5.2 Naturressurser, verdi og konflikt

Gavin Bridges poeng er kapitlets kjerne: natur blir ressurs når mennesker tillegger den verdi. En naturressurs er altså et element i naturen som et samfunn på et gitt tidspunkt anser som nyttig, og som det har kunnskapen, teknologien og organiseringen til å ta i bruk.

Tre betingelser må være oppfylt samtidig før noe er en ressurs:

(1) et behov eller en anvendelse — noen må ville ha det til noe
(2) kunnskap og teknologi til å utvinne, bearbeide og bruke det
(3) en økonomisk og institusjonell ordning som gjør det lønnsomt og lovlig å hente det ut

Distinksjonen sensor ser etter: ressurs er ikke en iboende egenskap ved tingen. Ingen kjemisk analyse av en steinprøve kan avgjøre om innholdet er en ressurs. Det spørsmålet besvares av samfunnet, ikke av geologien.

Eksempelet: sjeldne jordarter i berggrunnen var ikke ressurser før elektronikk og fornybar energiteknologi skapte etterspørselen, og de kan slutte å være det igjen dersom teknologien endrer seg. Selve fjellet er upåvirket av begge deler.

Dette er formuleringen som gir uttelling, og den er verdt å pugge ordrett: en ressurs er en relasjon mellom samfunn og natur, ikke et objekt i naturen.

Forskjellen er ikke ordkløveri. Behandler du ressursen som et objekt, blir de interessante spørsmålene hvor mye det finnes og hvor det ligger. Behandler du den som en relasjon, åpner tre andre spørsmål seg umiddelbart: hvem definerte den som en ressurs, hvem har tilgang til den, og hvem tilegner seg verdien av den. Det er de tre spørsmålene som gjør dette til samfunnsgeografi.

Distinksjonen mot en vanlig påstand: «et land er rikt fordi det har mye olje» er en objektforståelse. Relasjonsforståelsen sier at oljen ble en verdi gjennom et verdensmarked, en teknologi og en eierskapsordning — og at det er de tre, ikke oljen, som avgjør hvem som blir rik.

Eksempelet: den samme fossen kan være et hinder for tømmerfløting, et sted med vernestatus, eller grunnlaget for et kraftverk. Vannet er det samme i alle tre tilfellene. Hva det er, avgjøres av hvilken relasjon samfunnet står i til det.

Den skjer sjelden ved et vedtak. Den skjer gjennom markeder som setter priser, gjennom teknologi som gjør noe brukbart, gjennom politikk som verner eller åpner, og gjennom forestillinger om hva natur er til for. Alle fire kan trekke i ulike retninger samtidig.

Distinksjonen som må stå: verdisetting er ikke det samme som prising. Prisen er ett uttrykk for verdi, og det uttrykket fanger bare det som handles. Et myrområde kan ha stor verdi som karbonlager, som flomdemper og som naturtype uten at noe av det har en pris — og nettopp derfor taper det ofte mot en verdi som har det.

Eksempelet: at et areal går fra å være «uproduktiv myr» til å bli «viktig karbonlager og flomdemper» i løpet av få tiår, er ikke en endring i myra. Det er en endring i verdisettingen — og den endringen har direkte konsekvenser for hva som får lov til å skje med arealet.

Bruksverdien er knyttet til den faktiske anvendelsen, og den finnes uavhengig av om noen selger noe. En brønn har bruksverdi for husholdningen som drikker av den, også om ingen ville kjøpt vannet.

Distinksjonen mot nabobegrepet kommer i neste definisjon, men poenget her er at bruksverdien er kvalitativ og situert: den avhenger av hvem som bruker, til hva, og hvor. Den samme skogen har ulik bruksverdi for en tømmerkjøper, en reineier og et turlag.

Eksempelet: en elv har bruksverdi som drikkevannskilde, som fiskeplass, som transportvei og som rekreasjonsområde — samtidig, for ulike grupper. At disse bruksverdiene kan være uforenlige, er selve inngangen til ressurskonflikten senere i kapitlet.

Bytteverdien er kvantitativ og sammenlignbar: den gjør det mulig å veie et skogareal mot et veiprosjekt i samme enhet. Det er styrken, og det er problemet.

Distinksjonen sensor ser etter: bruksverdi og bytteverdi faller ofte ikke sammen, og der de spriker, oppstår konflikten. Noe kan ha høy bruksverdi for dem som lever av det og lav bytteverdi i markedet — eller motsatt. Når en beslutning tas i bytteverdiens språk, taper de verdiene som ikke lar seg prise, systematisk og ikke tilfeldig.

