6.4 Eksistensielle spørsmål – liv, død og mening

De store spørsmålene

Hva skjer egentlig etter at vi dør? Har livet en mening – eller må vi skape den selv? Og hvorfor finnes det så mye lidelse i verden? Dette er eksistensielle spørsmål som mennesker har stilt til alle tider og i alle kulturer. Du har sannsynligvis tenkt på dem selv, kanskje en søvnløs natt eller etter at noen du var glad i, gikk bort.

Religioner og livssyn gir svært ulike svar på disse spørsmålene, og svarene former hvordan mennesker lever, håper og møter livets utfordringer. I dette kapittelet utforsker vi – deskriptivt og balansert – hvordan ulike tradisjoner forholder seg til døden, til meningen med livet og til lidelsens problem.

Vi skal møte begrepet eskatologi (læren om de siste ting), se hvordan kristendom, islam, buddhisme, hinduisme og humanistiske livssyn svarer ulikt på spørsmålet om døden, og bli kjent med filosofer som Camus, Kierkegaard og Frankl. Til slutt skal vi se på teodicéproblemet – ett av de vanskeligste spørsmålene i filosofi og teologi. Underveis fremstiller vi de religiøse forestillingene som tradisjonene selv forstår dem, uten å hevde at noen av dem er sanne eller usanne.

Hva skjer etter døden?

Eskatologi (av gresk «eschatos» – siste) er læren om de siste ting: religiøse forestillinger om døden, dommen, etterlivet og verdens ende. De ulike tradisjonene gir svært forskjellige svar.

I kristendommen er troen på oppstandelsen sentral. Påskens budskap om at Jesus stod opp fra de døde, gir håp om at døden ikke er det endelige. Tradisjonelt har man skilt mellom himmel og helvete, men det finnes ulike syn: katolsk teologi har lært om skjærsilden (purgatorium) – en mellomtilstand der sjelen renses – mens protestantiske teologer i hovedsak har avvist denne læren. I moderne kristendom diskuteres også universalisme, tanken om at Guds kjærlighet til slutt vil frelse alle.

I islam er forestillingen om dommens dag (Yawm al-Qiyama) detaljert. Etter døden gjennomgår sjelen en mellomtilstand kalt «barzakh». På dommens dag veier Gud hver enkelts handlinger; de rettferdige kommer til paradiset (Jannah), beskrevet med hager og rennende vann, mens de som har avvist Gud, møter straff i helvete (Jahannam). Mange moderne muslimske teologer tolker disse beskrivelsene symbolsk.

Jødedommen har tradisjonelt vært mer tilbakeholden med å beskrive etterlivet detaljert, og har i større grad fokusert på dette livet og forpliktelsene overfor Gud og medmennesker. Hinduismen og buddhismen har forestillinger om reinkarnasjon – at sjelen (atman i hinduismen) eller bevisstheten gjenfødes. Buddhismen lærer derimot at det ikke finnes en uforanderlig sjel (anatman-læren); det som gjenfødes er en strøm av bevissthet formet av karma, knyttet til læren om forgjengelighet (anicca). Målet er å bryte fri fra gjenfødelsens syklus og oppnå moksha (hinduisme) eller nirvana (buddhisme). Humanistiske livssyn avviser typisk forestillinger om et liv etter døden: livet her og nå er det eneste vi har, og mening må skapes i dette livet.

Hva er meningen med livet?

Spørsmålet om livets mening er kanskje det mest grunnleggende eksistensielle spørsmålet, og tradisjonene svarer ulikt. I kristendommen er meningen å leve i relasjon til Gud, elske sin neste og forberede seg på det evige livet; mennesket er skapt i Guds bilde. I islam er meningen å underkaste seg Guds vilje og forvalte skaperverket som Guds stedfortreder (khalifa). I buddhismen handler det om å oppnå frigjøring fra lidelse gjennom den åttedelte veien, og i hinduismen om å oppfylle sin dharma (plikt) og arbeide mot moksha.

Eksistensialismen, representert ved Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir, hevder derimot at livet ikke har en forhåndsbestemt mening – mennesket er «dømt til å være fritt» og må selv skape mening gjennom sine valg. Et kjernebegrep er at «eksistensen går forut for essensen»: mennesket er ikke forhåndsbestemt, men definerer seg selv.

Flere tenkere har utforsket dette dypt. Albert Camus (1913–1960) beskrev tilværelsens «absurditet» – spriket mellom menneskets lengsel etter mening og en tilsynelatende likegyldig verden. I «Myten om Sisyfos» (1942) bruker han myten om Sisyfos, dømt til evig å rulle en stein opp en bakke, som bilde på menneskets tilstand, men konkluderer likevel med at «vi må forestille oss Sisyfos lykkelig» – mening skapes i selve kampen. Søren Kierkegaard (1813–1855), regnet som eksistensialismens far, mente at mennesket må gjøre et «troens sprang» – en subjektiv avgjørelse om å tro som ikke kan begrunnes rasjonelt. Martin Buber (1878–1965) argumenterte for at mening finnes i relasjoner, i det ekte møtet mellom «jeg» og «du». Og psykiateren Viktor Frankl, som overlevde Holocaust, utviklet logoterapien, basert på ideen om at menneskets dypeste drivkraft er søken etter mening – mening kan finnes gjennom arbeid, kjærlighet og holdningen man inntar overfor uunngåelig lidelse.

