6.3 Religion i det norske samfunnet

Norge har i løpet av de siste tiårene gått fra å være et relativt homogent luthersk samfunn til å bli et flerreligiøst og flerkulturelt samfunn. I dette kapittelet ser vi på Den norske kirkes rolle, det religiøse mangfoldet i Norge, og overgangen fra statskirkeordning til folkekirke.

Den norske kirke har historisk sett hatt en sentral rolle i det norske samfunnet. Kirken har vært ansvarlig for viktige overgangsritualer som dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse. For mange nordmenn er disse ritualene en viktig del av livet, selv om den personlige troen kan variere.

Kirken har også spilt en viktig rolle som kulturinstitusjon. Kirkebygg er ofte de eldste og mest betydningsfulle bygningene i norske lokalsamfunn. Kirkens musikk-, kor- og kulturvirksomhet er viktig for mange mennesker.

I tillegg har kirken en diakonale rolle – den driver sosialt arbeid, møteplasser for ensomme, rusomsorg og bistandsarbeid gjennom organisasjoner som Kirkens Bymisjon og Kirkens Nødhjelp. Denne delen av kirkens virksomhet når langt utover kretsen av aktive kirkemedlemmer.

Parallelt med kirkens rolle har Norge gjennomgått en omfattende sekulariseringsprosess. Sekularisering betyr at religionens innflytelse på samfunnslivet gradvis avtar – færre deltar i gudstjenester, religiøse normer har mindre innflytelse på lovgivning og offentlig liv, og individuelle livsvalg baseres i mindre grad på religiøse regler.

Statistikk fra Den norske kirke viser tydelige trender: I 1960 ble om lag 97 % av alle barn i Norge døpt i Den norske kirke. I 2023 var dette tallet sunket til under 40 %. Andelen som gifter seg i kirken har også falt betydelig, mens borgerlige vigsler har økt. Antall gudstjenestedeltakere har sunket jevnt over flere tiår.

Samtidig er bildet mer nyansert enn tallene alene tyder på. Mange nordmenn beskriver seg som «troende på sin egen måte» – de har en form for personlig tro eller spiritualitet uten å delta aktivt i organisert religion. Forskere kaller dette «privatisering av religion» – troen forsvinner ikke nødvendigvis, men den endrer form og flyttes fra det offentlige til det private.

Det er også verdt å merke seg at mens tradisjonell kirkelig aktivitet har gått ned, har interessen for alternativ spiritualitet – mindfulness, yoga, meditasjon, nyåndelighet – økt. Noen forskere tolker dette som et tegn på at behovet for mening og åndelig praksis ikke forsvinner med sekulariseringen, men finner nye uttrykk.

Selv om Den norske kirke fortsatt er det klart største trossamfunnet, har det religiøse mangfoldet i Norge økt betydelig de siste tiårene. Innvandring fra ulike deler av verden har ført til at det nå finnes etablerte miljøer innenfor islam, hinduisme, buddhisme, sikhisme og mange andre religioner og livssyn.

Islam er den nest største religionen i Norge, med om lag 200 000 medlemmer fordelt på ulike moskeer og islamske organisasjoner. Den katolske kirke har også vokst betydelig og er det nest største kristne trossamfunnet. Human-Etisk Forbund er det største livssynssamfunnet utenfor de religiøse tradisjonene.

Dette mangfoldet stiller nye krav til samfunnet. Spørsmål om religionsfrihet, tilpasning av offentlige institusjoner, religiøse hodeplagg, religiøse helligdager og religiøse skoler er alle temaer som debatteres jevnlig i norsk offentlighet.

Det religiøse mangfoldet i Norge har ført til en rekke debatter om religionens plass i det offentlige rom. Disse debattene berører grunnleggende spørsmål om forholdet mellom religionsfrihet, ytringsfrihet og likestilling.

Hijab-debatten har vært en gjennomgangstema i norsk offentlighet. Spørsmålet om religiøse hodeplagg i politi og rettsvesen har vært omdiskutert, med argumenter om religionsfrihet på den ene siden og nøytralitet i uniform på den andre. I 2009 ble det vedtatt at hijab ikke er tillatt som del av politiuniformen, mens det ellers er tillatt i arbeidslivet.