Eksempelet: et beiteområde kan ha avgjørende bruksverdi for en næring som er avhengig av nettopp det arealet, og en beskjeden bytteverdi målt i leieinntekter. Skal arealet vurderes opp mot en utbygging som har høy bytteverdi, avgjør det språket beslutningen tas i, hvem som vinner — før noen har argumentert.

Distinksjonen som løfter svaret over lærebokgjengivelsen: skillet er ikke absolutt, det er et forvaltningsspørsmål. En fornybar ressurs er bare fornybar så lenge uttaket holder seg under gjendannelsen. Fiskes bestanden ned raskere enn den reproduserer, oppfører den seg som ikke-fornybar — og kan kollapse. Fornybarheten er altså en egenskap ved forvaltningen, ikke bare ved ressursen.

Det er dette som gjør skillet samfunnsgeografisk interessant og ikke bare biologisk. Spørsmålet er ikke hva ressursen er, men hvordan uttaket er organisert og hvem som har interesse av å ta ut mer.

Eksempelet: en fiskebestand som forvaltes med kvoter under gjendannelsesnivået, er en fornybar ressurs på ubestemt tid. Den samme bestanden under fritt uttak kan være borte på et tiår. Ressursen var den samme; ordningen var ikke.

En liten presisering som gjør språket ditt merkbart mer presist, og som tar én setning i et kortsvar.

En råvare er et ubearbeidet materiale i en produksjonskjede — tømmeret, malmen, den fangede fisken. Det er en økonomisk kategori som beskriver hvor i kjeden noe befinner seg.

En ressurs er den bredere relasjonen: naturelementet slik det er tillagt verdi av et samfunn. Alle råvarer er ressurser, men ikke alle ressurser blir råvarer. En utsikt, et rekreasjonsområde eller et karbonlager er ressurser uten å være råvarer.

Distinksjonen som gjør dette til mer enn ordbruk: å behandle alle ressurser som råvarer er å forutsette at verdien er en markedsverdi. Det er nettopp den forutsetningen kapitlet ber deg om å ikke gjøre uten videre.

Eksempelet: en fjord er en ressurs for oppdrett, for fiske, for reiseliv og som deponi for gruveavgang. Bare noen av disse gjør den til en råvare, og de fire bruksmåtene er dessuten delvis uforenlige. Å kalle den «en ressurs» er derfor et ufullstendig utsagn til du har sagt for hvem og til hva.

Knapphet høres ut som en fysisk størrelse, men er det sjelden i praksis. Den avhenger av hvor mye som finnes, av hva teknologien gjør tilgjengelig, av prisen, og av hvor mye som etterspørres. Endres noen av de fire, endres knappheten — uten at det er tatt ett gram ut av bakken.

Distinksjonen som må stå: knapphet er ikke det samme som fravær. En ressurs kan være rikelig til stede og likevel knapp for dem som ikke har tilgang til den. Det er derfor fordelingsspørsmålet aldri kan skilles fra knapphetsspørsmålet.

Eksempelet: at et område mangler rent drikkevann, betyr sjelden at det ikke finnes vann i området. Det betyr som regel at vannet er forurenset, dyrt, langt unna eller kontrollert av noen andre. Å beskrive det som «vannmangel» gjør et fordelingsproblem om til et naturproblem — og det er nettopp den forvekslingen faget advarer mot.

Relativ knapphet betyr at det finnes nok, men at det ikke er tilgjengelig for alle som trenger det: prisen, avstanden, teknologien, eiendomsretten eller politikken står i veien.

Distinksjonen er avgjørende fordi den peker på helt ulike tiltak. Er knappheten absolutt, må forbruket ned eller alternativer fram. Er den relativ, er problemet fordeling, infrastruktur eller rettigheter — og da hjelper det ikke å produsere mer.

Å kunne stille dette spørsmålet er et av de mest effektive analytiske grepene i hele kapitlet, fordi de fleste knapphetspåstander i offentlig ordskifte er formulert som om de var absolutte.

Eksempelet: matknapphet i en region er sjelden absolutt på verdensnivå — verden produserer mat nok. At noen likevel ikke får den, handler om kjøpekraft, infrastruktur, konflikt og handel. Å behandle sult som absolutt knapphet skjuler dermed hele årsakskjeden.

