2.4 Islam – retninger og mangfold

Islam er en verdensreligion med nærmere to milliarder tilhengere, og det finnes et stort mangfold innad i religionen. Allerede kort tid etter profeten Muhammads død i 632 e.Kr. oppstod det uenigheter om hvem som skulle lede det muslimske samfunnet. Denne uenigheten la grunnlaget for den historiske splittelsen mellom sunni- og shiaislam, som fortsatt preger den islamske verden i dag. Ved siden av disse to hovedretningene finnes sufisme – islams mystiske tradisjon – og en rekke moderne reformbevegelser. I dette kapitlet ser vi nærmere på islams indre mangfold og de viktigste retningene.

Å forstå mangfoldet innenfor islam er avgjørende for å unngå generaliseringer og stereotypier. Når vi snakker om «islam», refererer vi til en tradisjon som rommer alt fra sunnimuslimer i Indonesia til shiamuslimer i Iran, fra sufibrødreskap i Vest-Afrika til progressive muslimske tenkere i Europa. Dette mangfoldet gjenspeiler islams lange historie og geografiske spredning over et enormt kulturelt landskap.

Da profeten Muhammad døde i 632 e.Kr. uten å ha utpekt en etterfølger på en entydig måte, oppstod det uenighet i det muslimske samfunnet om hvem som skulle lede ummaen (det islamske fellesskapet). Flertallet støttet Abu Bakr, Muhammads svigerfar og nære følgesvenn, som ble valgt til den første kalifen. Et mindretall mente derimot at lederskapet burde gå til Ali ibn Abi Talib, Muhammads fetter og svigersønn, som de anså som Muhammads utpekte etterfølger.

De som støttet Abu Bakr og de påfølgende kalifene, ble til det som i dag er sunniislam. De som holdt fast ved at Ali og hans etterkommere hadde rett til lederskapet, ble til shiaislam (fra «shi'at Ali» – «Alis parti»). Splittelsen ble ytterligere forsterket da Alis sønn Husayn ble drept i slaget ved Karbala i 680 e.Kr. – en hendelse som er sentral i shiamuslimsk identitet og som minnes årlig under ashura-høytiden.

Det er viktig å understreke at sunni- og shiamuslimer deler de grunnleggende troselementene i islam: troen på én Gud, Koranen som hellig skrift, Muhammad som profet, og de fem søylene. Forskjellene handler i stor grad om lederskap, religiøs autoritet og visse rituelle praksiser.

Innenfor sunniislam har det utviklet seg fire hovedsaklige rettsskoler (madhhab) som representerer ulike tilnærminger til tolkning av islamsk lov:

Hanafi-skolen, grunnlagt av Abu Hanifa (699–767), er den mest utbredte rettsretningen og dominerer i Tyrkia, Sentral-Asia, Sør-Asia og deler av Midtøsten. Den er kjent for å vektlegge rasjonell resonnering og analogi (qiyas) i tolkningen av loven.

Maliki-skolen, grunnlagt av Malik ibn Anas (711–795), er utbredt i Nord-Afrika og Vest-Afrika. Den legger særlig vekt på praksisen i Medina (der Muhammads sunna var best bevart) som rettskilde.

Shafii-skolen, grunnlagt av al-Shafii (767–820), er utbredt i Sørøst-Asia, Øst-Afrika og deler av Midtøsten. Al-Shafii utviklet en systematisk metode for å utlede lov fra kildene og regnes som grunnleggeren av islamsk rettsvitenskap (usul al-fiqh).

Hanbali-skolen, grunnlagt av Ahmad ibn Hanbal (780–855), er den mest konservative retningen og dominerer i Saudi-Arabia. Den legger størst vekt på Koranen og hadith og er skeptisk til utstrakt bruk av rasjonelle metoder.

De fire rettsskolene anerkjenner hverandre som legitime tolkninger av islamsk lov, og forskjellene mellom dem er i mange tilfeller mer graduelle enn absolutte.

Sufisme (tasawwuf) er den mystiske dimensjonen av islam. Sufier søker en direkte, personlig opplevelse av Guds nærhet gjennom indre renselse, meditasjon, bønn og åndelige øvelser. Sufismen har vokst frem innenfor både sunni- og shiaislam og er ikke en egen sekt, men snarere en åndelig tilnærming som kan praktiseres innenfor ulike islamske retninger.

