltfeil i dette emnet. Statsborgerskap er en status du har eller ikke har; medborgerskap er gradert og kan undersøkes empirisk.

Eksempelet: en person som har bodd og arbeidet i Norge i mange år uten norsk statsborgerskap, kan ha stemmerett ved lokalvalg, delta i foreningsliv og være aktiv i en høringsprosess. Medborgerskapet er reelt på to av tre dimensjoner, mens den juridiske statusen mangler.

Statusen er i utgangspunktet binær: du har den, eller du har den ikke. Den tildeles etter regler om fødsel, avstamning, botid og søknad, og reglene varierer mye mellom stater.

Distinksjonen mot nabobegrepet: statsborgerskap er status, medborgerskap er status og praksis. Å ha statsborgerskap garanterer verken deltakelse eller opplevd tilhørighet, og å mangle det utelukker ikke begge deler.

Eksempelet: to personer med samme norske statsborgerskap kan ha helt ulikt medborgerskap — den ene er organisert, stemmer og møter i råd, den andre har aldri deltatt i noe. Den juridiske statusen skiller dem ikke; medborgerskapsbegrepet gjør det.

De to begrepene svarer på hvert sitt spørsmål, og forvekslingen er den klassiske fellen i dette stoffet.

Statsborgerskap svarer på: hvilken stat er du rettslig knyttet til? Det er en påstand om formell status, og den kan avgjøres med et dokument.

Medborgerskap svarer på: hvor mye hører du til, hvilke rettigheter har du, og deltar du? Det er en påstand om tre forhold samtidig, og hvert av dem er et spørsmål om grad.

Hvorfor skillet betyr noe analytisk: det avgjør hva du kan undersøke. Statsborgerskap kan telles. Medborgerskap kan undersøkes — hvem deltar, hvem blir hørt, hvem har rettigheter på papiret som de ikke får brukt i praksis.

Eksempelet som viser begge: i en norsk kommune kan innbyggere uten norsk statsborgerskap ha stemmerett ved lokalvalg etter en viss botid. Statsborgerskapet mangler; en del av det politiske medborgerskapet er likevel på plass. Og motsatt: en statsborger som aldri deltar, har full status og tynn praksis.

Dimensjonen er delvis formell, gjennom bosted og rettslig status, og delvis uformell, gjennom om du faktisk blir behandlet som en av oss i skolen, i nabolaget og i offentlig debatt. De to kan trekke i hver sin retning.

Distinksjonen mot nabobegrepet: medlemskap er ikke det samme som rettigheter. Du kan ha rettigheter uten å bli regnet med i praksis, og du kan bli regnet med lenge før rettighetene er formelt på plass.

Eksempelet: at en gruppe omtales som «de som bor her» i stedet for som «de som har flyttet hit», er en anerkjennelse av medlemskap som ikke står i noen lov. Den er likevel merkbar, og den påvirker hvem som orker å ta ordet på et folkemøte.

Tredelingen er nyttig fordi den viser at rettigheter kan være ulikt utviklet på hvert felt, og at de er kommet til på ulike tidspunkter i ulike land.

Distinksjonen mot nabobegrepet: en formell rettighet er ikke det samme som en brukt rettighet. Retten til å klage på et vedtak er lik for alle; evnen til å skrive klagen, finne fristen og holde ut prosessen er det ikke. Det er der medborgerskapsbegrepet skiller seg fra en ren opplisting av lover.

Eksempelet: medvirkningsretten i planprosesser gjelder alle berørte. I praksis brukes den mest av dem som har tid, språk og kjennskap til systemet — og den skjevheten er et empirisk funn om medborgerskap, ikke om lovverket.

Denne dimensjonen er den mest ujevnt fordelte av de tre, og fordelingen følger systematiske mønstre — etter utdanning, inntekt, alder, botid og bosted. Deltakelse er derfor et av de tydeligste stedene der struktur og aktørskap møtes.

