6.3 Religion i det norske samfunnet

Fra ett kirketårn til mange

For noen tiår siden var Norge et land der nesten alle var medlemmer av Den norske kirke, og der kirketårnet var det selvsagte midtpunktet i lokalsamfunnet. Dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse fulgte den samme lutherske tradisjonen. I dag ser bildet annerledes ut: i samme by finner du moskeer, templer, synagoger og kirker, og stadig flere står helt utenfor tros- og livssynssamfunn.

I dette kapittelet ser vi på hvordan Norge i løpet av få tiår har gått fra å være et relativt homogent luthersk samfunn til å bli et flerreligiøst og flerkulturelt land. Vi skal se på Den norske kirkes rolle, på sekulariseringsprosessen, på det voksende religiøse mangfoldet, og på den historiske overgangen fra statskirke til folkekirke i 2012.

Vi skal også berøre noen av de debattene dette mangfoldet har skapt – om religiøse hodeplagg, religiøse skoler, omskjæring og helligdager. Som alltid i dette faget beskriver vi de ulike synspunktene balansert og deskriptivt, uten å ta stilling for noen tro eller for ateisme.

Den norske kirke og sekulariseringen

Den norske kirke (Dnk) er det største tros- og livssynssamfunnet i Norge. Den tilhører den evangelisk-lutherske tradisjonen og har vært nært knyttet til staten siden reformasjonen i 1537. Per 2024 er om lag 64 % av befolkningen medlemmer. Kirken har historisk hatt ansvaret for viktige overgangsritualer som dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse, og spiller en rolle som kulturinstitusjon – kirkebygg er ofte de eldste bygningene i lokalsamfunn. Gjennom Kirkens Bymisjon og Kirkens Nødhjelp driver kirken også diakonalt arbeid som når langt utover de aktive medlemmene. Etter terrorangrepene 22. juli 2011 ble kirker over hele landet åpnet som sorgsteder der mennesker uavhengig av tro kunne samles.

Parallelt har Norge gjennomgått en omfattende sekularisering – en prosess der religionens innflytelse på samfunnslivet gradvis avtar. Statistikken viser tydelige trender: i 1960 ble om lag 97 % av alle barn døpt i Den norske kirke, mens tallet i 2023 var sunket til under 40 %. Også kirkelige vigsler har falt, mens borgerlige har økt.

Bildet er likevel nyansert. Mange nordmenn beskriver seg som «troende på sin egen måte» – de har en personlig tro uten å delta i organisert religion. Forskere kaller dette privatisering av religion: troen forsvinner ikke nødvendigvis, men endrer form og flyttes fra det offentlige til det private. Samtidig har interessen for alternativ spiritualitet – mindfulness, yoga, meditasjon, nyåndelighet – økt. Noen tolker dette som et tegn på at behovet for mening og åndelig praksis ikke forsvinner med sekulariseringen, men finner nye uttrykk.

Et voksende religiøst mangfold

Selv om Den norske kirke fortsatt er det klart største trossamfunnet, har det religiøse mangfoldet økt betydelig. Innvandring fra ulike deler av verden har ført til etablerte miljøer innenfor islam, hinduisme, buddhisme, sikhisme og mange andre tradisjoner.

Tall fra Statistisk sentralbyrå og trossamfunnene gir et bilde av landskapet: Den norske kirke har om lag 3,5 millioner medlemmer (ca. 64 %). Islamske trossamfunn har om lag 200 000 medlemmer og er den nest største religionen. Den katolske kirke har rundt 165 000 registrerte medlemmer og har vokst betydelig. Human-Etisk Forbund har om lag 100 000 medlemmer og er det største livssynssamfunnet utenfor de religiøse tradisjonene. Pinsemenigheter, baptister, metodister og andre frikirker har til sammen over 200 000 medlemmer, mens buddhistiske, hinduistiske og sikhistiske organisasjoner har noen titusener. Om lag 15–20 % av befolkningen er ikke medlem av noe tros- eller livssynssamfunn.

Dette mangfoldet stiller nye krav til samfunnet, og har skapt en rekke debatter. Hijab-debatten har vært en gjenganger: spørsmålet om religiøse hodeplagg i politi og rettsvesen har vært omdiskutert, med religionsfrihet på den ene siden og nøytralitet i uniform på den andre. I 2009 ble det vedtatt at hijab ikke er tillatt som del av politiuniformen, mens det ellers er tillatt i arbeidslivet. Religiøse skoler er et annet tema – noen mener de bidrar til mangfold og foreldres valgfrihet, andre frykter parallellsamfunn. Omskjæring av gutter er viktig i jødedommen og islam, men møter spørsmål om barnets rettigheter; Norge har siden 2015 en lov som regulerer inngrepet. Helligdagsspørsmålet handler om hvorvidt samfunnet bør tilrettelegge for andre religioners helligdager.

