2.7 Sammenligning: kristendom og islam

To religioner med felles røtter

Tenk deg at to naboer – den ene kristen, den andre muslim – setter seg ned for å snakke om troen sin. De oppdager raskt at de begge tror på én Gud, at de begge kjenner fortellingene om Abraham og Moses, og at de begge venter en endelig dom. Men de oppdager også at de er dypt uenige om hvem Jesus var. Hvordan kan to religioner være så like og så forskjellige på samme tid?

Kristendom og islam er verdens to største religioner, med til sammen over fire milliarder tilhengere. Begge er abrahamittiske religioner – en fellesbetegnelse for jødedom, kristendom og islam, som alle ser Abraham (Ibrahim) som en sentral stamfar. Betegnelsen understreker det historiske og teologiske slektskapet mellom de tre.

Å sammenligne religioner er krevende. Det forutsetter respekt for begge tradisjonene og en vilje til å forstå dem på deres egne premisser. Vi må unngå å bruke den ene religionen som målestokk for den andre – begge har sin egen indre logikk. Samtidig kan sammenligning avdekke både overraskende likheter og avgjørende forskjeller.

Det de deler

Kristendom og islam deler en rekke grunnleggende trekk. Begge er strengt monoteistiske – de bekjenner troen på én Gud som er verdens skaper, opprettholder og dommer. Begge lærer at Gud har åpenbart sin vilje gjennom profeter og hellige skrifter. De anerkjenner mange av de samme profetene: Adam, Noah (Nuh), Abraham (Ibrahim), Moses (Musa) og Jesus (Isa) er viktige skikkelser i begge tradisjoner, selv om de forstås ulikt. Både Bibelen og Koranen forteller om skapelsen, syndefallet, flommen og exodus.

Etisk legger begge stor vekt på rettferdighet, nestekjærlighet, barmhjertighet og omsorg for de fattige. Almisse er en sentral plikt i begge – zakat i islam og diakoni i kristendommen. Begge har forestillinger om en endelig dom og et liv etter døden. Dette siste hører inn under eskatologi, læren om de siste ting. I kristendommen forventes Jesu gjenkomst, oppstandelsen og Guds rike; i islam dommens dag (yawm al-qiyama) med en todeling mellom paradis (janna) og helvete (jahannam).

De deler også praksiser: regelmessig bønn, faste (ramadan i islam, fastetiden i kristendommen), pilegrimsferd og fellesskapssamlinger. Et fascinerende trekk er at de deler mange av de samme fortellingene, men tolker dem ulikt. I jødisk og kristen tradisjon er Abraham stamfar gjennom sønnen Isak; i islamsk tradisjon knyttes den arabiske linjen til sønnen Ismail, og Koranen forteller at Ibrahim og Ismail sammen bygde Kabaen i Mekka. I fortellingen om at Abraham skal ofre sin sønn, navngir Bibelen Isak, mens Koranen ikke navngir sønnen – de fleste muslimske lærde mener det er Ismail.

Det som skiller

Til tross for likhetene finnes vesentlige teologiske forskjeller. Den mest grunnleggende gjelder synet på Jesus. I kristendommen er Jesus Kristus Guds sønn, den andre personen i treenigheten, som ble menneske for å frelse menneskeheten gjennom sin død og oppstandelse – sann Gud og sant menneske. I islam er Jesus (Isa) en av de store profetene, født av jomfru Maria (Maryam) og tillagt mirakler, men islam avviser at han er guddommelig.

Dette henger sammen med en dypere forskjell i gudsbildet. Begrepet tawhid uttrykker Guds absolutte enhet og unikhet i islam: Gud er én og uten partnere, og treenigheten avvises som en form for flergudetro (shirk). Treenigheten er den kristne læren om at den ene Gud eksisterer som tre personer – Faderen, Sønnen og Den hellige ånd – forent i én guddommelig natur. Kristendommen hevder altså at treenigheten ikke er flergudetro, men uttrykker den ene Guds indre liv. Knyttet til dette står læren om inkarnasjon – at Gud ble menneske i Jesus – som islam avviser til fordel for profetologi, læren om profetene som Guds menneskelige sendebud.