Sentrale elementer i sufismen inkluderer dhikr (gjentatt påkallelse av Guds navn), samā (åndelig musikk og dans, kjent fra de hvirvlende dervishene), og et mester-elev-forhold der en åndelig veileder (shaykh eller murshid) leder den søkende (murid) på den åndelige veien (tariqa). Kjente sufier som Rumi, al-Ghazali og Ibn Arabi har bidratt med rik poesi, filosofi og teologi som har hatt dyp innflytelse på islamsk kultur.

Sufismen har historisk spilt en viktig rolle i spredningen av islam, særlig i Sør-Asia, Sørøst-Asia og Afrika sør for Sahara, der sufi-ordener tilpasset det islamske budskapet til lokale kulturer. Samtidig har sufismen i perioder blitt kritisert av mer puritanske retninger som mener at enkelte sufi-praksiser avviker fra ren islamsk lære.

Fra 700-tallet til 1200-tallet opplevde den islamske verden en kulturell og intellektuell blomstringsperiode ofte kalt «islams gylne tidsalder». Med Bagdad som sentrum ble det muslimske riket et knutepunkt for vitenskap, filosofi, medisin, matematikk og kunst.

Kalif al-Mamun grunnla Visdommens hus (Bayt al-Hikma) i Bagdad rundt 830, der lærde oversatte greske, persiske og indiske vitenskapelige verker til arabisk. Denne oversettelsesbevegelsen bevarte og videreutviklet antikkens kunnskap og ble senere en avgjørende kilde for den europeiske renessansen.

Blant de store tenkerne fra denne perioden er filosofen Ibn Sina (Avicenna, 980–1037), som skrev banebrytende verker om medisin og filosofi; matematikeren al-Khwarizmi (ca. 780–850), som la grunnlaget for algebra (navnet kommer fra hans verk «al-jabr»); og filosofen Ibn Rushd (Averroes, 1126–1198), som skrev innflytelsesrike kommentarer til Aristoteles.

Innenfor islamsk teologi og filosofi var al-Ghazali (1058–1111) en viktig skikkelse som søkte å forene teologi med sufisme. Hans verk «Gjenopplivelsen av religionsvitenskap» (Ihya Ulum al-Din) regnes som et av de mest innflytelsesrike verkene i islamsk intellektuell historie. Denne rike intellektuelle arven viser at islam historisk har rommet en sterk tradisjon for rasjonell tenkning og vitenskapelig undersøkelse.

Shiaislam er ikke en enhetlig retning, men består av flere undergrupperinger. De viktigste er:

Tolvershia (ithna ashariyya) er den klart største undergruppen og utgjør flertallet av shiamuslimer. De tror på tolv imamer, der den tolvte – Muhammad al-Mahdi – gikk i skjul i 874 e.Kr. og forventes å vende tilbake. Tolvershia er dominerende i Iran, Irak, Bahrain og Libanon. Den iranske revolusjonen i 1979, ledet av ayatollah Khomeini, etablerte en islamsk republikk basert på tolvershia-teologi med konseptet velayat-e faqih (de rettslærdes styre).

Ismailittene (syvershia) delte seg fra tolvershia i et spørsmål om den syvende imamens etterfølger. I dag ledes den største ismailittiske gruppen av Aga Khan, som er et aktivt globalt lederskap med vekt på utdanning, helse og utvikling. Aga Khan Development Network er en av verdens største private utviklingsorganisasjoner.

Zaydittene (femershia) anerkjenner bare de fem første imamene og har en teologi som ligger nærmere sunniislam enn de andre shia-gruppene. Zayditter finnes hovedsakelig i Jemen.

Disse undergruppene illustrerer det store mangfoldet innenfor shiaislam og viser at enkle kategoriseringer sjelden gjør rettferdighet til religionens kompleksitet.

Fra 1800-tallet og fremover har ulike reformbevegelser preget den islamske verden. Disse bevegelsene har oppstått som svar på modernisering, kolonialisme og globalisering, og de har hatt svært ulike tilnærminger.

Islamsk modernisme, representert av tenkere som Muhammad Abduh og Jamal al-Din al-Afghani på slutten av 1800-tallet, søkte å forene islamsk tro med moderne vitenskap og demokratiske verdier. De argumenterte for at islam i sitt vesen er forenlig med fremskritt og rasjonalitet, og at det muslimske samfunnet måtte reformere seg gjennom utdanning og kritisk tenkning.