Intuisjonen sier at dette er en fordel, og noen ganger er det det. Men ressursrikdom har to egenskaper som gjør den samfunnsgeografisk interessant: den er stedbundet — ressursen kan ikke flyttes, bare kontrolleres — og den gir ofte konsentrerte inntekter som tilfaller den som kontrollerer utvinningen, ikke den som arbeider.

Distinksjonen som er verdt å skrive ut: ressursrikdom er ikke det samme som velstand. Det ene er en forekomst; det andre er et utfall. Hva som skjer i mellom, er hele temaet for de neste definisjonene.

Eksempelet: to land med sammenlignbare forekomster av samme mineral kan ende med svært ulik levestandard, avhengig av hvem som eier utvinningsretten, hvordan inntektene forvaltes og hvor sterke institusjonene var før funnet ble gjort.

Merk formuleringen nøye, for den er selve prøvesteinen: dette er en tendens som er observert og omstridt, ikke en lov. Sammenhengen er dokumentert i noen tilfeller og fraværende i andre, og det er nettopp variasjonen som gjør begrepet interessant.

Distinksjonen sensor ser etter: ressursforbannelsen forklarer ikke seg selv med ressursen. Ressursen er ikke årsaken; den er anledningen. Årsakene ligger i de mekanismene som utløses — og de virker bare når bestemte betingelser er til stede. Å skrive «landet er fattig fordi det har olje» er å gjenta naturdeterminismen med moderne ord.

Eksempelet: at ressursrike land kan ende svært ulikt, viser at forbannelsen ikke er innebygd i ressursen. Der institusjonene var på plass før funnet, og der inntektene ble forvaltet med regler som holdt dem utenfor det løpende budsjettet, har utfallet vært et annet. Det er den variasjonen som gjør begrepet til en mekanisme og ikke til en spådom.

At forbannelsen er en tendens og ikke en lov, betyr at du må kunne si hvordan den virker. Fire mekanismer går igjen, og de kan nevnes kort i et kortsvar og utdypes i et langsvar.

(1) Fortrengning av annen næring. Store eksportinntekter fra én sektor kan styrke valutaen og trekke til seg kapital og arbeidskraft, slik at annen konkurranseutsatt næring svekkes. Økonomien blir mindre variert, og dermed mer følsom.
(2) Svekket ansvarlighet. Når statens inntekter kommer fra en utvinningssektor i stedet for fra bred beskatning, svekkes den bindingen mellom skattebetaler og styresmakt som ellers driver fram innsyn og ansvar.
(3) Kamp om kontrollen. Konsentrerte og stedbundne inntekter er verdt å slåss om, og de kan finansiere kampen. Det gjør både konflikt og maktkonsentrasjon mer sannsynlig.
(4) Prissvingninger. Råvarepriser svinger kraftig, og en økonomi som hviler på én av dem, arver svingningene som budsjettkriser.

Distinksjonen som er poenget med hele lista: ingen av mekanismene handler om ressursen selv. Alle fire handler om institusjoner, økonomisk struktur og maktforhold. Det er derfor de kan motvirkes, og det er derfor utfallet varierer.

Eksempelet: en stat som plasserer ressursinntektene i et fond utenfor det løpende budsjettet og beholder bred beskatning, har svekket mekanisme (1), (2) og (4) med ett institusjonelt grep. At det er mulig, er det sterkeste argumentet mot å lese forbannelsen som en lov.

Det finnes en motsatt påstand — at ressursrikdom gir vekst og velstand — og den er like utsatt for å bli en lov som den første.

Den faglig holdbare posisjonen ligger et tredje sted: utfallet avhenger av institusjoner, eierskapsordninger og forvaltning, ikke av forekomsten. Ressursen er en mulighet med høy innsats, og den kan gå begge veier.

Distinksjonen som gjør dette til en drøfting og ikke en påstand: spørsmålet «er ressursrikdom en forbannelse eller en velsignelse?» har ikke et riktig svar, men det har en riktig form på svaret. Formen er: det avhenger av X, Y og Z, med X, Y og Z navngitt. Et svar som lander på ett av fortegnene uten betingelser, er svakere enn ett som sier hva utfallet henger på.

Eksempelet: den samme ressurstypen har gitt både konsentrert makt og bred velstand i ulike land, i ulike perioder — og noen ganger begge deler i samme land til ulike tider. Å kunne si dette i én setning, med det som skiller tilfellene, er kortsvarets løftende avslutning i dette stoffet.