Fra statskirke til folkekirke

Forholdet mellom kirke og stat har endret seg dramatisk. En statskirkeordning innebærer at én bestemt kirke har en formell, juridisk tilknytning til staten. I Norge var Den norske kirke statskirke fra reformasjonen i 1537 til grunnlovsendringene i 2012. Kongen var kirkens øverste leder, og prester var statsansatte.

I 2012 ble Grunnloven endret. De viktigste endringene var: Kongen er ikke lenger kirkens øverste leder – kirken styrer seg selv gjennom Kirkemøtet. Regjeringen utnevner ikke lenger biskoper og proster. Grunnlovens § 2 slår fast at «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten», og § 16 fastslår at alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.

Endringene innebar en overgang fra statskirke til folkekirke. Kirken fikk større selvstendighet, samtidig som den beholdt en særskilt plass i Grunnloven. Den er fortsatt finansiert av staten, og alle tros- og livssynssamfunn har rett til tilsvarende støtte per medlem. Ordningen er omdiskutert: noen mener at én kirke ikke bør ha en særstilling i et flerreligiøst samfunn, andre at kirkens historiske og kulturelle rolle tilsier en slik posisjon.

Stålsett-utvalget lanserte i 2013 begrepet livssynsåpen stat som et alternativ til «sekulær stat» og «kristen stat»: en stat som verken er religiøst nøytral eller religiøst forankret, men åpen og inkluderende overfor alle tradisjoner. I 2021 trådte den nye trossamfunnsloven i kraft. Den samlet for første gang reglene for alle tros- og livssynssamfunn i én lov, ga alle registrerte samfunn rett til støtte etter medlemstall, men stilte også krav: minst 50 medlemmer, regnskap, tilfredsstillende styringsstrukturer og respekt for medlemmenes rettigheter. Støtten kan falle bort dersom samfunnet oppfordrer til vold eller utøver tvang.

Religionsfrihetens mange sider – og dens grenser

Religionsfrihet er en grunnleggende menneskerettighet, nedfelt i FNs verdenserklæring (artikkel 18) og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (artikkel 9). I norsk sammenheng omfatter den flere dimensjoner. Trosfrihet betyr at alle har rett til å tro det de vil – eller å la være. Utøvelsesfrihet er retten til å praktisere religionen gjennom gudstjenester, ritualer og markeringer. Ytringsfrihet i religiøse spørsmål betyr rett til å gi uttrykk for sin tro, forkynne og forsøke å overbevise andre, innenfor de grensene som gjelder for ytringsfrihet generelt. Organisasjonsfrihet gir rett til å organisere seg i tros- og livssynssamfunn.

Samtidig er religionsfriheten ikke absolutt. Den kan begrenses når den kommer i konflikt med andre rettigheter – for eksempel barns rettigheter, likestilling eller andres rettigheter. Grensedragningen er en av de viktigste og vanskeligste debattene i moderne demokratier. Har foreldre rett til å nekte barn medisinsk behandling av religiøse grunner? Har et trossamfunn rett til å diskriminere på grunnlag av kjønn eller seksuell legning? Slike spørsmål viser at religionsfrihet alltid må avveies mot andre verdier og rettigheter – og at det finnes ulike, legitime syn på hvor grensen bør gå.

I norske skoler, særlig i de store byene, er religiøst mangfold en del av hverdagen: elever feirer ulike høytider, har ulike kostholdsbehov og ulik praksis knyttet til bønn og bekledning. KRLE-faget i grunnskolen og religion og etikk i videregående skole er utformet for å gi alle elever kunnskap om ulike religioner og livssyn, uavhengig av egen bakgrunn.

Oppsummering

Den norske kirke har historisk hatt en dominerende rolle, men Norges religiøse landskap har endret seg betydelig. Gjennom sekulariseringen har deltakelsen i kirkelige ritualer falt kraftig – fra 97 % dåp i 1960 til under 40 % i 2023 – samtidig som troen for mange er blitt privatisert og alternativ spiritualitet har vokst.

Det religiøse mangfoldet har økt: islam er nest størst, Den katolske kirke har vokst, og Human-Etisk Forbund er det største livssynssamfunnet utenfor religionene. Mangfoldet har skapt debatter om hijab, religiøse skoler, omskjæring og helligdager.

Overgangen fra statskirke til folkekirke i 2012, begrepet livssynsåpen stat og trossamfunnsloven av 2021 reflekterer en utvikling mot større likebehandling av ulike tros- og livssynssamfunn. Religionsfriheten har flere dimensjoner – tros-, utøvelses-, ytrings- og organisasjonsfrihet – men er ikke absolutt og må stadig avveies mot andre rettigheter. Mangfoldet stiller nye krav til dialog, tilpasning og respekt.