6.4 Eksistensielle spørsmål – liv, død og mening

Hva skjer etter døden? Hva er meningen med livet? Hvorfor finnes lidelse? Dette er eksistensielle spørsmål som mennesker har stilt til alle tider og i alle kulturer. Religioner og livssyn gir ulike svar på disse spørsmålene, og svarene former hvordan mennesker lever, håper og møter livets utfordringer. I dette kapittelet utforsker vi hvordan ulike tradisjoner forholder seg til døden, mening og lidelse.

De ulike religionene og livssynene gir svært forskjellige svar på spørsmålet om hva som skjer etter døden.

Kristendommen lærer at mennesket har et evig liv etter døden. Tradisjonelt har man skilt mellom himmel og helvete, men det finnes ulike syn innenfor kristendommen. Mange moderne teologer vektlegger håpet om oppstandelse og Guds nåde fremfor forestillinger om evig straff.

Islam har en tydelig lære om dommens dag (Yawm al-Qiyama), der alle mennesker skal stå til regnskap for sine handlinger. De rettferdige kommer til paradiset (Jannah), mens de som har avvist Gud, møter straff.

Jødedommen har tradisjonelt vært mer tilbakeholden med å beskrive etterlivet detaljert. Fokuset har i større grad vært på dette livet og forpliktelsene overfor Gud og medmennesker.

Hinduismen og buddhismen har forestillinger om reinkarnasjon – at sjelen (atman i hinduismen) eller bevisstheten gjenfødes i en ny kropp. Målet er å bryte fri fra gjenfødelsens syklus og oppnå moksha (hinduisme) eller nirvana (buddhisme).

Humanistiske livssyn avviser typisk forestillinger om et liv etter døden. Livet her og nå er det eneste vi har, og mening må skapes i dette livet. Denne oppfatningen kan føre til en sterkere vektlegging av å leve et godt og meningsfullt liv her og nå.

La oss se nærmere på hvordan tre store tradisjoner forholder seg til døden i dybden.

I kristendommen er troen på oppstandelsen helt sentral. Påskens budskap – at Jesus stod opp fra de døde – er selve kjernen i kristen tro og gir håp om at døden ikke er det endelige. Apostelen Paulus skriver: «Døden er oppslukt, seieren er vunnet» (1. Kor 15,54). Innenfor kristendommen finnes det likevel ulike syn på hva som skjer mellom døden og oppstandelsen. Katolsk teologi har tradisjonelt lært om skjærsilden (purgatorium) – en mellomtilstand der sjelen renses før den kan tre inn i Guds nærvær. Protestantiske teologer har i hovedsak avvist skjærsildslæren. I moderne kristendom er det også en voksende diskusjon om universalisme – tanken om at Guds kjærlighet til syvende og sist vil frelse alle.

I islam er forestillingen om dommens dag (Yawm al-Qiyama) svært detaljert. Etter døden gjennomgår sjelen en mellomtilstand kalt «barzakh», der den venter på den endelige dommen. På dommens dag vil Gud veie hver enkelts handlinger. Koranen beskriver paradiset (Jannah) som et sted med hager, rennende vann og evig lykke, mens helvete (Jahannam) beskrives som et sted med ild og lidelse. Det er verdt å merke seg at mange moderne muslimske teologer tolker disse beskrivelsene symbolsk heller enn bokstavelig.

I buddhismen er forholdet til døden nært knyttet til læren om forgjengelighet (anicca). Alt er i endring, ingenting varer evig – heller ikke selvet. Buddhismen lærer at det ikke finnes en uforanderlig sjel (anatman-læren), noe som skiller den fra hinduismen. Det som gjenfødes er ikke en sjel, men en strøm av bevissthet formet av karma. Tibetansk buddhisme har en rik tradisjon for å forberede seg på døden, uttrykt blant annet i «Den tibetanske dødeboken» (Bardo Thodol), som gir detaljerte beskrivelser av mellomtilstandene mellom død og gjenfødsel.