En ressurskonflikt er en konflikt der kontroll over, tilgang til eller bruk av en naturressurs står sentralt.

Faget skiller mellom flere typer, og det er verdt å ha dem klare, fordi de har helt ulike årsaker:

(1) konflikt om kontroll — hvem skal eie og utvinne, og hvem skal ha inntektene
(2) konflikt om tilgang — hvem har rett til å bruke, og hvem stenges ute
(3) konflikt om bruksmåte — skal arealet vernes, bebygges, beites eller utvinnes
(4) konflikt om følgene — hvem bærer forurensningen, inngrepene og risikoen

Distinksjonen sensor ser etter: konflikten handler sjelden om at det er for lite av ressursen. Den handler nesten alltid om fordeling, rettigheter og hvem som får definere hva ressursen skal være. Å forklare en ressurskonflikt med knapphet alene er den vanligste forenklingen i dette stoffet.

Eksempelet: en konflikt om et areal der én part vil bygge ut kraftproduksjon og en annen vil bevare beite- eller friluftsverdier, er ikke en knapphetskonflikt. Begge ressursene finnes; de er bare uforenlige på samme areal. Det er en konflikt om bruksmåte, og den løses ikke ved å produsere mer av noe.

Tre nærliggende ord som ofte brukes om hverandre, og som gir presisjonspoeng når de holdes fra hverandre.

Eiendomsrett er den formelle, juridiske retten til en ressurs eller et areal.
Kontroll er den faktiske makten til å bestemme over bruken — som kan ligge hos en annen enn eieren, for eksempel hos den som har konsesjonen, kapitalen eller teknologien.
Tilgang er den praktiske muligheten til å bruke eller dra nytte av ressursen — som kan finnes uten eiendomsrett, og mangle med den.

Distinksjonen som gjør dette til et analytisk verktøy: de tre kan ligge hos tre ulike parter samtidig, og det er nettopp da konflikten blir vanskelig. Et lokalsamfunn kan ha hevdvunnen tilgang uten eiendomsrett, en stat kan ha eiendomsretten uten kontroll over utvinningen, og et selskap kan ha kontrollen uten å eie noe.

Eksempelet: at en grunneier eier arealet, en offentlig myndighet gir konsesjonen, et selskap driver utvinningen og et lokalsamfunn har brukt området i generasjoner, gir fire parter med hver sin type krav. Å sortere en konflikt på disse tre begrepene er ofte hele analysen.

En fellesressurs er en ressurs mange har tilgang til, og der den enes uttak reduserer det som er igjen til de andre: en fiskebestand, et beite, en grunnvannsforekomst, et luftrom.

Mekanismen som gjør fellesressurser krevende, er velkjent: for den enkelte lønner det seg å ta ut litt mer, mens kostnaden ved uttaket fordeles på alle. Summen av individuelt fornuftige valg kan derfor bli et kollektivt dårlig utfall — overbeskatning.

Distinksjonen som er viktig, og som ofte utelates: mekanismen er ikke uunngåelig. Fellesressurser forvaltes godt mange steder, gjennom kvoter, brukerorganisering, hevdvunne regler og tilsyn. Poenget er ikke at felles eierskap svikter, men at fellesressurser krever en ordning — og at spørsmålet er hvem som lager den og hvem den favoriserer.

Eksempelet: et beiteområde som brukes av flere, kan forvaltes stabilt i generasjoner med lokale regler for hvor mange dyr hver kan slippe. Faller reglene bort — fordi brukergruppen endres, eller fordi en ny aktør ikke er bundet av dem — kan den samme ressursen brytes ned på få år. Ressursen var den samme; institusjonen var ikke.

Forvaltning er der samfunnsgeografien har mest å si, av tre grunner. Den avgjør om en fornybar ressurs faktisk forblir fornybar. Den fordeler tilgang og inntekt mellom grupper og steder. Og den avgjør hvilke verdier som telles med når en beslutning tas — og dermed hvilke som systematisk taper.

Distinksjonen som må stå: forvaltning er ikke et teknisk spørsmål om riktig uttaksnivå. Det er et fordelingsspørsmål med en teknisk komponent. To forvaltningsregimer med samme totale uttak kan gi helt ulik fordeling mellom store og små aktører, mellom regioner og mellom generasjoner.

