2.4 Islam – retninger og mangfold

Hvorfor er ikke alle muslimer like?

En sunnimuslim i Indonesia, en shiamuslim i Iran, et sufibrødreskap i Vest-Afrika og en progressiv muslimsk tenker i Europa -- alle kaller seg muslimer, men de praktiserer troen på svært ulike måter. Islam er en verdensreligion med nærmere to milliarder tilhengere, og det finnes et stort mangfold innad i religionen. Å forstå dette mangfoldet er avgjørende for å unngå generaliseringer og stereotypier.

Mangfoldet har dype historiske røtter. Allerede kort tid etter profeten Muhammads død i 632 e.Kr. oppstod det uenigheter om hvem som skulle lede det muslimske samfunnet. Denne uenigheten la grunnlaget for den historiske splittelsen mellom sunni- og shiaislam, som fortsatt preger den islamske verden. Ved siden av disse to hovedretningene finnes sufisme -- islams mystiske tradisjon -- og en rekke moderne reformbevegelser.

I dette kapittelet ser vi nærmere på islams indre mangfold: splittelsen mellom sunni og shia, de fire sunni-rettsskolene, sufismens mystikk, islams gylne tidsalder, shiaislams undergrupper og de moderne reformbevegelsene.

Splittelsen mellom sunni og shia

Da profeten Muhammad døde i 632 e.Kr. uten å ha utpekt en etterfølger på en entydig måte, oppstod det uenighet om hvem som skulle lede ummaen (det islamske fellesskapet). Flertallet støttet Abu Bakr, Muhammads svigerfar og nære følgesvenn, som ble valgt til den første kalifen (arabisk khalifa, «etterfølger»). Et mindretall mente derimot at lederskapet burde gå til Ali ibn Abi Talib, Muhammads fetter og svigersønn, som de anså som Muhammads utpekte etterfølger.

De som støttet Abu Bakr og de påfølgende kalifene, ble til sunniislam -- den største retningen, som omfatter anslagsvis 85--90 prosent av verdens muslimer. Navnet kommer av «sunna», Muhammads praksis. Sunnimuslimer anerkjenner de fire første kalifene (Abu Bakr, Umar, Uthman og Ali) som rettmessige etterfølgere -- «de rettledede kalifene». De som holdt fast ved at Ali og hans etterkommere hadde rett til lederskapet, ble til shiaislam (fra «shi'at Ali», «Alis parti»), som utgjør anslagsvis 10--15 prosent av verdens muslimer. Splittelsen ble forsterket da Alis sønn Husayn ble drept i slaget ved Karbala i 680 e.Kr. -- en hendelse som er sentral i shiamuslimsk identitet og minnes årlig under ashura-høytiden.

Det er viktig å understreke at sunni- og shiamuslimer deler de grunnleggende troselementene: troen på én Gud, Koranen, Muhammad som profet og de fem søylene. Forskjellene handler i stor grad om lederskap og religiøs autoritet. Ashura-dagen illustrerer dette: For sunnimuslimer er det en frivillig fastedag forbundet med at Moses ble reddet fra farao, mens det for shiamuslimer er den viktigste sørgedagen -- en dag for dyp sorg over Husayns martyrium, med sørgeprosesjoner og dramaoppsetninger (ta'ziyeh) som symboliserer kampen for rettferdighet mot undertrykkelse.

Sunni-rettsskolene og sufismen

Innenfor sunniislam har det utviklet seg fire hovedsaklige rettsskoler (madhhab) som representerer ulike tilnærminger til tolkning av islamsk lov. Hanafi-skolen, grunnlagt av Abu Hanifa (699--767), er den mest utbredte og dominerer i Tyrkia, Sentral-Asia og Sør-Asia; den vektlegger rasjonell resonnering og analogi (qiyas). Maliki-skolen (Malik ibn Anas, 711--795) er utbredt i Nord- og Vest-Afrika og legger vekt på praksisen i Medina. Shafii-skolen (al-Shafii, 767--820) er utbredt i Sørøst-Asia og Øst-Afrika; al-Shafii regnes som grunnleggeren av islamsk rettsvitenskap. Hanbali-skolen (Ahmad ibn Hanbal, 780--855) er den mest konservative og dominerer i Saudi-Arabia. De fire skolene anerkjenner hverandre som legitime, og forskjellene er ofte graduelle.

Ved siden av rettstradisjonene finner vi sufisme (tasawwuf) -- den mystiske dimensjonen av islam. Sufier søker en direkte, personlig opplevelse av Guds nærhet gjennom indre renselse, meditasjon og åndelige øvelser. Sufismen er ikke en egen sekt, men en åndelig tilnærming som kan praktiseres innenfor både sunni- og shiaislam. Sentrale elementer er dhikr (gjentatt påkallelse av Guds navn), samā (åndelig musikk og dans, kjent fra de hvirvlende dervishene) og et mester-elev-forhold der en veileder (shaykh) leder den søkende på den åndelige veien (tariqa).

Kjente sufier som al-Ghazali, Ibn Arabi og Rumi (Jalal al-Din Rumi, 1207--1273) har bidratt med rik poesi og teologi. Rumi er en av verdens mest elskede poeter; hans store verk Masnavi utforsker guddommelig kjærlighet og sjelens reise mot Gud, og hans mevlevi-orden -- de hvirvlende dervishene -- er kjent for meditasjonsdansen sema. Sufismen har historisk spilt en viktig rolle i spredningen av islam, særlig i Sør-Asia og Afrika sør for Sahara, ved å tilpasse budskapet til lokale kulturer -- men har i perioder blitt kritisert av mer puritanske retninger.