Også frelsesforståelsen skiller seg. I kristen teologi medførte syndefallet en skade på menneskenaturen (arvesynden), og mennesket er avhengig av Guds nåde gjennom Jesus. Protestantisk teologi formulerer dette som «sola gratia» (nåden alene) og «sola fide» (troen alene). I islamsk teologi finnes ingen lære om arvesynd: hvert menneske fødes i en tilstand av renhet (fitra) og er ansvarlig for sine egne handlinger. Frelse handler om å underkaste seg Guds vilje og gjøre gode gjerninger; på dommens dag veies handlingene, men Guds barmhjertighet (rahma) er avgjørende. Også bønnen praktiseres ulikt: kristen bønn har ingen fastsatte tidspunkter, mens islamsk bønn (salat) utføres fem ganger daglig, vendt mot Mekka og med rituell renselse (wudu) først.

Konflikt, hellige steder og dialog

Forholdet mellom de to religionene har gjennom historien vekslet mellom konflikt, sameksistens og dialog. Korstogene (1096–1291), Det osmanske rikets erobring av Konstantinopel (1453) og europeisk kolonialisme satte dype spor. Samtidig har det vært perioder med fredelig sameksistens, som i middelalderens al-Andalus (Spania), der muslimer, kristne og jøder levde side om side.

Begge tradisjonene har sterke tradisjoner for hellige steder. Jerusalem er det tydeligste eksempelet. For kristne er byen der Jesus ble korsfestet og oppstod – Gravkirken er det helligste stedet. For muslimer er Jerusalem (al-Quds) den tredje helligste byen etter Mekka og Medina, med Al-Aqsa-moskeen og Klippedomen. Pilegrimsferd er viktig i begge: hajj til Mekka er en av islams fem søyler, mens kristen pilegrimsferd til steder som Santiago de Compostela og Jerusalem er en utbredt, men frivillig praksis.

I moderne tid har interreligiøs dialog fått stadig større oppmerksomhet. Dialog er møter mellom mennesker fra ulike tradisjoner med mål om gjensidig forståelse, respekt og samarbeid – ikke nødvendigvis enighet. Det andre vatikankonsil (1962–1965) markerte et vendepunkt for Den katolske kirkes holdning til andre religioner gjennom erklæringen Nostra Aetate. Et annet viktig dokument er A Common Word Between Us and You (2007), et åpent brev fra 138 muslimske lærde til kristne ledere, som pekte på kjærlighet til Gud og nestekjærlighet som felles grunnlag. Brevet understreket at det uten fred mellom disse to fellesskapene ikke kan bli meningsfull fred i verden. Slik dialog kan foregå på flere nivåer: teologisk mellom lærde, praktisk om sosiale utfordringer, og som hverdagsdialog mellom naboer og klassekamerater.

Oppsummering

Kristendom og islam er to nært beslektede abrahamittiske religioner med felles røtter. De deler troen på én Gud, anerkjenner mange av de samme profetene, vektlegger etikk og rettferdighet, og har forestillinger om en endelig dom (eskatologi). Hellige steder som Jerusalem er viktige for begge.

Samtidig finnes vesentlige forskjeller. Den mest grunnleggende gjelder synet på Jesus: guddommelig Kristus i kristendommen, menneskelig profet i islam. Gudsbildet skiller seg – treenigheten i kristendommen versus tawhid (Guds absolutte enhet) i islam. Frelsesforståelsen er forskjellig: nåden og Jesu soningsdød i kristendommen, underkastelse under Guds vilje og balansen mellom tro og gjerninger i islam. Menneskesynet skiller seg gjennom ulike syn på arvesynd. Gjennom historien har forholdet vekslet mellom konflikt og sameksistens, og i vår tid er interreligiøs dialog – som A Common Word-initiativet – et viktig verktøy for fredelig sameksistens. Kunnskap om både likheter og forskjeller er avgjørende for meningsfull dialog.