Distinksjonen mot nabobegrepet: deltagelse er en praksis, mens medlemskap og rettigheter er status. Det er dette som gjør medborgerskapet gradert: praksisen kan variere fra dag til dag, mens statusen ligger fast.

Eksempelet: valgdeltakelsen varierer systematisk mellom bydeler i samme by. Rettighetene er identiske, medlemskapet er formelt likt — og likevel er utøvelsen svært ulik. Det er nøyaktig den forskjellen medborgerskapsbegrepet er laget for å fange.

Faget bruker medborgerskapsbegrepet på to måter som det lønner seg å holde fra hverandre.

Medborgerskap som status er hva du har krav på: medlemskapet og rettighetene, altså den formelle siden. Medborgerskap som praksis er hva du gjør: deltakelsen, organiseringen, kravene du faktisk fremmer.

Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er ikke det samme som skillet mot statsborgerskap. Statusdelen av medborgerskapet er bredere enn statsborgerskapet, siden den også omfatter rettigheter og anerkjennelse som ikke følger av pass.

Eksempelet: en gruppe som får formell representasjon i et kommunalt råd, har fått styrket status. Om det gir styrket praksis, avhenger av om rådet får saker som betyr noe, og av om medlemmene har tid og ressurser til å møte. De to kan utvikle seg i hver sin retning.

Medborgerskapet utspiller seg på flere skalanivåer samtidig, slik du møtte nivåbegrepet i kap. 1.4: i nabolaget, i kommunen, i staten og i overnasjonale fellesskap.

Nivåene faller ikke sammen. Du kan ha sterk deltakelse lokalt og ingen nasjonalt, eller rettigheter som er sikret overnasjonalt og svakt gjennomført lokalt. Å si hvilket nivå du snakker om, er derfor en analytisk handling, ikke en formalitet.

Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er ikke det samme som flernivåstyring fra kap. 6.1. Flernivåstyring beskriver hvordan myndighet er fordelt; flerskalært medborgerskap beskriver hvordan tilhørighet, rettigheter og deltakelse er fordelt for den enkelte.

Eksempelet: stemmerett ved lokalvalg etter botid, uten stemmerett ved nasjonale valg. Det politiske medborgerskapet er reelt på ett nivå og fraværende på et annet — og hvilket nivå en sak behandles på, avgjør dermed også hvem som får være med.

Det som gjør fenomenet politisk interessant, er at det ofte skjærer på tvers av det tradisjonelle skillet mellom venstre og høyre. En mobilisering rundt identitet kan samle mennesker som er dypt uenige om økonomisk politikk.

Distinksjonen mot nabobegrepet: identitetspolitikk er ikke det samme som interessepolitikk. Interessepolitikk handler om fordeling av materielle goder mellom grupper med ulike interesser; identitetspolitikk handler om hvem som anerkjennes og representeres. I praksis blandes de, og de fleste reelle konflikter har begge deler i seg.

Eksempelet: en regional mobilisering mot en sentralisering kan handle om arbeidsplasser og tjenester (interesse) og samtidig om at et sted skal regnes med og få bestemme over seg selv (identitet). At begge er til stede, er regelen, ikke unntaket.

I den brede forståelsen er identitetspolitikk et allment trekk ved politikk: all politisk mobilisering trekker på forestillinger om hvem «vi» er, og identitet er derfor en dimensjon ved nesten enhver politisk konflikt.

Fordelen med denne forståelsen er at den er analytisk og ikke-partisk. Den lar deg undersøke identitetsdimensjonen i alle politiske retninger, i stedet for å knytte begrepet til bestemte grupper eller partier.

Distinksjonen mot nabobegrepet: den brede forståelsen er beskrivende. Den sier at identitet virker i politikken, ikke at det er bra eller dårlig, og den peker ikke ut noen bestemt aktør.

