2.7 Sammenligning: kristendom og islam

Kristendom og islam er verdens to største religioner, med til sammen over fire milliarder tilhengere. Begge tilhører de abrahamittiske religionene og deler felles røtter i den jødiske tradisjonen. De har mange likheter – monoteisme, vekt på etikk og rettferdighet, tro på en endelig dom – men også vesentlige teologiske forskjeller. I dette kapitlet sammenligner vi de to religionene systematisk og ser på hvordan dialog mellom kristendom og islam kan fremme gjensidig forståelse.

Sammenligning av religioner er en krevende disiplin som forutsetter respekt for begge tradisjonene og en vilje til å forstå dem på deres egne premisser. Det er viktig å unngå å bruke den ene religionen som målestokk for den andre – begge tradisjonene har sin egen indre logikk og sammenheng. Samtidig kan sammenligning avdekke både overraskende likheter og avgjørende forskjeller som beriker vår forståelse av begge religionene.

Kristendom og islam deler en rekke grunnleggende trekk som gjenspeiler deres felles abrahamittiske arv. Begge religionene er strengt monoteistiske – de bekjenner troen på én Gud som er verdens skaper, opprettholder og dommer. Begge lærer at Gud har åpenbart sin vilje gjennom profeter og hellige skrifter, og at mennesket står i et ansvarsforhold til Gud.

De to religionene anerkjenner mange av de samme profetene. Adam, Noah (Nuh), Abraham (Ibrahim), Moses (Musa) og Jesus (Isa) er viktige skikkelser i begge tradisjoner, selv om de forstås på ulike måter. Både Bibelen og Koranen inneholder fortellinger om skapelsen, syndefallet, flommen og exodus.

Etisk sett legger begge religionene stor vekt på rettferdighet, nestekjærlighet, barmhjertighet, ærlighet og omsorg for de fattige og svake. Almisse og veldedighet er sentrale plikter i begge tradisjoner – zakat i islam og diakoni i kristendommen. Begge religionene har også forestillinger om en endelig dom, der mennesket holdes ansvarlig for sine handlinger, og om et liv etter døden med belønning og straff.

I tillegg deler kristendom og islam visse praksiser: regelmessig bønn, faste (ramadan i islam, fastetiden i kristendommen), pilegrimsferd og fellesskapssamlinger. Begge tradisjonene har også utviklet rike tradisjoner innenfor filosofi, kunst, arkitektur og vitenskap.

Et fascinerende aspekt ved forholdet mellom kristendom og islam er at de deler mange av de samme bibelske fortellingene, men tolker dem forskjellig. Abraham (Ibrahim) er kanskje det tydeligste eksempelet. I jødisk og kristen tradisjon er Abraham stamfar til israelittene gjennom sin sønn Isak. I islamsk tradisjon er Ibrahim en av de største profetene, og den arabiske tradisjonen knyttes til hans sønn Ismail. Koranen forteller at Ibrahim og Ismail sammen bygde Kabaen i Mekka – islams helligste sted.

Moses (Musa) er en viktig profet i begge tradisjoner. I kristendommen forstås Moses som lovgiveren som mottok De ti bud og ledet israelittene ut av Egypt. I Koranen er Musa en av de mest omtalte profetene, nevnt over 130 ganger, og hans historie fortelles med mange av de samme elementene som i Bibelen.

Jesus (Isa) er som nevnt den mest markante forskjellen: guddommelig Frelser i kristendommen, menneskelig profet i islam. Men selv her finnes det likheter – begge tradisjonene anerkjenner hans jomfrufødsel, hans mirakler og hans spesielle status. I islamsk tradisjon vil Isa vende tilbake ved tidens ende for å bekjempe ondskapen, noe som har paralleller til den kristne forventningen om Jesu gjenkomst.

Disse felles fortellingene er både et grunnlag for dialog og en kilde til spenning, fordi de tolkes forskjellig i de to tradisjonene.