Eksempelet: et kvotesystem som gjør kvoter omsettelige, gir ofte effektiv drift og samtidig konsentrasjon: kvotene samles hos dem med mest kapital, og aktiviteten flytter seg bort fra de minste stedene. Det er ikke en feil i systemet; det er en fordelingsvirkning av det, og en god analyse sier det i stedet for å måle bare uttaket.

En forvaltningskonflikt er en konflikt om reglene for bruken, ikke om ressursen selv: hvem som skal bestemme, etter hvilke kriterier, og på hvilket nivå.

Dette er den vanligste ressurskonflikttypen i land med sterke institusjoner, og den ser helt annerledes ut enn en konflikt om kontroll. Partene er ofte enige om at ressursen skal brukes; de er uenige om hvem som skal avgjøre hvordan.

Distinksjonen som gjør dette til et skalapoeng: striden om nivå er ofte den egentlige striden. Skal et arealspørsmål avgjøres av kommunen, av fylket, av staten eller innenfor en internasjonal forpliktelse? Valget avgjør hvilke hensyn som får vekt og hvem som får delta — og partene vet det.

Eksempelet: i en sak om utbygging på et omstridt areal vil den parten som står sterkest lokalt, argumentere for lokal avgjørelsesmyndighet, mens den som står sterkest nasjonalt, vil argumentere for at saken har nasjonal betydning. Begge argumentene kan være helt oppriktige, og begge er samtidig strategiske. Dette er Herods poeng fra kap. 1.4 i praktisk bruk.

En enklaveøkonomi oppstår når en utvinningsvirksomhet er sterkt koblet til verdensmarkedet og svakt koblet til den lokale økonomien rundt seg.

Kjennetegnene er gjenkjennelige: utstyr, kompetanse og ofte arbeidskraft hentes utenfra, produktet eksporteres ubearbeidet, og lokale leverandører leverer lite. Regionen får da noen arbeidsplasser og noen skatteinntekter, men få av de ringvirkningene som ellers gjør en næring til en motor for stedet.

Distinksjonen som knytter dette til Del 3: enklaven er et verdifangstproblem, ikke et verdiskapingsproblem. Verdien skapes der utvinningen skjer; den fanges et annet sted. Å si dette kobler ressursstoffet direkte til varekjedeperspektivet i kap. 3.2, og en slik kobling på tvers av pensum er blant de sikreste løftene som finnes.

Eksempelet: en gruve som kjøper alt utstyr og all spesialistkompetanse utenfra og eksporterer malmen ubearbeidet, etterlater lite i regionen når forekomsten er tømt. En gruve som bygger opp lokale leverandører og videreforedling, etterlater en kompetanse som overlever ressursen. Forskjellen ligger i koblingene, ikke i mineralet.

Hvis en ressurs er en relasjon, er definisjonsmakten en reell form for makt — og et av de sterkeste analytiske grepene i kapitlet.

Å få gjennomslag for at et areal «er» et utvinningsområde, et beiteområde, et naturreservat eller et boligfelt, er å avgjøre saken før den er behandlet. Definisjonen bestemmer hvilke hensyn som blir relevante, hvilke fagfolk som blir hørt, og hvilke verdier som i det hele tatt telles.

Distinksjonen som gjør dette til analyse og ikke retorikk: definisjonsmakt er ikke det samme som å ta feil. Alle partene i en arealsak kan beskrive det samme området sant og likevel helt ulikt, fordi de beskriver ulike relasjoner til det. Poenget er at valget av beskrivelse har konsekvenser, og at det er verdt å spørre hvem som har fått sin beskrivelse lagt til grunn.

Eksempelet: om et myrområde omtales som «uproduktivt areal» eller som «karbonlager og flomdemper», er ikke en språklig detalj. De to beskrivelsene fører til to helt ulike saksbehandlinger. Dette peker fram mot diskursbegrepet i kap. 7.2, der representasjon behandles som noe som er med på å skape virkeligheten, ikke bare gjengi den.

Ressursspørsmål er flerskalaerte i selve sin konstruksjon, og det gjør dem godt egnet for kjernebegrepsløftet.

Tre observasjoner som virker på nesten enhver ressurssak:

(1) forekomsten er lokal. Den kan ikke flyttes, bare kontrolleres. Det er derfor stedet alltid er part i saken.
(2) kontrollen ligger ofte høyere opp. Konsesjon, eierskap og kapital er gjerne nasjonale eller internasjonale, mens konsekvensene av inngrepet er lokale.
(3) prisen settes globalt. Et lokalsamfunns økonomiske skjebne kan endres av et prisfall bestemt av forhold ingen der har innflytelse over.