Religiøse skoler og barnehager er et annet debattert tema. Noen argumenterer for at religiøse skoler bidrar til mangfold og foreldre bør ha valgfrihet, mens andre frykter at religiøse skoler kan skape parallellsamfunn og motvirke integrering.

Omskjæring av gutter er et tema der religiøs praksis (viktig i jødedommen og islam) møter spørsmål om barnets rettigheter og selvbestemmelse. Norge har siden 2015 en lov som regulerer omskjæring av gutter og sikrer at inngrepet utføres forsvarlig.

Helligdagsspørsmålet handler om hvorvidt det norske samfunnet bør tilrettelegge for andre religioners helligdager i tillegg til de kristne. Noen skoler og arbeidsplasser har innført fleksible ordninger som gir mulighet for fri på viktige religiøse høytider.

I 2012 ble Grunnloven endret slik at Den norske kirke ikke lenger er en statskirke i tradisjonell forstand. De viktigste endringene var:

• Kongen er ikke lenger kirkens øverste leder – kirken styrer seg selv gjennom Kirkemøtet.
• Regjeringen utnevner ikke lenger biskoper og proster – kirken velger sine egne ledere.
• Grunnlovens paragraf 2 slår fast at «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten.»
• Grunnlovens paragraf 16 fastslår at alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.

Endringene innebar en overgang fra statskirke til folkekirke. Kirken fikk større selvstendighet, samtidig som den beholdt en særskilt plass i Grunnloven. Den norske kirke er fortsatt finansiert av staten gjennom offentlige bevilgninger, og alle tros- og livssynssamfunn har rett til tilsvarende økonomisk støtte per medlem.

Denne ordningen har vært gjenstand for debatt. Noen mener at én kirke ikke bør ha en særstilling i Grunnloven i et flerreligiøst samfunn, mens andre argumenterer for at Den norske kirkes historiske og kulturelle rolle tilsier en slik posisjon.

Religionsfrihet er en grunnleggende menneskerettighet som er nedfelt i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter (artikkel 18) og i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (artikkel 9). Religionsfrihet omfatter flere dimensjoner:

Trosfrihet betyr at alle har rett til å tro det de vil – eller å ikke tro. Ingen kan tvinges til å ha eller oppgi en bestemt tro.

Utøvelsesfrihet innebærer retten til å praktisere sin religion gjennom gudstjenester, ritualer, bønn og religiøse markeringer.

Ytringsfrihet i religiøse spørsmål betyr at man har rett til å gi uttrykk for sin tro, forkynne og forsøke å overbevise andre – innenfor de grenser som gjelder for ytringsfrihet generelt.

Organisasjonsfrihet gir rett til å organisere seg i tros- og livssynssamfunn.

Samtidig er religionsfriheten ikke absolutt. Den kan begrenses når den kommer i konflikt med andre rettigheter – for eksempel barns rettigheter, likestilling eller andres rettigheter. Grensedragningen mellom religionsfrihet og andre rettigheter er en av de viktigste og vanskeligste debattene i moderne demokratier. Har foreldre rett til å nekte barn medisinsk behandling av religiøse grunner? Har et trossamfunn rett til å diskriminere på grunnlag av kjønn eller seksuell legning? Slike spørsmål viser at religionsfrihet alltid må avveies mot andre verdier og rettigheter.

Den norske kirke har historisk hatt en dominerende rolle i det norske samfunnet, men Norges religiøse landskap har endret seg betydelig. Overgangen fra statskirke til folkekirke i 2012 reflekterer en utvikling mot større likebehandling av ulike tros- og livssynssamfunn. Det religiøse mangfoldet i Norge stiller nye krav til dialog, tilpasning og respekt for ulike tradisjoner.

Oppsummering

I dette kapittelet har du lært:

- Den norske kirke: Den norske kirke (Dnk) er det største tros- og livssynssamfunnet i Norge.
- Sekularisering: Sekularisering er en prosess der religionens innflytelse på samfunnslivet gradvis avtar.
- Livssynsåpen stat: Begrepet «livssynsåpen stat» ble lansert av Stålsett-utvalget (Tros- og livssynsutvalget) i 2013 som et alternativ til begrepene «sekulær stat» og «kristen stat».
- Statskirkeordning: En statskirkeordning innebærer at én bestemt kirke har en formell, juridisk tilknytning til staten.

Nøkkelbegreper