Til tross for mange likheter har kristendom og islam vesentlige teologiske forskjeller. Den kanskje mest grunnleggende gjelder synet på Jesus. I kristendommen er Jesus Kristus Guds sønn, den andre personen i treenigheten, som ble menneske for å frelse menneskeheten gjennom sin død og oppstandelse. Jesus er altså guddommelig – sann Gud og sant menneske. I islam er Jesus (Isa) en av de store profetene, født av jomfru Maria (Maryam), og han tillegges mirakler. Men islam avviser at Jesus er Guds sønn eller guddommelig. Koranen sier uttrykkelig at Gud hverken har fått barn eller er født.

Dette henger sammen med en dypere forskjell i gudsbildet. Islam vektlegger Guds absolutte enhet (tawhid) og avviser treenigheten som en form for flergudetro (shirk). Kristendommen lærer derimot at treenigheten nettopp ikke er flergudetro, men uttrykker den ene Guds indre relasjonelle liv. Denne teologiske uenigheten har vært sentral i dialogen mellom de to religionene gjennom historien.

Andre viktige forskjeller inkluderer synet på frelse (kristendommens vekt på nåde og tro versus islams vekt på underkastelse under Guds vilje og gode gjerninger), synet på hellige tekster (Koranen som Guds direkte ord versus Bibelen som Guds ord formidlet gjennom menneskelige forfattere), og forholdet mellom religion og samfunnsstyring (som historisk har vært organisert ulikt i de to tradisjonene).

En av de mest grunnleggende teologiske forskjellene mellom kristendom og islam gjelder frelsesforståelsen – spørsmålet om hvordan menneskets forhold til Gud ordnes.

I kristen teologi er syndefallet – Adams og Evas ulydighet i Edens hage – utgangspunktet. Ifølge den kristne forståelsen (særlig i vestlig kristendom, preget av Augustin) medførte syndefallet en radikal skade på menneskenaturen: arvesynden. Mennesket er ute av stand til å frelse seg selv og er helt avhengig av Guds nåde, gitt gjennom Jesus Kristus. I protestantisk teologi er dette formulert som «sola gratia» (nåden alene) og «sola fide» (troen alene). Katolsk teologi vektlegger også nåden, men gir mer rom for menneskets samarbeid med nåden gjennom gode gjerninger og sakramenter.

I islamsk teologi finnes det ingen lære om arvesynd. Koranen forteller at Adam og Eva (Hawwa) syndet i Edens hage, men at Gud tilga dem da de angret. Hvert menneske fødes i en tilstand av renhet (fitra) og er ansvarlig for sine egne handlinger. Frelse i islam handler om å underkaste seg Guds vilje, følge Hans påbud og gjøre gode gjerninger. På dommens dag veies den enkeltes gode og onde handlinger. Guds barmhjertighet (rahma) er avgjørende – ingen fortjener paradis av seg selv, men Guds barmhjertighet overgår Hans vrede.

Disse forskjellige perspektivene på synd, nåde og frelse preger de to religionenes spiritualitet, etikk og gudstjenesteliv på grunnleggende måter.

Forholdet mellom kristendom og islam har gjennom historien vekslet mellom konflikt, sameksistens og dialog. Korstogene (1096–1291), den osmanske erobringen av Konstantinopel (1453) og europeisk kolonialisme i muslimske land er eksempler på konflikter som har satt dype spor. Samtidig har det også vært perioder med fredelig sameksistens og gjensidig intellektuell påvirkning, som i middelalderens al-Andalus (Spania), der muslimer, kristne og jøder levde side om side.

I moderne tid har den interreligiøse dialogen fått stadig større oppmerksomhet. Det andre vatikankonsil (1962–1965) markerte et vendepunkt for den katolske kirkens holdning til andre religioner, med erklæringen Nostra Aetate som uttrykte respekt for islam og oppfordret til dialog og samarbeid. «A Common Word Between Us and You» (2007), et åpent brev fra 138 muslimske lærde til kristne ledere, er et annet viktig dokument som pekte på kjærlighet til Gud og nestekjærlighet som felles grunnlag.