På den andre siden finnes salafisme og wahhabisme, konservative retninger som ønsker å vende tilbake til det de anser som de tidligste muslimers praksis. Disse retningene er kritiske til det de ser som uislamske nyskapninger (bid'a) og legger vekt på en bokstavelig tolkning av Koranen og hadith.

Politisk islam (islamisme) er en bred betegnelse for bevegelser som mener at islam bør spille en sentral rolle i politikk og samfunnsstyring. Det muslimske brorskapet, grunnlagt i Egypt i 1928, er en av de mest kjente slike bevegelsene. Det er stor variasjon innenfor politisk islam, fra demokratisk deltakelse til mer radikale retninger. Det er viktig å skille mellom politisk islam som et bredt fenomen og de voldelige ekstremistgruppene som utgjør en liten minoritet.

En viktig debatt innenfor moderne islam handler om kjønn og likestilling. Islamsk feminisme er en bevegelse som argumenterer for kjønnsrettferdighet med utgangspunkt i islamske kilder. Islamske feminister hevder at patriarkalske tolkninger av Koranen og hadith reflekterer historiske og kulturelle kontekster, ikke islams egentlige budskap.

Tenkere som Amina Wadud, Fatima Mernissi og Asma Barlas har utviklet feministiske lesninger av Koranen der de argumenterer for at Koranens budskap er likestilling og rettferdighet mellom kjønnene. De peker på koranvers som fastslår at menn og kvinner er skapt av «én sjel» (Koranen 4:1) og at «den beste blant dere i Guds øyne er den mest gudfryktige» (Koranen 49:13), uavhengig av kjønn.

Debatten om hijab (hodeplagg) illustrerer spenningene i feltet. For noen muslimske kvinner er hijab et uttrykk for religiøs identitet og personlig valg; for andre kan det oppleves som sosialt press. Både forsvar av og motstand mot hijab finnes innenfor det muslimske miljøet. I europeisk kontekst har hijab-debatten også politiske dimensjoner, der spørsmål om religionsfrihet, kvinnerettigheter og sekularisme møtes.

Det er viktig å anerkjenne at det finnes et bredt spekter av syn på kjønn innenfor islam, fra konservative til progressive, og at muslimske kvinner selv er aktive deltakere i denne debatten.

Islam rommer et stort mangfold av retninger og tradisjoner. Splittelsen mellom sunni- og shiaislam har sin bakgrunn i uenigheter om lederskap etter Muhammads død, men de to retningene deler de grunnleggende troselementene. Sunniislam har fire rettsskoler (hanafi, maliki, shafii, hanbali) som representerer ulike tilnærminger til tolkning av islamsk lov. Shiaislam har en sterk tradisjon for religiøst lederskap gjennom imamer og lærde.

Sufismen representerer islams mystiske tradisjon og har bidratt til spredningen av religionen gjennom sin tilpasningsdyktighet og fokus på den indre, åndelige dimensjonen. Islams gylne tidsalder viser at den islamske sivilisasjonen har frembrakt banebrytende bidrag innen vitenskap, filosofi og kunst.

I moderne tid har islamske reformbevegelser beveget seg i ulike retninger – fra modernister som ønsker å forene islam med moderne verdier, til konservative retninger som søker tilbake til de tidligste kildene. Islamsk feminisme representerer en viktig stemme i debatten om kjønn og likestilling. Mangfoldet innenfor islam gjenspeiler en levende og dynamisk religiøs tradisjon som stadig utvikler seg.

Oppsummering

I dette kapittelet har du lært:

- Sunniislam: Sunniislam er den største retningen innenfor islam og omfatter anslagsvis 85–90 prosent av verdens muslimer.
- Kalif og kalifat: En kalif (arabisk: khalifa, «etterfølger» eller «stedfortreder») var lederen for det muslimske samfunnet etter Muhammads død.
- Shiaislam: Shiaislam er den nest største retningen innenfor islam og utgjør anslagsvis 10–15 prosent av verdens muslimer.
- Imam (i shiaislam): I shiaislam har begrepet imam en særskilt teologisk betydning som skiller seg fra sunniislam (der imam vanligvis betyr bønneleder).

Nøkkelbegreper