Eksempelet: nasjonal identitet i debatten om overnasjonale forpliktelser, regional identitet i strid om sammenslåinger, og yrkesidentitet i arbeidskonflikter. Alle tre er identitetspolitikk i den brede forståelsen, og de kommer fra svært ulike politiske hold.

I den snevre forståelsen brukes uttrykket om politikk som er organisert rundt bestemte gruppeidentiteter og krav om anerkjennelse fra disse gruppene, i motsetning til politikk organisert rundt klasse eller økonomiske interesser.

Denne bruken er den vanligste i offentlig debatt, og den er oftere polemisk: uttrykket brukes gjerne om motpartens mobilisering og sjelden om ens egen.

Distinksjonen mot nabobegrepet: den snevre forståelsen er avgrensende og ofte vurderende, mens den brede er beskrivende. Å bruke den snevre uten å si at man gjør det, er en vanlig kilde til forvirring — to debattanter kan da bruke samme ord om helt ulike ting.

Eksempelet: i en debatt der den ene siden bruker uttrykket om minoritetsgruppers krav og den andre bruker det om nasjonal mobilisering, snakker begge om identitetspolitikk i snever forstand — men om hver sin. Et faglig svar sier hvilken forståelse det bruker, før det bruker den.

Identitetspolitikk svarer på: hvem skal regnes med, og hvem får representere? Kravene gjelder anerkjennelse, og de er vanskeligere å dele i to, fordi anerkjennelse ikke deles ut i porsjoner.

Hvorfor skillet betyr noe analytisk: det forklarer hvorfor noen konflikter er lettere å forhandle enn andre. En strid om penger kan ende på midten. En strid om hvem som hører til, gjør det sjeldnere.

Eksempelet som viser begge: en konflikt om nedlegging av en institusjon i et lokalsamfunn handler om arbeidsplasser og tjenester (interesse) og om hvorvidt stedet regnes som verdt å satse på (identitet). Den første delen kan kompenseres med penger; den andre kan det ikke, og det er ofte derfor konflikten fortsetter etter at kompensasjonen er utbetalt.

Mobilisering er ikke det samme som at misnøyen finnes. Misnøye finnes ofte lenge uten å bli til handling; mobiliseringen er selve overgangen, og den forutsetter både ressurser og en åpning i systemet.

Distinksjonen mot nabobegrepet: mobilisering er en prosess, mens en sosial bevegelse er den formen prosessen kan ta. Man kan mobilisere uten at det oppstår en varig bevegelse.

Eksempelet: et lokalsamfunn der en utbyggingsplan gjør en latent uro om stedets framtid til et konkret krav med talspersoner og møter. Uroen fantes fra før; planen ga den en adresse — og de politiske mulighetsstrukturene avgjorde om den nådde fram.

Formen finnes på tvers av det politiske landskapet og på tvers av land, og den er i samfunnsvitenskapen en analytisk kategori, ikke et skjellsord. Den geografiske siden av fenomenet er godt dokumentert: mobiliseringen er ofte sterkere i regioner som opplever å ha tapt på økonomisk omstilling og å bli oversett av sentrum.

Distinksjonen mot nabobegrepet: populisme er ikke det samme som identitetspolitikk, selv om de ofte opptrer sammen. Identitetspolitikk mobiliserer rundt en gruppeidentitet; populismen mobiliserer rundt motsetningen mellom folk og elite, og kan gjøre det med eller uten en gruppeidentitet i sentrum.

Eksempelet: politisk mobilisering i regioner rammet av nedgang i tradisjonell industri, der kravet er både materielt (arbeid, tjenester) og handler om å bli sett og hørt av et sentrum som oppleves som fjernt. Her møtes interessepolitikk, identitetspolitikk og populistisk form i samme sak.

Rammene settes av den som inviterer — hvilke spørsmål som står på dagsordenen, hvem som får plass, hvor mye tid det er, og hva innspillene skal brukes til. Det gir tilgang og legitimitet, men det gir også den inviterende parten kontroll over hva deltakelsen kan handle om.