Spørsmålet om livets mening er kanskje det mest grunnleggende eksistensielle spørsmålet. Ulike tradisjoner gir ulike svar.

Innenfor kristendommen er livets mening å leve i relasjon til Gud, elske sin neste og forberede seg på det evige livet. Mennesket er skapt i Guds bilde og har en unik verdi og et formål.

I islam er livets mening å underkaste seg Guds vilje og leve i tråd med hans bud. Mennesket er Guds stedfortreder (khalifa) på jorden og har et ansvar for å forvalte skaperverket.

I buddhismen handler livets mening om å oppnå frigjøring fra lidelse gjennom å følge den åttedelte veien. Veien til nirvana går gjennom rett innsikt, rett etikk og rett meditasjon.

I hinduismen har livet mening gjennom å oppfylle sin dharma (plikt) og arbeide mot moksha – frigjøring fra gjenfødelsens syklus.

Eksistensialismen, representert ved filosofer som Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir, hevder at livet ikke har en forhåndsbestemt mening. Mennesket er «dømt til å være fritt» og må selv skape mening gjennom sine valg og handlinger.

Viktor Frankl, den østerrikske psykiateren som overlevde Holocaust, utviklet logoterapien – en terapiform basert på ideen om at menneskets dypeste drivkraft er søken etter mening. Frankl mente at mening kan finnes gjennom kreativt arbeid, kjærlighet og den holdningen man inntar overfor uunngåelig lidelse.

Den eksistensialistiske filosofien, som fikk sitt gjennombrudd etter andre verdenskrig, utforsket spørsmålet om mening på en radikal måte.

Albert Camus (1913–1960) beskrev tilværelsens «absurditet» – det sprik som oppstår mellom menneskets lengsel etter mening og en tilsynelatende likegyldig verden. I essayet «Myten om Sisyfos» (1942) bruker Camus den greske myten om Sisyfos – som er dømt til å rulle en stein opp en bakke bare for å se den rulle ned igjen – som et bilde på menneskets tilstand. Camus konkluderer likevel med at «vi må forestille oss Sisyfos lykkelig». Mening skapes i selve kampen, ikke i resultatet.

Søren Kierkegaard (1813–1855), den danske filosofen som regnes som eksistensialismens far, mente at mennesket må gjøre et «troens sprang» – en personlig, subjektiv avgjørelse om å tro som ikke kan begrunnes rasjonelt. For Kierkegaard var angsten ikke bare noe negativt, men en forutsetning for autentisk eksistens. Gjennom å møte angsten konfronteres mennesket med sin frihet og sitt ansvar.

Martin Buber (1878–1965), den jødiske filosofen, argumenterte for at mening finnes i relasjoner – i det ekte møtet mellom «jeg» og «du». For Buber er det ultimate «Du» Gud, og alle genuine menneskelige møter er i siste instans møter med det guddommelige. Bubers relasjonelle filosofi har hatt stor innflytelse på dialogtenkningen.

Disse tenkerne viser at spørsmålet om mening ikke har et enkelt svar, men at det er mange veier til å finne – eller skape – mening i tilværelsen.

Teodicéproblemet kan formuleres som et logisk dilemma: Hvis Gud er allmektig, kan han forhindre lidelse. Hvis Gud er god, ønsker han å forhindre lidelse. Men lidelse eksisterer. Altså er Gud enten ikke allmektig, ikke god, eller så eksisterer Gud ikke.

Gjennom historien har tenkere forsøkt å løse dette problemet på ulike måter:

Den frie vilje-forsvaret argumenterer for at Gud har gitt mennesket fri vilje, og at mye lidelse skyldes menneskelige valg. En verden med fri vilje er bedre enn en verden uten, selv om friheten åpner for ondskap.

Sjeleutviklingsteorien (utviklet av blant andre John Hick) hevder at lidelse har en pedagogisk funksjon. Gjennom lidelse kan mennesket utvikle moralske dyder som medfølelse, mot og utholdenhet.