Interreligiøs dialog foregår på flere nivåer: teologisk dialog mellom lærde, praktisk samarbeid om sosiale utfordringer, og hverdagsdialog mellom naboer, kolleger og klassekamerater med ulik religiøs bakgrunn. Formålet med dialog er ikke nødvendigvis å bli enige, men å forstå hverandre bedre, bygge respekt og samarbeide om felles utfordringer. I et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn som det norske er slik dialog avgjørende for fredelig sameksistens.

Både kristendom og islam har sterke tradisjoner for hellige steder og pilegrimsferd, og flere steder er viktige for begge religioner.

Jerusalem er kanskje det tydeligste eksempelet. For kristne er Jerusalem stedet der Jesus ble korsfestet og gikk ut av graven – Gravkirken (Den hellige gravs kirke) er det helligste stedet i kristendommen. For muslimer er Jerusalem (al-Quds, «den hellige») den tredje helligste byen etter Mekka og Medina. Al-Aqsa-moskeen og Klippedomen på Tempelhøyden er viktige islamske helligdommer. Ifølge islamsk tradisjon var det fra denne klippen Muhammad ble tatt opp til himmelen under sin nattreise (al-isra wa-l-miraj).

Andre viktige kristne hellige steder inkluderer Betlehem (Jesu fødested), Nasaret (Jesu oppvekststed), Roma (Peterskirken og Vatikanet) og Konstantinopel/Istanbul (Hagia Sofia, som har vært både kirke og moske). For islam er Mekka (med Kabaen) det helligste stedet, etterfulgt av Medina (der Muhammads moske og grav er) og Jerusalem.

Pilegrimsferd er en viktig praksis i begge religioner. Hajj – pilegrimsreisen til Mekka – er en av islams fem søyler. I kristendommen er pilegrimsferd ikke en plikt, men en utbredt fromhetspraksis. Santiago de Compostela i Spania, Lourdes i Frankrike og Jerusalem er blant de mest besøkte kristne pilegrimsmålene.

Kristendom og islam er to nært beslektede religioner med felles abrahamittiske røtter. De deler troen på én Gud, anerkjenner mange av de samme profetene (Abraham, Moses, Jesus), vektlegger etikk og rettferdighet, og har forestillinger om en endelig dom. Begge har rike tradisjoner for bønn, faste, pilegrimsferd og veldedighet. Hellige steder som Jerusalem er viktige for begge religioner.

Samtidig finnes det vesentlige forskjeller. Den mest grunnleggende gjelder synet på Jesus: guddommelig Kristus som døde for menneskets frelse i kristendommen, versus menneskelig profet med høy status i islam. Gudsbildet skiller seg – treenigheten i kristendommen versus tawhid (Guds absolutte enhet) i islam. Frelsesforståelsen er forskjellig: kristendommen vektlegger nåden og Jesu soningsdød, islam vektlegger underkastelse under Guds vilje og balansen mellom tro og gjerninger. Menneskesynet skiller seg gjennom ulike syn på arvesynd.

Gjennom historien har forholdet mellom de to religionene vekslet mellom konflikt, sameksistens og gjensidig påvirkning. I vår tid er interreligiøs dialog – som «A Common Word»-initiativet – et viktig verktøy for gjensidig forståelse og fredelig sameksistens i flerkulturelle samfunn. Kunnskap om både likheter og forskjeller er avgjørende for en meningsfull dialog.

Oppsummering

I dette kapittelet har du lært:

- Abrahamittiske religioner: De abrahamittiske religionene er en fellesbetegnelse for jødedom, kristendom og islam – tre monoteistiske religioner som alle ser Abraham (Ibrahim) som en sentral…
- Eskatologi (endetidslære): Eskatologi (fra gresk eschatos, «siste») er læren om de siste ting – døden, dommen, himmelen og helvete.
- Tawhid og treenigheten: Tawhid er det islamske begrepet for Guds absolutte enhet og unikhet.
- Inkarnasjon og profetologi: Inkarnasjon (latin: incarnatio, «kjødspåtagelse») er den kristne læren om at Gud ble menneske i Jesus Kristus.
- Interreligiøs dialog: Interreligiøs dialog er møter og samtaler mellom mennesker fra ulike religiøse tradisjoner med mål om gjensidig forståelse, respekt og samarbeid.

Nøkkelbegreper