Distinksjonen mot nabobegrepet: inviterte rom er ikke det samme som lovlige deltakelsesformer. Skillet mot oppfunne rom går på hvem som setter rammene, ikke på lovlighet — å lese det som et skille mellom ordnet og uordnet deltakelse er en dokumentert feillesning.

Eksempelet: et kommunalt ungdomsråd med uttalerett i saker som angår unge. Rommet er reelt, og det gir tilgang. Men dagsordenen kommer fra kommunen, og rådet kan ikke selv bestemme hvilke saker det skal få.

Fordi rammene settes av deltakerne selv, kan disse rommene ta opp spørsmål som ikke står på noen offentlig dagsorden — og de kan stille selve dagsordenen i tvil. Prisen er at de ikke har garantert tilgang: ingen er forpliktet til å svare.

Distinksjonen mot nabobegrepet: oppfunne rom er ikke det samme som ulovlig eller konfronterende handling. En beboergruppe som starter et eget forum og inviterer politikerne dit, har oppfunnet et rom, helt uten konflikt.

Eksempelet: en lokal gruppe som på eget initiativ kartlegger forholdene i nabolaget sitt, publiserer resultatene og krever et møte. Ingen ba dem om det, og temaet var ikke på dagsordenen — det er nettopp derfor det er et oppfunnet rom.

Oppfunne rom svarer på: hva har folk laget selv? Rammene er satt av deltakerne, og temaet trenger ingen godkjenning.

Hvorfor skillet betyr noe analytisk: det avgjør hva slags kritikk som er mulig. I det inviterte rommet kan du diskutere løsningen på et problem noen andre har definert. I det oppfunne kan du bestride at problemet er riktig definert i det hele tatt.

Eksempelet som viser begge: i en planprosess kan beboere delta i medvirkningsmøtet (invitert) og samtidig drive en egen kampanje med sitt eget bilde av hva saken gjelder (oppfunnet). Mange grupper bruker begge samtidig, og det er ofte det som virker: det oppfunne rommet setter dagsordenen, det inviterte gir tilgang til beslutningen.

Dette er politisk geografis særlige bidrag til deltakelsesforskningen. Hvor og når deltakelsen foregår, avgjør hvem som kan komme — og det er en romlig og ikke bare en sosial forskjell.

Distinksjonen mot nabobegrepet: romligheten er ikke det samme som skalanivået. Nivået sier hvilket forvaltningsplan saken ligger på; romligheten sier hvor selve deltakelsen fysisk eller digitalt finner sted, og hvem den dermed er praktisk tilgjengelig for.

Eksempelet: et folkemøte klokka seks på kvelden i rådhuset, som forutsetter at du kommer deg dit, kan sitte i to timer og er trygg på å ta ordet i en formell sal. Det samme møtet i lokalene til en frivillig organisasjon i bydelen samler ofte helt andre mennesker.

For medborgerskapet betyr det at status og praksis skiller lag: rettighetene er formelt der, men de brukes ikke, fordi terskelen er høy og fordi tidligere erfaringer sier at det ikke nytter.

Distinksjonen mot nabobegrepet: marginalisering er ikke det samme som passivitet. Mennesker i marginaliserte posisjoner handler — de organiserer seg, forhandler og finner veier utenom — og faglig sett er de aktører under sterke strukturelle begrensninger, ikke passive mottakere. Det er nettopp derfor oppfunne rom ofte er der aktørskapet deres blir synlig.

Eksempelet: en gruppe som sjelden møter i de inviterte rommene, men som har egne, velfungerende kanaler for å ordne opp seg imellom. Å lese fraværet fra rådhuset som fravær av aktørskap er en analytisk feil — det er å måle deltakelse bare i de rommene noen andre har satt opp.