Jobs bok i Bibelen gir ikke et enkelt svar på hvorfor den rettferdige lider, men peker på at Guds veier er uutgrunnelige og at mennesket må vise tillit til Gud selv i lidelsen.

I buddhismen er lidelse (dukkha) utgangspunktet for hele den religiøse veien. De fire edle sannheter handler nettopp om lidelsens natur, årsak og opphør.

For humanistiske livssyn er lidelse et faktum ved tilværelsen som ikke har noen dypere religiøs mening. Oppgaven er å bekjempe unødvendig lidelse gjennom vitenskap, medisin og solidaritet.

Uavhengig av hvilket livssyn man har, er møtet med døden – enten egen eller andres – en av livets mest krevende erfaringer. Religioner og livssyn tilbyr ulike ressurser for å håndtere sorg og finne trøst.

I kristendommen er trøsten knyttet til håpet om oppstandelse og gjenforening med den avdøde. Salmer, bønner og gravferdsritualer gir en ramme for sorgen. Begravelsesliturgien uttrykker at den døde er i Guds hender, og at livet ikke tar slutt, men forvandles.

I islam er tålmodighet (sabr) i møte med tap en sentral dyd. Muslimer trøster seg med at alt skjer etter Guds vilje, og at den rettferdige vil bli belønnet i paradiset. Koranens ord «Vi tilhører Gud, og til Ham vender vi tilbake» (2:156) resiteres ved dødsfall.

I buddhismen er refleksjon over døden en sentral del av den åndelige praksisen. Meditasjon over forgjengelighet (maranasati) er ment å hjelpe den troende til å akseptere døden som en naturlig del av tilværelsen og dermed leve mer bevisst og meningsfullt.

I humanistiske livssyn er trøsten knyttet til minnet om den avdøde, til fellesskapet med de etterlatte, og til tanken om at den avdødes handlinger og innflytelse lever videre gjennom andre. Humanistisk gravferd fokuserer på å feire livet som ble levd, heller enn å forestille seg et liv etter døden.

I moderne tid har sorgforskning vist at det ikke finnes én «riktig» måte å sørge på. Psykologen Elisabeth Kubler-Ross (1926–2004) beskrev fem stadier av sorg – benektelse, sinne, forhandling, depresjon og aksept – men nyere forskning viser at sorgprosessen er mer individuell og mindre lineær enn denne modellen tilsier. Det viktigste er at sørgende får støtte, rom for sine følelser og tid til å bearbeide tapet.

Eksistensielle spørsmål om liv, død og mening er sentrale i alle religioner og livssyn. Synet på hva som skjer etter døden varierer fra tro på oppstandelse og evig liv, via reinkarnasjon, til oppfatningen om at døden er endelig. Spørsmålet om livets mening besvares ulikt – fra religiøse svar om å leve i tråd med Guds vilje, til eksistensialistiske svar om at mennesket selv må skape mening. Teodicéproblemet – spørsmålet om hvorfor lidelse eksisterer hvis Gud er god og allmektig – forblir en av de mest utfordrende filosofiske og teologiske problemstillingene.

Oppsummering

I dette kapittelet har du lært:

- Eskatologi: Eskatologi (av gresk «eschatos» – siste) er læren om de siste ting, det vil si religiøse forestillinger om døden, dommen, etterlivet og verdens ende.
- Reinkarnasjon og oppstandelse: Reinkarnasjon (gjenfødsel) er troen på at sjelen eller bevisstheten etter døden fødes inn i en ny kropp.
- Eksistensialisme: Eksistensialisme er en filosofisk retning som vektlegger individets frihet, ansvar og eksistens.
- Teodicéproblemet: Teodicéproblemet (av gresk «theos» – Gud og «dike» – rettferdighet) er det filosofiske spørsmålet om hvordan en allmektig, allvitende og god Gud kan tillate lidelse…

Nøkkelbegreper