Distinksjonen som gjør dette til et grep: nivåene gir ikke bare ulik detaljgrad, de gir ulike forklaringer og ulike ansvarlige. En nedleggelse forklares lokalt med kostnadsnivå, nasjonalt med rammebetingelser og globalt med prisutvikling — og hvilken forklaring som legges til grunn, avgjør hvem som forventes å gjøre noe.

Eksempelet: en gruve som legges ned, er et lokalsamfunnsproblem, et nærings- og distriktspolitisk spørsmål og en tilpasning i et globalt råvaremarked — samtidig. Å si hvilket nivå du snakker fra, er en analytisk handling, ikke en formalitet. Skalabegrepet er behandlet i kap. 1.4.

Ikke all verdi i naturen lar seg fange av bruk og bytte, og et av de beste svarene sier det.

Faget skiller mellom verdi knyttet til direkte bruk, verdi knyttet til funksjoner naturen utfører — vannregulering, karbonlagring, pollinering, flomdemping — og verdi som ligger i at noe finnes, uavhengig av om noen bruker det.

Distinksjonen som gjør dette til mer enn en liste: de tre typene har svært ulik synlighet i en beslutningsprosess. Direkte bruk har som regel en pris. Funksjoner har det sjelden, selv når de er økonomisk avgjørende. Og eksistensverdi har det aldri. Verdier uten pris taper derfor systematisk mot verdier med pris — ikke fordi de er mindre verdt, men fordi beslutningsspråket bare teller det ene.

Eksempelet: et myrområdes flomdempende funksjon er økonomisk verdifull for alle nedstrøms, men den står i ingen regnskaper før flommen kommer. Når arealet vurderes mot en utbygging med prissatt avkastning, er utfallet delvis avgjort av regneskjemaet. Å påpeke dette er en av de mest presise kritikkene et førsteårssvar kan levere.

Hele kapitlet hviler på en posisjon faget har kjempet seg fram til: naturen setter betingelser, men bestemmer ikke utfallet.

Motposisjonen er naturdeterminismen — ideen om at naturmiljøet bestemmer samfunnets og kulturens utvikling, slik den ble formulert hos blant andre Semple og Huntington. Den er avvist, både fordi den ikke holder empirisk og fordi den historisk ble brukt til å rangere folkegrupper etter det klimaet de levde i. Posisjonen er behandlet i kap. 2.1.

Distinksjonen som er lett å bomme på, og som er verdt å skrive ut: å si at ressurser påvirker utviklingen er ikke naturdeterminisme. Å si at ressursene bestemmer den, er det. Forskjellen ligger i om du lar institusjoner, eierskap, teknologi og politikk stå mellom naturen og utfallet — eller om du lar naturen virke direkte.

Eksempelet: å skrive at «landet er fattig fordi det har mye mineraler» er determinisme i moderne språkdrakt. Å skrive at «mineralinntektene ble konsentrert hos dem som kontrollerte utvinningsretten, og at svake institusjoner gjorde det mulig å beholde dem der», er en samfunnsgeografisk forklaring — og den forklarer i tillegg hvorfor andre land med samme forekomst endte annerledes.

Ressursgeografien er en av inngangene til spørsmålet om global ulikhet, og koblingen er verdt å ha ferdig formulert.

Tre mekanismer knytter dem sammen:

(1) posisjonen i kjeden. Å eksportere ubearbeidet råvare gir mindre verdi enn å foredle den, og hvem som gjør hva, er historisk formet.
(2) hvem som fanger verdien. Der kapital, teknologi og eierskap sitter utenfor utvinningsregionen, blir verdiskapingen lokal og verdifangsten det ikke.
(3) prissvingningene. Råvarepriser svinger mer enn prisene på bearbeidede varer, så den som selger råvarer, arver en ustabilitet den andre parten slipper.

Distinksjonen som må stå: dette er en påstand om strukturer og posisjoner, ikke om egenskaper ved land eller folk. Posisjonen kan endres — gjennom foredling, gjennom eierskapsordninger og gjennom forvaltning — og flere land har endret den.

Eksempelet: at to land eksporterer samme råvare, men at det ene også foredler og eier deler av kjeden, gir ulik utvikling uten at ressursen er forskjellig. Koblingen til verdifangst er behandlet i kap. 3.3, og utviklingsspørsmålet tas videre i kap. 7.1.