Islams gylne tidsalder og shiaislams undergrupper

Fra 700-tallet til 1200-tallet opplevde den islamske verden en kulturell og intellektuell blomstringsperiode ofte kalt islams gylne tidsalder. Med Bagdad som sentrum ble det muslimske riket et knutepunkt for vitenskap, filosofi, medisin og matematikk. Kalif al-Mamun grunnla Visdommens hus (Bayt al-Hikma) i Bagdad rundt 830, der lærde oversatte greske, persiske og indiske verker til arabisk -- en bevegelse som bevarte antikkens kunnskap og senere ble en avgjørende kilde for den europeiske renessansen.

Blant de store tenkerne var filosofen Ibn Sina (Avicenna, 980--1037), som skrev banebrytende verker om medisin; matematikeren al-Khwarizmi (ca. 780--850), som la grunnlaget for algebra (navnet kommer fra hans verk «al-jabr»); og filosofen Ibn Rushd (Averroes, 1126--1198), kjent for sine Aristoteles-kommentarer. Innenfor teologi søkte al-Ghazali (1058--1111) å forene teologi med sufisme. Denne arven viser at islam historisk har rommet en sterk tradisjon for rasjonell tenkning.

Shiaislam er ikke en enhetlig retning, men består av flere undergrupperinger knyttet til synet på imamene -- som i shiaislam er Ali og hans guddommelig utpekte etterkommere. Tolvershia (ithna ashariyya) er den klart største og tror på tolv imamer, der den tolvte -- Muhammad al-Mahdi -- gikk i skjul (ghayba) i 874 og forventes å vende tilbake. Tolvershia dominerer i Iran, Irak, Bahrain og Libanon, og den iranske revolusjonen i 1979 under ayatollah Khomeini etablerte en islamsk republikk basert på konseptet velayat-e faqih (de rettslærdes styre). Ismailittene (syvershia) ledes i dag av Aga Khan, hvis utviklingsnettverk er et av verdens største private. Zaydittene (femershia) anerkjenner bare de fem første imamene og finnes hovedsakelig i Jemen.

Moderne reformbevegelser og debatten om kjønn

Fra 1800-tallet og fremover har ulike reformbevegelser preget den islamske verden, oppstått som svar på modernisering, kolonialisme og globalisering -- med svært ulike tilnærminger. Islamsk modernisme, representert av tenkere som Muhammad Abduh og Jamal al-Din al-Afghani, søkte å forene islamsk tro med moderne vitenskap og demokratiske verdier, og argumenterte for at islam i sitt vesen er forenlig med fremskritt. På den andre siden finnes salafisme og wahhabisme -- konservative retninger som ønsker å vende tilbake til de tidligste muslimers praksis og er kritiske til det de ser som uislamske nyskapninger (bid'a).

Politisk islam (islamisme) er en bred betegnelse for bevegelser som mener at islam bør spille en sentral rolle i politikk og samfunnsstyring. Det muslimske brorskapet, grunnlagt i Egypt i 1928, er en av de mest kjente. Det er stor variasjon innenfor politisk islam, fra demokratisk deltakelse til mer radikale retninger, og det er viktig å skille mellom politisk islam som bredt fenomen og de voldelige ekstremistgruppene som utgjør en liten minoritet.

En viktig debatt handler om kjønn og likestilling. Islamsk feminisme argumenterer for kjønnsrettferdighet med utgangspunkt i islamske kilder. Tenkere som Amina Wadud, Fatima Mernissi og Asma Barlas hevder at patriarkalske tolkninger av Koranen reflekterer historiske kontekster, ikke islams egentlige budskap, og peker på vers som fastslår at menn og kvinner er skapt av «én sjel» (Koranen 4:1). Debatten om hijab illustrerer spenningene: For noen er det et uttrykk for religiøs identitet og personlig valg, for andre kan det oppleves som sosialt press. Det er viktig å anerkjenne at det finnes et bredt spekter av syn på kjønn innenfor islam, og at muslimske kvinner selv er aktive deltakere i denne debatten.

Oppsummering

I dette kapittelet har vi sett at islam rommer et stort mangfold. Splittelsen mellom sunni- og shiaislam har sin bakgrunn i uenigheter om lederskap etter Muhammads død -- sunnimuslimer anerkjente Abu Bakr og de fire kalifene, mens shiamuslimer holdt fast ved Ali og hans etterkommere. Drapet på Husayn ved Karbala (680) er sentralt i shia-identiteten. De to retningene deler likevel de grunnleggende troselementene.

Sunniislam har fire rettsskoler (hanafi, maliki, shafii, hanbali). Sufismen representerer islams mystiske tradisjon, med dhikr, de hvirvlende dervishene og poeter som Rumi. Islams gylne tidsalder (700--1200-tallet) frembrakte tenkere som Ibn Sina, al-Khwarizmi og Ibn Rushd. Shiaislam består av undergrupper -- tolvershia (størst, dominerende i Iran), ismailittene og zaydittene. I moderne tid spenner reformbevegelsene fra islamsk modernisme til konservativ salafisme og wahhabisme, samt politisk islam. Islamsk feminisme representerer en viktig stemme i debatten om kjønn. Mangfoldet viser en levende og dynamisk religiøs tradisjon.