Lidelsens problem

Hvorfor finnes lidelse? Dette spørsmålet er særlig presserende for monoteistiske religioner, og kalles teodicéproblemet (av gresk «theos» – Gud og «dike» – rettferdighet): hvordan kan en allmektig, allvitende og god Gud tillate lidelse og ondskap?

Problemet kan formuleres som et logisk dilemma: Hvis Gud er allmektig, kan han forhindre lidelse. Hvis Gud er god, ønsker han å forhindre lidelse. Men lidelse eksisterer. Altså er Gud enten ikke allmektig, ikke god, eller så eksisterer Gud ikke. Gjennom historien har tenkere forsøkt å løse dette på ulike måter.

Den frie vilje-forsvaret argumenterer for at Gud har gitt mennesket fri vilje, og at mye lidelse skyldes menneskelige valg; en verden med fri vilje er bedre enn en uten. Sjeleutviklingsteorien (utviklet av blant andre John Hick) hevder at lidelse har en pedagogisk funksjon – gjennom lidelse kan mennesket utvikle dyder som medfølelse og mot. Jobs bok i Bibelen gir ikke et enkelt svar, men peker på at Guds veier er uutgrunnelige. I buddhismen er lidelse (dukkha) selve utgangspunktet for den religiøse veien – de fire edle sannheter handler om lidelsens natur, årsak og opphør. For humanistiske livssyn har lidelse ingen dypere religiøs mening; oppgaven er å bekjempe unødvendig lidelse gjennom vitenskap, medisin og solidaritet.

Teodicéproblemet ble svært konkret da tsunamien i Indiahavet i 2004 drepte over 230 000 mennesker. Hvordan kunne en god Gud tillate en slik katastrofe? Ulike religiøse ledere ga ulike svar: noen pekte på naturens lovmessighet, andre på Guds uutgrunnelige vilje, og atter andre på at katastrofen viste behovet for menneskelig solidaritet.

Å møte døden og finne trøst

Uavhengig av livssyn er møtet med døden – egen eller andres – en av livets mest krevende erfaringer. Religioner og livssyn tilbyr ulike ressurser for å håndtere sorg og finne trøst. Dette gjenspeiles også i ritualene: i kristendommen begraves den døde med håp om oppstandelse; i hinduismen kremeres den døde og asken spres helst i en hellig elv som Ganges; i islam begraves den døde raskt, vendt mot Mekka; i jødedommen holdes en syv dagers sorgperiode (shiva).

I kristendommen er trøsten knyttet til håpet om oppstandelse og gjenforening med den avdøde, uttrykt i salmer, bønner og gravferdsritualer. I islam er tålmodighet (sabr) i møte med tap en sentral dyd; muslimer trøster seg med at alt skjer etter Guds vilje, og Koranens ord «Vi tilhører Gud, og til Ham vender vi tilbake» (2:156) resiteres ved dødsfall. I buddhismen er refleksjon over døden (maranasati) en del av den åndelige praksisen, ment å hjelpe den troende til å akseptere døden som naturlig. I humanistiske livssyn er trøsten knyttet til minnet om den avdøde, til fellesskapet med de etterlatte og til tanken om at den avdødes innflytelse lever videre; humanistisk gravferd feirer livet som ble levd.

Religiøs motivasjon kan også inspirere til samfunnsnyttig arbeid. Hospicebevegelsen ble grunnlagt av den dypt kristne legen Dame Cicely Saunders (1918–2005), som i 1967 åpnet det første moderne hospicet i London. Hospicefilosofien bygger på at døden er en naturlig del av livet, og at mennesker fortjener å dø med verdighet og omsorg – fysisk, psykisk, sosialt og åndelig.

Moderne sorgforskning viser at det ikke finnes én «riktig» måte å sørge på. Psykologen Elisabeth Kübler-Ross (1926–2004) beskrev fem stadier av sorg – benektelse, sinne, forhandling, depresjon og aksept – men nyere forskning viser at sorgprosessen er mer individuell og mindre lineær. Det viktigste er at sørgende får støtte, rom for følelsene og tid til å bearbeide tapet.

Oppsummering

Eksistensielle spørsmål om liv, død og mening er sentrale i alle religioner og livssyn. Eskatologien – synet på hva som skjer etter døden – varierer fra tro på oppstandelse og evig liv (kristendom, islam), via reinkarnasjon (hinduisme, buddhisme), til oppfatningen om at døden er endelig (humanistiske livssyn). Buddhismens anatman-lære skiller seg fra hinduismens forestilling om atman.

Spørsmålet om livets mening besvares ulikt – fra religiøse svar om å leve i tråd med Guds vilje, til eksistensialistiske svar fra Camus, Kierkegaard, Buber og Frankl om at mennesket selv må skape eller finne mening. Teodicéproblemet – hvorfor lidelse eksisterer hvis Gud er god og allmektig – forblir en av de mest utfordrende problemstillingene, med svar som det frie vilje-forsvaret og sjeleutviklingsteorien.

I møte med døden tilbyr tradisjonene ulike ressurser for trøst og sorg, og hospicebevegelsen viser hvordan religiøs motivasjon kan inspirere til omsorg ved livets slutt. Moderne sorgforskning minner oss om at det ikke finnes én riktig måte å sørge på.